Det følgende er et innlegg av Gunnar Garbo fra dagens utgave av Klassekampen, og fordi jeg syns innlegget var både godt skrevet og tok opp en del interessante temaer, tillater jeg meg å poste det her. Selv om dette forumet i utgangspunktet er ment for diskusjon, er ikke min primære mening med denne tråden å starte dette. Jeg er i stor grad enig i det Garbo skriver, uten at jeg av den grunn har tenkt å bruke mye tid og krefter på å diskutere med de som eventuentl måtte mene noe annet enn han. Jeg poster her fordi jeg tror mange vil ha interesse av å lese det, og fordi det kanskje er enda flere her som egentlig ikke har interesse av å lese det som burde gjøre det likevel. Uansett, her er teksten:


I debatten om den såkalte sikkerhetspolitikken vår, blir de grunnleggende spørsmålene nesten aldri stilt. Er vi virkelig utsatt for trusler som bare kan møtes med militær makt? Er det sant at vi ikke skal kunne leve trygt i Norge dersom vi i stedet satset på fredelige midler? Ble vi mer utsatt om vi - utover politiet og et oppsyn for norske havområder - satte kreftene inn på å bygge et solidarisk samfunn, omgjorde militærbudsjettet til utviklingshjelp og arbeidet tålmodig for internasjonal forståelse?

"Krig vil det være bestandig," sa en offisersbror i et av diktene til Nordahl Grieg, "for slik er den menneskelige natur". Mot denne kynikeren stilte Nordahl Grieg opp mot det menneskelige vernet mot vold: troen på menneskeverd, omsorgen for livet. I dagt steller vi oss som om kynikeren hadde rett.

Utviklingen blir påvirket av de midlene vi bruker. Vold skaper vold. Historien har vist at det fins bedre løsninger. Det er for lengst slutt på blodshevn i Norge. Uten dødsstraff har vi langt mindre kriminalitet enn i USA, hvor bødlene fortsatt er sysselsatt. Mellom de nordiske land er krig blitt utenkelig. En liknende utvikling er på vei ikke bare i Europa, men i Sørøstasia, sørlige Afrika og Sør-Amerika.

Dette skyldes ikke militær makt. Det kommer av at den menneskelige natur ikke er så ille. Folk lærer etter hvert å løse konflikter uten å true hverandre med død og ødeleggelse.

Etter den andre verdenskrig sørget de allierte for å avvæpne Tyskland og Japan en gang for alle. Seierherrene må altså ha ment at disse to landene kunne klare seg uten militærstell. Det gjorde de også. De vente seg til en pasifistisk samfunnsnorm, inntil USA og Nato presset dem til å ruste opp igjen for å bli "normale stater" og bidra til USA og Vestens militære hegemoni. Når Norge deltar i terrorkrigen til Bush, er det angivelig for å sikre oss hjelp fra USA i et knipetak. Men hjelp? Siden Bush startet sin krig for å gjøre ende på terroren, er tallet på terrorhandlinger i verden sjudoblet. Norge blir med rette oppfattet som medskyldig i krigen hans. Det har ikke trygget oss, men gjort landet til et av terrormålene.

Fortsatt finnes det områder hvor krig bryter ut. Svært mye av dette skyldes oss i de rike og mektige landene. Både i Kosovo, Afghanistan og Irak fantes det muligheter til fredelige løsninger som Vesten lukket øynene for. Elendigheten i Midtøsten kommer først og fremst av at USA, med sine medsammensvorne, overser israelske overgrep som de fordømmer hvis muslimer begår dem. Den terroren de underlegne gruppene griper til, får grobunn i befolkninger som føler seg krenket og ydmyket av vestlig arroganse. De blodige feidene i tidligere koloniland i Afrika henger sammen med en fattigdom og kamp om ressurser som vi i nord kunne gjøre mye mer for å avhjelpe. I stedet forverrer vi situasjonen ved urimelige politiske diktater og en urettferdig økonomisk verdensordning.

Også krig er terror. Over seksti millioner mennesker mistet livet i den andre verdenskrig. Hitlers folkemord var grusomme. Men de allierte gikk ham en høy gang med den terroren de øvde ved atombomber og brannbombe-stormer mot sivile storbyer. Siden 1991 skal fem millioner mennesker ha omkommet i Irak. Titusener av andre har mistet livet på grunn av terrorkrigen i Afghanistan, etter at afghanerne i tjue år var blitt åretappet av sovjetisk invasjon og borgerkrig. I Kosovo har Nato erstattet den ene etniske rensingen med en annen.

Generalinspektør for hæren Robert Mood erklærte nylig i et seminar på Nansenskolen at krigen i Afghanistan ikke kan vinnes med militære midler. Det har han sikkert rett i. Men nå har USA ført krig mot Taliban i seks år, stadig mer assistert av Isaf-styrken, der Norge deltar under ledelse av Nato. Hvor mange flere år skal gå, og hvor mange flere mennesker skal drepes før Norge, Nato og USA tar konsekvensen av den militære erkjennelsen, lar våpnene falle og satser på fredelige midler?

Fortsatt dominerer overtroen på militær makt. Militærforskere kan alltid produsere fiendebilder og våpentrusler som gir kortsynte politikere påskudd til ny opprustning. I dag bruker verden mer enn tolv hundre milliarder dollar på rustninger, 150 ganger så mye som den samlete bistanden til de fattigste landene. USA er den drivende kraften i kapprustningen og står for omtrent halvparten. Bush er i ferd med å starte en ny kald krig.

Samtidig kasserer USA inn fortjenesten på nesten to tredeler av den internasjonale våpenhandelen, mens land i Europa håvar inn det meste av resten. Norge skal snart kjøpe krigsfly for 100 til 150 milliarder kroner. Alt dette skjer til tross for at en studie ved MIT-instituttet i USA har påvist at midler satt inn i utviklingsarbeid er ti til tjue ganger så effektive som tilsvarende beløp brukt til det som med et misbrukt uttrykk kalles humanitære militære intervensjoner. Men utviklingshjelp ville neppe våpenprodusentene ha tjent på, eller Bush få macho-glorie av.

I sikkerhetspolitikken gjør vi unntak fra det fjerde bud, "Du skal ikke slå ihjel". Vi neglisjerer FN-pakten, som pålegger medlemslandene å "avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt". Vi dispenserer oss fra den norske straffelovens paragraf 233, som setter en straff på inntil 21 år for den som med overlegg "forvolder en annens død eller som medvirker dertil". Vi slår ihjel.Vi gjør oss selv til drapsmenn - og drapskvinner med, hvis det skal bli likestilling også på dette området. Krigen er et avvik fra alt vi ellers regner som moralsk og menneskelig. Er det virkelig mening i å fortsette en virksomhet som krenker våre egne verdier så grovt?

Skal vi følge Ibsens råd om å gjøre ting "fullt og helt og ikke stykkevis og delt", er alternativet å avvikle militærstellet og føre en våpenløs internasjonal politikk for å fremme mellomfolkelig forståelse, fredelige konfliktløsninger og framfor alt en raus innsats for å hjelpe de fattige landene ut av bakevjen. Noen må si nei til volden. Noen må begynne å praktisere det levesettet som er målet for fredspolitikken. Noen må bryte den vonde spiralen som ellers bare fortsetter. Hva om det ble Norge?

Men skal vi ikke stille opp i FNs fredsbevarende styrker? Dette er en verdifull oppgave. Spørsmålet er om vi på nytt vil løpe risikoen for at politikerne våre lar Norge bli med på å undergrave FN-pakten og svekke verdensorganisasjonen, slik det skjer når USA med en "koalisjon av villige" sikrer seg fullmakt til å føre krig på vegne av FN. Velger vi ikke-vold, taler mye for å gjøre det absolutt. Det er atskillig annet vi kan yte for å styrke FN uten å støtte hegemoni-maktene.

Også et pasifistisk folk kan bli utsatt for angrep, vil noen innvende. Det er sant. Vi løper risiko enten vi satser på militær makt eller på ikke-vold. Men faren er trolig minst og utsiktene til en fredelig verden størst hvis vi velger det pasifistiske alternativet. Enda viktigere: Det er bedre å løpe risikoen for en god sak, for fredens skyld, heller enn for krigens.

"Men dette er aldri prøvet," skrev Nordahl Grieg ironisk i diktet Den menneskelige natur. Det er kanskje på tide å prøve det.

-Gunnar Garbo
tidligere leder i Venstre

Du gir uttrykk for at du tror at krigen i Afghanistan er en positiv ting. Jeg tviler ikke på initiativtakernes gode intensjoner, men av og til er det slik at målet ikke helliger middelet. USA og deres alliertes krigføring i Afghanistan er for innbyggerne bare en fortsettelse på tiår med voldelig konflikt i landet. Som et av verdens fattigste og mest krigsherjede land trenger Afghanistan først og fremst humanitær bistand og fred, og amerikanernes "frigjøringskrig" fører verken med seg det ene eller det andre. Det er imidlertid ingen ting i veien for at Norge skal ha militære styrker i Afghanistan, dersom disse deltar i fredsbevarende operasjoner. Værre er det hvis de deltar i en USA-ledet krig som overhodet ikke kommer sivilbefolkningen til gode. Man burde brukt langt mer midler på sivil bistand, og langt mindre midler på militær intervensjon utover det som er nødvendig for at hjelpeorganisasjonene skal kunne utføre sitt arbeid. Å delegere humanitær bistand til militære styrker er ikke et alternativ: Det fører til en uheldig sammenblanding mellom de to sfærene, og øker risikoen for sivile hjelpearbeidere i landet. Dette gjelder også norsk personale, spesielt etter at ISAF-styrken ble tettere knyttet opp mot den amerikanskledede Operation Enduring Freedom (som forøvrig har et svært misvisende navn).

Du har forøvrig rett i at det foreligger en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd, men denne gjelder ISAF-styrkens mandat. USA fikk riktignok medhold i at de hadde rett til å gå til såkalt "forsvarskrig" for å beskytte egne territorier, men krigen i dag minner mer om angrepskrig og hevn. Forsvar er det iallfall ikke.

Det er viktig å huske at krigen liksom skal være mot Al-Qaida. Afghanistan og Al-Qaida er ikke det samme, selv om mange later til å tro det. Det er sivilbefolkningen i Afghanistan som får svi på grunn av amerikanernes lyst til å "forsvare" seg.

USA forlot militærbasen i Keflavik i fjor, og Norge har til en viss grad overtatt amerikanernes ansvar, dog uten å ha militært personell eller materiale plassert på øya. De har med andre ord vært uten militærvesen i godt og vel et år.

Når det gjelder din idé om at Norge hjelper FN ved å bidra i Afghanistan, tar du helt feil. Forsvaret har på grunn av engasjementet i Afghanistan måtte nedprioritere FN-operasjoner i Afrika, hvor det med stor sannsynlighet er langt større behov for deres tilstedeværelse. Hvis stormaktenes (eller i dagens virkelighet: stormaktens, nemlig USAs) militære engasjement hadde vært styrt etter humanitære behov, ville det vært vel så stor fokus på andre regioner i verden, kanskje spesielt Afrika. En sterk fredsbevarende FN-styrke i Kongo ville kanskje bidratt til å få en slutt på urolighetene som har vart siden midten av 90-tallet, og som med over seks millioner døde er den konflikten som har krevd flest menneskeliv etter andre verdenskrig. Slik er det dessverre ikke.

Det er misforstått at venstresida har en kampanje mot USA. Det er USAs utenrikspolitikk som kritiseres, ikke amerikanere. Det er vanskelig å forstå at alle USA-sympatisørene ikke skjønner dette. Man kan trekke en parallell til Jostein Gaarders kronikk i fjor, som ble misforstått på samme måte. Han kritiserte israelsk politikk, ikke verken jøder generelt eller israelske jøder spesielt, bortsett fra deres åpenbare vilje til å fortsette en ulovlig okkupasjon av fremmed land. I den grad det er snakk om en "kampanje" fra venstresida, går altså denne på USAs aggresive krigføring, ikke hva som helst annet som har med USA å gjøre.

Legger ved noen linker til litt lesning angående Afghanistan:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article310237.ece
http://www.nytid.no/?sk=7&id=4102&info=1
http://home.online.no/~ivajoha/skalvikrige07112006.htm
http://www.dagbladet.no/kultur/2007/03/06/494065.html
http://home.online.no/~ivajoha/nato/garbo20112006.htm
http://www.nytid.no/?sk=urix&id=2866
http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...icle444175.ece

Anbefaler forøvrig Garbos bok "Også krig er terror", som kan lastes ned her.