En nær familiemedlem av meg gikk bort for 3 uker siden, det som plager meg litt er at jeg føler ikke savn eller sorg til denne personen selv om jeg var veldig glad i denne personen. Jeg så denne personen på dødsleie uten og føle noe tristhet av og se dette
Spørsmålet mitt er om det noen andre som har likt følelsesmønster som meg?
Hvis det ikke er normalt, er det noe i takemønsteret mitt jeg må fokusere på eller få fikset opp i. Liker ikke at jeg er følelseskald sånn jeg er nå.

Det er normalt.

Jeg har vært i dine sko, og har kommet til en enighet med meg selv om at jeg hadde akseptert bortgangen av det gamle mennesket. Dersom det hadde vært en ulykke eller sykdom ville jeg nok reagert på en annen måte, men jeg vet at døden er en del av livet og jeg tror jeg aksepterer det ved naturlige årsaker som alderdom.

Jeg er ikke alene virker det som nei. Det var litt lettelse for og være ærlig. Trodde jeg rett og slett var følelseskald

Det er veldig normalt, samme skjedde meg.

Reaksjonen kom nesten over et år senere, i form av depersonalisering, angst og deppresjoner: Det som hjalp var å snakke ut om det, heldigvis har jeg et nært forhold til familie og kunne få ut alt.

Opplevd det samme, nesten. Kjente ikke sorgen før begravlsen.

samme skjedde meg, følelsene kom frem under begravelsen dog.

Jeg har vært i samme sko jeg også.
Når jeg var liten døde min bestefar. Alle i begravelsen gråt og var lei seg, men jeg ville bare leke.

I ettertid har min bestemor vært en god del ganger på sykehuset, og ja. Det er jo ikke gøy at hun havner på sykehuset, men for å være helt ærlig kan jeg ikke si at jeg er på gråten. Føler meg ganske kald noen ganger, men bra jeg ikke er alene.

Jeg stiller meg i rekken av de som sier at de har opplevd at reaksjonen kommer under begravelsen. Jeg trodde også jeg var det kjøligste personen i verden, helt frem til begravelsen..

Samme skjede meg fram til begravelsen, då orgelet begynte, då gjekk det opp for meg.

Som de andre her sier så er du ikke alene. Jeg følte akkurat det samme når min oldemor gikk bort men, følelsene mine knakk sammen da orgelet begynte å spille.

Jeg var i en alvorlig bilulykke i april i fjor, og både min mormor og morfar døde i denne ulykken.
Jeg lå i koma i ca.3 uker, poenget er at jeg ikke følte noe når jeg fikk høre at de var døde, men med tanke på at jeg var heavy neddopet, er det kanskje ikke så rart.
Jeg skrives ut av sykehuset nå i juni, og går ikke på noe meds whatsoever, fortsatt.. ingenting.

Jeg ble "lettet" da beskjeden om at min farmor hadde gått bort kom, da hun hadde vært veldig syk den siste tiden. For min del "gikk det opp" for meg da dødsannonsen kom på trykk...

Det er ganske normalt, og egentlig det beste for psyken. Det høres litt kaldt ut, men hvis man skulle gått rundt å tenkt på det hele tiden, så haddde man bare spist seg opp innvendig. Det aller beste er derfor i grunn å bare ikke tenke på det.

Som noen påpeker så kan det komme etter hvert. Jeg har opplevd dødsfall som følge av både naturlige og "unaturlige" årsaker, og for meg går det som regel opp for meg lang tid senere at personen faktisk er borte. Jeg knakk helt sammen i sorg nå nylig for en venninne som gikk bort for godt over et år siden. Alle reagerer forskjellig, og man må bare ta det som det kommer. Jeg tror kanskje at kroppen sperrer for de sterkeste følelsene hos mange i starten, uten at jeg har noe for å backe opp den påstanden.

Du er ikke kald, jeg vil heller tro du er som meg og reagerer senere på slike ting.

Samme her. Og da kjente jeg det skikkelig.

Opplevd nøyaktig det samme. Vært i fire begravelser, alle til familiemedlemmer. Følte aldri sorg, utenom i begravelsen, men det var i hovedsak talene som var rørende, og ikke sorgen av bortgangen. En naturlig del av livet, og ingenting man kan gjøre med det, uansett hvor mye man sørger.

Jeg må nesten si at jeg er helt det motsatte, jeg var i begravelsen til bestefaren til en god kompis og jeg må si jeg felte noen tårer selv om jeg aldri kjente personen.

Men så blir jeg ekstremt trist av å se triste mennesker

Jeg pleier som regel å gjøre meg ferdig med sørgeprosessen før begravelsen og årene i etterkant går egentlig bare med på det å savne den avdøde.
I begravelsen er det værste å se hvor vondt de nærmeste pårørende har det.

Spørsmålet mitt til dere som ikke opplever noe sorg: Er det gamle besteforeldre som har død, eller eventuelt foreldre til den eldre hærskare her inne? For jeg har ikke noe problem med å ønske at farmoren min var død, så jeg slapp å tilbringe sommerferien der hvor hun bor. Er nok fordi jeg ikke har så god kontakt med henne. Men mormoren min som jeg har bedre kontakt med har jeg heller ikke noe problem med å se død i den nærmeste fremtid.

Om derimot noen av mine yngre slektninger hadde død, som søsken og kusiner, fettere ville det nok vært verre.

Syke mann!
Du vet åpenbart ikke hvor heldig du er som har besteforeldre!

Opplevd dette jeg også, bare at sorgen kom 5-6 år etter.. Det er tøft, men det hjelper å snakke med noen. Tror jeg frem provoserte sorgen litt, med å tenke på barna til den avdøde, og hvordan de må ha det uten far.

Kanskje jeg tar feil, men jeg synes det blir litt som sjokk, at man ikke skjønner det helt enda fram til begravelsen at personen har dødd. Sånn opplevde jeg det i hvertfall og hadde ikke så mye å si om personen hadde kreft og vi viste at han skulle dø, eller om personen døde plutselig. Var like ille begge gangene.

Haha, dette er det sykeste jeg har lest på mange år.
Savner mine besteforeldre og skulle ønske de var i live. Du aner ikke hvor mye visdom de sitter på.

Jeg mistet min 3 år eldre bror i 2004. Han ble 23 år gammel og ble ikke funnet før etter 2 måneder. I gjennom denne tiden lurte jeg meg selv til å tro at han sikkert var stukket av for å leve livet mens foreldrene mine hele tiden var klar over at her var det død involvert.
Da presten kom på døren, klarte jeg fortsatt ikke å ta det til meg at broren min var funnet død på bunnen av en fjord. Jeg klarte ikke å sørge, og som mange andre påpeker så er det først i begravelsen at man får det trøkkt inn i skallen. Kommer aldri glemme at jeg knakk sammen når jeg såg min lillesøster bære kisten sammen med oss andre. Det var først da det virkelig slo inn at jeg aldri skulle få treffe min bror igjen.

Jeg synes det er merkelig hvordan sorgen kan lure en, for den kommer i alle mulige varianter.

Da hadde du et godt forhold til dine besteforeldre. At du ikke har forståelse for at alle ikke har det er vel mer overraskende enn at noen skulle ønske de slapp å besøke besteforeldrene sine, all den tid de ikke har noe særlig kontakt.

Jeg hadde personlig lite kontakt med bestefaren min. Dette hadde grobunn i at en søskenbarn-flokk på 12, var søstra mi den første jenta (hun var født nest sist). Jeg var født sist, og ble atter en gutt på lasset. Litt symbolsk flagget bestefaren min ved hver barnebarnfødsel, ved unntak av min.
Senere i livet favoriserte han alltid søstra mi. Dersom jeg og henne var skyldige i noe, henvendte han seg alltid til meg for å gi ut kjeft. Dersom søstra mi hadde med besøk i form av venninner, fikk foreldrene mine høre hvor flotte venninner hun hadde. Dersom jeg hadde med besøk, fortalte han foreldrene mine, mens jeg satt og hørte på, hvor uflidde vi gutter var på håret, hvor uforskammet vi var og hvor mye styr det var å ha guttebesøk.
Det utviklet seg til et apatisk forhold fra min side. Jeg orket ikke mere av denne behandlingen, og valgte å rett og slett ikke besøke ham. Hvorfor gidde å bruke tid på noen som oppriktig rakker ned på deg?

Pappa, sønnen til bestefaren min, tok dette tungt om hjertet, spesielt på dødsleiet til bestefaren min. Han spurte meg om jeg for syns skyld ikke kunne prøve å i det minste gi ham et verdig farvel. I løpet av de to årene hvor han var i såpass dårlig tilstand at han strengt tatt bare lå, møtte jeg ham en gang. Det var i mine øyne en gang for mye.

Det er dessverre ikke alle familieforhold som er optimale. Jeg ble som sagt apatisk ovenfor bestefaren min, og den dagen pappaen min ringte meg og fortalte meg at han hadde gått bort, rynket jeg bare litt på panna og sa "åja". De andre i familien tok det veldig tungt, og snakker fremdeles om hvor flott en person bestefaren vår var. Det er utrolig bittert å ikke sitte igjen med samme mening, men hva kan jeg gjøre med det?
Jeg husker jeg brøt sammen i det vi bærte ut kista fra begravelsen. Ikke fordi jeg savnet ham, men fordi jeg var utrolig bitter. Følelsen av å bli behandlet som lort av sin egen bestefar er vond. Jeg har siden fått en langt større rettferdighetssans, og vet med sikkerhet at jeg aldri skal forskjellsbehandle på denne måten.

Shit, skulle nesten tro det var farfaren min. Jeg gidder nok ikke å stille opp i begravelsen hans engang.