Det jeg ville gjort for å få kontakt er eventuelt å ringe hus telefonen (hvis du har nummeret) og spør etter faren din, og så kan du eventuelt be om å få møte han på en kafé eller noe lignende hvis han er interesert.

Altså, kanskje jeg sårer noen her nå. Eller skyter meg selv i hodet, men dette lukter meg og mer som troll. Jeg sier ikke at det er det, men det at du faktisk ikke skriver til han at "Jeg tror du er faren min osv." får meg til å undre. Altså, send han en melding og si hvem du er, hvor farlig kan det være? Blir jo ikke noe familiekonflikt av den grunn.

Magnisx, les hele tråden før du slenger den der.. Faren har "trolig" vært utro når han fikk TS og faren har en annen familie (kone, barn).

Det kan skape familiekonflikt..

hvis du sender mld til han på FB og er redd for at andre i huset leser hans FB -- skriv : hei jeg er "navn" , sønnen til "navn på mor" , skulle gjerne hatt en prat med deg .... og btw så burde han ha skjønt lunta nå hvis du skrev mld til han på FB fra ditt eget navn

Jeg er kanskje litt som deg, sjenert mot alle jeg ikke kjenner eller hvis det er mange rundt meg. Men dette er en person, som er din far altså en kar du skal ha et godt forhold til.. ta kontakt via facebook, si du vil møte han. Får du ikke svar, kan du like godt fucke opp livet hans.

Kan egentlig komme med en liten update, Har funnet ut hva dattera hans heter, og tilfeldigvis er jeg venn med hu på FB :O Fikk litt sjokk når jeg fant ut at jeg er venn med halvsøstra mi på facebook, snakk om tilfeldigheter.

Men Jeg tror egentlig jeg er veldig redd for at han ikke skal svare meg når jeg spør om og få møte han eller at han ignorerer meg.

For en far må jeg si, enten så tar du kontakt eller så gir du faen, visst ikke han svarer om du tar kontakt, så ser det ut som han gir en feit faen i deg.

Her snakker vi medfølelse på høyt nivå...

Fanz: Hva feiler deg kis? Plukk opp den jævla telefonen eller kontakt han på en diskret måte og si det sånn som det er; at du vil møte og prate med han. Du får et ja eller nei.

En interessant tråd du har tatt opp. Jeg har sjøl vokst opp uten verken mor eller far, og angrer i dag på at jeg ikke tidligere tok et initiativ. Fikk vite fra jeg var bitteliten at min mor var for ung til å kunne ha meg, så jeg ble adoptert bort. Dette var mine adoptivforeldres cover. Hadde en fin oppvekst, men følte likevel jeg ikke var som de jeg vokste opp med. Jeg hadde interesser som var ganske fjernt unna familien og miljøet jeg vokste opp i. Jeg forsto det slik at min mor helst ikke ville at jeg skulle søke etter biologisk mor (far var egentlig aldri et tema den gangen), så jeg lot det dessverre ligge. Var blitt godt voksen da jeg søkte via FYLKESMANNEN etter biologisk familie. (Og dette er et tips til deg, for kanskje faren din har betalt bidrag i alle år, selv om det har vært i hemmelighet? Kan jo hende han er registrert som far?) Jeg fikk et møte med en på familieavdelingen, som satt med gamle papirer på skrivebordet. Hun sa hun ikke hadde lov til å vise meg papirene, men hun skulle gå bort på en annen avdeling og hente et annet skriv, så om jeg ville vente litt? Det kunne ta noen minutter... sa hun. Så der satt jeg med hele fortiden min i gamle dokumenter, og veloppdragen som jeg var, snudde jeg dem ikke mot meg så jeg kunne lese selv. Dessverre!
Hun kom tilbake etter lenge lenge, hadde med et papir hvor det sto navn på biologisk mor, og sa så at dette var alt hun hadde. Mor hadde flyttet ut av Norge og aldri flyttet tilbake, så om jeg skulle gå noe videre nå, måtte jeg gå til svenske myndigheter. Det var ukjent om hun var i live, fikk jeg vite.
Denne korte bekreftelsen la jeg i skapet hjemme, og lot det ligge der i flere år. Jeg fikk familie, små barn, og min samboer hadde sin opprinnelse fra Hedmark. Av og til besøkte samboeren min sin tante på et lite sted i det fylket, og ungene våre var med. Jeg var tilfeldigvis ikke. Årene gikk, det ble samlivsbrudd, men heldigvis et flott samarbeid om ungene. Tanken på mitt biologiske opphav lå hele tiden i bakhodet, og i en samtale med min eks nevnte jeg at jeg hadde planer om å bruke Frelsesarmeen for å søke opp. (Enda et tips til deg). Eksen ble fyr og flamme, for hun ville gjerne vite om våre barns bakgrunn på min side. Jeg skrev brev til Frelsesarmeen, la ved det vesle jeg hadde, og understreket at jeg ikke ville opprette kontakt dersom det ikke var ønsket fra biologisk mor.
Etter bare et par uker kom det svar. Det var ganske skjelvent å åpne brevet. Der sto det at min biologiske mor var død, men om jeg ønsket, kunne Frelsesarmeen søke etter eventuelle søsken. Dette brevet kom på en samværsdag, og det inneholdt stedsnavnet min biologiske mor var fra. Jeg ante ikke hvor dette stedet lå, hadde aldri hørt om det, men tok med brevet opp for å vise til min eks. Hun spratt i taket: Dette var stedet hvor hennes tante bodde i Hedmark! Dermed rullet hun i gang, ved hjelp av sin familie, og i løpet av timer fikk jeg vite at jeg hadde tre søstre i Sverige, at min mormor levde (nå 86 år), at mormor levde i nabohuset til tanta, og at ungene mine hadde lekt i hagen til sin egen oldemor, og snakket med henne, uten å vite hvem hun var.
Jeg skrev brev til søstrene mine med bilde av meg selv som baby og voksen, og jeg skrev brev til kusina mi i Hedmark (datter til en søster av min mor). Derfra fikk jeg kjapp tilbakemelding om at dersom jeg ønsket å møte min mormor, måtte jeg raska på. Det var ikke lenge hun hadde igjen. Det ble kjapp avreise til Hedmark, der jeg møtte en strålende familie som hadde hørt rykter om meg i alle år, men ikke visste noe sikkert. Ved inngangsdøra i huset jeg kom til, hadde de hengt opp en plakat: "Velkommen hjem (og navnet mitt)", så det var ganske heftige greier for et menneske som hele sitt liv hadde hatt ubesvarte spørsmål. Inne ventet gamle mormor, som også hadde hørt om meg, men avfeid det som rykter. Hun gråt og holdt om meg, både forvirret og lei seg, for kanskje tenkte hun at det var datteren som burde opplevd dette...
Jeg møtte i alle fall en familie som tok veldig godt imot meg, og deretter fulgte tur til Sverige. Tok toget til Gøteborg, og på stasjonen sto tre spente damer, alle med et utseende som passet til storebror "från Nårje". I løpet av helgen der kom nesten alle svar på plass. De kunne fortelle at mor alltid hadde vært åpen om "pojken" hun hadde fått før hun giftet seg. Årsaken til at jeg ble bortadoptert, var vel den samme som hos trådstarter her. Et tilfeldig nummer er ingen ny oppfinnelse. Min mor var allerede forlovet med en annen, og jeg kan bare forestille meg situasjonen. Hun skrevv under på adopsjonspapirene, og jeg ble fratatt øyeblikkelig etter fødselen, og plassert på barnehjem. Dag 3 etter att jeg var født, forlot min mor og hennes forlovede Norge, og dro til Gøteborg på lykke og fromme, der de etablerte seg. Men jeg fikk også vite at min mor forsøkte å få meg tilbake allerede etter 4-5 mnd, uten å lykkes. Jeg var allerede lovet bort til de som ble mine adoptivforeldre, og de hadde sett meg, men pga mors initiativ ble selve adopsjonsprosessen forsinket. Dette ser ut til å ha vært grunnen til at jeg ble et helt år på barnehjemmet før de fikk meg.
Selv om mor var død, fikk jeg nå oppleve henne "live". Hun hadde giftet seg med en ivrig amatørfotograf, som hadde massevis av 8 mm film med lyd av henne og søstrene mine i oppveksten. Det var sterkt å se. Og sterkt å besøke graven hennes. Hun døde etter en langvarig kamp mot kreft, tolv dager etter min 27 års dag. Den tiden hun var syk, forsøkte hun å finne ut hvor jeg var blitt av, men loven hindret henne. Søstrene mine måtte love å fortsette letingen. Derfor hadde det vært voldsomt for dem da brevet fra meg plutselig dumpet ned i postkassa.
Min adoptivmor levde fremdeles da jeg gjorde dette, og hun fikk faktisk møte den ene av søstrene mine, som kom på besøk. Det ble veldig varmt og fint.
En happy historie, men èn viktig ting mangler: Hvem var min far? Jeg har fått tilgang på alt av dokumenter fra den tiden, og det opptrer to personer, hvorav den ene ble dømt til å være far, men ikke dømt til å betale bidrag, fordi det pga dårlig sædkvalitet var nesten utelukket at han kunne bli far. Navn og adr står i papirene, og selvsagt fikk jeg dette året etter at han døde. Han etterlot seg en enke, og spørsmålet er jo da: Skal jeg gå videre mens hun lever? Møte henne? Sjekke om de fikk barn sammen (kanskje ikke sædkvaliteten var så dårlig likevel) og evt kontakte dem? Kan det være søsken, eller er dette navnet et skudd i blinde? Jeg har ikke bestemt meg.
Til trådstarter: En dag er pappan din borte. Jeg synes du burde se på de hintene jeg gir deg underveis her. Be evt Frelsesarmeen ta diskret kontakt for deg. Hvis han ikke vil ha noen løpende kontakt med deg, kan det hende han vil møte deg. Om så bare for en gang. Og kanskje kan det hende dine søsken vil ha kontakt med deg.
Gjør noe, før det er for sent.
Lykke til!

Hvis du bruker avsnitt så er det mye lettere og lese det du skriver. Walloftextdeluxe

Skjønner ikke at du gidder å ta opp kontakten med en sånn "far".

Noe nytt ts?

Har vokst opp med å vite at min stefar ikke var min ekte far, og det var helt greit. Men etter som årene gikk ble jeg nyskjerrig og tok en tlf til han å avtalte møte. Han har ikke sett meg siden jeg var 3 måneder. Hei klompen min sier han i det jeg kommer inn døra. Vel jeg har vokst litt siden sist sier jeg. Har en helt grei samtale og når jeg kommer hjem søker jeg via Frelses Armeen for å finne 1 søster og 2 brødre på far siden. De finner ikke min søster da hun er i utlandet men de har finni mine 2 brødre. Får ikke noe svar og det går noen måneder.

Så får jeg en mail som sier: Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet om dette nå, men jeg er mor til din halvsøster, håper du vet om det og ikke får sjokk. Jeg svarer med en gang at jeg vet jeg har flere søsken og at jeg har søkt etter dere. Noen måneder senere drar jeg til utlandet og besøker dem. Det var en kjempetur

Etter noen år sier min søster at jeg skal legge til en på msn. Jeg sprør hvem dette er og hun sier det er broren våres.
Jeg legger han til og avtaler møte i Oslo. Etter noen minutter's samtale sier han: Jeg har sett deg før. Er du sikker sier jeg, Tidligere har jeg jobba som alarm montør og kabel tv montør. Da har du montert alarm hos meg i Enebakk sier han. Jeg husker han da og jobben jeg gjorde, men ante da ikke at det var min bror. Det er ca. 4 år siden jeg monterte alarm hos han.

En stund senere avtaler alle 3 å møtes og finner nummeret til den siste broren. Han tar telefonen og prater litt med oss. Han sier han var adoptert og fikk sjokk for noen år siden da han fikk brev fra Frelses armeen. Han reiste da å besøkte sin ekte far men det gikk ikke så bra. Jeg synes ikke man skal holde sannheten skjult for barna, for den kommer frem en dag.
Han ønsker ikke kontakt med oss noe som jeg synes er rart.

Vi 3 som har kontakt er alle født i samme år :P Det er jo litt komisk. Sistemann som ikke vil ha kontakt er litt yngre. Min søster har også en bror på far siden. Så vi 4 møtes 1 gang i året. Når hun presangterer oss for andre sier hun: This is another brother from another mother.

Min bror som jeg monterte alarm hos har fått kreft og ingen vet hvor lang tid det kan gå. Er 5 år siden han fikk diagnosen. Så den dagen den siste broren finner ut han vil møte oss kan det være for seint. Vet ikke hva han har å tape. Jeg var også skeptisk til det første møtet, men vi er så like så det funker kjempefint.

Hadde litt kontakt med min far men det var alltid jeg som ringte. Han ringte 1 gang men da ringte han feil å trodde jeg var rørleggeren, da sletta jeg nummeret hans. Min bror har mere kontakt med han og vi besøkte han i Drammen for 2 år siden. Han har gifta seg på nytt med ei fra Fillipinene og hun kommer bort og sier: Hei jeg er den nye mamman din.
Det er jo litt komisk da jeg er gammel nok til å være faren hennes så jeg måtte jo le

Så dere som har en far dere ikke har møtt synes jeg dere kan ta kontakt og ta en prat. Enten funker det eller ikke, men å gå og lure på det er vel ingen god løsning. Jeg ville aldrig kalt min far pappa når jeg ikke så han på 25 år, men ønsket å ha litt kontakt for å vite hvem han er. Angrer ikke et sekund på møte med han og hvordan ting er nå.
Jeg lurer ikke på hvem han er og hvor han bor, jeg vet

Vet ikke om dette er noe av interesse på forumet, bare la det ut :P

Kim

Kan ikek du TS be han du møtte på bussen tilbake om å ta kontakt med faren din? Han kan du sikkert også be om "forsikre" at bare faren din får vite det og ikke hans familie?

Ikke så mye nytt, annet enn at jeg vet hvem halvsøstera mi er og at jeg tilfeldigvis var venn med hu på facebook? Fikk egentlig utrolig sjokk når jeg fant det ut, men jeg har mange felles bekjente med hu og jeg har aldri heller snakket med henne tror jeg.

Har over 1000 venner på facebook til de av dere som lurer på hvordan jeg kan være venn med min ukjente søster.

Fant dog også ut at hu har en bror og slik jeg har forstått det så skal det være en bror til?

Problemet er at han gikk bort for et år siden, altså han som fortalte meg dette på bussen.

Det er også en av grunnene til at jeg ikke har tatt kontakt tror jeg, for som jeg tenker så hadde det vært mye enklere og fått en bekjent til og ordnet et møtet enn om jeg selv skulle gjøre det.

Hehe, takk for det!
Mamma har sagt at det er greit for hu og jeg er jo myndig nå uansett, så hu har jo egentlig ikke så mye hu skulle sagt, men det er utrolig bra og få støtte av henne, men jeg skal prøve og få til en samtale om det, men jeg må ærlig innrømme at jeg grurer meg for jeg synes det er rart og snakke med mamma om det.