Nei, ikke har et dårligere utgangspunkt for å forstå psykologiske teorier. Jeg la ved et eksempel med Fechner hvor nært relatert det kunne være. Allikevel kan det som er allment kjent teori innen psykologiske kretser være ukjent i fysikk-kretser. Spør du meg skulle det bare mangle. Psykologi er ikke et enkelt fag som er lett å forstå seg på hvis en kikker nærmere bak kulissene.

Din påstand som jeg har uthevet i fet skrift vil jeg gjerne ha en kilde på! Det kan hende det er den allmenne oppfatningen av ensomhet, men er i psykiatrien en misvisende påstand. Sosialisering er et begrep som, hvis jeg ikke tar helt feil, stammer fra sosiologi. Sosiologi er en samfunnsvitenskap, læren om de samfunnsmessige forholdene mellom menneskene. Omfatter blant annet studie av samfunnets organisasjon, kultur, rett, moral og religion. Begrepet er ofte brukt om psykososiale forhold, forhold som har med både psykologiske og samfunnsvitenskapelige forhold.

Her kan begrepet sosialisering være forvirrende. Det er vanlig feiltagelse basert på gjengs oppfatning av ordet å trekke en slik konklusjon som du har gjort her. Det er for eksempel lite normer og verdier som blir tillært en i en hyggelig bowlingklubb, i motsetning til for eksempel i en religiøs sammenstelning. Jeg vil igjen presisere at du har misforstått begrepet sosialisering når du påpeker at det ikke er et religiøst fenomen ved matbordet, eller i matlagingen, eller omhandlende matkulturen i seg selv. Det er mange regler og skikker ved mattradisjoner i religiøs forstand.

Jeg vektlegger psykiatriens kunnskap om det åndelige hos mange eks-narkomane. Jeg har benyttet meg av begrepet religion for å dekke et bredere område enn f.eks NA (anonyme narkomane), som ikke er en religiøs organisasjon, men som vektlegger det åndelige på bevisstgjøringen ved en narkomans problematikk. Det samme gjelder AA (anonyme alkoholikere). De som finner veien ut ved hjelp av buddhistisk eller hinduistisk filosofi er også representert i dette begrepet.

Det fins kanskje en statistikk over hvor mange eks-narkomane som har kommet ut av uføret ved hjelp av åndelig eller religiøs veiledning, men jeg klarte ikke å finne det ihvertfall. Men bare det at NA og AA benytter seg av åndelighet i deres møter forteller litt om hva deres motivasjon for å kutte ut rusmisbruk er basert på, til tross for at de ikke tar et religiøst standpunkt. Likeledes vil jeg si om AA.
Psykiatrien har lenge visst at et åndelig innhold i et avhengig liv kan være veien ut av uføret, og har ofte anbefalt rusavhengige å forsøke NA eller AA som en bedre alternativ enn deres egne metoder på området. Det er ofte at narkomane i relasjon med religiøse organisasjoner, som f.eks Frelsesarmeen, tilslutter seg åndelig veiledning og klarer med sterk selvdisiplin å enten trappe ned, søke hjelp eller kutte ut rusen. Dette er, som jeg tidligere har påpekt, allmenn kunnskap i psykologien, som muligens ville vært ukjent i fysikk-relaterte kretser. Problemet her er førstegangssøkere til organisasjoner som NA og AA, som synes at vektleggingen på det åndelige blir for lik religiøse sammenstelninger. Dermed unngår de en viktig støtteordning i kampen mot avhengighet, dessverre. Hvis samfunnssynet hadde vært mer endret ville kanskje NA og AA kunne hjulpet mange flere enn de gjør i dag.

Nei, det er ikke i følge mitt resonnement! Hvis du leser nøye etter i sitatet du fremhevet i posten din på dette området, så legg merke til at jeg fremhever årsaksforholdene som avgjørende. Depresjon er et samlebegrep som omfatter et hav av ulike individer og deres disponering til depressive tilstander. Du tar feil når du poengterer at en endring i livssyn vil medføre store endringer i ens liv. Det kan hende, men som oftes ikke. Dette vil selvsagt bero på hvilken definisjon av endringer du vektlegger, men hvis du tror at det innebærer alvorlige omveltninger av ens nåværende livssituasjon, tar du feil. Det skjer ikke alltid. Heller i sjeldne tilfeller, kanskje i tilfeller hvor man blir hjernevasket av fundamentalistiske organisasjoner eller lignende, men rent personlig (normalt sett) er det ikke store forandringene. En endring av livssyn kan foregå i det skjulte eller i en uendret forhold i livssituasjonen, men med store forandringer i det åndelige, dog også i identitetsfølelsen.

Nå er vi inne på identitetsfølelse igjen, som videre kan defineres i mange underkategorier, som "basic self", svekket "mineness", depersonalisering (selv-fremmedgjøring), og nedsatt følelse av tilstedeværelse, for å nevne noen eksempler. Dette blir dyp psykologi igjen, så jeg går ikke videre inn på de forskjellige items (vet ikke det norske ordet for det), men jeg kan avsløre at når det gjelder depresjon er sistnevnte item, er nedsatt følelse av tilstedeværelse relevant for deprimerte - spesielt alvorlig deprimerte som ved melankoliform depresjon. Følelsen av tilstedeværelse kan derimot bli gjenvunnet, som i det å gjenvinne svunnen identitet eller bearbeide mindreverdighetskompleks, i religiøse sammenheng - enten privat eller i fellesskap. At det finnes religiøse deprimerte er nok sant, men disse kan være deprimerte av andre årsakssammenheng enn for de som finner religiøs tilknytning anti-depressivt. Depresjon er ikke en ensformig beskrivelse av en tilstand, men rommer mange årsakssammenheng.

Hva slags spørsmål som skal kunne utledes av disse problemstillingene er muligens ikke så innlysende som jeg vil ha det til, men fasiten - hvis du skal kalle det for det - er hva meningen med livet er! Hvilke betydning har det livet man lever for seg selv og andre, og på hvilke trinn i denne visdomsøken befinner man seg på? Meningen med livet er hovedspørsmålet som blir forsøkt besvart i religionen, og som gir et entydig svar som dagens verdisyn er basert på, både i østlig og vestlig kultur, men som rommer et hav av forskjellige tolkninger. Dette er fordi vi mennesket ikke er like, og der filosofi besvarer mye med logiske slutninger, besvarer religion med innlysende beslutninger. Dette blir som når jeg bladde opp læreboka i grunnleggende matematikk, og den starter innledningsvis med å fortelle om forskjellen mellom det som er blitt funnet på i matematikk, og det som er blitt funnet ut.

Jeg samstiller filosofiske - ikke alle - spørsmål som matematikkens funnet på-argument, mens jeg ser på religionens verdilære som matematikkens funnet ut-argument. Det at 4 x 5 = 5 + 5 + 5 + 5 er en ting man har funnet på ved rett og slett å bli enige om at x-en, eller en prikk i de fleste tilfeller, mellom to hele, positive tall slik som dette, så er betydningen at det siste tallet skal legges sammen med seg selv så mange ganger som det første tallet sier. Et eksempel på noe som er funnet ut i matematikk er 2 x 3 = 3 + 3 = 6. Det kan også skrives 3 x 2 = 2 + 2 + 2 = 6. Man kan spørre seg om dette er tilfeldig? Eller sagt på en annen måte: Blir det alltid sånn? Faktum er at det blir det, og dette er noe man har funnet ut i matematikken.

Like innlysende ser jeg også på religiøse budskap, eller sannheter, som må leses i en helhetlig forståelse i de hellige skriftene for å forstå budskapet fullt ut, men kan også reduseres til mindre sitater, som selektivt kan benyttes til å svare på individuelle spørsmål man måtte stille seg i søken etter meningen med livet. Dette er fordi det eksisterer så mange ulike tolkninger av disse sitatene som det finnes mennesker. Men hovedbudskapet i kristendommen (og i stor grad i buddhismen og vil jeg tro), er vær mot deg selv som du vil at andre skal være mot deg. Det er ikke noe som er blitt funnet på - men funnet ut!

Håper dette gir et bedre inntrykk av religion hos deg nå Provo, enn ved begynnelsen av vår diskusjon!