Nå skal vi stirre ned i det bunnløse mørket, stedet hvor skam, tabu og hemmeligheter befinner seg.
Tråden kunne like gjerne vært postet under en annen kategori, men siden jeg poster først, velger jeg å legge den her.
Jeg lager tråden rett og slett for å åpne ventilene, si det usagte, dele og erfare, og forstå. På den andre siden kan det virke avskrekkende, forsonende, oppløftende, inspirerende, trist og jævlig.
Jeg er nysgjerrig på hvilke opplevelser folk sitter med, hvordan det har blitt håndtert og hva det betyr i dag.
------------------------
Mitt tilfelle er en kombinasjon av psykisk og fysisk helse, økonomi og rus. Jeg vil ikke sette noe først eller sist, for det blir som høna eller egget.
Jeg flyttet inn til storbyen for å studere. Det gikk forholdsvis greit det første året, men student uten deltidsjobb er triste greier. Særlig når man får sansen for hasj og festing.
Etter hvert ble det mer og mer hasj, mer og mer festing. Og selvfølgelig mindre og mindre penger. Typisk at man låner 1000 kr frem til neste stipend, betaler tilbake, men må låne 1000 kr igjen til neste. Sånn gikk det. Men hva så, jeg var jo bare 19-20 år. Ansvar og fremtidsutsikter var for fjernt å forholde seg til.
Jeg var bestemt på at min situasjon ikke skulle gå utover andre. Om det skulle gå utover noen, var det kun meg. Derfor ble penger betalt til venner og bekjente, men jeg betalte ikke regninger. Dette ballet bare på seg. Lånte og betalte tilbake til venner/bekjente, men sluttet å håndtere alt av faktura.
Samtidig som økonomien var på vei nedover, fortsatte røykinga. Intens røyking. Opp mot 2 gram om dagen. Jeg er usikker på hvor mye effekt det var på en ny joint etter kl. 21, for da var jeg temmelig i tåka, men man kjørte på. Dette kostet penger, men det kostet mest vennskap og mental helse.
Faste dealere sluttet å ta telefonen. Hvem orker å ha en fyr innom hver andre dag, om ikke hver dag, som kjøper for 300 kr? Kanskje kriter for 1000? Da ble det til at man måtte vandre rundt i sentrum på kveldstid. Hilse på ukjente i håp om at de kom bort og sa "Hashish?" Jeg møtte ekstremt mange John-er i den perioden. Hasjpinner fra Akerselva. Skitne, triste greier. Innpakka greier fra Storgata. En haug med "Wait here" etter at man har gitt fra seg penger. Dog kjøpte jeg aldri fra noen som åpenbart var mindreårige.
Jeg gikk fra deltidsjobb til deltidsjobb, helst tilrettelagt sånn at det gikk bra å komme bakfjern/uten at det krevde så mye innsats. Pengene gikk med til husleie, hasj og mat. Ikke noe mer. Eventuelle julegaver gikk dels til klær, men mest til mer hasj. Kanskje litt gjeld.
Regninger ble på dette tidspunktet brevskrekk. Jeg åpnet ikke postkassa, jeg sluttet å ta telefonen. Inkassoene ballet på seg, men det hadde ingen direkte konsekvens på livet der og da. Bortsett fra at angsten begynte å ta tak.
Samtidig som årene gikk, inkassoer ble til lønnstrekk, gamle venner var forduftet, ble det også stadig værre med tannhelsa og den mentale helsa. Men det var ikke noe litt hasj kunne legge en demper på.
På dette tidspunktet ble jeg jobbløs, røykte på venner og stengte meg mer og mer inne fra folk ellers. Det var hasj eller ingenting. Tenk det. Hasj eller ingenting. Det var ikke snakk om heroin eller sterke stimulanter, men den uskyldige, joviale brune følgesvennen. Her mener jeg at jeg også hadde min første av to psykoser, men denne tiden er veldig diffus. Jeg svimte også av en gang, men mistenker at grunnen til dette var blodtrykksfallpga. stillesitting, dehydrerering og hasj.
For all del, dette er ikke skremselspropaganda for at folk skal holde seg unna hasj. For jeg har ingenting imot hasjen i seg selv, men mer et varsko over hvor det kan bære i kombinasjon med dårlig økonomi, manglende rutiner, liten til ingen selvrespekt, ikke lytte til kroppen, overse råd fra venner og så videre. Alt med måte. Det er vel noe i det?
Og så havnet jeg rett og slett i knestående. En faktura som opprinnelig var på 400 kr hadde vokst seg til 13 500 kr. Dette var én av fakturaene, for ikke å snakke om resten. Studielånet ble omgjort til et krav hos Statens innkrevingssentral. Tro det eller ei. De plusser på 8 % av opprinnelig sum bare fordi. Og renta ligger på det samme.
Totalt var jeg skyldig rundt 320 000 kr. Alt dette lå nå hos Statens innkrevingssentral. Trekket lå klart straks jeg fikk meg en jobb med inntekt over 250 000 kr (husker ikke eksakt sum før lønnstrekk starter).
Og her gikk også tannhelsa til helvete. Jeg mistet flere tenner i denne perioden... Nei, jeg trakk flere tenner selv i denne perioden. Tannrøttene satt jo selvfølgelig fast. Dette ga meg byller og dritt i munnen. På et tidspunkt hadde jeg en stor abscess under den ene jekselen. Denne gikk det hull på. Det rant puss ut av den. Jeg ble desperat. Prøvde å stikke hull for å tømme den selv, men til ingen nytte. Mer puss og dritt i kjeften. De råtne rotrestene måtte ut, om ikke ville det bare fortsatt. I verste fall kunne svineriet spre seg videre i blodomløpet, og hva hadde skjedd da?
Tannlege ble betalt ved at husleia ble betalt for sent. Ballen begynte igjen å rulle nedover. Den eneste stabile jeg hadde, var depositum, husleie og penger til litt mat. På dette tidspunktet henvendte jeg meg til fastlege og Nav, men jeg fullførte ikke noe av det.
Legen henviste for utredning. Tror ikke jeg var hos en psykolog, men stadiet før. Der handlet det mest om hva hasjen gjør med deg, ikke hva du gjør med hasjen. Baklengs.
Mitt første møte med dama i skranken på Nav var:
- Hei, hva gjelder det?
- Hei det gjeldee tannlege. Hjelp til tannlege.
- Tannlege? Hva da?
- Ja, penger til tannlege.
- I Norge betaler vi for tannlege selv, sa hun ekstra høyt.
Dette var i skranken rett innenfor hoveddøra. Mange folk i området rundt. Og dette lenge før jeg i heletatt hadde søkt om noe, forhørt meg om noe, før noe. Men jeg fikk tilbud om økonomisk rådgivning til slutt...
Og ja, i samme periode tømte jeg askebeger, skrapa bord og andre ting i håp om hasjrester. Noen ganger fikk meg en liten buzz, andre ganger følte man bare på skammen og håpløsheten. Det er ganske nasty å rote rundt i en 10-litersbøtte som har stått som askebeger på balkongen til et stonerkollektiv.
Nå manglet jeg fire tenner. To som tydelig manglet om jeg smilte, de to andre var skjult lenger bak i munnen. Her kom man inn i en spiral som var utrolig vond. Man er for stolt/bærer for mye skam til at man tør å smile vanlig. Man skjuler seg, holder igjen, legger en demper. Noe som ga utslag i depresjon og mer sosial angst. Dette er diagnoser jeg selv har stilt meg, men jeg kan umulig skjønne om noen andre hadde sagt noe annet.
Jeg hadde snart ikke flere venner igjen. Folk gikk selvfølgelig lei. Å låne bort penger eller hasj, og det uten at jeg ga et smil som takk, ble for mye. Og jeg stengte meg bare mer inne.
Jeg fikk noen diffuse deltidsjobber. Klarte å betale husleie og mat, men det var ikke så lett å få i seg næringsrik mat/spise ordentlig med manglende tenner og generelt grusom tannhelse. Jeg var vel nede i 78 kg på mitt minste, hvor jeg til vanlig har en OK vekt på 95.
Og det å dra hjem til jul, gå i selskap, hva enn som innebærer et måltid med humor og smil som fellesnevner, er angstutløsende for en tannløs, fattig og innadvendt stoner.
Hasjen ble mindre og mindre tilgjengelig. Hadde jeg muligheten, kjøpte jeg, men det ble færre og færre John-er på denne tiden også. Til slutt fant jeg ingen ute på gata. Nå var det gjennom tilfeldige møter med bekjente, men den sosiale angsten holdt meg unna det i stor grad.
Og her startet 100 dager hasjfri for første gang på 12-13 år. Etter hvert innså jeg alvoret i alt jeg befant meg i. Jeg ble klar over at jeg enten måtte fortsette å leve slik, eller måtte foreta meg grep for å leve annerledes. Det annerledes var ikke noe tydelig eller meningsbærende, det var bare en motpol fra tilstanden jeg befant meg i.
Jeg flyttet til en by leilighet, men det var mitt første bosted hvor TV og internett ikke fulgte med. Og jeg kunne ikke opprette abonnement. Jeg fikk ikke godkjent kredittsjekk. Jeg ble sittende i en liten, lytt leilighet med en seng, en PC, et klesskap, to lamper og noen bager. Det var det. Statens innkrevingssentral hadde mange krav på meg. Jeg manglet tenner og hadde vondt i munnen. Jeg turte ikke å smile. Jeg hadde ingen å snakke med.
Dagene gikk med til kunstnerisk utfoldelse, jobbsøk, muligens litt hasj, og overleve.
Av alt som kunne skje, fikk jeg en jobb hos et sosialt og mangfoldig utested. Her møtte jeg folk som var litt i samme situasjon, men også folk som fungerte selv i kombinasjon med rus(mis)bruk. Jeg må virkelig være takknemlig for sjansen jeg fikk der. Det var ingen selvfølge, men det var tydeligvis noe noen så i meg, og som hadde lyst til å bidra til at det skulle spire. Takk.
Siden denne deltidsjobben og det som har skjedd siden, har jeg ikke sett bakover. I dag er dette en mørk del av historien min. Den dikterer meg ikke, men den fargelegger og gir perspektiv til det jeg møter pp min vei.
Per i dag har jeg fulltidsjobb i staten. Hus- og billån. Jeg betaler for barnehageplass. Jeg smiler med tenner til 100 000 kr. Og jeg har ingen trang for å ruse meg. Sånn bortsett fra at jeg laget hasjhonning forrige uke. Derfra blir det nok en teskje i ny og ned...
Det er ikke gitt at det skulle bli slik, men slik ble det.
Jeg har utelatt en haug med ting, men langt ble det!
Tråden kunne like gjerne vært postet under en annen kategori, men siden jeg poster først, velger jeg å legge den her.
Jeg lager tråden rett og slett for å åpne ventilene, si det usagte, dele og erfare, og forstå. På den andre siden kan det virke avskrekkende, forsonende, oppløftende, inspirerende, trist og jævlig.
Jeg er nysgjerrig på hvilke opplevelser folk sitter med, hvordan det har blitt håndtert og hva det betyr i dag.
------------------------
Mitt tilfelle er en kombinasjon av psykisk og fysisk helse, økonomi og rus. Jeg vil ikke sette noe først eller sist, for det blir som høna eller egget.
Jeg flyttet inn til storbyen for å studere. Det gikk forholdsvis greit det første året, men student uten deltidsjobb er triste greier. Særlig når man får sansen for hasj og festing.
Etter hvert ble det mer og mer hasj, mer og mer festing. Og selvfølgelig mindre og mindre penger. Typisk at man låner 1000 kr frem til neste stipend, betaler tilbake, men må låne 1000 kr igjen til neste. Sånn gikk det. Men hva så, jeg var jo bare 19-20 år. Ansvar og fremtidsutsikter var for fjernt å forholde seg til.
Jeg var bestemt på at min situasjon ikke skulle gå utover andre. Om det skulle gå utover noen, var det kun meg. Derfor ble penger betalt til venner og bekjente, men jeg betalte ikke regninger. Dette ballet bare på seg. Lånte og betalte tilbake til venner/bekjente, men sluttet å håndtere alt av faktura.
Samtidig som økonomien var på vei nedover, fortsatte røykinga. Intens røyking. Opp mot 2 gram om dagen. Jeg er usikker på hvor mye effekt det var på en ny joint etter kl. 21, for da var jeg temmelig i tåka, men man kjørte på. Dette kostet penger, men det kostet mest vennskap og mental helse.
Faste dealere sluttet å ta telefonen. Hvem orker å ha en fyr innom hver andre dag, om ikke hver dag, som kjøper for 300 kr? Kanskje kriter for 1000? Da ble det til at man måtte vandre rundt i sentrum på kveldstid. Hilse på ukjente i håp om at de kom bort og sa "Hashish?" Jeg møtte ekstremt mange John-er i den perioden. Hasjpinner fra Akerselva. Skitne, triste greier. Innpakka greier fra Storgata. En haug med "Wait here" etter at man har gitt fra seg penger. Dog kjøpte jeg aldri fra noen som åpenbart var mindreårige.
Jeg gikk fra deltidsjobb til deltidsjobb, helst tilrettelagt sånn at det gikk bra å komme bakfjern/uten at det krevde så mye innsats. Pengene gikk med til husleie, hasj og mat. Ikke noe mer. Eventuelle julegaver gikk dels til klær, men mest til mer hasj. Kanskje litt gjeld.
Regninger ble på dette tidspunktet brevskrekk. Jeg åpnet ikke postkassa, jeg sluttet å ta telefonen. Inkassoene ballet på seg, men det hadde ingen direkte konsekvens på livet der og da. Bortsett fra at angsten begynte å ta tak.
Samtidig som årene gikk, inkassoer ble til lønnstrekk, gamle venner var forduftet, ble det også stadig værre med tannhelsa og den mentale helsa. Men det var ikke noe litt hasj kunne legge en demper på.
På dette tidspunktet ble jeg jobbløs, røykte på venner og stengte meg mer og mer inne fra folk ellers. Det var hasj eller ingenting. Tenk det. Hasj eller ingenting. Det var ikke snakk om heroin eller sterke stimulanter, men den uskyldige, joviale brune følgesvennen. Her mener jeg at jeg også hadde min første av to psykoser, men denne tiden er veldig diffus. Jeg svimte også av en gang, men mistenker at grunnen til dette var blodtrykksfallpga. stillesitting, dehydrerering og hasj.
For all del, dette er ikke skremselspropaganda for at folk skal holde seg unna hasj. For jeg har ingenting imot hasjen i seg selv, men mer et varsko over hvor det kan bære i kombinasjon med dårlig økonomi, manglende rutiner, liten til ingen selvrespekt, ikke lytte til kroppen, overse råd fra venner og så videre. Alt med måte. Det er vel noe i det?
Og så havnet jeg rett og slett i knestående. En faktura som opprinnelig var på 400 kr hadde vokst seg til 13 500 kr. Dette var én av fakturaene, for ikke å snakke om resten. Studielånet ble omgjort til et krav hos Statens innkrevingssentral. Tro det eller ei. De plusser på 8 % av opprinnelig sum bare fordi. Og renta ligger på det samme.
Totalt var jeg skyldig rundt 320 000 kr. Alt dette lå nå hos Statens innkrevingssentral. Trekket lå klart straks jeg fikk meg en jobb med inntekt over 250 000 kr (husker ikke eksakt sum før lønnstrekk starter).
Og her gikk også tannhelsa til helvete. Jeg mistet flere tenner i denne perioden... Nei, jeg trakk flere tenner selv i denne perioden. Tannrøttene satt jo selvfølgelig fast. Dette ga meg byller og dritt i munnen. På et tidspunkt hadde jeg en stor abscess under den ene jekselen. Denne gikk det hull på. Det rant puss ut av den. Jeg ble desperat. Prøvde å stikke hull for å tømme den selv, men til ingen nytte. Mer puss og dritt i kjeften. De råtne rotrestene måtte ut, om ikke ville det bare fortsatt. I verste fall kunne svineriet spre seg videre i blodomløpet, og hva hadde skjedd da?
Tannlege ble betalt ved at husleia ble betalt for sent. Ballen begynte igjen å rulle nedover. Den eneste stabile jeg hadde, var depositum, husleie og penger til litt mat. På dette tidspunktet henvendte jeg meg til fastlege og Nav, men jeg fullførte ikke noe av det.
Legen henviste for utredning. Tror ikke jeg var hos en psykolog, men stadiet før. Der handlet det mest om hva hasjen gjør med deg, ikke hva du gjør med hasjen. Baklengs.
Mitt første møte med dama i skranken på Nav var:
- Hei, hva gjelder det?
- Hei det gjeldee tannlege. Hjelp til tannlege.
- Tannlege? Hva da?
- Ja, penger til tannlege.
- I Norge betaler vi for tannlege selv, sa hun ekstra høyt.
Dette var i skranken rett innenfor hoveddøra. Mange folk i området rundt. Og dette lenge før jeg i heletatt hadde søkt om noe, forhørt meg om noe, før noe. Men jeg fikk tilbud om økonomisk rådgivning til slutt...
Og ja, i samme periode tømte jeg askebeger, skrapa bord og andre ting i håp om hasjrester. Noen ganger fikk meg en liten buzz, andre ganger følte man bare på skammen og håpløsheten. Det er ganske nasty å rote rundt i en 10-litersbøtte som har stått som askebeger på balkongen til et stonerkollektiv.
Nå manglet jeg fire tenner. To som tydelig manglet om jeg smilte, de to andre var skjult lenger bak i munnen. Her kom man inn i en spiral som var utrolig vond. Man er for stolt/bærer for mye skam til at man tør å smile vanlig. Man skjuler seg, holder igjen, legger en demper. Noe som ga utslag i depresjon og mer sosial angst. Dette er diagnoser jeg selv har stilt meg, men jeg kan umulig skjønne om noen andre hadde sagt noe annet.
Jeg hadde snart ikke flere venner igjen. Folk gikk selvfølgelig lei. Å låne bort penger eller hasj, og det uten at jeg ga et smil som takk, ble for mye. Og jeg stengte meg bare mer inne.
Jeg fikk noen diffuse deltidsjobber. Klarte å betale husleie og mat, men det var ikke så lett å få i seg næringsrik mat/spise ordentlig med manglende tenner og generelt grusom tannhelse. Jeg var vel nede i 78 kg på mitt minste, hvor jeg til vanlig har en OK vekt på 95.
Og det å dra hjem til jul, gå i selskap, hva enn som innebærer et måltid med humor og smil som fellesnevner, er angstutløsende for en tannløs, fattig og innadvendt stoner.
Hasjen ble mindre og mindre tilgjengelig. Hadde jeg muligheten, kjøpte jeg, men det ble færre og færre John-er på denne tiden også. Til slutt fant jeg ingen ute på gata. Nå var det gjennom tilfeldige møter med bekjente, men den sosiale angsten holdt meg unna det i stor grad.
Og her startet 100 dager hasjfri for første gang på 12-13 år. Etter hvert innså jeg alvoret i alt jeg befant meg i. Jeg ble klar over at jeg enten måtte fortsette å leve slik, eller måtte foreta meg grep for å leve annerledes. Det annerledes var ikke noe tydelig eller meningsbærende, det var bare en motpol fra tilstanden jeg befant meg i.
Jeg flyttet til en by leilighet, men det var mitt første bosted hvor TV og internett ikke fulgte med. Og jeg kunne ikke opprette abonnement. Jeg fikk ikke godkjent kredittsjekk. Jeg ble sittende i en liten, lytt leilighet med en seng, en PC, et klesskap, to lamper og noen bager. Det var det. Statens innkrevingssentral hadde mange krav på meg. Jeg manglet tenner og hadde vondt i munnen. Jeg turte ikke å smile. Jeg hadde ingen å snakke med.
Dagene gikk med til kunstnerisk utfoldelse, jobbsøk, muligens litt hasj, og overleve.
Av alt som kunne skje, fikk jeg en jobb hos et sosialt og mangfoldig utested. Her møtte jeg folk som var litt i samme situasjon, men også folk som fungerte selv i kombinasjon med rus(mis)bruk. Jeg må virkelig være takknemlig for sjansen jeg fikk der. Det var ingen selvfølge, men det var tydeligvis noe noen så i meg, og som hadde lyst til å bidra til at det skulle spire. Takk.
Siden denne deltidsjobben og det som har skjedd siden, har jeg ikke sett bakover. I dag er dette en mørk del av historien min. Den dikterer meg ikke, men den fargelegger og gir perspektiv til det jeg møter pp min vei.
Per i dag har jeg fulltidsjobb i staten. Hus- og billån. Jeg betaler for barnehageplass. Jeg smiler med tenner til 100 000 kr. Og jeg har ingen trang for å ruse meg. Sånn bortsett fra at jeg laget hasjhonning forrige uke. Derfra blir det nok en teskje i ny og ned...
Det er ikke gitt at det skulle bli slik, men slik ble det.
Jeg har utelatt en haug med ting, men langt ble det!
