Selvmordstanker blant unge år så og si vanlig. Selvsagt er det visse grader av selvmordstanker og hvor langt man drar de, men de fleste har lekt med tanken om selvmord. Veldig få går så langt at de bestemmer seg for å prøve og ganske få av de som prøver å ta sitt eget liv lykkes ikke.
Ble selv mobbet i 7.klasse på barneskolen og opptil flere ganger i uken i ca et halvt år foran flere av klassekameratene mine. De nærmeste av vennene gjorde ingenting for å forehindre mobbingen, men noe jeg skjønner for frykt av å bli mobbet selv. Mobberen var klassens bølle, høy og sterk som ofte havnet i slåsskamp. Dette holdt på som sagt rundt et halvt år. Lærere og rektor visste godt om mobbingen og de prøvde å snakke med mobberen og meg, men ingenting funket. De roste meg for å ikke ta igjen fysisk på mobberen. Hadde alle disse selvmordstankene som du beskriver, kniv i hjertet osv. Storebroren min fikk etterhvert vite om saken og mobbet meg litt, men han sa at jeg måtte slå tilbake for at mobberen skulle slutte. Ble skremt over tanken om å slå igjen og hva som skulle skje, om mobberen skulle banke meg helseløs. Trente litt alene hjemme en stund og slåss med en boksesekk som skulle simulere mobberen for å fjerne frykten. Så en helt vanlig "mobbedag", mens jeg lå nede og han skjelte meg ut, hisset jeg meg selv opp, beit tennene sammen og slo alt jeg kunne under kjeven hans så han datt bakover. Raseriet mitt fortsatte og slo og stanget mot hodet og magen hans. Overrasket og forfjamset slo mobberen tilbake og slåsskampen fortsatte helt til en lærer skilte oss. Vi ble begge sendt til rektors kontor skitne og med blåmerker og ble skjelt ut av rektor. Jeg fikk mesteparten av dritten fra rektor , men jeg ga faen. Ryktene svirret i flere uker etterpå og få av klassekameratene snakket til meg, men jeg ga faen. Ting ble etterhvert som før og mobberen brydde seg ikke om meg lenger og måtte finne en annen å mobbe.
Denne hendelsen forandret mesteparten av hvordan jeg så på ting og hvordan jeg oppførte meg videre i livet. Verden var urettferdig og jeg aksepterte det. Jeg kunne ikke lenger legge meg ned for å grine hvis det var noe jeg syntes var urettferdig. Jeg måtte bite tennene sammen og ordne opp i sakene selv. Lærerne gjorde ingenting så jeg måtte ta saken i egne hender. Kan si at jeg ble mindre følelsesløs og kanskje litt mindre respektløs. Men verden etter denne hendelsen så lysere ut enn noen gang før. Karakterene forbedret seg mye og fikk nye venner da jeg begynte på ungdomskolen. 9 år etter er jeg som folk flest, tar utdanning, har venner og fester i helgene.
Sitat av
haavardgj
Hei
mange sier det er egoistisk med selvmord, men jeg har selv hatt selvmordstanker og vet hvordan det er. det er kun den eneste utveien føler du.
det er en ubeskrivelig følelse, som gjør at det er vanskelig å forklare/forstå.
jeg kan jo først si litt om min bakgrunn:
Jeg ble mye mobbet på barneskolen, noe jeg har hørt i ettertid ble på en måte klassifisert som "ekstrem mobbing". etterhvert fikk jeg meg en venn som flyttet til nabolaget jeg bor i, og fikk da en liten opptur i livet. problemet med denne vennen var at når jeg prøvde å fortelle litt om mobbingen og lette tankene litt, fikk jeg beskjed om at det var bare tull og at han hadde det på samme måten (som da ikke var helt sant).
jeg begynte på ungdomsskole, noe som gikk heller dårlig. karakterene lå på 2-3 i de fleste fag og jeg trivdes dårlig. enda værre var det at jeg ble kjent med ei jente som gikk i klassen vår (jeg og "vennen" min gikk i samme klasse.)
det endte med sjalusidrama og enda mere mobbing, da den såkalte vennen begynte å bli uvenn med meg. jeg ville bare ha ei venninne (håpte at de skulle bli noe mer enn venn), men det ville han og, og begynte å kaste dritt om meg, for så å komme med kommentarer som at det var synd på han fordi "bla bla bla....."
senere på året fikk han mere kontakt med de andre jentene og begynte da å få de og til å støte meg ute, uansett når jeg prøvde å ta kontakt med de ville de ikke ha noe med meg å gjøre så lenge han var i synsrekkevidde.
mobbingen fortsatte og jeg fikk en enorm nedtur i livet. jeg prøvde å gå til rådgiver for å få hjelp, men det var ikke lett iog med at hun gikk bare rundt grøten. samt at den vennen som da var blitt en uvenn prøvde å bortforklare seg med at det var han det var mest synd på og at jeg var syndebukken.
jeg begynte da å tenke tanker som ingen burde ha. som for eksempel men "hva skal jeg gjøre? kniv i hjertet eller henge meg?" det meste gikk i hvordan, hvor og når jeg skulle gjøre det. om natta funderte jeg en del på akkurat dette. få netter sovnet jeg uten tårer i øynene av sorg.
jeg tenkte hele tiden på hva jeg hadde gjort galt som gjorde at jeg ikke fikk venner og at de jeg hadde før nesten ikke ville se av meg.
tankene gikk videre på hva gjorde at jeg ble mobbet og hva kunne jeg gjøre for å få slutt på det? når jeg ikke hadde funnet noen annen løsning gikk tankene tilbake til selvmord - hva, når og hvordan.
litt av grunnen til at jeg holdt meg borte fra det var at akkurat denne jenta jeg først ble kjent med, hadde gjort det slutt med min uvenn, på grunn av drittkasting og generell faenskap, og heller var med meg. vi gikk inn og ut av forhold, på grunn av meg og henne. men vi var venner.
hennes definisjon på kjæreste var en del annerledes enn min. jeg ville ha nærhet og annerkjennelse, men hun ville bare ta og nesten ikke gi. når det kom andre som brukte å mobbe meg, slapp hun hånden min og sa at vi var ikke kjærester, noe jeg stusset på. det var av den simple grunn at hun ville "beskytte" meg, noe jeg har funnet ut i ettertid var å beskytte seg selv mot mobberne.
jeg begynte i 9. klasse og der gikk mesteparten av året litt bedre, fordi vi ble flyttet til noen lokaler litt avsideliggende på grunn av plassmangel på skolen. der var det fortsatt en del drittkasting, men jeg fikk bedre kjennskap til vennegjengen til min uvenn fordi det var et område det gikk bedre an å være for seg selv. det kom en ny jente i klassen som var snill mot meg og inkluderte meg litt i vennegjengen, men jeg trakk meg unna uvennen for å slippe stygge blikk og drittkasting.
hadde det ikke vært for denne nye jenta som kom fra Hellas, ville jeg vært enda lenger nede. jeg følte at det var noen som anerkjente meg.
det var mest sannsynlig det som skulle til for å redde livet mitt.
i 10. klasse begynte jeg på en liten privatskole der det tilsammen var bare 20 stykker. 10.klasse var 6.
jeg ble forelsket og livet mitt gikk en helt annen vei enn den hadde gjort før, jeg tenkte ikke så mye på selmord lengre og jeg fikk meg kjæreste. jeg fikk et annet liv.
Jeg håper dette gir litt innsyn i hvordan det er å være mobbeoffer og hvordan man kan tenke og føle seg når man er langt nede. hadde det ikke vært for ei jente fra hellas kan det hende jeg hadde vært i grava, og ikke her jeg er nå med forlovelsesring på hånden og gode karakterer på skolen
jeg beklager om jeg har gått en del off-topic men siden jeg har vært borti temaet selvmord og mobbing tenkte jeg at dere kanskje ville ha litt innsyn i hvordan det er å ha selvmordstanker og hvordan man tenker. jeg for min del synes ikke det er spesiellt egoistisk, med tanke på at de som sier det har ikke opplevd det samme selv.