Hei.
Tenkte jeg kunne slenge ut en til triprapport til om en opplevelse jeg hadde på LSD. Som i den tidligere rusrapporten jeg postet for en stund tilbake var Per også med denne gangen og vi var på samme hytten i skogen. Denne gangen var snøen mer eller mindre borte og tempraturen mye mer behagelig. Baggen var igjen pakket med en dose LSD hver og litt røykings.
I forkant av denne turen hadde vi pratet mye om hvordan det skulle bli denne gangen. Vi hadde blant annet mer eller mindre bestemt oss for å ikke røyke noe cannabis på selve turen, noe vi gjorde sist.
Hytten hadde en platt med tak over der vi satt oss ned og grillet noen pølser og tok en spliff før vi skulle droppe syra. Vi hadde bestemt oss for å vente 2-3 timer fra vi røyket til vi tok lappen, men ventetiden ble for lang så det ble vel mer en times tid
Klokken var da 14.00.
En halvtime/time etter at lappen var konsumert begynte vi å kjede oss litt. Stemningen var god og vi brøt ut i kniseanfall av og til, men vi kunne vel egentlig ikke kjenne noe særlig virkning. Vi bestemte oss for å gå litt opp i fjellet for å utforske litt og for å se om bevegelse kunne sette igang showet. Vi var allerede godt påkledd så vi rasket med oss øks og kniv før vi satt oppover i skogen. Vi fant en trebenk med utsikt over hele dalen der vi satt oss ned. Praten gikk løst og vi fant ut at å grille pølser inne i hytta på kveldstid kunne bli gøy så vi bestemte oss for å lage noen grillspyd. Vi satte kursen opp i skogen igjen for å finne noen fine emner å lage spydene av. Vi følte oss ikke påvirket på dette tidspunktet, men det var begynt å bli to timer siden inntak. Sist vi tok samme syra var effektene i full gang etter 30 min så vi lurte litt på hvorfor det ikke hadde startet enda. Vi fant hver vår pinne og gikk ned igjen til benken igjen der vi begynte å spikke. Vi satt sikkert i 30min og spikket og siden Per hadde kniven måtte jeg bruke øks. Etter 30min med intens spikking hadde vi begge fått hvert vårt kraftig dekorerte grillspyd.
Nå hadde det gått to og en halv time siden inntak og vi var mer eller mindre innstilt på at det kanskje ikke ble like "trippy" denne gangen. Vi hadde null visuals og tankegangen var mer eller mindre normal bortsett fra at konsentrasjonen på spikkeprosjektet hadde vært mer enn skjerpet. Vi ble enig om å gå ned til hytta for å rulle en spliff for så å gå opp igjen til benken for å røyke den der. Det var fremdeles dagslys og det var null stress å gå rundt langt vekke fra hytten.
*spoler litt frem* Vi var nå tilbake på benken med spliff i handen. Vi hadde enda ikke kjent noe til syren. Vi tente den mens vi satt å så utover dalen og solen gikk ned bak oss. Halvveis i spliffen sier Per at vi sitter feil vei og at vi må få med oss solnedgangen. Vi snur oss og spliffer videre. Jeg kjente meg ikke spesielt stein, men koste meg likevel. Jeg husker ikke helt hva vi pratet om her, men vi kom frem til at vi burde skrive et manifest før vi startet revolusjonen vi skulle starte. Spliffen ble sneipet og vi bestemte oss for å gå ned til hytta igjen. Vi så sola gå ned og dalen ble med ett mørkere.
Omtrent ti meter fra benken går jeg og Per og prater videre om alt mulig rart. Jeg ser på han og klarer egentlig ikke å få med meg en dritt. Jeg går bare å smiler helt vilt og jeg kan se at Per stusser på hvordan jeg oppfører meg. Når per ser spørrende på meg bryter jeg ut i latter. Jeg ler så hardt at jeg ikke har sjangs til å gå. Jeg står å bøyer meg i kramper og klarer ikke prate engang. Per sier vi bør bevege oss til hytten, noe jeg er enig i, men beina vil ikke høre etter. Jeg bruker sikkert ti minutter på å gå ti meter og ytta er vel hundre meter unna så jeg forbreder meg på at dette kan bli en lang affære. Per sier at han kjenner at syra har slått inn på han også og jeg må bare le mer. Vi blir enig om at vi skal skilles veier for å gå rundt å høre på musikk for oss selv. Per hanker opp iphone og øreplugger som en ninja og jeg ble mektig imponert. "Hvordan skal jeg klare å få til dette her?" tenkte jeg. Jeg satt meg ned på bakken og dro opp den spaghettiklasen med ledninger. Per ler og sier "lykke til med den der. Vi snakkes!" så gikk han inn i mørket.
Å få ut flokene var en sinnsyk oppgave, men etter noe som føltes som en evighet får jeg det til. Lydene rundt meg er veldig intense og høres nesten metallisk ut. Når jeg får stablet meg på beina ser jeg at det er 20 meter snø som skiller meg fra verandaen på hytta. Jeg setter proppene i ørene og marsjeren så rett jeg kan mot hytta uten å se meg til sidene eller slakke ned. Her måtte jeg komme meg i sikkerhet før den jævla syra fikk meg mer ubrukelig. På verandaen sto en stol jeg datt ned i. Forran meg lå dalen med et stort vann i forran meg. En svær furu hang over meg og hytta. På ørene gikk det i diverse reggea og musikk jeg vanligvis hører på, men alt dette føles helt feil å høre på. Jeg satt på shponge - divine moments of truth og dette skulle vise seg å bli mer enn en heftig opplevelse.
I starten av sangen sitter jeg å ser på Per som vandrer oppå en kolle ved siden av hytta. Per, trærne rundt han og selve kollen er beksvart mot den noe lysere kveldshuimmelen bak han og jeg kunne se en sigarettglo gynge mellom trærne. "Fy faen så modig den mannen er" tenkte jeg. For min egen del var det mer en nok å sitte her i stolen og ikke bevege en muskel. Etterhvert som sangen tar av blir jeg mer og mer tatt med på tur. Jeg ser opp på de første stjernene som har begynt å dukke opp. Jeg kan ikke beskrive hva som skjedde i hodet mitt her, men den ti minutter lange sangen kjentes ut som en hel livstid. Jeg ble kastet rundt inni mitt eget hode og jeg gikk på en måte dypere og dypere inn i meg selv til jeg kom til noe som må beskrives som "ur"-utgaven av meg selv. Dette var sykt skummelt og intenst. Jeg kunne se skikkelser som gikk mellom trærne, men jeg var ikke spesielt stresset over dem.
Jeg sitter hele tiden og håper Per ikke kommer å "ødelegger" for meg samtidlig som jeg blir sjeleglad hver gang jeg ser et glimt av han. Pluselig kommer Per rundt hjørnet på hytta og blir stående med grillspydet sitt forran seg og proklamerer at han har "skjønt det". Jeg hadde ikke sjangs til å følge med på hva han pratet om, men jeg ble mer å mer "menneske" jo lenger han pratet. Jeg hadde en syk trang til å dele opplevelsen min med Per, men skjønte at det ikke ville fungere på den måten jeg hadde lyst. Jeg landet på at Per sikkert opplever like mye sykt som meg så vi får bare kose oss med det som måtte komme. Per vandrer etter en liten stund ut i skogen igjen og jeg blir sittende igjen på stolen.
Å finne et bra sangvalg på telefonen var svært vanskelig nå, men jeg landet på The End av The Doors. For en sang! Hele dalen ble levende. Treet over hodet mitt danset og pulserte i takt med musikken og jeg ble mer eller mindre hypnotisert. Fjellene og himmelen byttet på å være grønne og røde og det så ut som noen hadde rigget til det sykeste lysshowet selv om det var blitt bekmørkt ute. Fjellene var dekt av store hoder som kom ut av fjellet. Hodene så ut som buddhistiske statuer og noen så ut som japanske tegninger fra samuraitiden om dere skjønner. 4 min ut i sangen (hør den for å skjønne) så blir ting straks skumlere. Treet som var snilt og danset for meg i ste var nå blitt slemt. Hele skogen ble mystisk og det krevde mye for å ikke dra øreproppene ut av øra.
Per kom tilbake og vi pratet om hvor mye sykt en kan oppleve og "forandre" seg i løpet av få minutter. jeg sa til per at han kunne bli værende ute og at jeg kunne gå inn å lage en ny spliff. Per syntes dette var en strålende ide.
Når jeg kom inn i hytten og fikk kledd av meg var jeg litt snurt. Nå skulle Per få være ute med musikk i øreplugger og jeg måtte sitte her inne med noen kjipe høytalere. Hvordan kunne jeg få like digg stemning her inne?? Jeg satt på Cherokee Mist med Jimi Hendrix og The End igjen på repeat. Nå skulle hytta gjøres klar til Per er kommet hjem fra sjelevandring! Jeg tok på meg den store indianerhodepryden som alltid er med på tur og så meg rundt i hytta. Varme! Jeg satte gassovnen på fullt og begynte å skulle fyre mer i peisen. Det var bare noen glør der så her måtte det avispapir til. Jeg slo på blacklightlyset vi hadde kjøpt på clahs ohlson og hytta ble mildt sagt svært spaca. Jeg sprang rundt, rev opp aviser og moste på med ved i peisen. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, men med et var hytten syyykt varm. Jeg tenkte at dette ville Per ta som om jeg hadde blitt gal så jeg skrudde raskt av gassovnen og latet som ingenting. Hvem fyrer så mye tenkte jeg og oppførte meg så "normalt" som mulig selv om jeg var alene i hytta. Plutselig kom jeg på hvorfor jeg hadde gått inn og det var jo for å lage en spliff.
Jeg satte med ved siden av peisen på gulvet med alt jeg trengte til å lage en spliff forran meg. Blacklighten over hodet mitt gjorde at mekket så svært merkelig ut og alt det hvite i rommet skrek ut mot meg. noe jeg syntes var ekstra funky var norgesflagget som sto opp mot veggen. Det så for det første sykt ut, men det symbolisterte samtidlig sammen med hytta hva som var urnorsk og her satt jeg i den urnorske fjellheimen full i syre og mekket spliff. Merkelig tenkte jeg... Sigg og weed er nå i meklkeskåla og jeg blir sittende i dille med mekket mens musikken (fremdeles de to samme sangene) fyllte hytten. Jeg følte meg her som en sjaman som laget medisin til Per som var ute og jeg hadde hele tiden fokus på at jeg måtte sørge for at han fikk det så fint han kunne når han kom inn igjen. Peisen lukter ganske sterkt, men jeg kikker bare så vidt bort på den og alt ser i den skjønneste orden ut. Jeg sitter fremdeles på gulvet i indianerfjær og diller med mekket mitt da jeg kikker opp. Der ser jeg at røyken ikke går opp i pipa lenger, men velter inn i hytta. Av en eller annen grunn synes ikke jeg det er så krise annen enn hvis det skulle påvirke Per negativt. Det var jo tross alt hans hytte. Jeg reiser meg opp og får erfare at det er lurt å holde seg nært gulvet når det brenner for "oppe i høyden" så jeg ikke en dritt. Hytta var full i tung svart røyk og jeg hadde ikke merket noenting. Jeg åpner vinduet og døren før jeg går ut for å se hva Per holder på med. Jeg stusset litt på hvorfor bålet ville gjøre dette mot meg.
Etter litt småpanikk så slår vi oss til ro med at det var værgudene som spillte oss et puss og går begge inn i hytta. Vi setter oss på gulvet og tenner spliffen. Vi hadde fått med oss tidigere på dagen at det var folk i nabohytta som lå omlag 70 meter fra vår egen hytte. Vi pratet mye om hvordan det vil være å gå ned til den andre hytten og "skremme" de. Vi var begge enig om at vi hadde en liten "faen" i oss og at det hadde vært gøy å være litt slem og jævlig. Dette ble heldigvis bare med praten da vi begge hadde hodepryden godt plantet på hodet nå og så sikkert ikke god ut.
Etter mye slarving forran peisen bestemmer Per seg for å gå ut å ta en sigg. Jeg har helst lyst til å bli i hytta, men Per kommer straks inn igjen, fisker opp en sigg til og sier at jeg må bli med han ut. Noe motvillig blir jeg med, men i det jeg kommer ut skjønner jeg hva han mener. Himmelen er klar, kullsvart og FULL i enomre stjerner. Jeg ler høyt og sier noe som "fyyyyyyyyy faaaaaaaaaaen!!!! Dette her er det villeste!" Per står meg siggen i munnen og nikker bekfreftende med et smil om munnen. Vi setter oss i stolene og ser opp på stjernene. Ting er ikke like intense nå når det gjelder tankekjøret, men det visuelle er nok til at vi kunne ha blitt værende ute hele natten. Når jeg ser opp på stjernene så danner det seg perfekte symetriske mønster mellom stjernene og mønsteret blir det samme uansett hvilken stjerne jeg tar utgangspunkt i. Vi blir enig om at det er greit å kunne se at det er orden i universet med all kaoset som er her på jorda.
Per prøver å gå litt vekk fra hytta, men kommer tilbake å sier det blir for intenst et par meter unna. Jeg smiler litt og går målrettet ut i snøen som lå bak hytta og går som en krabbe sidelengs til jeg har den utsikten jeg er ute etter. Per komme å stiller seg vedsiden av meg og vi blir stående å si at det ikke er noe skummelt og at vi er fjasete. Lyden fra smeltende snø og andre skogslyder gir oss likevel noia ganske raskt og vi småjogger tilbake til sikkeheten og hytta.
Syra har nå mer eller mindre sluttet og funke og vi blir sittende forran bålet i peisen. Per spør om jeg vil grille og jeg ble sykt glad for at han spurte meg. Mat hadde ikke de siste tiden timene for meg og det var som om Per kom med en gave fra oven: pølser med brød. Jeg følte meg sykt heldig som fikk ta del i dette. Vi ble sittende og grille og spliffe i stua på hytten til vi la oss.
Hele denne turen ble ganske kaotisk siden vi ble tatt så sinnsykt på sengen da det hele først startet.
Bare å spørre hvis du det er noe du lurer på
Tenkte jeg kunne slenge ut en til triprapport til om en opplevelse jeg hadde på LSD. Som i den tidligere rusrapporten jeg postet for en stund tilbake var Per også med denne gangen og vi var på samme hytten i skogen. Denne gangen var snøen mer eller mindre borte og tempraturen mye mer behagelig. Baggen var igjen pakket med en dose LSD hver og litt røykings.
I forkant av denne turen hadde vi pratet mye om hvordan det skulle bli denne gangen. Vi hadde blant annet mer eller mindre bestemt oss for å ikke røyke noe cannabis på selve turen, noe vi gjorde sist.
Hytten hadde en platt med tak over der vi satt oss ned og grillet noen pølser og tok en spliff før vi skulle droppe syra. Vi hadde bestemt oss for å vente 2-3 timer fra vi røyket til vi tok lappen, men ventetiden ble for lang så det ble vel mer en times tid
Klokken var da 14.00.En halvtime/time etter at lappen var konsumert begynte vi å kjede oss litt. Stemningen var god og vi brøt ut i kniseanfall av og til, men vi kunne vel egentlig ikke kjenne noe særlig virkning. Vi bestemte oss for å gå litt opp i fjellet for å utforske litt og for å se om bevegelse kunne sette igang showet. Vi var allerede godt påkledd så vi rasket med oss øks og kniv før vi satt oppover i skogen. Vi fant en trebenk med utsikt over hele dalen der vi satt oss ned. Praten gikk løst og vi fant ut at å grille pølser inne i hytta på kveldstid kunne bli gøy så vi bestemte oss for å lage noen grillspyd. Vi satte kursen opp i skogen igjen for å finne noen fine emner å lage spydene av. Vi følte oss ikke påvirket på dette tidspunktet, men det var begynt å bli to timer siden inntak. Sist vi tok samme syra var effektene i full gang etter 30 min så vi lurte litt på hvorfor det ikke hadde startet enda. Vi fant hver vår pinne og gikk ned igjen til benken igjen der vi begynte å spikke. Vi satt sikkert i 30min og spikket og siden Per hadde kniven måtte jeg bruke øks. Etter 30min med intens spikking hadde vi begge fått hvert vårt kraftig dekorerte grillspyd.
Nå hadde det gått to og en halv time siden inntak og vi var mer eller mindre innstilt på at det kanskje ikke ble like "trippy" denne gangen. Vi hadde null visuals og tankegangen var mer eller mindre normal bortsett fra at konsentrasjonen på spikkeprosjektet hadde vært mer enn skjerpet. Vi ble enig om å gå ned til hytta for å rulle en spliff for så å gå opp igjen til benken for å røyke den der. Det var fremdeles dagslys og det var null stress å gå rundt langt vekke fra hytten.
*spoler litt frem* Vi var nå tilbake på benken med spliff i handen. Vi hadde enda ikke kjent noe til syren. Vi tente den mens vi satt å så utover dalen og solen gikk ned bak oss. Halvveis i spliffen sier Per at vi sitter feil vei og at vi må få med oss solnedgangen. Vi snur oss og spliffer videre. Jeg kjente meg ikke spesielt stein, men koste meg likevel. Jeg husker ikke helt hva vi pratet om her, men vi kom frem til at vi burde skrive et manifest før vi startet revolusjonen vi skulle starte. Spliffen ble sneipet og vi bestemte oss for å gå ned til hytta igjen. Vi så sola gå ned og dalen ble med ett mørkere.
Omtrent ti meter fra benken går jeg og Per og prater videre om alt mulig rart. Jeg ser på han og klarer egentlig ikke å få med meg en dritt. Jeg går bare å smiler helt vilt og jeg kan se at Per stusser på hvordan jeg oppfører meg. Når per ser spørrende på meg bryter jeg ut i latter. Jeg ler så hardt at jeg ikke har sjangs til å gå. Jeg står å bøyer meg i kramper og klarer ikke prate engang. Per sier vi bør bevege oss til hytten, noe jeg er enig i, men beina vil ikke høre etter. Jeg bruker sikkert ti minutter på å gå ti meter og ytta er vel hundre meter unna så jeg forbreder meg på at dette kan bli en lang affære. Per sier at han kjenner at syra har slått inn på han også og jeg må bare le mer. Vi blir enig om at vi skal skilles veier for å gå rundt å høre på musikk for oss selv. Per hanker opp iphone og øreplugger som en ninja og jeg ble mektig imponert. "Hvordan skal jeg klare å få til dette her?" tenkte jeg. Jeg satt meg ned på bakken og dro opp den spaghettiklasen med ledninger. Per ler og sier "lykke til med den der. Vi snakkes!" så gikk han inn i mørket.
Å få ut flokene var en sinnsyk oppgave, men etter noe som føltes som en evighet får jeg det til. Lydene rundt meg er veldig intense og høres nesten metallisk ut. Når jeg får stablet meg på beina ser jeg at det er 20 meter snø som skiller meg fra verandaen på hytta. Jeg setter proppene i ørene og marsjeren så rett jeg kan mot hytta uten å se meg til sidene eller slakke ned. Her måtte jeg komme meg i sikkerhet før den jævla syra fikk meg mer ubrukelig. På verandaen sto en stol jeg datt ned i. Forran meg lå dalen med et stort vann i forran meg. En svær furu hang over meg og hytta. På ørene gikk det i diverse reggea og musikk jeg vanligvis hører på, men alt dette føles helt feil å høre på. Jeg satt på shponge - divine moments of truth og dette skulle vise seg å bli mer enn en heftig opplevelse.
I starten av sangen sitter jeg å ser på Per som vandrer oppå en kolle ved siden av hytta. Per, trærne rundt han og selve kollen er beksvart mot den noe lysere kveldshuimmelen bak han og jeg kunne se en sigarettglo gynge mellom trærne. "Fy faen så modig den mannen er" tenkte jeg. For min egen del var det mer en nok å sitte her i stolen og ikke bevege en muskel. Etterhvert som sangen tar av blir jeg mer og mer tatt med på tur. Jeg ser opp på de første stjernene som har begynt å dukke opp. Jeg kan ikke beskrive hva som skjedde i hodet mitt her, men den ti minutter lange sangen kjentes ut som en hel livstid. Jeg ble kastet rundt inni mitt eget hode og jeg gikk på en måte dypere og dypere inn i meg selv til jeg kom til noe som må beskrives som "ur"-utgaven av meg selv. Dette var sykt skummelt og intenst. Jeg kunne se skikkelser som gikk mellom trærne, men jeg var ikke spesielt stresset over dem.
Jeg sitter hele tiden og håper Per ikke kommer å "ødelegger" for meg samtidlig som jeg blir sjeleglad hver gang jeg ser et glimt av han. Pluselig kommer Per rundt hjørnet på hytta og blir stående med grillspydet sitt forran seg og proklamerer at han har "skjønt det". Jeg hadde ikke sjangs til å følge med på hva han pratet om, men jeg ble mer å mer "menneske" jo lenger han pratet. Jeg hadde en syk trang til å dele opplevelsen min med Per, men skjønte at det ikke ville fungere på den måten jeg hadde lyst. Jeg landet på at Per sikkert opplever like mye sykt som meg så vi får bare kose oss med det som måtte komme. Per vandrer etter en liten stund ut i skogen igjen og jeg blir sittende igjen på stolen.
Å finne et bra sangvalg på telefonen var svært vanskelig nå, men jeg landet på The End av The Doors. For en sang! Hele dalen ble levende. Treet over hodet mitt danset og pulserte i takt med musikken og jeg ble mer eller mindre hypnotisert. Fjellene og himmelen byttet på å være grønne og røde og det så ut som noen hadde rigget til det sykeste lysshowet selv om det var blitt bekmørkt ute. Fjellene var dekt av store hoder som kom ut av fjellet. Hodene så ut som buddhistiske statuer og noen så ut som japanske tegninger fra samuraitiden om dere skjønner. 4 min ut i sangen (hør den for å skjønne) så blir ting straks skumlere. Treet som var snilt og danset for meg i ste var nå blitt slemt. Hele skogen ble mystisk og det krevde mye for å ikke dra øreproppene ut av øra.
Per kom tilbake og vi pratet om hvor mye sykt en kan oppleve og "forandre" seg i løpet av få minutter. jeg sa til per at han kunne bli værende ute og at jeg kunne gå inn å lage en ny spliff. Per syntes dette var en strålende ide.
Når jeg kom inn i hytten og fikk kledd av meg var jeg litt snurt. Nå skulle Per få være ute med musikk i øreplugger og jeg måtte sitte her inne med noen kjipe høytalere. Hvordan kunne jeg få like digg stemning her inne?? Jeg satt på Cherokee Mist med Jimi Hendrix og The End igjen på repeat. Nå skulle hytta gjøres klar til Per er kommet hjem fra sjelevandring! Jeg tok på meg den store indianerhodepryden som alltid er med på tur og så meg rundt i hytta. Varme! Jeg satte gassovnen på fullt og begynte å skulle fyre mer i peisen. Det var bare noen glør der så her måtte det avispapir til. Jeg slo på blacklightlyset vi hadde kjøpt på clahs ohlson og hytta ble mildt sagt svært spaca. Jeg sprang rundt, rev opp aviser og moste på med ved i peisen. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, men med et var hytten syyykt varm. Jeg tenkte at dette ville Per ta som om jeg hadde blitt gal så jeg skrudde raskt av gassovnen og latet som ingenting. Hvem fyrer så mye tenkte jeg og oppførte meg så "normalt" som mulig selv om jeg var alene i hytta. Plutselig kom jeg på hvorfor jeg hadde gått inn og det var jo for å lage en spliff.
Jeg satte med ved siden av peisen på gulvet med alt jeg trengte til å lage en spliff forran meg. Blacklighten over hodet mitt gjorde at mekket så svært merkelig ut og alt det hvite i rommet skrek ut mot meg. noe jeg syntes var ekstra funky var norgesflagget som sto opp mot veggen. Det så for det første sykt ut, men det symbolisterte samtidlig sammen med hytta hva som var urnorsk og her satt jeg i den urnorske fjellheimen full i syre og mekket spliff. Merkelig tenkte jeg... Sigg og weed er nå i meklkeskåla og jeg blir sittende i dille med mekket mens musikken (fremdeles de to samme sangene) fyllte hytten. Jeg følte meg her som en sjaman som laget medisin til Per som var ute og jeg hadde hele tiden fokus på at jeg måtte sørge for at han fikk det så fint han kunne når han kom inn igjen. Peisen lukter ganske sterkt, men jeg kikker bare så vidt bort på den og alt ser i den skjønneste orden ut. Jeg sitter fremdeles på gulvet i indianerfjær og diller med mekket mitt da jeg kikker opp. Der ser jeg at røyken ikke går opp i pipa lenger, men velter inn i hytta. Av en eller annen grunn synes ikke jeg det er så krise annen enn hvis det skulle påvirke Per negativt. Det var jo tross alt hans hytte. Jeg reiser meg opp og får erfare at det er lurt å holde seg nært gulvet når det brenner for "oppe i høyden" så jeg ikke en dritt. Hytta var full i tung svart røyk og jeg hadde ikke merket noenting. Jeg åpner vinduet og døren før jeg går ut for å se hva Per holder på med. Jeg stusset litt på hvorfor bålet ville gjøre dette mot meg.
Etter litt småpanikk så slår vi oss til ro med at det var værgudene som spillte oss et puss og går begge inn i hytta. Vi setter oss på gulvet og tenner spliffen. Vi hadde fått med oss tidigere på dagen at det var folk i nabohytta som lå omlag 70 meter fra vår egen hytte. Vi pratet mye om hvordan det vil være å gå ned til den andre hytten og "skremme" de. Vi var begge enig om at vi hadde en liten "faen" i oss og at det hadde vært gøy å være litt slem og jævlig. Dette ble heldigvis bare med praten da vi begge hadde hodepryden godt plantet på hodet nå og så sikkert ikke god ut.
Etter mye slarving forran peisen bestemmer Per seg for å gå ut å ta en sigg. Jeg har helst lyst til å bli i hytta, men Per kommer straks inn igjen, fisker opp en sigg til og sier at jeg må bli med han ut. Noe motvillig blir jeg med, men i det jeg kommer ut skjønner jeg hva han mener. Himmelen er klar, kullsvart og FULL i enomre stjerner. Jeg ler høyt og sier noe som "fyyyyyyyyy faaaaaaaaaaen!!!! Dette her er det villeste!" Per står meg siggen i munnen og nikker bekfreftende med et smil om munnen. Vi setter oss i stolene og ser opp på stjernene. Ting er ikke like intense nå når det gjelder tankekjøret, men det visuelle er nok til at vi kunne ha blitt værende ute hele natten. Når jeg ser opp på stjernene så danner det seg perfekte symetriske mønster mellom stjernene og mønsteret blir det samme uansett hvilken stjerne jeg tar utgangspunkt i. Vi blir enig om at det er greit å kunne se at det er orden i universet med all kaoset som er her på jorda.
Per prøver å gå litt vekk fra hytta, men kommer tilbake å sier det blir for intenst et par meter unna. Jeg smiler litt og går målrettet ut i snøen som lå bak hytta og går som en krabbe sidelengs til jeg har den utsikten jeg er ute etter. Per komme å stiller seg vedsiden av meg og vi blir stående å si at det ikke er noe skummelt og at vi er fjasete. Lyden fra smeltende snø og andre skogslyder gir oss likevel noia ganske raskt og vi småjogger tilbake til sikkeheten og hytta.
Syra har nå mer eller mindre sluttet og funke og vi blir sittende forran bålet i peisen. Per spør om jeg vil grille og jeg ble sykt glad for at han spurte meg. Mat hadde ikke de siste tiden timene for meg og det var som om Per kom med en gave fra oven: pølser med brød. Jeg følte meg sykt heldig som fikk ta del i dette. Vi ble sittende og grille og spliffe i stua på hytten til vi la oss.
Hele denne turen ble ganske kaotisk siden vi ble tatt så sinnsykt på sengen da det hele først startet.
Bare å spørre hvis du det er noe du lurer på
Så fantastisk trippelogikk. Det virker ganske koselig med hyttetur forøverig, det må jo være fantastiske omgivelser.
har aldri prøvd syre eller noen form for hallisunogener. dette er noe jeg nesten ikke kan vente med å prøve 
