Artist: Steely Dan
Album: Gaucho
Sjanger: Jazz pop/rock
År: 1980

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/8/8f/Steely_Dan_-_Gaucho.jpg

Spor:

1. Babylon Sisters - 5:49
2. Hey Nineteen - 5:06
3. Glamour Profession - 7:28
4. Gaucho (Fagen, Becker, Keith Jarret) - 5:30
5. Time Out of Mind - 4:11
6. My Rival - 4:30
7. Third World Man - 5:18

Steely Dan er etterhvert et legendarisk band kjent for sin perfeksjonisme, "smoothe" sound og hva noen vil kalle sære lyrikk.

Åpningstrakket kan i begynnelsen virke noe sært og kjedelig. Jeg husker hvertfall at dette var mine første reaksjoner til dette sporet. Men etter hvert som du hører mer på den, begynner du å elske det. De fantastiske melodiene med Donald Fagens særegne stemme og de utrolige harmoniene både instrumentalt og vokalt gjør at du etter hvert blir trollbundet. Det ble hvertfall jeg. Trommebeaten i låta er forresten "Purdie's shuffle", spilt av Purdie selv. Dette har, etter at han brukte det første gang på sangen "Home at Last" på skiva "Aja" av samme band, blitt en utrolig populær trommebeat. Den er f.eks utgangspunktet til trommebeaten i Totos "Rosanna". Dave Weckl og David Garibaldi har også brukt denne. Men uannsett: Babylon sisters, shake it!

Spor tre kan også virke litt sært til å begynne med. Harmonisk sett er det ikke noe Lisa gikk til skolen akkuratt. De nasale synthene sammen med det fantastiske saxofonarrangementet og igjen Fagens vokal gjør dette til et track som på en måte skiller seg ut fra resten av albummet. Etter hvert som jeg har hørt albummet minst 100 ganger, er det denne låta jeg gleder meg mest til å høre igjen. Du blir aldri lei av den, sant du begynner å like den.

Spor fire, og tittelsporet har en historie til seg. Hvis du er fan av Keith Jarret vil du kanskje kjenne det igjen med en gang du hører låta. Hoved"riffet" i låta er nemlig stjålet fra Jarrets låt "As long as you know you're living yours". Da skiva kom ut krediterte ikke Becker og Fagen Jarret på skiva. Så snart Jarret hørte låta saksøkte han Steely Dan, og fikk kreditering på plata. Fagen har senere sagt at låta er en hyllest til Keith Jarret. Men mer om selve låta. Dette er en gladlåt vil jeg si. Jeg blir hvertfall alltid i godt humør av den. Harmonisk sett er denne enklere enn mange av de andre låtene på albummet. Derfor er det kanskje enklest å bli glad i dette albummet ved å høre denne først. Men igjen. Dette albummet er så velprodusert at dere aner det ikke.

Som sagt står perfeksjonisme i sentrum. Dette gjelder arrangeringen, soloene og ikke minst produseringen. De eneste faste medlemene i Steely Dan er Walter Becker og Donald Fagen. De skriver først og fremst låtene, deretter får de andre til å spille med dem. De bruker helt forskjellige band på hver låt på plata. Antall artister på plata er 42. Blant disse finner vi Mark Knopfler, Michael og Randy Brecker, David Sanborn, Steve Gadd, Jeff Porcaro, Bernard Purdie og Michael McDonald. Albummet vant grammy for best produserte innspilling i 1981, og det med god margin vil jeg tro. Uten tvil et av mine absolutte favorittalbum. Anbefales på det sterkeste!

Terningkast: 6!