Heisann!
Jeg tenkte det var på tide jeg skrev litt. Merker at serotoninet og dopaminet kjører på reservetanken, og da er det greit å skrive, for å få ut stress og følelser.
Skriver dette til advarsel (og informasjon) for dere som sitter og vurderer å teste "speed", også kjent som amfetamin (+++). Bruk av "speed" er et stadig voksende problem blant norsk ungdom. Siden stoffet er meget enkelt å få tak i for de fleste, og gjerne det narkotiske(kjemiske) stoffet som "krever" minst av førstegangsbrukeren, før den tøyer sine egne grenser, og sier "Ja, takk!".
"Speed" virker såklart spennende for den som aldri har prøvd det. Men til tross fra stadige advarsler, virker det ikke som flere tenker seg om to ganger, før de begir seg utpå.
De aller fleste her inne, som sitter med noen form for erfaring, nøler ikke før de poster en advarsel mot stoffet, så fort en tråd angående det dukker opp.
Og derfor synes jeg det er på tide jeg og skriver hva jeg syns. Og gjerne gir en liten pekepinn til de som sitter inne med noen form for nysgjerrighet rundt "speed".
Har ikke planer om å skrive noe spesielt om selve stoffet. Til det har vi sider som
Erowid .
Det er nå blitt 13. februar. Siste datoen jeg husker å ha fått med meg, var 1. februar. Da så jeg på kalenderen, og sa til meg selv (eventuelt en person jeg var med): "Oi, har det blitt februar allerede?"
Idag har jeg tilbringt hele dagen i senga, med depressiv musikk i ørene og pils på nattbordet. I dag er nemlig dagen jeg gikk tom for "speed".
Jeg kan ikke huske sist jeg ikke var ruset. Og med tanke på tidsperspektivet jeg prøvde å "illustrere" innledningsvis så tyder det på at det var en stund siden.
I dag har jeg ødelagt:
- Fjernkontroll
- Stol
- Utallige lightere
- Askebeger
- Mobilen min (funker såvidt)
- Datamaskinen (tålte sammenstøtet)
- Dekoderen til parabolen
- DVD-spiller (ser ut til å ha overlevd)
- Dagen til familien min
Kort fortalt så er ikke humøret mitt på topp i dag, og temperamentet mitt preger vel det meste.
Dette er et resultat av at jeg daglig ruser meg på stoffer man (du, jeg og vi to) burde holde oss LANGT borte fra. De første gangene kan det alltids virke gøy og spennende. Men den følelsen man får av å ta det første gang, får man aldri igjen.
Jeg kan ikke lenger huske hvordan det var. Og de siste 9 månedene har jeg gått daglig rundt og lurt på om jeg ER ruset eller ei. Om jeg nå er normal eller ei. Om hvilken "versjon" av meg som er "normal". Fordi jeg husker ikke følelsen av å ikke være ruset, og samtidig glad.
Enkelt og greit: Meg på "speed" = min oppfattelse av normalt.
Fordi det er kun sånn jeg klarer å fungere normalt.
Uten "speed" sliter jeg på jobb. Tør ikke å oppholde meg på offentlige plasser (kjøpesentre, busser o.l) mer enn MAKSIMALT nødvendig. Og sosialt så er jeg et absolutt NULL uten amfetaminen min.
Dersom du fikk det for deg at jeg ruser meg for å gå ut å feste hver dag, så tok du feil der også. Det er sånn det gjerne er i begynnelsen. "Speed" er en sosial "aktivitet". Men det varer ikke lenge.
Jeg har det best, når jeg får sitte alene i stua mi, med musikk i ørene og bare tenke meg bort i "speed-verden".
Når jeg tenker meg om, så husker jeg ikke sist gang jeg spiste heller. Det må være over en uke siden, tror jeg.
Søvn blir det også dårlig med. Sov to timer her før helga en gang, men er ikke sikker på når. Og om jeg har sovet etterpå tør jeg heller ikke svare på.
Vet bare at jeg skal på jobb i morgen, og at dersom jeg ikke får skaffet noe "speed" før det, så går det ille. Ligger her på senga og drikker pils, for å bli ruset på en eller annen måte. Gjerne ikke det smarteste det heller med tanke på at klokka er 02:15 for øyeblikket, og det er natt til mandag.
Penger er det også tomt for, så jeg lurer virkelig på hvordan jeg skal få tak i den eventuelle "speeden". Men utfordringer kommer man jo alltids over.
I tillegg er jeg utrolig irritert på nesen min, som ser ut til å ha sluttet å fungere. Jeg gråter og blør nesten hver gang jeg "snorter" en strek. Det tar meg opp i mot 10 minutter før den intense smerten har roet seg.
Og her for et par uker siden, så greide jeg ikke lukte ren salmiak som ei kjerring drev å vaska et gulv med. Lovende...
Så nå "dropper" jeg "speeden" i Rizla papir. Det vil si at jeg svelger driten, og venter ekstra lenge på virkning. Hadde jeg hatt litt varme i kroppen, og kunne sett blodårene mine, så hadde jeg "skutt" den. Men av ymse grunner, så lar jeg den tanken ligge.
Så mine kjære sjeler:
Dersom dette høres ut som en fristende livsstil, så vennligst gi meg beskjed før du kaster deg utpå den. Slik at jeg kan sende deg et brev hvor det står: "Ikke si at JEG ikke advarte deg hvertfall."
Utforsk heller psykedeliske stoffer, og ikke la disse sentralstimulerende greiene øedelegge livet deres sakte men sikkert.
Til dere som nå tenker: "Hvorfor i alle dager gadd han fyren skrive alt dette her?"
Hadde jeg ikke fått ut noen tanker på en eller annen måte, så aner jeg ikke hva jeg hadde gjort. For jeg er snart tom for pils.
Til opplysning så har jeg søkt hjelp for lenge siden, og venter svar fra PUT i april regner jeg med.
Fortsatt god natt, og god mental helse!
Hilsen han som stadig sliter, men ALDRI gir opp
DonVito