Lederskap eksisterer ikke fordi det er behov for å gi privilegier til noen; det eksisterer fordi det er behov for lederskap og en leder har nødvendige funksjoner. Det er i stor grad irrelevant om en stortingspolitiker tjener (sålenge det ikke er snakk om direkte korrupsjon og utnyttelse) på sin lederstilling ting sålenge det faktisk er behov for den jobben han gjør. I et demokrati har vi anledning til å velge bort de mennesker vi ikke ønsker som ledere på stortinget.

Å sammeligne "verdi" med "nytte" er vanskelig. Likestiller vi de to begrepene så er det opplagt at en stortingspolitiker eller en kassadame for den saks skyld har mer verdi enn en narkoman (selv det kunne nok diskuteres; narkomane har kanskje verdi i å lære oss noe om de som åpenbart sliter i samfunnet).

Hvorfor noen mennesker har mer lederverdi enn andre (eller mer status, dyktighet, kunnskap osv) kan diskuteres. Jeg tror ikke det er spesielt fruktbart eller har muligheter for konkrete resultater å rett ut hevde det er urettferdig at narkomane ikke ble ledere og derfor er samfunnet feilt korrigert (selv om jeg egentlig ville være enige i utsagnet).

At samfunnet ofte tar for gitt statusjaget og tilbedelsen av de med status og helst ønsker å snu ryggen til de uten den naturligste status kan jeg kanskje være enig i (langt på vei personlig også); men det samfunnet vi har i dag har mange flere muligheter enn tidligere for mennesker å nå opp. Jeg kan ikke se hva teorier om anarki skulle kunne tilføre den problemstillingen; tvert om.