Heisann. Da jeg har levd store deler av livet med både depersonalisering og derealisering så kan jeg prøve å fortelle hvordan det var for meg.

Det du beskriver her kan godt passe med derealisering, altså en følelse av at verden er uekte eller fjern. Det å leve med en sånn lidelse betyr også at alt man ser på og opplever ikke føles som virkelige opplevelser, men mer som noe man opplever gjennom flere lag med filter, eller som om det er gjennom en lang tunnel.

Depersonalisering har mer med identitet å gjøre, at man føler seg ikke som en hel person. Det kan også bety at man ikke helt klarer å forstå hvem man er, sånn at man ikke har noen referansepunkter i egen identitet.

Dissosiasjon kan skje hvem som helst, men det skjer som oftest ved veldig høyt stress, som ved en krevende livssituasjon. Jeg vil tro at både sopp og syre kan forårsake en sånn situasjon hos brukere, som f.eks ved en bad trip eller at man har underliggende traumer som blir dratt opp i overflaten. Det finnes jo de av oss som lever med sånne ting konstant, og hos oss så blir det beskrevet som en traumereaksjon som ofte er et resultat av komplekse traumer (ofte mange traumer pågående over tid). Men som sagt, det er en egenskap alle har som kan trigges av så mangt, så jeg er ikke i tvil om at psykedelika fint kan få noen til havne i en sånn tilstand.

En ting jeg ofte gjorde ganske ubevisst var å se på hendene mine; for ofte når jeg så på de så føltes det ikke som mine hender, og det var som om jeg så de på en film eller gjennom et filter.

Det er sånn kort fortalt det jeg vet om depersonalisering og derealisering ut fra egne erfaringer. Det er jo masse informasjon om dette på nettet hvis du søker. Jeg personlig har også vurdert tanken på om dette var en datasimulering, men min mest vanlige tanke var at dette var mitt eget personlige helvette hvor jeg var dømt til å feile i evig tid. Heldigvis har jeg nå oppi 30 åra klart å komme meg vekk fra den dissosiative tilstanden, men det var virkelig et helvette å leve med i så mange år.