Ja, se nå begynner vi å snakke kritikk.

Vi er klar over at vi ser temmelig døde ut der vi sitter, og at vi må få løftet litt på vokalisten (han spiller cello), men det kan nok ikke skade å høre det for mye. Jeg er temmelig begrenset der jeg sitter, i og at med at det blir noe vanskelig for meg å stå. Og jeg har alltid en mikrofon hengende i trynet, så jeg kan ikke bevege så altfor mye på hodet heller.
Ja, vi har ett veldig spesifikt publikum, men det er vel egentlig noe av greia med pønk. Vi har heller ingen planer om å få slutt på det. Våre noe revolusjonære tekster er mye av det som gjør oss til oss.

Men takk for svar, og håper det er noen flere som har noe å si.