Jeg har alltid slitt i forhold til psyke. Helt siden jeg ble utsatt for et overgrep i svært ung alder. Uten hjelp utenfra prøvde min forvirrede hjerne å skape avstand fra hendelsen, noe som resulterte i tung angst og psykotiske tendenser. Jeg var veldig paranoid. ALT og ALLE var ute etter meg. Det satt aliens utenfor vinduet mitt når jeg skulle legge meg. Sove gjorde jeg lite. Det var vanskelig å bevege seg ute, og jeg varierte mellom å foretrekke natten fremfor dagen og omvendt. Noen ganger var det lettere å forholde seg til spøkelsene ute i mørket enn til bekjente jeg møtte på butikken en tirsdag formiddag. Jeg var helt alene i verden. Selv om dette sikkert ikke var tilfelle, følte jeg at det var noe gærent i alt jeg gjorde. Jeg følte meg ekkel, var full av skam, og jeg trodde at alle kunne se det på meg. De kunne se hvem jeg var, hva jeg var verdt, hva jeg tenkte… Og de så på meg med avsky. En stund falt jeg inn i filosofiens verden, med en viss ro, da tankene og teoriene var så mye større enn både meg og alle andre, at ingenting betød noe. Og det synes jeg var deilig, for spøkelsene og aliensene jeg eventuelt så i øyekroken var for meg bare bevis på en teori, eller et liv etter døden. Men etter hvert når jeg hadde dratt disse tankene så langt at jeg innså at i en så stor sammenheng som tankene mine begikk seg ut på, der var jo ikke mine tanker noe verdt. Alt jeg opplevde var tross alt speilet gjennom et menneskes hjerne, en del av skaperverket som absolutt ikke var til å stole på. Mine tanker betød ingenting. Så jeg prøvde å forkaste og glemme det hele. Men hadde jo innen den tid utviklet en vond eksistensiell angst, som satt i meg 24 timer i døgnet i flere år. Og den gav seg aldri helt. Virkelighetsavstanden jeg med dette hadde søkt, viste seg å ha motsatt virkning.
Jeg fortsatte i det samme vonde sporet. Angsten forplantet seg på enkeltmennesker. Det forløp seg sånn at noen mennesker var verdt ALT for meg. De betød mye mer for meg enn noe annet. Og om lag alt jeg gjorde var for deres tilfredshet. Ikke at jeg var noe særlig glad i dem, jeg var redd dem. Det verste som kunne hende var hvis disse ble sinte på meg. Så da jeg ble tilbudt speed av en av dem, var det for meg en selvfølge å ta i mot. Jeg ante ikke hva slags virkning jeg kunne vente, og ble overrasket over ikke å føle meg ”dopet”. Og trodde det hele var tull. Jeg ante absolutt ingenting om stoffet, eller skadevirkningene. Jeg ble sittende resten av kvelden og lese til en naturfagprøve, husker jeg. Først senere forstod jeg at det absolutt ikke var normalt for meg å finkjemme hver side av en lærebok flere ganger uten pause og i tillegg synes at det var kjempegøy. Dermed begynte jeg å bruke speed som et hjelpemiddel i hverdagen, til å bli ferdig med gjøremål og lignende. Etter en veldig kort stund merket jeg hvor lett alt var. Angsten gav seg, jeg kunne gå i butikken som et morsomt prosjekt, og synes det var interessant å snakke med alle slags mennesker. Speed var det eneste som noensinne skulle se ut til å hjelpe meg. Jeg begynte å bruke det mer og mer. Hver dag. Og etter hvert som kunnskapene mine om stoffet tiltok, så skremte det meg ikke. For alt måtte jo være bedre enn det jeg tidligere hadde gjennomlevd. Jeg så jo uansett ingen fremtid for meg selv. Noen lykkelige øyeblikk, var bedre enn ingen. Min eneste ambisjon var jo uansett å være lykkelig. Ettehvert hjalp speeden meg til å skape disse manglende ambisjonene. Om utdannelse, forhold og vennskap.
Men det som så ut til å være min reddende engel viste seg etterhvert å være min OVERGRIPER NUMMER TO. Litt etter litt gikk seiringsfølelsen min over. En dag uten pepper var et mareritt. Vennskapene jeg hadde oppnådd ble revet vekk. Utdannelsen min gikk i vasken, og kjæresten min var en dag borte. På nytt ble ALT og ALLE på jakt etter meg. Jeg var på nytt helt alene. Og atter en gang leste folk tankene mine og så hvor ekkel jeg var.Jeg kunne høre at de fortalte det til hverandre. Aliens og spøkelser lurte i mørket, men nå kunne jeg SE dem. Jeg følte at mødre gikk i omvei rundt meg for å skåne sine barn. Det jeg hadde flyktet så sårt fra var atter en gang blitt min virkelighet. Og atter en gang hindret skammen meg i å søke hjelp. Så jeg fortsatte.
Nå vet ikke jeg hva som kan være til hjelp for disse plagene, men jeg kjenner at det er "godt" å vite at jeg ikke er alene om disse tankene. Jeg tror det er viktig å kunne dele, og stå sammen om disse tingene. Huff, jeg skrev litt langt nå... Men det var deilig å tømme seg litt... Godt at du har klart å roe ned på inntaket. Jeg håper virkelig at det går bra! Hold oss oppdatert!