I dagens samfunn er trygdemottakere som ikke jobber\tjener samfunnet en belastning ja, men det tenker jeg kun om de som rett å slett ikke gidder, jeg kjenner nemlig flere som lever på dette viset, de er fullt kapable til å utføre flere enkle og mer kompliserte oppgaver, men de gidder ikke.
Hvis dette blir mer og mer en trend blandt ungdommer vil det selvsagt bli ett mye større problem for alle med tiden.

Jobber selv fulltid og har gjort det i flere år, å jeg synes synd på de som faktisk ikke har mulighet til dette. det er ikke bare gøy å ikke ha noen jobb å gå til selv om man kan ha det like greit økonomisk som uføretrygdet.
Respekt til de ærlige uføre fra meg !

Skulle gjerne sett mere til satsing på omskolering og tilrettelegging for dem som vil, men sliter med og komme seg i jobb igjen, for dem er det mange av.
De savner kansje det sosiale fellesskapet med en jobb, eller å føle at det er god bruk for en i samfunnet ?

Til de som ikke vil jobbe med sitte hjemme og klø seg stumpen og trives med det. Kan dra seg til Nav og finne seg en jobb. Men de som er uføre men ikke kan jobbe, jeg føler med dere. Jobbet med ei dame, der trygdekontoret ville ha henne 100% uføre. Men hun nektet og fikk 80% føre. Slik at hun kunne komme og jobbe litt på skolen. Respekt til henne.

Har en som sier at han er plaget med "demoner" som fucker opp livet hans. Men de fleste vet at han børe kødder. Flere ganger har Nav eller trygdekontoret prøvd å "ta" han i svindel, men da legger han seg bare inn på psykriatiske og driver med selv skading, slik at de ikke tar han. Som han sier selv, jeg har ferie hele året, og nyter det. Sånne folk har jeg ikke respekt for.

Min mor, er uføre. Hun sloss og kjemper mot store og sterke smerter vær dag. Hennes drøm er å bli frisk nok til å kunne jobbe litt. Men tjangsene for at det skal skje, er rimelig dårlige. Siden det er operasjon som ikke gikk helt som den skulle.

Slike som ønkser å komme tilbake, er de som man bør respektere. Men folk som ikke gidder, bør få ett spark i stumpen og bli tvunget tilbake til arbeidslivet.

Jeg selv er arbeidsavklarings penger. Grunnen til det er at jeg har kronisk sennebettenelse som jeg har hatt nå i 5-6år. Men jeg studere, går på skole. Mitt håp og drøm, er å våkne en dag slippe smertene som jeg har. Men har funnet meg i, at det kommer nok ikke til å skje med det første. Men jeg er tilfreds med å gå på arbeidsavklarings penger nå, for de jeg vet at når jeg er ferdige utdannet. Så kommer jeg tilbake.

Jeg ser ikke på trygemottakere som snyltere da jeg vet at flertallet av de har reelle sykdommer. Grunnen til at systemet er så lett å utnytte er vel at det er mange sykdommer og lidelser som er vanskelige å bevise og for at de som ikke har en sykdom som kan "bevises" skal falle utenfor systemet må det være et veldig lavt beviskrav i noen tilfeller. Skjønner at folk faller for fristelsen når man kan få nesten like mye som noen i fullt arbeid, jeg f.eks har en kompis som får 2k mindre enn meg i måneden selv om jeg har en 100% stilling. Men trygdenivået må og ligge så høyt for at de skal få et verdig liv så fra min synsvinkel er det ikke så mye å gjøre med det. En ting jeg føler vi kan legge mer fokus på er få trygdemottakere ut i 20%,30%, osv stillinger etter hva de klarer, da mange av de er friske nok til dette selv om de ikke er friske nok til fulltid. Nå så lønner det seg ikke for de å få en slik stilling etter hva jeg har forstått da de vanligvis ikke vil tjene noe mer på dette eller i værste fall få mindre utbetalt i måneden, ved å gi de en kompensasjon for å jobbe tror jeg vil lønne seg for alle parter. Hvordan vi skal bli kvitt trygdesnylterne har jeg ingen forslag til da alle tiltak antageligvis vil gå utover de som rettmessig har krav på trygd.

Hvis man er så psykisk eller fysisk syk at man ikke kan jobbe ser man ikke på det å være uføretrygdet som en ferie. 100% stilling i egen helse, 24-timers skift, 365 dager i året.

Det å leve på staten er såpass "ok" her i Norge at skremmende mange heller er sykemeldt noen måneder ekstra, eller rett og slett ikke gidder å jobbe. Er en grunn til at vi, med så høy levestandard og så mange jobbmuligheter, har Europas høyeste sykefravær.

Du skal ikke være mange prosent under fulltid som butikkansatt f.eks før man i realiteten bare tjener noen kroner i timen, målt i forhold til hva man ville fått som arbeidsledig.

Det samme gjelder de som går ut av en ok betalt jobb, da blir trygdeytelsene plutselig høyere enn alternative jobber om man er kvalifisert innenfor et mer eller mindre mettet jobbmarked. At disse ikke gidder å jobbe forstår jeg utmerket godt, det er ikke mange som gidder å tape penger på å jobbe fulltid.

Jeg har egentlig mye mer imot de som får lønn for å utarbeide den elendige trygdepolitikken vår enn de som lever på den. Jeg har full forståelse for at folk ikke gidder å gå fra 0 til 100 prosent stilling for et par tusenlapper ekstra i måneden. At folk med nedsatt kapasitet ikke gidder å jobbe deltid for å tape penger sier seg selv. Fra et moralsk standpunkt er det selvsagt forkastelig.

Det er riktig at vi er i toppen av sykefravær, men så skal det også legges til at vi er i toppen av yrkesaktive. Det er vel ikke noe sjokk at med flere i jobb - så er det også fler som i andre land kanskje aldri ville satt sine ben i yrkeslivet.

Man skal forøvrig holde de som går på uførestønad utenfor, for de er ikke en del av sykefraværstatistikken.

Kan ikke skjønne hvordan noen ønsker å snylte på staten for å sitte hjemme hele dagen.
Jeg er selv syk. Ser hvordan folk rundt meg begynner å studere, og gleder seg over nye venner og bekjentskaper, studentfester, og det å studere noe man synes er interessant og spennende. Å bygge et sosialt nettverk uten jobb eller skole er så og si umulig, iallefall når man ikke har energi til å delta på vanlige fritidsaktiviteter en gang. Det å se at det går fremover for stort sett alle man kjenner, får en til å føle seg forholdsvis hjelpesløs og alene og kan tære voldsomt på psyken.
Heldigvis har jeg fortsatt et forholdsvis stort nettverk fra før jeg ble syk, og er fryktelig glad jeg har såpass nære og gode venner. Kan tross alt glede seg over deres fremgang, og oppmuntre dem til å gjøre det de virkelig har lyst til med livene sine. Kanskje lettere å pushe noen til å følge drømmene sine også, når man tenker på alt det man selv har lyst til, men ikke kan.
Har selv opplevd å bli kalt diverse fordi jeg er trygda, men dette er mest slengkommentarer fra folk som hverken kjenner meg eller min situasjon. Som sagt kan jeg ikke skjønne hvordan noen som kan gjøre hva faen de vil velger å sitte på ræva dag ut og dag inn uten å gjøre noe som helst, så jeg håper reell trygdesnylting ikke er noe stort problem. Vil tro det finnes nok av tilfeller med folk som sliter og tar på seg "trygdesnyltemaska" fordi de ikke orker utbrodere om situasjonen de er i helsemessig også. Selv prøver jeg å være så ærlig jeg kan, og forklarer så godt jeg kan hvordan det står til med meg, til fremmede så vel som kjente, men kan skjønne at dette i noen miljøer kanskje ikke er så lett. Er ikke alltid like lett å møte folk man ikke har truffet på et par år som spør hva man jobber med/studerer, og må svare at man er syk.

Problemet slik jeg ser det er at det er ALTFOR enkelt å bli uføretrygdet. Og, de aller aller "fleste" kan jobbe, uansett hvilke plager de har. Noe kan de jobbe med, bare ved å få tilrettelagt jobben sin bedre.

Det har du faktisk helt rett i, gikk egentlig ut ifra at tallene var justert for dette.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, alle som mottar trøgd fra NAV er en belastning på samfunnet.

Vi har det for godt her i landet, dette har jeg selv fått erfare.

Det som er det syke er at ja uføre blir sett på som late. Men hva med alle uføre som jobber det de klarer og gjør en perfekt bra jobb.Vi har noe som heter VTA bedrifter her i Norge som er en velsignelse i så sammenheng. Der får uføretrygdede jobbe med tilrette lagte oppgaver som de klarer til en hver tid, avhengig av sykdomsbilde og dagsform. Har man en god dag får man avansert vanskelig jobb som er utfordrende. Mens på dårlige dager så får man lette jobber som ikke krever så mye av en. Da jobber man, får en liten lønn, betaler skatt som alle andre og kan faktisk føle seg som en vanlig arbeidstager hva stolthet gjelder selv om arbeidet på langt nær er så stressende som vanlig arbeidsliv.

Det er noe som heter rikhet i mangfold. Alt her i verden kan ikke måles i penger. Det å ha et velferdssamfunn betyr at man også aksepterer at noen misbruker systemet på bekostning av at vi har et fungerende sosialt sikkerhetsnett under oss.

Kom deg en tur ut av Norge og se hvordan mange land vi liker å sammenligne oss med er, så kan du vurdere på nytt om vi har det "for bra" eller om mange andre har det "for ille".

Norge er et ekstremt godt sted å leve, de problemer vi har er fort ganske så små sammenlignet med andre hva andre industriland sliter med....

Så ved å ikke betale noe trygd til noen så forsvinner grunnlaget som gjør at noen har behov for sosial stønad?

Mener du at folk blir friskere og mer arbeidsfør av å ikke hjelpe de?

Jeg har personlig en kjæreste med ekstrem ADHD, som ikke klarer for øyeblikket å ha jobb. Derfor får han litt ekstra hjelp akkurat nå, selv om han gjerne vil ut i arbeid igjen og ikke sitte hjemme, og derav føler seg som en "snylter". Han er bare ikke i stand til det akkurat nå.

Men så har du slike folk, som en nylig sak i byen hvor jeg bor, hvor et par hadde opplyst om at de IKKE bodde sammen - til tross for at de gjorde det. Derav hadde de fått masse støtte(inkl. barnestøtte osv. ) fra staten, inntil det ble oppdaget nå nylig. Nå må begge i fengsel, men oppi alt dette har de flere barn, inkl. et barn som er kun året gammelt, åssen vil det gå med disse stakkars barna, når begge foreldrene sitter i fengsel pga. de har "lurt" den norske stat for penger.

Dette er essensielt. Poenget her er at det er noe galt med folk flest når man må forklare situasjonen sin. Helse er en privatsak som man selv burde kunne bestemme om man ønsker å dele eller ikke.
Man skal ikke må gi opp sitt privatliv for å kunne motta sosiale goder som vi alle er med på å betale for, for ingen vet når det er de selv som er i den situasjonen.

Klarer ikke forestille meg hvorfor noen ikke vil jobbe. Greit nok det kan bli lange dager og det er usannsynlig godt med ferie og det føles kjipt når ferien er over, men herregud så mye bedre det er enn å drive dank hele dagen. Jeg hadde et år fri i studietiden min hvor jeg skulle skifte fra et fagområde til et annet (og dermed ta et par fag jeg manglet for å kunne skifte rett over til år 2).

Tanken var å arbeide siden det kun var et par fag, men det ble et par mnd uten arbeid dette året og herregud som jeg kjedet meg. Dagene ble jo kliss like!

Mange takler rett å slett ikke å jobbe,med tanke på stresset som følger med,det være seg om jobben kun går ut på å plukke søppel,ikke at jobben nødvendigvis er stress,men det at de får forpliktelser..

Eh? Jeg er uføretrygdet på grunn av flere sykdommer. Trygd: ni tusen og noe. Husleie i tilrettelagt bolig: sju tusen og noe. Etter husleie, medisiner og behandling er det kr 0 igjen til mat.

Folk som er friske og raske tror staten deler ut penger i øst og vest, men sånn er det faktisk ikke.

Det er vel det som er problemet. Mange som går på trygd går nettopp på trygd på grunn av latskap. Derfor er det synd at de som faktisk trenger tilbudet blir sett ned på. Men jeg står ved mitt. Uansett handikap og psykisk sykdom en person har, så vil det bestandig være _noe_ en kan jobbe med. Enten det er å sitte på kontor, jobbe yrkesfaglig, sitte hjemme ved pcen å jobbe, sitte i telefonen og alle andre jobber som ikke involverer store belastningen.

Det jeg heller ikke skjønner er at enkelte folk (les, latsabber som ikke har en reel grunn til å få trygd) VIL sitte hjemme å heve trygd. Ikke er det lukrativt, man mister mye av det sosiale samværet en person burde ha samt at helsa ikke har det godt hvis man sitter hjemme "hele" dagen. Alle har godt av å jobbe. Det gagner samfunnet samt personen(e) det gjelder.

Jeg vet om flere som har +- 20k utbetalt i mnd som 100% ufør, men er tydeligvis veldig opp og ned dette.

For de som er syke, og ikke har mulighet til å jobbe så har jeg ingen ting å si på at personen er uføretrygdet.
Men for de som er sykmeldt pga ryggen, når de oppdaterer facebook med at det er på håndballtrening, skiløp, skogsturer +++, når jobben f.eks består av å sitte på rævva.. så syns jeg ikke noe om det!

Jeg har ikke noe i mot det, hvis man trenger hjelp så trenger man hjelp. Kanskje man ikke psykisk eller fysisk er i stand til å arbeide. Men en ting jeg alltid lurer på er hvordan noen kan være så sinnsykt fornøyd med å kun motta penger?

Jeg kjenner et par folk som har mottatt penger siden slutten av VGS og virker helt fornøyd med å bare få penger og ikke gjøre noe som helst nyttig med livet sitt. Jobber litt her og der og ellers bare mottar penger fra staten og gjør ingenting.

Jeg tar ikke utdannelse fordi jeg trenger en spesielt god lønnet jobb, jeg tar utdannelse fordi jeg liker å lære ting og ikke har lyst til å sitte resten av livet bak kassa på rimi eller i en eller annen dødfødt jobb som ikke er noen utfordring.

Jeg tror ikke jeg hadde stoppet å lære/jobbe for å utvikle meg selv om jeg så var mangemillionær og aldri hadde trengt å jobbe en dag resten av livet.

en ting å tenke på er at det ofte er store sprik mellom hva en person sier utad i "gjengen" og til legen. Man får ikke trygd om man sitter å forklarer til legen at man har litt vondt i ryggen bare, slik forklarer man det til kompiser..

Mange synes det er flaut å fortelle om sine problemer til venner så de drar den versjonen om at det er deilig med ferie og at legen gikk "5 på" når de fortalte om ryggen. Leger har taushetsplikt, det vet de, og den versjonen som omhandler å sitte å gråte på legekontoret, fordi man blir ertet på jobb, og føler seg som en taper, har store problemer med å være omkring mennesker, vurderer selvmord osv, dette sier man ikke til kompisene.

Som en hadde eksempel tidligere i tråden, om en kompis som hadde ferie hele året, og hver gang staten skulle "ta" han, så skadet han seg å la seg inn på psykriatrisk, i mine øyne er dette noe en frisk person ikke vil være villig til å gjøre.. og om man virkelig vil gjøre så drastiske ting for å slippe å jobbe, da lurer jeg på hvor produktiv denne personen egentlig kan være i en jobb, han høres egentlig litt ustabil ut i mine øyne.

seven_up: Han er ikke mye ustabil, det skal jeg love deg. Grunnen til at han ble uføre trygdet er at ser (gjore kansje det en gang i tiden) demoner og at han er en selv skader. Problemet er at det stemmer ikke lenger. Og de selv skadene han påfører seg, er risping i huden.

Han jobbet som assistent i psykriatien før han ble "syk", og han har åpent tilbud å komme tilbake, for de han hva så flink. Alle jeg snakker med som kjenner han, sier det samme. Han er frisk (han sier det selv også, og det er nok derfor mange tipser trygdekontoret for å ta han) og at han bare spiller for å ha ferie hele året. Sitte hjemme og røyker hasj og glor på tv.

Dæng: enig med admiralj på den der, det høres noe ustabilt ut i mine øyne.

Jeg tror kanskje ikke kompisen din trenger å juge så alt for mye for å bli uføretrygdet, om psykriatreren spør, ja hva bruker du tiden til da? hasj og tvspill, og om jeg ikke blir trygdet så skjærer jeg meg opp og legger meg inn på psykriatrisk, så vil jeg nesten tro dette alene vil holde for de fleste psykriatere til å anta at de har med en person som er uegnet for et liv i arbeidslivet.

Definer frisk?

For å si som en kompis av meg sier: Ingen er normale og ingen er friske, vi alle følger bare strømmen av det vi tror er normalt for en frisk person å gjøre.

Frisk i mine øyne, er en person som fungere som han skal i det daglige liv. Betale regninger, gå på møter, kan kjøre bil (noen han ikke burde gjøre hvis han ser demoner og andre lumske ting, men det gjør han), kan reise på ferie, kan føre en samtale og kan tenke og komme med logiske ting/tanker.

Det er mye mer som er angjørenes faktor. Men orker ikke å remse opp alt.

Han kompisen min, kan sitte og argumentere og motargumentere i politikk og andre ting som han bryr seg om. Når han var syk, så kunne han ikke vise empati, med det gjør han nå. Og når han selv sier at jeg spiller syk for å sitte hjemme og kose meg. For de jeg trivest veldig i det, så mener jeg og de fleste som kjenner han at dette er feil av han å gjøre.

Han fikk tilbud om å lære seg å tattooere, for han er super flink å tegne. Men det giddet han ikke, for da måtte han leve et A4 liv, og det gidder han ikke.

Dæng: ang. det at han ikke truer med å skjære men faktisk gjør det. Les innlegget mitt igjen, så ser du at det jeg mener er at han mest sannsynlig ikke trenger å gjøre det en gang, bare tanken er ganske absourd for de fleste friske mennesker.

Jeg skjønner godt at du synes godt om din venn, og at det er synd han ikke arbeider! Men ut i fra de mine ønsker om arbeidsstanden i norge, synes jeg det er helt topp, i alle fall at han ikke arbeider i psykriatrien! Om største hobby er å sitte å røyke hasj, spille tvspill og ruse seg på piller, er dette ene og alene grunn nok etter min målestokk.

Og ja, jeg er veldig glad vi nettopp har psykriatere som avgjør om man er frisk eller ikke, og i dette tilfellet tror jeg ikke de bommer alt for mye i alle fall. Vi får egentlig bare stole på at de gjør det som er mest riktig ovenfor dette enkelt tilfellet.

Denne enkelt saken bunner nok ut i at vi definerer ulikt ang syk og frisk, som du mente også at man burde fungere i hverdagen for å være frisk, og hverdagen til friske mennesker består av arbeid.. i 8 timer hver dag stort sett.. Dette fungerer jo ikke veldig godt for hans del..

Beklager of i forhold til tråd!

seven_up: Jeg tror vi skal være enige i, om å være uenige

Som sagt tidligere, så skader han seg ikke lenger. Ikke går han til psykolog lenger heller. Hvor mange er det ikke som jobber(ikke jobber som bare sitter hjemme og røyker hasjo og glor på tv? Som ikke har noen form for lidelse?

Psykologen avsluttet arbeidet med kompisen min, siden han ikke har hatt problemer med demoner og selvskading på over 2år. Fastlegen bare forsyner han med piller som han IKKE tar, utenom når han skal på oppfølgins samtaler på Nav/trygdekontoret.

Alle hva positive til at han kunne bli lært opp til å tattooere. Fikk støtte (mentalt) av Nav til å begynne med det. Men det krever at han må stå opp kl:10 og jobbe til kl:17-18 tiden vær dag. Men han vil ikke. For det er A4 liv.

Jeg ser at du skriver: "8 timer hver dag stort sett.. Dette fungerer jo ikke veldig godt for hans del.."

Jeg skrev: Men det giddet han ikke, for da måtte han leve et A4 liv, og det gidder han ikke.

Ser du forskjellen?

Ikke for å være frekk, vil bare ha at sitere meg rett

Og som seven_up sa, beklager for oftopic i forhold til tråden.

Problemet er ikke alltid arbeidsevnen, men muligheten til faktisk å bli ansatt et sted. Det er vanskeligere å få jobb med et handikap selv om man kan jobbe like bra som alle de andre, det er nesten umulig hvis man ikke kan yte like mye.

Derfor er det også sånn at det ikke bare er manglende arbeidsevne som er et krav for å få uføretrygd, man kan også få det dersom type jobb man kan ha/sted man kan få jobb er "vesentlig innskrenket". Man kan altså ha noe arbeidsevne men likevel få trygd fordi det i praksis ikke er reelt å få brukt den.

Dette er aktuelt for mange fordi de har en "restarbeidsevne" i og for seg, men den svinger uforutsigbart. Jeg kan for eksempel kanskje jobbe 20% en uke, så to fulle dager, så 40% en stund, så orker jeg ingenting et par uker... Jeg kan ikke ha en normal jobb.

Hvis jeg har en dårlig periode. Er det beste for min del å komme i jobb, snakke med folk og faktisk være sosial ikke sitte hjemme å plages alene..

å ja jeg tror mange som er uføretrygdet kunne vært i jobb

At han gikk på en smell og den smellen hang litt igjen hos han. Det tror jeg og det skal jeg være enige i. Men han gikk fra å være ærlig oppegåene til å bli en slask. Jeg har vært en slask som digget å sitte hjemme og chille (nei røykte ikke hasj). Når han hva i smellen, så fikk han feil vennskap fra folk. Fordi han solgte noe av pillene han fikk.

Så fant han hasj venne i det nye vennskapets venner. Og det er de han henger med. Og det er fra de han har fått den nye holdingen med å heller sitte hjemme og chille og leve det gode liv.


Jeg er veldig glad i kompisen min. Men jeg tror dere ikke klare helt å sette dere inn i situasjonen. Hadde dere kjent han og sett hvordan han hva før og etter den smellen. Så tror jeg dere hadde vært enige i det jeg sier/skriver. Siden de fleste som kjenner han sier det samme som meg, så må det være noe i det.

Drømmer ikke alle enda om den kjempe pølsa