Hei Kim

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. For et år siden så rant det over for meg. Etter å ha slitt siden barndommen med å takle livet og virkligheten at jeg brøt sammen. Jeg klarte ikke lenger å undertrykke angsten og jeg klarte ikke å gjøre noe mer.
Siden jeg er så heldig å bo i et land hvor vi passer såpass bra på hverandre, har jeg har hatt muligheten til å legge arbeid til side og bare konsentrere meg om å løse problemet mitt.
Jeg tror at de aller fleste av oss sliter med angst i en eller annen form. For de av oss som har følt den på sitt verste, så vet vi hvor lammende den er. Vi kjenner oss igjen med andre som har det på samme måte, uansett stand eller klasse.
Du spør om positivitet og hvordan vi skal kunne se forbi alt det tragiske som skjer rundt oss og hvordan vi kan være lykkelige i en slik verden.
Vel, jeg kan ikke fortelle deg hvordan du kan bli lykkelig, men for meg så var det viktigste å bli bevisst på at basisen i de vonde følesene og tankene jeg har hatt er angsten. Jeg vet nå hva som ga meg den og jeg klarer å se alle begivenhetene gjennom de siste 34 årene på en annen måte nå da jeg vet det. Sinne, depresjon og mange dårlige valg kan jeg spore tilbake til denne angsten. Jeg har lært at den har mange annsikter. Når jeg nå vet dette så vet jeg også at det er mulig å se angsten separat fra meg selv. Når jeg har den så kjenner jeg igjen mine reaksjoner på en annen måte og jeg blir ikke så redd. Når jeg er mindre redd har keg mindre angst. Jo mer jeg lærer meg å løse hverdagen slik at jeg for mindre å bekymre meg for og samtidig er forbredt på følelsene som kommer så får jeg mindre angtst. Når angste etterhvert har lettet mer og mer så ser også ting annerledes ut. Krigene, regningene og all jævelskapen er der fremdeles, men nå ser jeg også muligheter ut av det. Jeg ser at jeg kan leve å være glad selvom jeg har problemer som må løses.

Syntes det er skikkelig tøft at du legger ut tråden. Det kreves mye å åpne seg slik. Håper ting blir bedre for deg.

Espen