Thc, akkuratt lite skadelig nok til at jeg tar det seriøst nok til å kutte ut helt.

1. Alkohol, (som også gjør at jeg gir faen og tar alt mulig annet og. Men fyfaen som jeg elsker å drikke. Tror det er mye genetikk, så jeg må være veldig forsiktig med alkohol, og starter jeg og drikke skal jeg ha mer om jeg så må spørre alle jeg kjenner om å låne penger.
2. Diazer, hvite ufoer, det var og forsåvidt fortsatt er min største kjærlighet. Så benzo, utenom rivo pga jeg drikker, og har havna for mye på legevakta, rivo fucker meg opp på en helt latterlig sterkere måte enn et par diazer.
3. Anti depressiva, jeg klarer legit ikke slutte, fordi jeg vil bare dø, ingen motivasjon, føler ingenting samtidig som jeg overtenker alt, tør rett og slett ikke slutte.
4. Hasj, røyket nå fast i 13 år tipper jeg, skjønner fortsatt ikke at jeg er avhengig, men selvfølgelig er jeg det. Blir pissed/skikkelig hol på en abstinent måte når jeg prøver å gå en uke uten. Handler alltid og har alltid hasj.
5. amfetamin. Mye personlig og heftig depresjon etter et brudd, samtidig som vi tok mye drugs fra før og var vant med ting, endte med å være så drita at jeg skøyt, og jeg sitter i dette øyeblikk på en 0.6 justering, 4 år senere. Har egt hatt helt avsky fra det og ikke tatt på årevis, men da jeg tok en sniff merket jeg ingenting så da gikk det på sprøyta da. Heldigvis er dette svært sjeldent. Så at the moment er det amfetamin og diaz for å sove det går i. Har nå sagt de siste 3 gangene jeg har skutt at dette faen meg er siste gangen, men speed er bare et helt annet stoff når man justerer, og det er helt ødelagt for meg å ta det på noen annen måte. Så fuckings aldri gjør det om du har tenkt tanken. Har legit tatt mange gram i stumpen, sniffa og droppa og jeg er bare våken og bablete, føler null eufori og blir alltid skuffa, så speed er bare ødelagt for meg.

Alltid vært livredd heroin og opiater, fordi jeg har prøvd det og det er himmelsk, så jeg lot meg selv unngå å ta dette mer, føler heller ikke det er "Mitt type stoff". Jeg har angst og "hater" meg selv så alkohol, piller og speed er liksom favorittene, vil føle meg komfortabel og normal jeg. Så tar jeg drugs hele tiden og, som alltid går for langt.

Fin tråd, ønsker alle dere her lykke til med hva enn det må være. Det føles kanskje ikke sånn men det er faktisk du som bestemmer! Og man kan faktisk få til det aller meste om man virkelig vil Det suger, og jeg vil ikke slutte å ta ting, da kan jeg velge akk hvilket humør jeg vil være i til enhver tid.

1. Venlafaxin/Effexor
2. Alprazolam
3. Snus

Er nok store individuelle forskjeller på hva som er verst å slutte med. Kommer jo veldig an på hvilket stoff den det gjelder har funnet sin kjærlighet i.

Men, det er vel ingen tvil om at det farligste stoffet å gå av, med høyt nok forbruk, er alkohol. Det er rett og slett dødelig å gå tvert av hvis du har et høyt nok forbruk.

Min personlige erfaring :
1. Diazepam/benzo preparater .Var en lang og mørk tur ned i et jævla sort hull. Det tok meg noen gode måneder før huet og kroppen våkna litt opp igjen. Og jeg hadde ikke noen lang karriere med stort inntak av de stoffene. Har poppa en pille i ny og ne i mange år, men jeg hadde en periode på noen måneder hvor jeg stod hardt på med de pillene. Og det ble fort til et helvete. Det største helvete var definitivt å gå av de.

2. Cannabis tok meg mange år å få bukt med. Jeg var storrøyker av rang i sånn 20-25 år. Og jeg tror jeg har jobba halvparten av de åra i en symbiose mellom illusjonen om å få et "kontrollert forbruk" og å slutte helt og holdent. Nå er ikke cannabis så voldsomt hardt å gå av fysisk sett, men det knuller huet ditt og er psykisk et helvete å slutte med. Nå har jeg slutta for flere år siden og savner det ikke. Men, å komme seg ut av "cannabis bobla" var en lang og seig kamp som jeg ikke unner noen å måtte håndtere.

3. Amfetamin. Dette er et stoff jeg har operert med på lik linje med diazepam/benzo. Dratt en linje her og der og hatt det moro med det. Men, det er en gang sånn at når man er rusavhengig så eskalerer ting når "livet blir vanskelig". Flykten fra følelser og det å håndtere og ta ansvar for forskjellige ting blir så dritt at det letteste blir å dra på med mer av alt. Og for meg ble amfetamin en bærebjelke i en lengre periode. Og det endte i en psykose og et moderat fengselsopphold. All livsgnist var fraværende. Alle gode tanker var fjerne. Alt håp og all glede var borte. Og alt føltes meningsløst. Og det varte gjennom hele året i fengsel. Og når jeg endelig slapp ut så kjentes det ut som at jeg ikke kom ut av psykosen før et halvt år etter.
Nå er det nok mange omstendigheter som gjorde det ekstra tungt å gå av amfetamin for min del, men det er den erfaringen jeg har med å gå av det. Så da er det bare sånn da.

Og den dag i dag er jeg en lykkelig rusavhengig som ikke ruser meg lengre.
Ønsker alt godt til alle freakere og håper alle finner sin vei til et liv med mening og balanse

"den dag i dager jeg en lykkelig rusavhengig som ikke ruser meg lenger." - THIS. Jeg drikker sjelden selvom jeg alltid vil, jeg skal nå av amfen, skyter jeg en gang til nå så legger jeg meg inn, jeg gidder ikke mer. Får ikke funken jeg vil ha enten det er 0.5 eller 1g jeg skyter. Jeg er bare våken og blir psykotisk/gæren/redd eller all annen negativ bivirkning. Benzo klarer jeg å ha, men etter langtidsbruk på rundt 5-50 om dagen er det bare ikke gøy å ta 1-3 lenger, så jeg ser ikke poenget. Jeg klarer å bruke det når jeg trenger det men jeg kan heller ikke kjøpe 100 av gangen.

Helt sykt hvor fort man kan ødelegge et stoff helt. uff. Stolt av deg!

Takk! Stolt av meg selv også.
Det er bra at du har kommet frem til hva du vil og ikke vil. Er en viktig erkjennelse det. Jeg har vært rusfri i en periode før jeg var i behandling og sånt. Og det var.... ikke så fett. Jeg hadde så mye traumer og dritt som var ubearbeidet. Det gjorde at jeg var rusfri, men jeg hadde det på ingen måte bra med meg selv eller i relasjon med omverdenen. Etter jeg var i behandling og ble rusfri så har jeg det balansert, har gode relasjoner og livet er bra (som alle andre liv så inneholder det både oppturer og nedturer og er ikke konstant bra, men jeg står i følelser og takler utfordringer uten å måtte flykte til rusen). Mitt tips vil derfor være å få noen samtaler med noen som du kan få bearbeidet ting og tang på. Da vil du få det bedre med deg selv. Jeg kjenner selvfølgelig ikke din historie eller hva den inneholder. Men, de fleste som ruser seg gjør det av en årsak og det er veldig nyttig å få klarhet i hva de årsakene er. Min erfaring er at det er mye lettere å orientere seg i landskapet da.

Håper du finner løsninger som fungerer for deg og klarer å holde deg unna det du ønsker å holde deg unna. Kjenner meg godt igjen i at stoffene mister sin sjarm og at det skal voldsomt mye til for å få en tilnærmet tilfredsstillende effekt.

Benzo, alkohol og opiater definitivt

Av de jeg har prøvd:
Kokain

Hvordan holder du ut? Du skriver at du hadde null livsgnist i et år, pluss et halvt år etter før du omsider begynte å kjenne på bedring. Jeg har hatt et lite og skuffende tilbakefall etter 1 mnd clean nå. Og jeg synes den mnd var et helvete på jord, med da først abstinenser som plaga meg dag og natt. Og når de roa seg, følelse av verdiløshet, nedstemthet, grå hverdag, alt er kjedelig, drømme om dop og lysten på det. Jeg syntes den lille mnd føltes såååå sinnsykt lang. Pluss angsten over at man aldri skal få kjenne på euforien igjen. Nå må jeg gjennom dritten igjen og ja, har du noen tips til hvordan holde ut? Hvordan greide du det? Å gå sånn i 1,5 år ser jeg på som nesten umulig men du klarte det. How? Del gjerne mindsetet ditt.

Halla.
Bra innsats at du holdt en måned. Og det er ikke unormalt på noen måte at den første tiden (den tiden kan faktisk vare ganske så lenge) er veldig utfordrende.
Kan jeg spørre om du har noen du kan snakke med og lene deg på, eller om du går prosessen helt alene og uten noen samarbeidspartnere og støttespillere?

For min del så begynte jeg prosessen når jeg var i rusbehandling (jeg hadde hatt opphold av rus i det året i fengsel, men jeg hadde det helt jævlig med meg selv). Når jeg var i behandling så var det mye terapi og arbeid med underliggende årsaker til hvilke behov rusmidler har dekket for meg i mitt liv. Og arbeid med å se på alle konsekvenser rusbruken har hatt og arbeid med å se på kriminell adferd og de personlige og samfunnsmessige konsekvenser av det.
Men, viktigst av alt var det å få kunnskap om mine egne mønstre. Med det så mener jeg alt fra hvordan jeg møter andre mennesker, hvordan tankebaner jeg går inn i i forskjellige situasjoner, hvordan syn jeg har på meg selv, hvordan verdi jeg setter på meg selv, når og hvordan går jeg i en offerrolle...osv.
Jeg var til å begynne med hardbarka og hadde en innstilling i retning av "fuck alt og alle, alltid". Og ihvertfall fuck systemet.
Det meste av den innstillingen og tankegangen jeg hadde da har forandret seg. Men, de kan komme på besøk innimellom allikevel. Det som er med endringsprosesser er at de tar tid og krever innsats.
Jeg, som de fleste andre, har vært preget av sterk ambivalens i flere omganger. I de tilfellene er det essensielt å ha noen gode støttespillere å snakke åpent og ærlig med.
Jeg vil også si at det er viktig å ha noen målsetninger. Gjerne noen små og kortsiktige (oppdater gjerne disse fortløpende etterhvert som de oppnås), og noen langsiktige og gjerne "hårete mål" (bruk gjerne de kortsiktige målene som et ledd av oppnå de langsiktige målene dine).

Jeg tror uansett hva at de viktigste årsakene til at jeg har fått til å bli en lykkelig rusavhengig som ikke ruser meg lengre er at jeg har hatt masse tålmodighet. Jeg har vært veldig nysgjerrig på meg selv og mine prosesser. Jeg har vært åpen for å forsøke nye ting som jeg ikke nødvendigvis ser poenget eller verdien av. Også har jeg bygd opp tillit til støttespillere over tid.

Du kan gjerne sende meg en pm hvis det er noe du lurer på, hvilke muligheter som finnes og hvordan du kan finne frem til støttespillere.

Hold ut og fortsett å stå på!