Sitat av KrølleBølleBrur
Jeg er sammen med ei som mesteparten av livet sitt trodde hun var for stygg til på grunn av ubetydelig usymmetri noen steder på kroppen hennes. På grunn av dette ble hun livredd for tanken om å bli sammen med og gifte seg med en mann fra når hun var ca. 9-10 år. Hun fikk det for seg at hun heller likte jenter og at hun var lesbisk.
Hun møtte meg når hun var 18. Vi traff hverandre over felles interesser med det var merkbart at det var noe kjemi mellom oss fra veldig tidlig av. Begynte å stirre på hverandre osv. Så åpnet vi oss foran hverandre, men hun sa at hun ikke likte menn på den måten. Noe sa meg likevel at hun ikke var helt ærlig mot seg selv, eller ikke visste det helt. Det var på en måte noe hun var redd for å innrømme til universet. Når jeg fortalte henne at menn får bonere osv. så sa hun at hun kom til å slå opp med meg hvis jeg fikk det rundt henne.
Hun skjønte visst ikke at bonere ikke betyr "nå vil mannen pule deg sjelløst".. når jeg forklarte henne hva følelser som kan trigge bonere (er sikkert ikke den eneste som får boner av ting som ikke alltid handler om sex), så ble begynte hun å akseptere det, og til slutt sette pris på det.
Fast forward lannngt frem til nå:
Vi har vært sammen i to år, og hun bor sammen med meg. Hun aksepterte til slutt at hun va biseksuell, men med sterk preferanse for kvinner. Likevel er jeg hennes utvalgte, som trumfer over hennes sterke preferanse for kvinner (hun sier selv at hun ikke synes random men er attraktive, jeg er den eneste mannen som er attraktiv
for henne. Jeg har aldri sett eller observert hennes lesbiske side på noen måte, men jeg har valgt å ikke stille spørsmål rundt dette. Hun tenkte kanskje at hun var demiseksuell, men til syvende sist så har det ikke vært viktig for hverken meg eller henne om hun helt konkret er biseksuell eller demi.
For ca et halvt år siden tho så kom det ei bombe: hun sa at hun ville definere seg selv som ikke-binær, fordi det var dette hun følte. Hun sier hun ikke føler seg definert riktig som kvinnelig kjønn, og at hun har et kjønnsnøytralt/ikke binært kjønn.
Dette har vært noe utfordrende for meg å håndtere. Jeg sa til henne at jeg aksepter det og at jeg er like glad i henne uansett. Men jeg sa dette med en underliggende mistanke om at hun ikke var helt sikker på det hun snakket om, og at det var det underliggende behovet for ubetinget kjærlighet som muligens fremprovoserte kjønnsforvirring(?????).
Hun fortalte at hun føler seg ikke fullstendig non-gender, og at det er greit at jeg bruker kvinnelige pronomen, men hun ønsker også at jeg skal bruke nøytrale pronomen også (hen / they / them f.eks).
Noen sier at det bare er pronomen. Men det blir jo egt å undergrave alvoret i deres hos for identitsbehovet? Det er veldig vanskelig for meg å forholde meg til dette. Jeg er ikke flau av å ha henne som kjæreste, men jeg som selv er hetero, er ukomfortabel med å blande inn at jeg er sammen med en ikke-kvinne. Det blir på en måte et dobbeltliv ovenfor kjæresten og resten av verden? Merk at jeg her på er forum har hele tiden skrevet henne og hun, fordi det er den kjæresten hun er for meg.
Jeg er nokså liberal politisk sett, men jeg identifiserer ikke med å være LGBT engasjert. Jeg kjenner at jeg må moderere språket mitt rundt henne mer enn det jeg må gjøre rundt mine venner. Dama er ikke politisk engasjert, men for henne blir relativt uskyldig generalisering er som at "bilmekking er maskulint og rosafarge fenomenet" en av mange små biter hun ikke klarer å svelge. Hun lager ikke en krangel på noe måte, men hun klarer ikke la være å si "mmmm, ikke nødvendigvis". I en slik situasjon som dette kunne jeg ønsket at vi kunne hatt en fundamental aksept og forståelse at jeg lever med "den universale" oppfattelsen, unwoke som den er, men det å ha dette som en lovgivning eller "standard" blir da igjen også noe hun hadde smålig protestert. Hun har lest en del filosofi, og jeg tror akuratt rundt dette er jeg en *relativ* men pragmatisk realist, mens hun blir motparten til dette, altså en prinsipiell relativist. Hun har lest en haug av filosofibøker, og jeg er temmelig sikker på at det er Nietzsches relativisme som inspirerer...
Men for all del, så ser jeg at relativt for henne så kan hun tenke selv at hun er den pragmatiske som er den inklusive, og jeg som er den som helt ignorant gatekeeper femininitet, maskulinitet, og ikke-binærhet.
Men jeg er bare ikke programmert slikt.
Jeg tror ikke vi kommer til å gå fra hverandre over dette. Jeg prøver så godt jeg kan i det private å vise respekt for hennes kjønnsidentitet, f.eks å bruke ordet person isteden for kvinne når jeg omtaler henne i eksempel setninger. Men det er umulig å vite om jeg gjøre det for lite, eller om hun merker det engang? Er ikke ofte jeg bruker andre ord enn Du, Deg, eller fornavnet hennes når vi er alene uansett.
Jeg har ikke åpenlagt sagt det til henne, men å bruke ord som hen, rundt familie og mine venner er IKKE noe jeg kommer til å gjøre, med eller uten hun. Jeg har en følelse om at hun muligens vil at jeg skal få dem til å forstå dette (ved å begynne å bruke hennes språk rundt andre) UTEN at jeg uprovosert bare skal ta dette opp. Jeg vil egt ingen av delene, og håper helt ærlig at hun ikke begynner å ta dette opp eller signalisere dette heller..... Hun har veldig sosial angst så kanskje hun er redd nok til at hun ikke gjør det, men å ha en diskusjon om alt dette er noe magefølelsen min sier ikke kommer til å gjøre noe annet enn lage en ny meningsløs runde med virtue-signaling ovenfor hverandre.
Jeg tror alt dette handler om at hun har følt på for lite frihet til å definere seg selv i barndom, men at det nå har blitt til en allergi som sier "ikke definer meg!", som strekker seg til at man heller ikke skal definere eller si om noe er feminint eller maskulint i det hele tatt.
Jeg aksepter at hun føler seg slik som hun er, og hun har sin fulle rett til å bestemme hvem hun selv er. Men jeg føler at disse som er ikke-binære kanskje av og til glemmer at vi binære også har behov for å forholde oss til hva som også fungerer for oss, og at jeg elsker henne fra mitt binære hjerte like godt som hennes ikke-binære hjerte kan for meg?
Om alt dette er en fase i livet hennes eller om det er vedvarende er jeg enda ikke helt sikker på, men jeg antar eg jeg vet dette før hun blir 30. Men om ikke, så blir dette tilsynelatende et lag av separasjon som vi kanskje aldri kommer til å klare å helt nøste opp i.
Hun møtte meg når hun var 18. Vi traff hverandre over felles interesser med det var merkbart at det var noe kjemi mellom oss fra veldig tidlig av. Begynte å stirre på hverandre osv. Så åpnet vi oss foran hverandre, men hun sa at hun ikke likte menn på den måten. Noe sa meg likevel at hun ikke var helt ærlig mot seg selv, eller ikke visste det helt. Det var på en måte noe hun var redd for å innrømme til universet. Når jeg fortalte henne at menn får bonere osv. så sa hun at hun kom til å slå opp med meg hvis jeg fikk det rundt henne.
Hun skjønte visst ikke at bonere ikke betyr "nå vil mannen pule deg sjelløst".. når jeg forklarte henne hva følelser som kan trigge bonere (er sikkert ikke den eneste som får boner av ting som ikke alltid handler om sex), så ble begynte hun å akseptere det, og til slutt sette pris på det.
Fast forward lannngt frem til nå:
Vi har vært sammen i to år, og hun bor sammen med meg. Hun aksepterte til slutt at hun va biseksuell, men med sterk preferanse for kvinner. Likevel er jeg hennes utvalgte, som trumfer over hennes sterke preferanse for kvinner (hun sier selv at hun ikke synes random men er attraktive, jeg er den eneste mannen som er attraktiv
for henne. Jeg har aldri sett eller observert hennes lesbiske side på noen måte, men jeg har valgt å ikke stille spørsmål rundt dette. Hun tenkte kanskje at hun var demiseksuell, men til syvende sist så har det ikke vært viktig for hverken meg eller henne om hun helt konkret er biseksuell eller demi.
For ca et halvt år siden tho så kom det ei bombe: hun sa at hun ville definere seg selv som ikke-binær, fordi det var dette hun følte. Hun sier hun ikke føler seg definert riktig som kvinnelig kjønn, og at hun har et kjønnsnøytralt/ikke binært kjønn.
Dette har vært noe utfordrende for meg å håndtere. Jeg sa til henne at jeg aksepter det og at jeg er like glad i henne uansett. Men jeg sa dette med en underliggende mistanke om at hun ikke var helt sikker på det hun snakket om, og at det var det underliggende behovet for ubetinget kjærlighet som muligens fremprovoserte kjønnsforvirring(?????).
Hun fortalte at hun føler seg ikke fullstendig non-gender, og at det er greit at jeg bruker kvinnelige pronomen, men hun ønsker også at jeg skal bruke nøytrale pronomen også (hen / they / them f.eks).
Noen sier at det bare er pronomen. Men det blir jo egt å undergrave alvoret i deres hos for identitsbehovet? Det er veldig vanskelig for meg å forholde meg til dette. Jeg er ikke flau av å ha henne som kjæreste, men jeg som selv er hetero, er ukomfortabel med å blande inn at jeg er sammen med en ikke-kvinne. Det blir på en måte et dobbeltliv ovenfor kjæresten og resten av verden? Merk at jeg her på er forum har hele tiden skrevet henne og hun, fordi det er den kjæresten hun er for meg.
Jeg er nokså liberal politisk sett, men jeg identifiserer ikke med å være LGBT engasjert. Jeg kjenner at jeg må moderere språket mitt rundt henne mer enn det jeg må gjøre rundt mine venner. Dama er ikke politisk engasjert, men for henne blir relativt uskyldig generalisering er som at "bilmekking er maskulint og rosafarge fenomenet" en av mange små biter hun ikke klarer å svelge. Hun lager ikke en krangel på noe måte, men hun klarer ikke la være å si "mmmm, ikke nødvendigvis". I en slik situasjon som dette kunne jeg ønsket at vi kunne hatt en fundamental aksept og forståelse at jeg lever med "den universale" oppfattelsen, unwoke som den er, men det å ha dette som en lovgivning eller "standard" blir da igjen også noe hun hadde smålig protestert. Hun har lest en del filosofi, og jeg tror akuratt rundt dette er jeg en *relativ* men pragmatisk realist, mens hun blir motparten til dette, altså en prinsipiell relativist. Hun har lest en haug av filosofibøker, og jeg er temmelig sikker på at det er Nietzsches relativisme som inspirerer...
Men for all del, så ser jeg at relativt for henne så kan hun tenke selv at hun er den pragmatiske som er den inklusive, og jeg som er den som helt ignorant gatekeeper femininitet, maskulinitet, og ikke-binærhet.
Men jeg er bare ikke programmert slikt.
Jeg tror ikke vi kommer til å gå fra hverandre over dette. Jeg prøver så godt jeg kan i det private å vise respekt for hennes kjønnsidentitet, f.eks å bruke ordet person isteden for kvinne når jeg omtaler henne i eksempel setninger. Men det er umulig å vite om jeg gjøre det for lite, eller om hun merker det engang? Er ikke ofte jeg bruker andre ord enn Du, Deg, eller fornavnet hennes når vi er alene uansett.
Jeg har ikke åpenlagt sagt det til henne, men å bruke ord som hen, rundt familie og mine venner er IKKE noe jeg kommer til å gjøre, med eller uten hun. Jeg har en følelse om at hun muligens vil at jeg skal få dem til å forstå dette (ved å begynne å bruke hennes språk rundt andre) UTEN at jeg uprovosert bare skal ta dette opp. Jeg vil egt ingen av delene, og håper helt ærlig at hun ikke begynner å ta dette opp eller signalisere dette heller..... Hun har veldig sosial angst så kanskje hun er redd nok til at hun ikke gjør det, men å ha en diskusjon om alt dette er noe magefølelsen min sier ikke kommer til å gjøre noe annet enn lage en ny meningsløs runde med virtue-signaling ovenfor hverandre.
Jeg tror alt dette handler om at hun har følt på for lite frihet til å definere seg selv i barndom, men at det nå har blitt til en allergi som sier "ikke definer meg!", som strekker seg til at man heller ikke skal definere eller si om noe er feminint eller maskulint i det hele tatt.
Jeg aksepter at hun føler seg slik som hun er, og hun har sin fulle rett til å bestemme hvem hun selv er. Men jeg føler at disse som er ikke-binære kanskje av og til glemmer at vi binære også har behov for å forholde oss til hva som også fungerer for oss, og at jeg elsker henne fra mitt binære hjerte like godt som hennes ikke-binære hjerte kan for meg?
Om alt dette er en fase i livet hennes eller om det er vedvarende er jeg enda ikke helt sikker på, men jeg antar eg jeg vet dette før hun blir 30. Men om ikke, så blir dette tilsynelatende et lag av separasjon som vi kanskje aldri kommer til å klare å helt nøste opp i.
Vis hele sitatet...
Trans kan jeg forstå men ikke-binær er for meg noe sprøyt.
.
