Dette er en fin tråd som jeg kan lufte ut noen tanker om hvordan jeg opplever likestillingsdebatten i.

Først og fremst vil jeg si at jeg er en feminist, jeg er med andre ord en mannlig feminist. Jeg deltar i 8.mars-toget og jeg prøver og delta på aksjoner som fremmer likestillingsdebatten og henviser til kritikkverdige forhold som for eksempel lønn og permittering. Og vet dere hva? Det er en drittjobb.

Et godt eksempel på hvordan folk ser på feminister er dette sitatet jeg kunne plukke fra en medelev i kantinen:
Vi diskuterte feminisme på skolen en gang blant noen jenter jeg ikke kjente særlig godt. Da presterte en jente og spørre en annen hva en feminist egentlig var. Den andre jenten kunne da forklare at det var slike som syntes at kvinner var svakere enn menn. - Eventuelt just google it.

Grunnen til at jeg ofte føler meg ukomfortabel i lag med kvinnelige feminister er at jeg ikke finner likestillingsdebatten så voldsomt i fokus. Det som ofte kommer frem er diktlesning og hvordan menn sultent stirrer på en kvinne, om hvordan det er kvinner mot menn, og ikke oss mot et samfunn hvor kjønn ikke er en svakhet. På appeller er menn ofte glemt, de mennene som kjemper for dem i hvertfall. Ordet "medsøster" brukes ofte som fellesnevner for alle feministene som er i lokalet og jeg har til gode og se en mann holde en appell.


Jeg ser ikke logikken i det, de vil vel at flest mulig skal støtte deres sak? Vil feministene bare ha kvinner på laget? Jeg mener at flere menn bør bli engasjert, men de må nesten få en tøddel av oppmerksomhet tilbake.

Kort oppsummert føler jeg meg stigmatisert av de kvinnene som jeg kjemper for.