Beklager seint svar.

Etter litt mer tenking så er det nok lurt å ha noen tidligere eksempler å peke til enn bare årets, og dermed "bevise" trenden. Hadde vært greit om dere hadde PMa meg email eller en annen måte jeg kan få tak i dere på.

Siden historiene tas opp, her er min i grove trekk:
Etter å først ha kommet til han jeg skulle bo hos (eldre mann, ugift, hatt utvekslingselever i 15 år) tok det ikke lange stunda før han begynte å bli dårlig. Viste seg fort at han hadde leukemi, og fikk streng beskjed fra legen om at han ikke hadde kapasitet til å ha meg i år, forståelig nok. Blei boende hos ei han kjente fra kirka, som bodde på andre sida av byen inntil jeg ble plassert hos en "permanent" familie.

I denne var jeg mer et eksotisk kjæledyr enn et familiemedlem - jeg gikk på skolen og fikk være med når de dro ut, men det var ikke snakk om at jeg kunne ha noe liv på egenhånd. En tenåring som ikke er katolikk kan vel ikke annet enn å gjøre synd og faenskap når han er på egenhånd? Eller? Selvfølgelig så jeg meg lei på dette, men problemet var at det hadde vært en skikkelig problemelev der året før, som hadde blitt kasta ut av 8-9 forskjellige familier, røyka hasj, drikki, porno, og gjort hærverk. Dette alt i et überkristent samfunn. Dermed var alle noe skeptiske til utvekslingselever, meg inkludert, selv om jeg var eneste dette året, og som bobbo, ingen disiplinære forhold og kun A på kortet.

Men så blei også familien lei sitt nye kvasi-medlem, og mora bestemte seg for at det var på tide for meg å flytte ut. Hvor jeg endte opp ga de en lang f i, de skulle bare se seg ferdig med saken. Tok kontakt med områderepresentant, som var kjent med situasjonen fra hva de hadde fortalt. Hans tilbud var at jeg kunne bo hos han og gå på skole der, eller jeg kunne finne ny familie selv, og forbli på den gamle skolen. Etter mye prøving, og ha spurt de fleste nye jeg hadde blitt kjent med, satt jeg likevel der uten å ha noe nytt sted å bo. EFs løsning var å foreslå at jeg bodde hos representanten. Til slutt, kvelden jeg blei kasta ut av familien, tok venninna til han første jeg bodde hos meg inn og lot meg bo der.

Dessverre var hun av den paranoide typen, og var bekymra for hva folk ville si dersom hun, som var skilt, bodde alene med en 18 år gammel utvekslingselev et godt stykke utpå landet. Så jeg fikk bo der i uka, men i helgene skulle jeg shippes opp til områderepresentanten i Georgia. Slik levde jeg i et par måneder, fram til jul, før hellet endelig slo inn.

Da hadde dama jeg bodde hos møtt ei anna dame på loppemarked (!), og de hadde kommet i prat. Dama jeg bodde hos var i ferd med å få fosterbarn, og mente at det ikke ville være rettferdig for meg å bo der med en skrikende baby. Dama hu møtte var mor til fem, med tre fortsatt boende hjemme, men hadde hat en italiensk utvekslingselev over sommeren et par år tidligere, og tok meg gjerne. Så da blei det sånn, jeg flytta inn etter jul, og stortrivdes med den nye familien. For en gangs skyld blei jeg virkelig et familiemedlem, og jeg fikk lov til å gjøre ting uten at de skulle henge med enten foreldre eller barn. Når de dro ut blei jeg alltid invitert med (istedet for å kreves), og sa sjelden nei, fordi jeg faktisk ville være med.

Utrolig hvor mye små forskjeller i holdninger på folk kan gjøre. Nå skal det også sies at den siste familien var ikke med EF eller noen annen utvekslingsorganisasjon, og jeg hørte ikke mer fra områderepresentanten. Når faren min spurte dem om adressa mi i april, fikk han adressa til familie nummer 2, som jeg ikke hadde bodd hos på 6 måneder. Selvfølgelig visste han at jeg hadde flytta, men det gjorde tydeligvis ikke EF.