Jess, det er akkurat det jeg vil få frem her. Noen av disse dårlige utfallene kunne vært unngått ved å gjøre det riktig, noe jeg måtte lære på den harde måten. Andre av dem er rett og slett fordi psyken ikke taklet det den kom over, noe man lærer seg til etterhvert i sin personlige utvikling. Alle kan oppleve dette, i alle livssituasjoner og dagsformer. Innimellom har man uflaks og kommer utfor en situasjon man ikke hadde ventet som kanskje ikke er så hyggelig allikevel, det kan faktisk være umulig å spå på forhånd. Det er SÅ mye ved disse stoffene her at man rett og slett bare må lære det av erfaring, noe som gjør det hele mye mer spennende for min del.

Den 2C-B-turen som nesten flippet meg rundt er kanskje noe av det beste som har skjedd meg i livet med tanke på psykisk styrke. Jeg er nå i etterkant langt mer "grounded" enn jeg var før, og detter ikke like lett utenfor virkelighetsoppfatningen min.

Jeg er ikke ute etter å ha gode turer - jeg er ute etter å ha lærerike turer som pusher grensene mine. Det krever av og til litt heltemot. Jeg er rett og slett ikke redd for badtrips på den samme måten som mange andre, og da jeg har vært det har jeg ønsket å overkomme det. Jeg er dog litt tøff i trynet og uforsiktig innimellom. Jeg forventer ikke akkurat noen sympati om det går galt, for jeg sitter ene og alene på det ansvaret her selv og har kommet bra utav det de fleste gangene. Jeg vet at jeg ikke er immun mot å tørne, jeg må bare påpeke hva statistikken tilsier når det kommer til mine opplevelser... Jeg har mye annen sprø livserfaring utenom alt det her også som spiller en stor rolle i hvordan ting har gått.

Sky, som kjenner meg relativt godt, beskriver egentlig tankegangen min angående psykedelika utrolig bra. Dette er helt og holdent mitt "spor" innenfor det å være psykonaut, og jeg har ingen kvaler for å hive meg ut i en tripp i en ukjent og utrygg situasjon ennå en gang igjen dog, det skal sies, at jeg vet bedre nå hvilken form jeg må være i for å tåle det, i motsetning til før, hvor jeg bare kunne hoppe i det og håpe på det beste.

Det å trippe i naturen med god setting er, at best, en romantisering etter min mening og et desperat forsøk på å være kirkegutt og holy moly. Naturtripper er kanskje de beste trippene man kan ha, men det å snevre ned opplevelsesspekteret sitt såpass vil redusere mengden lærdom man tar med seg fra psykedelika. Det samme mener jeg gjelder å lage en så optimal setting at man ikke kan få dårlige vibber. For å si det på en måte som høres litt simpel ut; Jeg svelger bare unna og åpner meg for opplevelsen og godtar det jeg får servert... Så spiser jeg middagen og blir mett, så venter jeg til jeg blir sulten igjen, også er det på'n igjen... (men det kan nevnes at spiser jeg sopp så rydder jeg alltid kåken først, osv osv, jeg har mine ritualer...)

*Noe rotete innlegg i de sene nattestimer, håper det henger sammen ellers skriver jeg på nytt i morgen *

Scabby_Gabby: Nei, det var ikke spesielt lurt av meg det der på tross av det ble jeg allikevel mye mer bevisst over min egen livssituasjon i øyeblikket, og motivert til å gjøre noe med det.

Saape: 90% gode sikkert. Dette er bare en snau brøkdel av alle mine tripper...

Cannabis er stort sett det som fører til en badtrip i utgangspunktet... Det har kun en gang gått dårlig for meg uten cannabis, og det var den gangen på syre da jeg ennå slet med etterdønningene av den værste turen.

Generelt sett forsterker det trippen; gjør godt bedre og vondt værre. Kan flippe godt om til vondt.