Grunnen til at jeg ikke vil ha antidepressiva er fordi jeg en stund gikk på disse.
Jeg var sløv og hjernen fungerte ikke i det hele tatt. Dette er mange år siden og husker ikke navnet på pillene, mn etter en mnd så sluttet jeg å ta de å ble da veldig depressiv, slet en stund med selvmordstanker o.l.
Jeg har noen kamerater som går på div. c-prep og når jeg ser på hvordan de er blitt så frister det overhodet ikke å begynne på sånn igjen. Det virker som om når du først har begynt på antidepressiva så spytter legen ut det mer og mer til deg etterhvert. Ihvertfall virker det sånn i mine øyne.

jassågitt : Jeg sliter ikke med abstinenser fra pillene lengre, de jeg tar, tar jeg veldig sjelden, kun når jeg virkelig må noe som krever mye av meg sosialt. Jeg kan fint gå på familiebesøk f.eks, men da sliter jeg med svetting, tankekjør, tunnelsyn o.l som kommer. Men dette er noe jeg klarer å leve med. Det er når det virkelig trengs jeg tyr til en rivotril eller to.
Noen sier til meg at jeg har angst for angsten, da jeg kan sitte hjemme dagen før å få angst å tankehelvete for ting som jeg vet jeg skal gjøre dagen etter f.eks.

Å gå til legen å få valium/sobril tror jeg heller ikke er noe valg, da jeg føler risikoen for å bli avhengig av disse er stor om jeg får de fast av legen min.

Jeg får vel prøve å slite meg mer ut i sosiale samenkomster, selv om jeg ofte blir sittende med tankekjør og føler meg "dum" siden jeg er så stille og sier svært lite, og kommer med rimelig dårlig konstruktive samtaler... Men det er vel gjerne dette som er veien å gå, selv om jeg muligens kommer til å kjøre dette løpet som jeg kjører en stund til...dessverre...