"1: Kapitalisme kan ikke utnytte sosialisme da de er diametrale motsetninger."
Dette synes å stå i motsetning til:
"1.1: Det er selvsagt ikke dermed sagt at en ikke kan ha en blandingsøkonomi, og i denne identifisere hvilke deler som fungerer."
Hvis kapitalisme og sosialisme ikke lot seg kombinere, som diametrale motsetninger, ville heller ikke verdens mest robuste nasjonaløkonomier ha fungert så godt som de gjør. Vårt eget land er det mest nærliggende, men ikke det eneste eksempelet på dette. Man skal derimot lete lenge etter eksempler på at kapitalisme eller sosialisme hver for seg, som totalitære, enerådende ideologier har ført til fremgangsrike samfunn.
"2: Argumentet for Bertrand-paradokset, i et hvert fall som presentert i den eksplisitte delen av posten din, ignorerer følgende faktorer:
2.1: Varer er nesten aldri like.
2.1.1: Når jeg kjøper Norvegia i stedet for First-Price gulost er ikke dette fordi Norvegia er billigere, men på grunn av personlig smakspreferanse. Selv i perfekt konkurranse ville jeg, gitt at prisforskjellen ikke var for stor (som er grunnen til at jeg ikke kjøper importert sveitserost), valgt Norvegia, og de hadde derfor kunnet tjene penger."
I en tilstand av det vi teoretisk kaller "perfekt konkurranse" må vi se bort fra slike subjektive faktorer, ettersom de ville representere variabler som ikke lar seg behandle matematisk. Man skal imidlertid ikke se bort i fra at du er offer for massiv hjernevask under mottoet "hele folkets favoritt". Hvis en kapitalist først er stor og mektig nok, er han i stand til å manipulere markedet, herunder også de undebevisste faktorer som masseproduserer smakspreferanser i stor skala. Kort sagt: kapialismen gjør folk rike fordi konkurransen på markedet ikke er rettferdig.
"2.2: Effektivitet i produksjonsmetoden.
2.2.1: Kapitalister innoverer hele tiden. At Rockefeller kunne tjene seg søkkrik på å selge olje billigere enn alle andre kom av at han også kunne produsere den mye billigere enn alle andre. Selv i perfekt konkurranse vil en ha disse forskjellene som er et incentiv for produsenter å være så effektive som mulig."
Dette "incentivet" tilsier også at Rockefeller vil være tilbøyelig til å holde sin arbeidstokk på sultelønn. I et samfunn kjemisk fritt for alt som heter sosialisme, ville dette vært mye enklere enn å "inovere". I de antikke samfunnene hvor produksjonen var basert på slavearbeidskraft, var det tilløp til industrialisering, automasjon og teknisk inovasjon - men alt sammen rant ut i sanden, fordi arbeidskraften praktisk talt var gratis.
"3: I tilfeller der 2.1 og 2.2 ikke gjelder ser jeg ikke hva en har å tjene på å blande inn sosialisme.
3.1: Dvs. å tjene for samfunnet som en helhet. At enkeltparter kan tjene på det på kort sikt er åpenbart, men kun på bekostning av andre."
Hvis du betrakter økonomisk fremgang innen rammen av et nullsumm-spill, der du som aktør bare kan ha fremgang på bekostning av andre, er det ikke rart du forkaster sosialismen.
"4: Eksemplet ditt gjelder for én vare under strengt begrensede omstendigheter (der en du ikke nevner er at bensinstasjonene må være kliss like, hvis ikke kunne de ha konkurrert på f.eks. hyggeligst betjening, best mat, osv. (og dermed kunne hatt høyere bensinpriser)). At du ekstrapolerer det til å gjelde for kapitalismen som system er latterlig."
Bensinstasjoner som har hyggelig betjening og gode pølser, kan selge pølser og kjoskvarer til høyere pris, men ikke bensin. Det er ikke noe problem å kjøpe pølsen ett sted, og bensinen et annet sted. Dette markedet er ett av få der Bertrand-paradokset og perfekt konkurranse gjør seg gjeldende i det virkelige liv. Bensinstasjonene trenger ikke være kliss like, så lenge bensinen er det. Man ser heller ingen prisforskjeller av betydning i dette markedet.
"5: At fagbevegelsen er å takke for kjøpekraften vår har jeg vondt for å tro, men kom gjerne med argumenter.
5.1: Loven om tilbud og etterspørsel gjelder vel der og, og det følger derfor at når prisen på arbeidskraft settes over markedsverdi får en arbeidsløshet."
I en situasjon hvor fagbevegelsen har monopol på arbeidskraft, vil ikke loven og tilbud og etterspørsel gjelde. Dette skal vi være glade for. Aktørene i markedet vil i så fall tilpasse seg prisen på arbeidskraft som en gitt faktor, og konkurrere under ellers like vilkår. Arbeidsløshet av betydelig omfang finner en gjerne i land hvor fagbevegelsen står svakt.
I diskusjonen Sosialisme versus Kapitalisme gjelder det fremfor alt å ha tvisyn. Vi er skapt med to øyne i hodet, for at vi skal kunne se ting fra to sysnvinkler samtidig. Jeg ser med andre ord begge deler, at folk sulter og samfunnsutviklingen stagnerer i land der Sosialismen er enerådende som ideologi, men også at det samme er tilfelle i land der kapitalismen er enerådende. Snarere enn å betrakte de to som diamentrale motsetninger, bør man etter mitt syn betrakte dem som komplimentære motsetninger. Disse to må brynes mot hverandre, ikke holdes adskilt, for den ene ville i det lange løp ikke klart seg uten den andre.
Dette synes å stå i motsetning til:
"1.1: Det er selvsagt ikke dermed sagt at en ikke kan ha en blandingsøkonomi, og i denne identifisere hvilke deler som fungerer."
Hvis kapitalisme og sosialisme ikke lot seg kombinere, som diametrale motsetninger, ville heller ikke verdens mest robuste nasjonaløkonomier ha fungert så godt som de gjør. Vårt eget land er det mest nærliggende, men ikke det eneste eksempelet på dette. Man skal derimot lete lenge etter eksempler på at kapitalisme eller sosialisme hver for seg, som totalitære, enerådende ideologier har ført til fremgangsrike samfunn.
"2: Argumentet for Bertrand-paradokset, i et hvert fall som presentert i den eksplisitte delen av posten din, ignorerer følgende faktorer:
2.1: Varer er nesten aldri like.
2.1.1: Når jeg kjøper Norvegia i stedet for First-Price gulost er ikke dette fordi Norvegia er billigere, men på grunn av personlig smakspreferanse. Selv i perfekt konkurranse ville jeg, gitt at prisforskjellen ikke var for stor (som er grunnen til at jeg ikke kjøper importert sveitserost), valgt Norvegia, og de hadde derfor kunnet tjene penger."
I en tilstand av det vi teoretisk kaller "perfekt konkurranse" må vi se bort fra slike subjektive faktorer, ettersom de ville representere variabler som ikke lar seg behandle matematisk. Man skal imidlertid ikke se bort i fra at du er offer for massiv hjernevask under mottoet "hele folkets favoritt". Hvis en kapitalist først er stor og mektig nok, er han i stand til å manipulere markedet, herunder også de undebevisste faktorer som masseproduserer smakspreferanser i stor skala. Kort sagt: kapialismen gjør folk rike fordi konkurransen på markedet ikke er rettferdig.
"2.2: Effektivitet i produksjonsmetoden.
2.2.1: Kapitalister innoverer hele tiden. At Rockefeller kunne tjene seg søkkrik på å selge olje billigere enn alle andre kom av at han også kunne produsere den mye billigere enn alle andre. Selv i perfekt konkurranse vil en ha disse forskjellene som er et incentiv for produsenter å være så effektive som mulig."
Dette "incentivet" tilsier også at Rockefeller vil være tilbøyelig til å holde sin arbeidstokk på sultelønn. I et samfunn kjemisk fritt for alt som heter sosialisme, ville dette vært mye enklere enn å "inovere". I de antikke samfunnene hvor produksjonen var basert på slavearbeidskraft, var det tilløp til industrialisering, automasjon og teknisk inovasjon - men alt sammen rant ut i sanden, fordi arbeidskraften praktisk talt var gratis.
"3: I tilfeller der 2.1 og 2.2 ikke gjelder ser jeg ikke hva en har å tjene på å blande inn sosialisme.
3.1: Dvs. å tjene for samfunnet som en helhet. At enkeltparter kan tjene på det på kort sikt er åpenbart, men kun på bekostning av andre."
Hvis du betrakter økonomisk fremgang innen rammen av et nullsumm-spill, der du som aktør bare kan ha fremgang på bekostning av andre, er det ikke rart du forkaster sosialismen.
"4: Eksemplet ditt gjelder for én vare under strengt begrensede omstendigheter (der en du ikke nevner er at bensinstasjonene må være kliss like, hvis ikke kunne de ha konkurrert på f.eks. hyggeligst betjening, best mat, osv. (og dermed kunne hatt høyere bensinpriser)). At du ekstrapolerer det til å gjelde for kapitalismen som system er latterlig."
Bensinstasjoner som har hyggelig betjening og gode pølser, kan selge pølser og kjoskvarer til høyere pris, men ikke bensin. Det er ikke noe problem å kjøpe pølsen ett sted, og bensinen et annet sted. Dette markedet er ett av få der Bertrand-paradokset og perfekt konkurranse gjør seg gjeldende i det virkelige liv. Bensinstasjonene trenger ikke være kliss like, så lenge bensinen er det. Man ser heller ingen prisforskjeller av betydning i dette markedet.
"5: At fagbevegelsen er å takke for kjøpekraften vår har jeg vondt for å tro, men kom gjerne med argumenter.
5.1: Loven om tilbud og etterspørsel gjelder vel der og, og det følger derfor at når prisen på arbeidskraft settes over markedsverdi får en arbeidsløshet."
I en situasjon hvor fagbevegelsen har monopol på arbeidskraft, vil ikke loven og tilbud og etterspørsel gjelde. Dette skal vi være glade for. Aktørene i markedet vil i så fall tilpasse seg prisen på arbeidskraft som en gitt faktor, og konkurrere under ellers like vilkår. Arbeidsløshet av betydelig omfang finner en gjerne i land hvor fagbevegelsen står svakt.
I diskusjonen Sosialisme versus Kapitalisme gjelder det fremfor alt å ha tvisyn. Vi er skapt med to øyne i hodet, for at vi skal kunne se ting fra to sysnvinkler samtidig. Jeg ser med andre ord begge deler, at folk sulter og samfunnsutviklingen stagnerer i land der Sosialismen er enerådende som ideologi, men også at det samme er tilfelle i land der kapitalismen er enerådende. Snarere enn å betrakte de to som diamentrale motsetninger, bør man etter mitt syn betrakte dem som komplimentære motsetninger. Disse to må brynes mot hverandre, ikke holdes adskilt, for den ene ville i det lange løp ikke klart seg uten den andre.