Hei!

Jeg vet ikke om dette er rett sted og spørre, men siden mange av dere her har erfaring med cannabis hvertfall så prøver jeg her!

Kan først si at jeg aldri har hatt psykiske problemer før, bortsett fra noe depresjon som de aller fleste. For ca over et år siden startet jeg og røyke cannabis. Jeg hadde røyket noen få ganger før jeg begynte, hver dag... Jeg har alt i alt en positiv opplevelse med cannabis, og opplevde det som en alikevel god tid. Jeg røyket ca 4-5 mnd hver eneste dag, før jeg bestemte meg for å ta en pause/slutte. Tok MDMA en gang, det eneste jeg har tatt av psykedelia. Dette var på slutten, når jeg sluttet.

Jeg dro på en ferie når jeg skulle slutte, alene. De første nettene var naturligvis nok litt stress med svetting, og dårlig søvn. Ting gikk fort tilbake til normalen. kom hjem etter 3 uker, og følte meg veldig bra igjen. Hadde mye guts og energi, og var klar., Når jeg kom hjem møtte jeg en kompis jeg røyka med. Jeg tok (dessverre) noen trekk av en joint. Det var digg, og jeg så ikke at det ville gjøre noe skade. Det gikk noen uker lit av og på røykinga..

Så plutselig skjedde det noe, litt gradevis. Jeg begynte å merke psykiske plager når jeg røyket meg fjern... Følte at jeg mistet meg selv, kontrollen, en merkelig, lite digg følelse... Dette er ca 4 mnd siden. Fra da startet dette jeg nå har opplevd. Da gikk det igjen ca 2 mnd med av og på røyking. Jeg merket på de 2 mnd at jeg mistet interessen for ting. Motivasjon, glede, følelser etc...

Så har det vært de 2 siste mnd nå, som har vært et rent helvetes mareritt. Nå har jeg ikke røyka på 5 uker, og har ikke planer om det heller.. Hvertfall ikke før jeg er stabil igjen, psykisk. Det er hvertfall ikke aktuelt nå, det gjør bare verre, vet jeg. Men, uansett; De siste ukene har jeg følt jeg har mistet meg selv totalt. Føler meg helt rar, og har hatt tanker over meg selv. Kan ligge i sengen for å sove, men tankene overstyrer alt. De høyere tankene på en måte.

Jeg mistet meninger, alt jeg stod for.. interesser. energi. meg selv. alt er borte nå. Jeg våkner i full forvirring hver morgen. Å føler jeg ikke kjenner min egen kropp, og meg selv. Er på en måte fremmed i min egen kropp. Det er nesten umulig å beskrive de tankene, men jeg kan ligge i sengen. prøve å tenke naturlig på en ting. Så kommer det en tanke som sier "tenkte jeg dette nå"? var det jeg? Å jeg forstod jo at noe var veldig galt. Begynte å lese litt om psykoser osv... pltuselig får jeg tanker som sier at jeg psykotisk.

Prøver å se en film, så kommer det tanker hele tiden som tenker at jeg er psykotisk osv., Noe jeg i det siste har trodd jeg har vært. Ukene går utrolig fort. Jeg glemmer ting, ord hele tiden. I sta gjorde jeg noe, og slet med å huske om det var i dag, eller i går jeg gjorde dette, men det var i dag. Men jeg lever i en helt annen virkelighetsopfatning. ingenting er som før. og alt er et mareritt.

Ista leste jeg mye om psykiske lidelser, men finner liksom ingen som passer med min. Jeg har ikke halliser, og hører ikke stemmer. Jeg tror ikke jeg har eller er i en psykose. Det nærmeste jeg har kommet fram til kan være; dissoative lidelser.. Denne beskrivelsen passer kanskje best;

Transe og besettelsestilstand :Tilstander med midlertidig tap av egen personlig identitetsfølelse og full bevissthet om omgivelsene.

Hvertfall, føler jeg at tap av egen personlig identitetsfølelse, og full bevisshet om omgivelser.

Det er i de siste dagene nå jeg virkelig har forstått at dette er uten for min rekkevidde. Jeg må ha hjelp? Jeg har gått med alt dette inn i mitt eget hode, og aldri fortalt det. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Alt oppleves bare som en transetilstand, hvor jeg bare ønsker å våkne. Komme tilbake til meg selv, gjøre de tingene jeg elsket og drive med, og fyre løs. Det er det enste jeg ønsker. Føle kjærlighet igjen.

Jeg vet ikke om dette gir noe mening, men det var godt å få skrivet ut litt. Jeg har tenkt selvmord "tanken" men den trigger INGENTING. absolutt ikke. det er bare et ork, og jeg vil heller ikke dø sånn her. alt jeg vil er tilbake.

Har noen neongang opplevd noe lignende? noen råd? hvordan går jeg frem? osv. jeg sliter med alt nå, bare det å se en film er vanskelig. prøver bare rett å slett overleve fra dag til dag. Det er leit og fortvilenes.

FORRESTEN! Jeg skylder ikke på cannabis, har kun meg selv å takke. Jeg synes at cannabis er et fantatisk rusmiddel, tilskudd i livet. men dessverre har ting gått over mitt lik.

Om noen ønsker skriv gjerne en pm til meg.

Hei!

For det første. Tusen takk for begge's svar! marthhor og Sozial

Det gjorde på en måte litt godt i sjelen, og vite at jeg ikke er alene.

marthhor;

Jeg har prøvd og gjøre de tingene jeg elsker mange ganger, for eksempel høre på favoritt musikken min. Men det gir meg ingenting. Føler jeg da ødelegger de gode minnene/opplevelsene med disse her. Det gjør bare "vondt" egentlig. Nå har jeg liksom gått tom. Har bare prøvd så mye mange ganger...

Sozial;

Takk for svar!

Jeg føler ikke det med hendene som du sier, men litt interessant det med speilet. Ja, det stemmer nok, til en grad. Det var en periode hvor jeg til og med prøvde å unngå å se meg selv i speilet. Jeg er ikke stygg, ikke derfor, ser ganske bra ut. Men det har forandret seg å se meg i speilet, ser en litt annen person, ikke meg liksom. Også når jeg har sett gamle bilder av meg selv, ser jeg også den jeg ser i speilet nå, i bildene... på en måte..... jeg ser liksom problemene og tankene i meg selv, i øynene. det er bare en merkelig og uhyggelig opplevelse.

Mest av alt er jeg kanskje skuffet over meg selv, og sliter med å akseptere hva som skjer. men jeg føler absolutt ingenting, så og si. Jeg føler meg ikke deprimert, eller ikke trist liksom. Ikke glad, og ikke trist. kan ikke huske sist jeg faktisk ledde, uten å tvinge det fram selv. Tenker over alt jeg gjør liksom, så ingenting blir naturlig, alt er bare helt i tåka.

Men takk for støtten! Alt jeg håper er at det ordner seg, og jeg kommer tilbake til meg selv. Det er jo tross alt der jeg hører hjemme... Å uten kjærlighet for meg, finnes det ikke noe godt. Nå har jeg ingen kjærlighet, og da heller ikke den motivasjon.

Men uansett; Godt å få det ut egentlig, føler at det hjelper. Burde kanskje ha gjort mye annerledes. Men nå er jeg her, og får ikke forandret på ting som har skjedd. Må bare gjør det beste ut av det. prøve så godt jeg kan.

Har selv tenkt å slutte nå etter 1 måned i utlandet, har følt meg veldig motivasjonsløs og lite produktiv, i tillegg så har jeg bygd opp litt angst i sosiale sammenhenger, overtenker for mye. Røyka ganske mye i over 1 år .. i tillegg så føler jeg at det er mye vanskeligere å fokusere på ting i lengre tid, og vanskeligere å huske - minnet er veldig redusert.

Det som kommer til å bli et problem er at en del venner røyker, blir nok en utfordring å være den eneste edru ...

Hmmm.

Jeg får vel begynne som alle andre med å påpeke at jeg hverken er psykolog eller lege, men at jeg har min skjerv at erfaring og - i mine øyne - innsikter.

Det jeg kommer til å legge frem nå er tanker det nok er vanskelig å finne referanser til, men, det har ihvertfall ankepunkt i eksisterende litteratur.

Jeg vil hevde, at det du opplever er en eksistensiell krise utløst av ditt år lange forhold til cannabis.
Det er veldig vanlig - som du ser i denne tråden - og jeg har selv opplevd det.

Det umiddelbaret spørsmålet som melder seg er om det er farlig. Tja, hva kan man si?
Her kunne jeg lirt av meg pompøse fraser om eksistensen og meningsløsheten - som jeg har gjort andre steder -, men jeg skal heller prøve å være litt mer konkret.

Hvis du slutter å røyke og trer inn i en rolig hverdag uten friksjon, så vil de forskjellige formene for angst som du har opplevd, men også nå opplever av varierende intensitet, mest sannsynlig minimeres til det ubemerkelige.

Men, om du velger å stirre ned i eksistensens mørke og grunne over den, samtidig som du røyker - det valget jeg har tatt -, så er det en smule mer ubehagelig.
Det kommer rett og slett ann på individet.
Noen takler det, veldig mange ikke.

Det virker på deg som om det siste alternativet ikke er noe for deg, så da vil jeg anbefale at du holder deg unna røykinga, forteller dette til et menneske øye til øye, og prøver å få deg litt frisk luft og aktivitet.
Gjør du dette, og samtidig prøver å ha noen mennesker rundt deg, så kommer dette til å ordne seg!
Du blir "bra" igjen. Du blir kanskje ikke helt den samme igjen, men er det noe mål da?

Alle mennesker har angst, men det manifisterer seg på ufattelig mange måter og noen takler det bedre enn andre.

Ps: Med bevisstheten om at andre enn TS kan lese dette og oppfatte mitt innlegg som en oppfordring til å ta "den mørke veien", så må jeg påpeke at dette ikke er noen oppfordring - de som eventult skulle velge den veien trenger uansett ikke oppfordring, de bare går.
Om noen eventuelt gjør det, så må jeg nevne viktigheten av å ha noen faste holdepunkter, en sparringspartner og relevant litteratur!

I går og i dag har vært et helvetes mareritt..

Sliti helt sykt med tap av virkelighets følelse. Har som regel ikke problemer med å sove, men i natt så lå jeg en time med øynene oppe, uten at jeg viste det egentlig. I dag prøvde jeg og rydde litt, noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. Skulle tømme søpla så kom det en million småe fluer ut. Tittet rundt meg og så hvor jevli det så ut. Tror jeg plutselig fikk et panikkanfall, hvor alt bare raste sammen. fikk selvmordstanker og ville gjøre det, men ante ikke hvordan...

lå i sengen en time nå, og fikk roet meg ned. kanskje på tide at jeg oppsøker lege? føler alt er ute av kontroll. å leve i uvitenhet om at det skal bli bedre eller ikke.

edit; var hos legen for par dager siden, men spurte kun om psykolog, og fortalte ikke noe annet.

Riskerer jeg fortsatt ikke å få førerkort inndratt?

http://www.mssenteret.no/mssenteret/aktuelt/endring-av/

Btw;

Det går på en måte gått bedre nå, i går, og i dag. Har fått roet tankene ned en del, og prøver ikke å tenke på alt negative. men føler meg fortsatt veldig rar, og ikke som meg selv. har minimal motivasjon til å gjøre noe som helst også, og jeg er helt apatisk.

REIS DEG OPP! Det er det eneste som er å gjøre her. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Begynn med å clean hele kåken shinings. Hele dagen omså, da føler du deg 10 ganger bedre. Og seriøst hvis du ikke klarer å reise deg opp å få kasta søppla å shit før fluene kommer så er det bare latskap. Er ikke akkurat vanskelig å gjøre det. Om du føler det er vanskelig så betyr ikke det at du skal la deg styre av følelser og la vær og gjøre det. Hvis ikke du er en Alien eller noe så tror jeg du føler deg mye mer ryddig i hodet hvis det ser bra ut rundt deg. Funker for folk flest.

Å gjøre seg selv opptatt med ting er stort sett det som hjelper om man har hengt seg opp i noe eller føler seg dårlig. Og synes synd på seg selv vil aldri hjelpe, da er du i nedoverbakke dessverre.

Og prøv dette. Dette er min livsfilosofi nesten =
Med engang et snev av negative følelser tar tak eller det knyter seg inni deg så PUST rolig inn! Veldig viktig å puste og også spørre seg selv, hvorfor føler jeg meg dårlig nå? Har jeg grunn til det?

Ønsker deg alt godt =)