Jo, jeg dreiv og mekka KNSU til min rakettmotor for hundre-og-ørtende gang. Dette så ut til å gå som det skulle det, helt til jeg ble distrahert av televisjonens fristelser og helt glemte hvor vesentlig røringa var. Jeg sto noen meter unna gryta da det tok til å frese, og som ei støkk katte sprang jeg ut i gangen etter CO2-apparatet. Før jeg viste ordet av det, sto det en grusom stikkflamme opp i kjøkkenvifta. Jeg tømte apparatet opp igjennom vifta for å hindre eventuell brann i avtrekkskanalen med tanke på matfett osv.

Så der sto jeg da, iført stillongs, t-skjorte og mormors ullstrømper. Med en tom CO2-slukker i den ene hånda, fjernisen i den andre og et ugjennomskuelig røykteppe over hele huset minnet det mest om noen scene fra en dårlig dramakomedie. Takk de høyere makter at det ikke passerte noen biler da jeg sprang tulling og veivet med en sofapute for å få ut røyken. Da hadde ryktespredningen vært hissigere enn reaksjonen i gryta mi.

Etter noen minutter med vinduene på vidt gap og med en missetenkelig tjukk røyk veltende ut, fikk jeg konstatert at likeheten mellom kjøkkenet mitt og slaget ved stiklestad var slående. Som en naturlig konsekvens av denne konstateringen, begynte jeg på prosessen med å få vasket opp svineriet. Det var da jeg fikk flidd opp det øverste laget av sot og annen skit den grusomme skjebnen åpenbarte seg. I den rette kjemikers ånd, måtte jeg selvsagt prøve en ny vri denne gangen ved å tilsette kobber(I)oksid. Det er jo klart, jeg måtte jo teste om det hadde noen effekt. Denne hadde smeltet av varmeutviklingen og sprutet utover, noe som formet slike fine svarte høler på kjøkkenbenken og i gulvbelegget. Gode råd har aldri vært dyrere.

Nå, en måneds tid etter, ser jeg tilbake på det med en viss form for blanding av latter og skam. Det kunne ha gått så jævlig mye verre om jeg hadde stått med trynet opp i gryta da skiten fyra, og så jævlig mye bedre om jeg bare hadde kjøpt ei portabel kokeplate på Claser’n til 300kr i stedet for å surre med det der på kjøkkenet. Skaden ble taksert til 50 000,-

Nå er håpet at kanskje flere der ute kan lære av min feil, slik at forsikringsselskapet slipper å sykmelde flere takstmenn som knekker sammen i gapskratt da hendelsesforløpet skal forklares.