Du får selv velge hvordan du tolker dette Wild, men jeg tenker at det kan være greit å skrive dette;

For vel nå 4 år siden tok den eldste sønnen til en god venninne av muttern livet sitt og etter denne hendelsen har livet til familien blitt snudd på hodet. Mora klandrer seg selv, i og med at hun spekulert i om en mulig skillsmisse med faren var grunnen, og det tok vel godt over ett år igjen før hun "kom" seg og fikk startet med arbeid/sosialt liv igjen. Enda sitter hun igjen med følelsen over å ha vært en dårlig mor, at hun burde sett etter signaler, og stiller seg stadig spørsmålet om det er hennes feil. For søstra sin del måtte hun ut av skolen ett år, og er nå livredd, men uhyre kjærlig, for sine to sønner.

Jeg mener selv at man bør være herre over eget liv, og om man virkelig ønsker å ta livet sitt, virkelig har prøvd å arbeide problemer - ja så kan man gjøre det. Var i ung alder (Vi snakker nå rundt 9-11 års alderen) faktisk inne på taken selv, hvorpå det gikk så langt at jeg mer eller mindre satt på kanten, klar til å hoppe, eller satt på rommet mitt med døra låst og en kniv mot strupen. Den dag i dag er probleme som var da løst, og jeg er overlykkelig over valget jeg tok, da med tanke på familie og selve livet generelt. Påkjenningene til iallefall det ene eksempelet jeg veit om er enormt, og fryktelig tungt. Dessuten er jeg nå livsnyter av beste sort, kunne ikke hatt det bedre.

Uansett, måtte denne personen som tok livet sitt finne fred hvor enn han måtte være.