Jeg motsetter meg ikke kunnskap når den blir tilgjengelig - faktisk så ønsker jeg å bli motbevist på dette. Jeg under meg veldig hvordan noen vil forklare at universet ser ut til å være designet. Ateister er alltid veldig opptatt med å være ajour med vitenskapelige premisser, men i dette tilfellet så synes det å gå i mot dem. Et tilsynelatende vel designet univers har følgelig også med sannsynlighet en designer bak seg. I hvert fall synes jeg det virker ganske logisk, og jeg har enda ikke hørt noe gode motargument for det. Det beste ville ha vært å høre fra en fysiker som kunne bekreftet det jeg sier, slik at folk kunne sett at det faktisk er et godt poeng i favør kreasjon.

Du snur på cause og effekt, universet er ikke laget for liv, liv har tilpasset seg universet. Hvis det var skapt for oss, hvorfor er det så mye av det som vi ikke kan leve i?

Forøvrig: Denne YouTube videoen forklarer det Og det er satire, hvordan universet ble skapt om en gud sto bak.

Helt uenig. Og det er også irrelevant om skaperen har en skaper. Selv om en skaper av universet har selv blitt skapt, så endrer ikke det logikken i at universet ble skapt. Hvis skaperen av universet i tur har en skaper, så har den skaperen en skaper også. Du kan gjøre dette i det uendelige, men følgelig så er det logisk at NOE(N) må ha skapt universet - og skaperen.

Denne forklarer det på en BEDRE måte: https://www.youtube.com/watch?v=buqtdpuZxvk

Multivers-hypotesen, vårt er ikke det eneste universet, at vi har akkurat våre variabler er bare fordi det er så mange.

Annen mulighet er tilfeldighet, dessuten: hvordan vet du at dette er den "perfekte" sammenslutningen for liv i universet? Ingen liv vi vet om lever særlig lenge etter å ha blitt plassert i det finjusterte universet utenfor jorden. Kan godt være det finnes en mye bedre oppbygging når det kommer til liv, vi bare vet ikke om den.

Men der er jo problemet, vi vet jo at det må ha en slutt noe sted. Man kan ikke bare kontre det med ett "men da er skaperen skapt også!"

La meg gi deg ett lite tankeeksperiment: si at en skaper skaper verden, la oss kalle han for Bob, Bob ble skapt av Bob-1, Bob-1 ble skapt av Bob-2 etc, helt inn til evigheten. Om denne prosessen virkelig er evig vil det si at den ikke har noen start eller slutt, derfor kan en si at det er umulig, fordi da ville man aldri kunne komme til Bob, bare til Bob-(evighet).

Men forklar meg, hvorfor er det mer logisk at en skaper har blitt skapt (rep infinitum) enn at det er en nano% stor sjanse for at det har blitt sånn som det er.

Er det fordi sjansen er så liten?

(NB: når vi snakker om designet univers kommer jeg på en viss kjent teoretisk fysiker som benektet at Gud spilte med terning, men allikevel eksisterer kvantefysikk)

"Finjustert" for hva? For deg? For menneskeheten, som utgjør mindre enn 0,00000000000000000000000000000000001 % av universets masse? For resten av livsformene vi kjenner til, som utgjør svimlende 0,000000000000000000000000000000001 % av massen?

Hvis universet vårt er "finjustert" for noe, er det finjustert for å være mørkt og livløst.

De fysiske konstantene kunne vært annerledes. Da ville universet i de fleste tilfeller vært helt dødt, slik at ingen kunne klagd over mangelen på liv. Eller det ville, i noen få tilfeller, hatt mer liv enn vi har i vårt eget univers. Noen av disse livsformene ville sikkert følt seg utvalgt og "spesielt designet" til å leve i et "finjustert" univers lagd av en intelligent skaper. Jeg ser ikke bort fra at slike parallelle universer eksisterer i multiverset vi muligens er en del av.

Vil bare bemerke at "så vidt vi vet ville det ikke eksistert liv med andre fysiske konstanter", altså vi vet fortsatt veldig lite - spesielt om muligheter for liv som kan være helt annerledes enn det vi har sett på jorda. Med andre fysiske konstanter kunne det helt fint eksistert livsformer vi i dag ikke klarer å fantasere oss frem til - tilpasset et slikt univers.

Universet eller "intet" har vel eksistert såpass lenge, eller i uendelig tid, at det til slutt måtte skje en eksplosjon med ett eller annet som gjorde det mulig for noen å leve på en planet. Det måtte vel skje før eller senere =D

Hvor får du det fra?

Du kan jo prøve å se på det fra et annet perspektiv, Kanskje det er vi som er finjusterte og ikke jordkloden. Vi har brukt millioner av år på å tilpasse oss jordkloden. Hadde den vært annerledes kunne det kanskje ha eksistert helt andre vesener, med helt andre behov som vi ikke klarer å forestille oss engang.

Vel, grunnen til at det er logisk at noe(n) har skapt universet er rett og slett fordi at jeg ikke ser for meg at det som en gang var big bang ikke kan ha kommet av ingenting. Det trenger en "katalysator", eller hva en skal kalle det. En action som fører til reaction er kanskje måten å si det på.

Du har rett i at det må være noe utenfor universet, og likeså kan en anvende samme logikk i neste omgang utenfor det universet igjen. I det uendelige! Gitt at det ikke en gang var en skaper, på ett eller annet vis, som kunne være starten av det hele. En slik skaper høres mer logisk ut enn et uendelig antall universer utenfor universer.

Nei, jeg antar ikke at det først og fremst er designet for akkurat oss. Jeg forestiller meg at universet er altfor stort til at akkurat vi skal være særlig betydelig. En eventuell skaper må ha finjustert universet på det vis at det muliggjorde liv, og liv tror jeg finnes flere plasser i universet enn vi aner. At akkurat vi skal være spesielle synes ikke jeg er noe logisk. For eksempel tror jeg ikke på lærene i vår verdens religioner, der hvor mennesket tydeligvis har fått særbehandling.

Tankegangen din kommer av at du er et menneske, med gitte konsepter å forholde deg til. I menneskets kultur har vi ofte, fra famile til stammer til større sivilisasjoner vært avhengig av en lederskikkelse.
Det du gjør nå er å dytte menneskets/din oppfattelse av universet/realiteten for å forklare noe du ikke har grep om, universet er sinnsfortstyrrende stort, så stort at du ikke klarer å begripe det i sin helhet. Som andre sier er vi mindre enn en tusen-millioners-milliarddel promille av universets masse, og du mener universet er skapt for oss?
Det er en uhyre egoistisk og subjektiv tankegang, som vi har sett i aksjon lenge. I oldtiden hadde vi ikke forklaringer for sesongene, for vind, for dyrenes emigrering, hva atribuerte tidlige mennesker disse fenomenene? Guder.
Etterhvert som folk ble mer nyskjerrige, og vitenskapen kom i gang ble disse fenomenene forklart, guder forsvant og til slutt satt man igjen med monoteisme, konseptet gud har bare blitt vagere og vagere og nå sitter vi igjen med kreasjonistenes ide om en delvis udefinert "skaper" for å prøve å få det hele til å virke en smule vitenskapelig, noe det absolutt ikke er.

En skaper er en lat forklaring, som flere her påpeker, ideen bidrar ikke noe til vitenskapen, vi lærer ingenting av det og den bidrar ikke til noe videre utforsking av universets hemmeligheter- I bunn og grunn ser jeg på det som en unnskyldning til å ikke utforske kosmos videre.
Teoriene om multivers, big bang etc gir oss nye platformer for videre utforskning av universet, teoretisk og praktisk, det er komplekse modeller med mengder av data for å underbygge teoriene, ideen om en skaper må jeg igjen presisere: et verdiløst tankeeksperiment som ikke bidrar til noe.

Nå er det dette med kvanter da. Tid og rom er to dimensjoner. Så finner det type dimensjoner vi som mennesker hverken klarer å se, fantasere eller forestille oss. Personlig holder jeg en knapp på at "en gang fantes det intet"-teorien er humbug, men at vi ikke klarer å skjønne det for vi er "inkompatible" med det som var før.

Joda - men ikke på den måten du mener. Som jeg prøve å få fram i forrige post: hvis det finnes noe utenfor vårt univers, betyr det bare at vi har gått glipp av noe, og at vår definisjon av universet må utvides. Både bruken og betydningen av ordet "univers" betyr "alt". Finnes det, er det i universet. Derfor kan det altså per definisjon ikke være noe "utenfor" - det er grenseløst. "Utenfor" i seg selv finnes ikke, derfor kan ingenting være der.

racc00n: Hvis motargumentet ditt mot alt vi sier er "nope, høres for usannsynlig ut" så er det egentlig ingen vits i å diskutere videre, ettersom ingen her sitter på ett "magisk" svar som får alt til å gi mening. Det er fortsatt utrolig mye vi ikke vet, og hvorfor naturlovene er som de er er en av de tingene. Du velger å si at en gud gjorde det (du sier "skaper", men en entitet som kan vri og vende på våre fysiske lover vil være en gud pr. definisjon), men det gir oss bare problemet med "hvor kom guden(e) da fra?". Argumentet ditt er "God of the Gaps", som er en vanlig argumentasjonsteknikk for troende, hvor alt vi ikke vet er "gud gjorde det".

Og nei, du må ikke være kristen (eller ev. en tilhenger av de "klassiske religionene") for å bruke "God of the Gaps", det er det det er uansett hvordan du fyller gud inn der vitenskapen ikke vet.

Poenget mitt var at bak teorier som multivers er det en uhyre mengde matematikk bak ideen. Multivers har blitt forsket på i flere matematiske modeller som M-teori og flere streng-teorier. Hva er matten bak en "skaper"?
Det er ikke vitenskapelig på noe som helst nivå, dog ser jeg verdien i det som et filosofisk tankeeksperiment. En "skaper" er ikke forenelig med med en prøvbar vitenskapelig hypotese og er pseudovitenskap på lik linje med resten av kreasjonismen.

Ja, for man kan egentlig ikke si at noe er "utenfor" universe før man har definert hva universet er, man har det observerbare universet som er det vi faktisk kan observere fra vår lille blå planet, som er begrenset av hvilke objekter som har hatt tid til å sende elektromagnetiske bølger (lys, radio, infrarød) helt til jorden, vi vet ikke om en grense mellom det og utenfor.
Mange har missforstått og trodd at den kosmiske bagrunnsstrålingen er den ytterste grensen. Fysikere jobber med å detektere kosmiske nautrino bakgrunnen utenfor der igjen.

Igjen hviler du på menneskets kultur, du presterer å si at "noen", som at vårt banale begrep på en entitet må være i kontroll over huset, som i dette tilfellet er universet, alt vi kjenner til. En skaper er ikke og har aldri vært et legitimt alternativ i denne sammenhengen, ingen kosmolog med noe som helst annerkjennelse innenfor det vitenskapelige samfunnet har noen gang foreslått en bevisst entitet som skaper av universet.
Det du ikke ser ut til å klare å forene deg med er konseptet om at vi vet rett å slett ikke alt om universet enda, og det er dette som driver vitenskapen fremover, innrømmelsen om at vi ikke vet og at vi må arbeide for å finne et svar.

At universets konstanter trenger en bevisst skaper for å være så "finjustert" er igjen en veldig subjektiv observasjon, jeg henviser heller til ad infinitum argumentene som er lagt frem av andre her i tråden, en skaper må ha en skaper og man løser ingen problemstillinger annet enn menneskets egen usikkerhet på det å ikke ha et svar på hvor vi kommer fra. Med andre ord: ingen vitenskapelig verdi.

Jeg hater youtube videoer i slike diskusjoner, og jeg anbefaler helst at du kjøper og leser boken A universe from nothing for kosmologen Lawrence Krauss er mye bedre egnet til å forklare den vitenskapelige tilnærmingen av universets opprinnelse enn jeg er.
For de som ikke vil kjøpe boken er denne videoen en gjesteforelesning av Dr. Krauss der han går igjennom hovedpunktene i boken.

Som hva? Om du kan gjendrive noen av de teoriene det forskes på bør du gjøre dette!


Jeg gleder meg til å høre bevisene dine for denne påstanden! Jeg setter alt jeg eier på at du aldri klarer det, men håper jeg har feil.


Hadde noe vært annerledes i oppbygningen av universet ville ikke dette universet ha oppstått, derfor lever vi i dette universet, ikke et annet. Hadde vi levd i et annet univers, hvor masse/rom/liv/whatever var annerledes enn her, ville du fortsatt ha sagt "det er så finjustert blabla skaper", og trodd det var spesielt. Universet er slik det er, fordi det er slik det er - og det fungerer.

Vi kommer ikke noe lengre mot å forstå det uforståelige ved å diskutere det. Blir som å diskutere hvor midten av universet ligger, alt jeg skal si.

[quote=racc00n;3142951]
Dersom det var ingenting før big bang, så sier logikk at noe(som kan være i form "utenfor" alt) må ha skapt det.

Nei, det er her Heisenbergs uskarphetsrelasjon kommer inn i bildet. Den viser matematisk at universet kan oppstå av ingenting.
http://www.newscientist.com/blogs/ns...m-nothing.html

Hvorfor er det ulogisk at universet har kommet av ingenting? Hvorfor er du så overbevist på at ingenting kan skape noe? Har du noengang observert ingenting? Har NOEN NOENSINNE observert ingenting? Hvorfor er du så overbevist om at det var ingenting før det var noe?



Slutt å bruk ordet må. Det er langt bedre teorier enn skaper-idéen, alle mer logiske. Det blir for mye "jeg vet ikke, derfor gud/skaper" - det er veldig enkelt, fordi det forklarer ALT du ikke vet, men det blir ikke mer riktig av den grunn.

Kvantefysikken har jo matematiske formler for at materie kan oppstå av ingenting. Litt bakstrebersk å prøve å forklare noe som lar seg forklare matematisk med religion og overtro

"This is rather as if you imagine a puddle waking up one morning and thinking, 'This is an interesting world I find myself in — an interesting hole I find myself in — fits me rather neatly, doesn't it? In fact it fits me staggeringly well, must have been made to have me in it!'" – Douglas Adams

Det virker som det er to ting som påstås av deg her, rac00n. Det første er at universet er så fininnstilt, spesielt for liv, at det umulig kan ha blitt slik av seg selv. Det andre er at universet ikke kan ha kommet fra ingenting, fordi det tydeligvis virker absurd. Dette er to forskjellige påstander, så jeg tar dem hver for seg.

Vi kan ta fininnstillingen først. Sitatet jeg begynte med er jo ikke valgt tilfeldig, men beskriver ganske godt hvorfor konklusjonen er ganske tvilsom. Det er ikke universet som er fintilpasset liv. Det er liv som er fintilpasset universet. Liv slik vi kjenner det er slik vi kjenner det fordi naturlovene som begrenser hva som kan skje er slik de er. Og er egentlig universet så fininnstilt for liv? Vi har kun observert at liv har oppstått én gang: på det aller ytterste overflatelaget på én planet i ett solsystem. For alt vi vet kan det være liv mange andre steder i universet, men det finnes enda flere steder hvor liv slik vi kjenner det – eller i det hele tatt kan forestille oss – etter alt å dømme ikke er. Praktisk talt hele universet er ekstremt fiendtlig mot liv.

I tillegg er ikke universet så sensitivt for endringer i sine konstanter som du ser ut til å tro. Hvis man endrer én og én konstant, så vil en del påstå at vi ikke kan endre så veldig mye før universet ser ganske annerledes ut. Men selv det er ikke helt riktig. Mange av konstantene som plukkes frem, ofte i kreasjonistlitteratur, har faktisk ganske store slingringsmonn alene. Men uansett blir dette som å si at et korthus jeg har på stuebordet ikke kan stå noe annet sted i hele universet, fordi hvis jeg tar tak i hjørnet på ett kort og drar så raser hele greia.

Saken er at korthuset kan stå svært mange steder, bare jeg flytter på flere punkter om gangen. Hvis jeg også aksepterer at korthuset kan se helt annerledes ut, kan det stå enda flere steder. Slik er det med universets konstanter også. Om du tillater å endre på flere av dem samtidig, så har du ganske store områder hvor universet vil være rimelig likt det vi har nå. Så dette fininnstillingsargumentet er sterkt overdrevet – som regel av de som like sterkt ønsker seg en skaper.

Jeg vil anbefale en bok av Victor Stenger som heter "The Fallacy of Fine Tuning". Stenger er fysiker og filosof, og boken handler om hvorfor dette fininnstillingsargumentet ikke holder mål.

I tillegg har du muligheten for at universet vårt kun er ett av flere universer – kanskje et uendelig antall – med forskjellige verdier for de grunnleggende naturkonstantene. I så tilfelle er det ikke det spor overraskende at vi befinner oss i et univers hvor naturkonstantene er slik at vi kan eksistere. Det finnes flere multiversteorier, og ikke alle er så utestbare som du kanskje tror.


Dette er også et gyldig poeng for det andre du tar opp, nemlig at universet må komme fra noe. Det kan komme fra et multivers. Enkelt og greit. Men det trenger heller ikke å ha kommet fra noe som helst. Enkelte, som Stephen Hawking, mener det er meningsløst å snakke om at universet kommer fra noe, fordi det impliserer at det var noe før universet eksisterte, og å snakke om en tid før Big bang er som å snakke om et punkt nord for nordpolen. At universet begynner å eksistere er kun en gyldig betraktning sett innenfra universet. Samtidig er det veldig vanskelig å si hvordan fenomener som tid og rom egentlig oppfører seg i tilstander som den umiddelbart etter Big bang. Det er ikke nødvendigvis gitt at tiden kan spores tilbake til et startpunkt; tiden kanskje bare runder av, noe som kan være tilfelle for såkalt "kompleks tid" (hvor "kompleks" henviser til komplekse tall i matematikken). Eller kanskje Big bang utviklet seg i to motsatt rettede tidsakser, slik at når vi teller oss bakover til null kan vi fortsette videre derfra og bakover i det som blir fremover i tid i et søsterunivers.

Men la oss si at universet begynte og at det ikke finnes andre univers. At tiden kan spores tilbake til et nullpunkt hvor all tid og alt rom begynte og all materie startet å eksistere. Og før dette var det "ingenting". Fysikkens lover slik vi kjenner dem i dag åpner for at universet oppstår spontant fra en slik tilstand av ingenting, hvor det ikke finnes tid, rom, materie, energi eller noe annet. For eksempel kan universet være en kvantefluktuasjon.

En del (dårlige) filosofer og kreasjonister blander sammen dette spørsmålet med det kjente filosofiske spørsmålet om hvorfor det finnes noe som helst i stedet for ingenting. Og når de stiller spørsmålet insisterer de på en type ingenting som ikke går overens med den ovennevnte typen ingenting, fordi de hevder at det i den ovennevnte typen ingenting vil være naturlover som åpner for dannelsen av universet. Det duger ikke, sier de. "Ingenting" er strengere enn som så. Gjennom mye sofisteri og fjas ender de bak kulissene med å definere ingenting som "det som ingenting kan komme fra". Vel, så klart ingenting kan komme fra en slik type ingenting, da det ville brutt med definisjonen av ingenting. Men det er ikke noe som helst som antyder at en slik type ingenting noen gang har vært. Den typen ingenting som på flere måter åpner for at universet spontant trer inn i eksistens er mer enn ingenting nok.

(Dessuten, hvis man anser naturlovene som begrensninger heller enn spesielle tillatte muligheter, noe som på mange nivåer er mer meningsfullt, vil den naturlige konklusjonen i min mening være at den ekstreme definisjonen av ingenting [i den grad den kan gi filosofisk og vitenskapelig mening overhodet] medfører en tilstand uten begrensninger heller enn en tilstand uten muligheter. Det vil da være en ekstremt ustabil tilstand hvor noe må skje, og det eneste som kan skje er at noe begynner å eksistere. Spørsmålet om hvorfor det finnes noe som helst i stedet for ingenting punkteres da fullstendig. Men det er et filosofisk poeng helt på siden.)

Ok, det er ganske interessant at det finnes matte som viser at noe kan oppstå av ingenting. Skulle ønske jeg var i stand til å forstå den matten. Men som tidligere sagt så kan ikke matematikk bevise noe alene. Vi kan altså ikke utføre et eksperiment der vi anvender det denne matten prøver å forklare, ergo er denne matten helt irrelevant - inntil videre. På samme måte er det et kjent faktum at vi matematisk kan regne ut at ormhull kan eksistere, men det betyr ikke at det eksisterer(eller kan eksistere) et ormhull i det fysiske universet.

Dette begynner å bli tynnslitt. Så lenge naturlovene vi kjenner i dag tillater at universet kommer fra ingenting er det ingen god grunn til å tro at det heller står en bevisst skaper bak. At denne matten er irrelevant er selvsagt bare vås. Det er åpenbart at du resonnerer fra den ønskede konklusjonen og nedover, heller enn fra det vi vet og oppover.

Jo, det kan det Det er det som er så flott med mattematikk og vitenskap Hva tror du de driver med i CERN?

Inntil det er eksperimentelt bekreftet kan det ikke aksepteres som sikkert at det er slik. Men så lenge vi har flere muligheter som følger matematisk av naturlover vi har bekreftet eksperimentelt på andre områder, så er de vesentlig bedre kandidater for hva som er sant enn fri gjetning om at universet ble skapt av en bevisst skaper. De gjør med andre ord hypotesen din usannsynlig og argumentene om at noen må ha skapt universet feilaktige.

Hun.

Dog, dette har jeg allerede vært inne på her:

Jeg er, tro det eller ei, til en viss grad belest innen populærvitenskap. Jeg er selvsagt ingen fysiker, så dersom du gir meg en link til en matematisk utgreiing som er ment å forklare hvordan universet kan komme av intet, så vil jeg overhodet ikke forstå mye av det. Problemet med å "søke rundt", er at en ikke kan finne dette svaret i google.

Det gjør jo ikke det. Det gir et utestet forslag alternativt til skapelsesteori. Det kan hende at universet ikke behøver en skaper for å eksistere. Men det er inntil videre en svært spekulativ hypotese. Det samme kan nok sies om skapelseteorier. Poenget er i bunn og grunn at vi ikke har noen vitenskapelige bevis som kan påpeke hvordan universet kom til eksistens ut av intet, og derfor sitter vi inntil videre kun igjen med vår logiske sans som instrument når vi eksaminerer dette spørsmålet. Såklart, det vil aldri gi oss et svar i form av sannhet, samtidig som at ren matematikk ikke kan gi oss et svar i form av sannhet, men likevel sitter vi her og undrer oss. Da synes jeg det er greit å filosofere på det.

Kort fortalt, fordi det er enormt mye mer som peker i den retning, enn hva som peker i retning av at det er en skaper som satte det hele i gang.

Det er ingenting som tilsier at man trenger en skaper for at intelligent liv skal kunne eksistere, snarere tvert i mot. All forskning så langt tilsier at livet startet i sin enkleste form, for så over tid, utvikle seg til det mangfoldet vi kjenner til i dag.

Når det kommer til eksperimentene i CERN, så er dette det største eksperimentet mennesket noen gang har tatt for seg, men det er ikke slik at de kan teste alle matematiske teorier der. De kan teste og tester veldig mye der, men slik jeg har forstått det, dreier det seg i stor grad om å oppnå tilstander som tilsvare øyeblikket rett etter at «The big bang» fant sted.
4 juli 2012 annonserte forskere ved CERN at de hadde oppdaget Higgs bosonet, noe som ser ut til å bekrefte eksistensen av Higgs feltet, med andre ord «The big bang» teorien er blitt betraktelig styrket.

Religion og gudetro på sin side blir stadig svekket, og det finnes så langt jeg vet, ikke et eneste argument som styrker hypotesen om en skaper. Og selv om vi i dag ikke med 100% sikkerhet kan si at det ikke finnes noen skaper/gud, er ikke dette alene grunn god nok til å avvise noe som helst av det man har funnet ut ved hjelp av vitenskaplige metoder.

Så la meg heller spørre deg, hvorfor skal man bruke tid på teorier om en skaper, når slike teorier uten unntak blir fremsatt på en slik måte at de ikke kan falsifiseres?

Når man tenker over det, er det egentlig rart at religiøse mennesker ikke interesserer seg mer for fysikk/matematikk/kjemi o.l. enn ikke-troende.

Hvis Gud skapte universet, så skapte h*n også fusjon i solene, alle grunnstoffer som finnes osv.
Da er det merkelig at det går an å henge seg opp i en brennende busk, og at det er slike (i mine øyne) helt uinteressante ting som preger religion.

Det er sånne ting som gjør at jeg ler av religion.

Jeg vet ikke om du sikter til meg, men jeg er ikke religiøs, og har ikke engang lest bibelen. Men jeg er derimot temmelig interessert i fysikk/matematikk/kjemi - dog jeg har ikke den forståelsen for det som forskere har.

Som tidligere nevnt av andre, kantefluktuasjon, og bare det alene er enormt mye mer enn hva som støtter oppunder hypotesen om en skaper, for som sagt, er det hva meg bekjent, ingenting som tilsier at liv eller universet er avhengig av noen form for skaper.

En hypotese går på at summen av all energi i universet er lik null, noe som igjen er veldig forenelig med at universet oppsto fra "ingenting".

Har du noe helt konkret som styrker skaper-hypotesen?