Komponist: Karlheinz Stockhausen
Verk: Kontakte
Stilart: Elektronisk og akustisk lyd, total serialisme
År: 1960

Teil 1 (16,11)
Teil 2 (18,45)

David Tudor: Klaver og slagverk
Christoph Caskel: Slagverk
Karlheinz Stockhausen og Michael Koenig: Elektronisk del

I kunsthistorien, uansett kunstart, foreligger det prinsipp at tekniske og/eller vitenskapelige og filosofiske fremskritt gir kunsten nye verktøy til å undersøke menneskets totale erfaringsfelt med. Ved overgangen fra nittenfemti til -sekstitallet var de elektroniske muligheter for behandling av lyd i seg selv og lyd fra akustiske instrumenter kommet så langt at en ny musikkforståelse og –verden forelå som mulighet. Karlheinz Stockhausen (1928-2007) ble mannen som grep denne muligheten og trådte inn i det nye lyduniverset med sin komposisjon ”Kontakte”. For å forstå innsteget, kan det være gunstig med noe bakgrunnsstoff:

Richard Wagner (1813-83) avsluttet kromatikken som kompositorisk virkemiddel ved å bringe den til sitt ytterpunkt i sine Tristan-akkorder (1859). Han regnes også som den som avsluttet romantikken. Den moderne tid, og dennes forutsetninger lå allerede i og foran kunsten: Utviklingslæren – Charles Darwin, ”Guds død” – filosofen Friedrich Nietzsche, kartleggingen av det ubevisstes energi og drivkrefter – psykologen Sigmund Freud og den spesielle og generelle relativitetsteorien – den teoretiske fysikeren Albert Einstein; - disse fire hadde i løpet av et halvt århundre sammen med en tiltagende teknifisering og urbanisering av samfunnet snudd opp ned på menneskets forståelse av seg selv og sin plass i verden. Et nytt fundament trengtes.

I musikken kommer dette til syne etter Wagner ved at Igor Stravinsky underla melodien rytmen som bærende element i komposisjonen ”Vårofferet” (1913). Dette før Den annen Wienerskole med Anton Schønberg som lederfigur oppløste restene av melodi ved tolvtoneteknikken (1921), en ordning av musikken hvor hver av de tolv toner i skalaen kun skal klinge en gang hver i en tonerekke. Slik sikres at alle toner får samme vekt, atonalitet oppnås, kromatikk unngåes idet ingen toneart får forrang fremfor en annen. Etter en slik rudimentering av det som kunne kalles klassisk vellyd, samt råheten i to verdenskriger, tok musikkanalysen nå steget også forbi rytmen som komposisjonens bærende element, inn i lydens minste enhet, øyeblikket, inn i stillheten og tonen, denne siste definert ved dens parametre klangfarve, intensitet, lengde og tonehøyde. For å gjennomføre dette endelige målet til den totale serialisme, krevdes et nytt instrument: det elektroniske lydstudioet. Og det er nettopp her Karlheinz Stockhausen trer inn i det nyoppsatte studioet til Westdeutscher Rundfunk i Køln i 1958 og forblir der i to år før han kommer frem med mesterverket ”Kontakte”.

Stockhausen var ikke ukjent med at undersøkelse av tonen og øyeblikket som bærende element for mennesket og verden tidligere var gjort innenfor metafysikken og de mystiske tradisjoner; nemlig i hinduistisk og buddhistisk esoterisk yogatradisjon i India og dernest av pytagoreerne i antikkens Hellas og Italia. Men Stockhausen hadde, som første menneske, nå i det elektroniske lydstudioet den mulighet å benytte eksakt og objektiv erfaringsvidenskap ved sin totale kontroll av toner, de selvtilstrekkelige ansamlingene av dem og stillheten mellom dem i tillegg til sin kompositoriske genialitet og slik forene det akustiske og det elektroniske, det objektive og det subjektive, det impulsive og det planlagte, det personlige og det allmenne, det himmelske og det jordiske. Dette er hans ”Kontakte” (tysk for berøringspunkter, kontakter).

Slik er denne musikken uten for- og bakgrunn, idet den er altomfattende. Og enda den beveger seg i tid, helt uavhengig av tid. Den er en opplevelse av enhet hvor de underligste fenomener kan skje: f. eks. i det berømte partiet i Teil 2, der en høy tone stiger ned for å forvandles til rytmisk puls og hvile som denne før den igjen stiger opp og svinner. Kan dette være metafysikeren Stockhausen som gjennom musikken beskriver hvorledes menneskets sjel tar bolig i kjødet, i hjertets slag, i rytmikken der, før den igjen frigjør seg og stiger opp til sitt opphav? Foran en slik åpenbaring i lyd kan vi bare undre.