Hei! Jeg kan dele min erfaring rundt det å være depressiv, selv om jeg ikke lider av bipolar.
I perioder kan dette være utrolig slitsomt, da man rett og slett mister motet og ser lite lys i enden av tunnelen, i periodene hvor man er lengst nede. Store humørsvingninger og veldig nærtagende. Skal rett og slett ingenting før begeret renner over, med andre ord. Videregående har jeg ikke klart, rett og slett fordi jeg ikke har hatt overskudd, og i nedgangstider er det vanskelig å gjøre noe som helst, bortsett fra å isolere seg totalt, bli tilbakeholden og rar.
Det er utrolig lett å klandre seg selv.

I oppgangstider derimot, er man kongen på haugen, alt føles som en ferie som aldri ender eller tar slutt. Ting er rett og slett fantastisk. Det er jo tydelig at det er mangel på lykkestoffet serotonin. For én som er depressiv, mangler jo nettopp dette stoffet. Jeg tror at grunnen til at oppgangstidene føles så herlig og fantastisk, er nettopp fordi man ikke har så mye av oppgangstider. Så når de gode tidene kommer, er det som om man føler seg som en ny, energisk, fargerik person. Dette er et nok et resultat av at man mesteparten av tiden er deppa og lei seg. Når den gode tiden kommer, er det som om et mirakel har skjedd, noe man aldri har følt før.
Men jeg synes det er noe positivt ved dette å være depressiv: Jeg vil si det stimulerer deg intellektuelt - til en viss grad selvsagt. Det blir hva du gjør det til, alltid.
En person som er depressiv tenker mye, undrer seg mye over ting, lurer på hvorfor ting har blitt som det har blitt, hva som kan være den utløsende faktoren. Stammer det fra barndommen? Hvem vet. Man blir jo smart av å gruble! Det sier seg selv.

Jeg fikk zoloft for en stund tilbake av legen. De tok jeg i 1 og en halv uke, deretter havnet pillene i toalettet. Ble slapp, apatisk, sløv og jævlig. Det hjalp den lille tiden jeg gikk på det, but for what? Jeg ble følelsløs på en måte. Når jeg sluttet, ble ting mere normalt. Det jeg vil frem til, er at medisinering mot slikt, da gjerne piller som du får på resept, bare blir et midlertidig lokk på problemet. Hva skjer om du blir avhengig? Vel, da kan du se deg i speilet, peke på deg selv og garantere at du er pilleavhengig. Ikke akkurat heldig, men for noen definitivt nødvendig.

Uansett: tren, vær ute i friskluft, vær mye sosial. Det er den beste medisinen du kan få, min gode mann!
Men hva som er best for ditt vedkommende, er opp til legen, eventuelt en psykiater å bedømme.

Lykke til! Jeg vet du har det kjipt.