Jeg sitter her, edru, og plutselig føler at alt i munnen min er anderledes, og at tungen føles ukomfortabel, jeg vet ikke hvordan jeg skal plassere tungen i munnen min, dette er noe jeg har opplevd for lenge siden på LSD. Så jeg stresser med det, det blir til angst, så blir det en sinnssyk følelse av at jeg holder på å dø, jeg sliter med å puste, jeg driver å ser på en film mens alt dette skjer, så plutselig stoppet filmen, som om den ble satt på pause, jeg ble overbevist om at hjertet mitt hadde stoppet, og at jeg var dø, og at tiden hadde stoppet, og at alle bevegelser osv nå var fra meg som et spøkelse, alt føltes uekte. Før jeg innser at de tankene er urealistisk og at jeg begynner å bli gal, er dette på linje med psykose?



Hverdagen min består av sinne, paranoia (realistiske ting forsåvidt), stress, manglende motivasjon, rus, kontakt med folk i kriminelle miljø, mens jeg samtidig prøver å leve "normalt". Men jeg ser jo dette ikke funker, psykisk, å holde relasjoner med oppegående A4 mennesker samtidig med en fot innenfor denne livsstilen. Men baktanker som "Det går fint", "jeg har kontroll", usikker på hva jeg vil med livet, men jeg drar jo alle andre som bryr seg om meg nedi dette, påvirker dem negativt.



Og dette her har jeg reflektert over før, jeg reflekterer kun om det en sjelden gang i blant der jeg lar meg selv føle anger, empati, medfølelse, men som oftest av tiden gjør jeg ikke det, helt borte, alt jeg tenker på er meg selv, og påvirker alle rundt meg negativt, med en egoistisk tankegang hvor jeg kan gjøre sinnssyke ting for å profitere selv. Hvordan endrer jeg meg? Hvordan får jeg lyst? Jeg har lyst nå, men om en dag, om en uke, om en måned, om en time, kan det endre seg. Hvordan holder jeg motivasjonen?

Ikke ta noe mer heroin hvert fall, det er vel 1 mål som er fint å holde seg til.

Høres ut som du lukter på en psykose. Anbefaler å kontakte lege, null rus, mye søvn, godt kosthold og fysisk aktivitet. Kjipt å bikke over for da er veien tilbake mye lengre.

Ta en valium

En fot innenfor og en fot utenfor er nok en vanskelig balansegang de færreste klarer. Personlig så har jeg et fåtall folk fra det gamle miljøet jeg snakker med av og til, men jeg er veldig påpasselig med å ikke bruke mye tid sammen med de. I tillegg så er jeg veldig påpasselig med å lytte og ikke involvere meg når de begynner med krimprat, voldskapital og alt slikt.
Jeg omgir meg primært med andre folk som er rusfrie. Jeg går på na/aa møter eller a-larm møter med jevne mellomrom. Og jeg har satt meg enkelte mål som jeg jobber mot.
Jeg begynner hver dag med å lese litt i en na-bok som heter "å leve rusfritt"(kan anbefale deg å dra på et na møte uansett hva, men kjøp deg gjerne en sånn bok og les den også). Og jeg snakker om alt av følelser jeg har med gode venner som jeg har tillit til. Hvis du går og holder en haug av følelser inne i deg over tid (undertrykker følelser) så kommer de garantert til å få trykk kokeren til å eksplodere før eller siden.
Det å forandre seg er en utfordrende prosess for alle som gjør det. Og det er en prosess som tar tid. Det går såpass smått at du gjerne ikke registrerer det selv før det har gått en del tid og det har skjedd mange små forandringer. Derfor er det veldig viktig og fordelaktig å ha noen i hverdagen som du kan støtte deg på og som ser og møter deg i følelser og tanker.
Endring skjer gjennom å ta valg. Valg som er gode for deg selv på lang sikt.
Lyst og motivasjon vil variere fra dag til dag. Det er like greit å jobbe med å akseptere det først som sist, for du får ikke forandret på det uansett. Men, min erfaring er at lyst og motivasjon holder seg mer stabilt når du får på plass noen gode relasjoner som ikke er folk fra rus - og krimmiljøet. Da har dine nye handlinger gjort at du blir sett med nye øyne, for kvaliteter du kanskje ikke visste at du hadde og som du ønsker å opprettholde.
Når stresset og angsten begynner ville jeg forsøkt å meditere litt. Massevis av gode, guida meditasjoner på youtube på både norsk og engelsk.
Også er det høyst sannsynlig sånn at du projiserer masse greier.... altså, dytter følelser og oppfatninger ut på andre. Disse følelsene er ofte dine egne, men du klarer ikke å eie de og ta de innover deg enda. Og det er helt normalt. Aner ikke hvor du bor, men det kan være lurt å ringe rus og psykiatri tjeneste i din aktuelle kommune(de har ambulerende team som kan komme og snakke med deg jevnlig. De kan komme hjem til deg, gå en tur med deg eller hva som måtte passe for deg. De kan også hjelpe deg med litt kartlegging av hva som kan være aktuelt for deg å få av hjelp, ordne med muligheter for å finne nytt nettverk og slike ting. ARA kan også være lurt å kontakte og stikke innom hvis de har det der du bor.

Ta det rolig og ikke ha noen forventninger om at ting går så voldsomt fort. Kjapp deg veldig sakte i så fall