[CENTER]SKUNKETUR I SKOGEN [/CENTER]
Denne rusrapporten vinkler ikke så veldig alle virkningene og hvordan alle stoffene har påvirket oss, men jeg velger å sette fokus på all paranoiaen som vi fikk og hendelsene som vi opplevde som helt syke. Så hvis du ønsker å lese en vanlig rusrapport som er veldig systematisk, tror jeg ikke denne er noe for deg, men jeg håper likevel du vil prøve å lese, selv om den ble litt lang!
[CENTER]PLANLEGGINGEN[/CENTER]
Det startet med at en kompis av meg (T) ringte meg, og fortalte at en annen venn (K) hadde skaffa bra shit. T henta meg og plukka deretter opp K. Vi fikk beskjed om at vi hadde fått noe skunk-lignende greier, sikkert superskunk eller noe lignende for denne turen ble vi fullstendig fjerne på. T og jeg var jævla paranoide, så vi brukte lang tid på å finne en trygg plass. Det var ganske kaldt ute og ingen av oss hadde mye klær, likevel tenkte vi at det ville være smartere å røyke ute.
K overbeviste oss om at en barneskole i nærheten var et bra sted å røyke på, så vi bestemte oss for å dra dit. Der møtte vi på 3 venner av K som ville være med å se på oss røyke, de ville altså ikke ta noen trekk selv, men bare se på oss. Dette syntes jeg var veldig merkelig men jeg valgte å ignorere det. Vi fant at fint sted, hvor det var flere benker som stod rundt hverandre, og det var et lite bål i nærheten.
[CENTER]NÅR VI START Å RØYKE[/CENTER]
K, T og jeg satt oss ved siden av hverandre, de 3 andre folka på motsatt side av oss, K hadde allerede mekka jointen så nå var det bare å røyke de opp som gjaldt. Jointen holdt veldig lenge, og vi fikk røyka en god stund. Jeg klagde veldig, fordi jeg sa jeg ikke kjente så mye, jeg hadde bare røyka hasj og weed før, så jeg trodde jeg skulle få inn virkningene med en gang. Det viste seg at den senere skulle kicke skikkelig inn. Mot slutten av jointen ble den betydelig sterkere. Alle begynte å se skikkelig fjerne ut i ansiktet rett etter at jointen var ferdigrøyka. Vi lekte med ord og prata egentlig bare bullshit. K og J fyrte opp en ny joint, fordi vi var redd vi hadde fått for lite. T ville ikke ta flere trekk fordi han følte han hadde fått nok. Både K og jeg tok noen skikkelig gode trekk fra jointen, og holdt røyken lenge inni lungene. Etter at jeg pustet ut alt fikk jeg en stikkende, krypende følelse som spredde seg fra beina og oppover kroppen. Dette overrasket meg så mye at jeg skvatt litt. Når hele jointen var ferdigrøyka, var livet egentlig bare herlig.
De andre folka som satt over oss lo av alle de rare handlingene vi gjorde og alle setningene vi ikke klarte å fullføre. Dette kunne egentlig virke ganske irriterende, men jeg personlig synes det satte settingen perfekt. T begynte plutselig å rulle på bakken, og han virket å være i sin helt egne verden. Vi begynte å kødde med hva som hadde skjedd hvis snuten hadde kommet og funnet oss nå. Alle som har røyka veit at dette ikke er et smart tema å gå innpå. Vi så flere biler som kjørte forbi på en vei som var 100 meter unna, hjertet dunka ekstra fort når Jeg trodde bilene skulle kjøre inn på innkjørselen mot oss, men bilene kjørte bare forbi.
[CENTER]SKIKKELIG RUSA[/CENTER]
Jeg ble fort veldig paranoid og fikk helt noia, jeg ble også usikker på om dette stedet var et bra sted å røyke på i det hele tatt. T ble nok også ganske paranoid tenker jeg. K brydde seg ikke og virka helt rolig, han prøvde å berolige oss med at han hadde kontakter i politiet som ikke brydde seg om at han røyka. Jeg er fortsatt usikker på om han sa dette for å bare berolige oss, eller om det faktisk var sant. Etter en liten stund begynte alt å bli tåkete, jeg ble svimmel og jeg begynte å smile veldig brett, jeg mista helt kontroll over hva som skjedde rundt meg, og jeg fikk ikke med meg en tredjedel av hva som ble sagt en gang. De 3 over på den andre siden av oss hadde skikkelig latterkrampe og lo og pekte, jeg skjønte ikke hva de lo av før 5 minutter senere da de sa det var meg de lo av. De sa de aldri hadde sett en så fjern fyr før. Både K og T var også helt borte, men jeg fikk egentlig ikke med meg hva som skjedde med de på grunn av min egen tilstand.
Plutselig hører jeg en bilmotorlyd, en av de 3 vanlige folka sier klart og tydelig: den kjører inn mot oss. Den kjører hitover!
[CENTER]JAKTEN BEGYNNER[/CENTER]
Jeg blir helt sjokka og rekker ikke å reagere før en hvit bil står 10 meter unna oss. Jeg stirrer på bilen i 5 sekunder før jeg kommer på at det kanskje er smart å løpe, jeg skriker før jeg for snudd meg at vi må løpe som faen. Når jeg snur meg mot de andre, har allerede T og de 3 vennene løpt alt de kan opp en bratt bakke i nærheten. K sitter igjen og ser ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Jeg får utrolig mye testosteron i kroppen og helt instinktivt spurter jeg etter de andre, vi løper alt vi kan bortover en vei, men det er hus på hver side av veien, så vi finner ingen gjemmesteder. Det føles ut som vi løper i slo motion og jeg trodde vi skulle bli tatt igjen. Jeg ser et skogholt i nærheten og jeg sier til T at vi må kaste oss inni skogen. Jeg tenkte på alle de gangene jeg hadde sett en skrekkfilm og hovedpersonene løper og blir tatt igjen på en vei istedenfor å gjemme seg i en mørk skog, dette har jeg alltid irritert meg på og det skulle i hvert fall ikke skje med oss. Det var en slags snarvei igjennom det lille skogholtet og snarveien gikk over til en vei på den andre siden av skogen, derfor var frykten stor for at noen skulle benytte seg av snarveien og finne oss. Vi løper inni skogen, og vi kaster oss ned i snøen. Varmen vi har hatt i kroppen forsvinner umiddelbart som vi legger oss ned i snøen, vi ligger der veldig lenge og sier ingenting til hverandre. T ligger helt rett med armene inntil kroppen, han ser ut som et lik… noe som ikke akkurat hjelper på situasjonen.
[CENTER]EN INTENS FRYKT[/CENTER]
Jeg er dritbekymra, men prøver å sette meg inni en helterolle. Så jeg ser et rødt hus ca. 50 meter unna der vi ligger i skogen, jeg hvisker til T at vi må planlegge å komme oss opp dit og hjemme oss bak et skjul eller noe sånt. T svarer med at det er smartere om vi ligger der.
Jeg fortsetter å prate til T, men plutselig ser vi et lys. 2 menn går forbi veien vi gikk tidligere med en lommelykt som plutselig peker mot oss, mennene ser definitivt ut som politi. Og det er noe vi konkluderte raskt med at det var. Da hører vi K sin stemme, han skriker navnene våres og roper på oss. Vi tenker samme tanken: K har blitt tatt av snuten, vi er fucked.
[CENTER]EN HELT FORJÆVLIG OPPLEVELSE[/CENTER]
Etter at mennene har forsvunnet, prøver jeg å reise meg opp. Men da finner jeg ut at jeg mangler helt balanse og kroppen reagerer ikke på bevegelsene mine i det hele tatt. T og jeg blir liggende i snøen lenge, og jeg tenker for meg selv: Vi kommer til å dø, vi kommer til å fryse i hjel. Jeg tenker over hvor jævla dårlig ide dette har vært og hvorfor jeg ikke bare ble igjen hjemme. T ligger fortsatt helt stille, jeg stiller han spørsmål som han svarer på. Jeg tror nok jeg gjorde det for å sikre meg at han fortsatt var i bevisst tilstand. De svarte trærne sprer seg utover himmelen og ser utrolig skumle ut, det hele virker som et mareritt og er helt uvirkelig. Vi begynner å tenke på at snuten har tatt bilen vi skal kjøre i som bevismaterialet. Synet er vakt, balansen er som sagt helt fraværende, alt gikk helt rundt og jeg følte meg veldig kvalm og på toppen av det hele ligger vi i iskald snø i enda kaldere vær. Dette må nok være en av de verste opplevelsene jeg har opplevd!
[CENTER]VI MÅTTE KOMME OSS VEKK[/CENTER]
Etter en god stund med tenking fant jeg ut at vi burde komme oss bort fra den skogen så fort som mulig, og jeg satt meg opp. Jeg håpte at jeg kunne klare å reise meg opp uten å falle ned igjen, og det klarte jeg overraskende nok. Jeg fikk en skikkelig mestringsfølelse, og jeg ble stolt når jeg så at T også klarte det. Det hele føltes som en film hvor alt gikk gærent med hovedpersonene, men at det skulle bli en lykkelig slutt. Når vi gikk hele veien tilbake til bilen, fant vi K som prata med de andre vennene, heldigvis hadde det gått bra med alle. Vi spurte hva som skjedde med purken og hva de hadde sagt. K lo og skjønte ikke helt hva vi pratet om, men han sa at det bare var en kompis av han som hadde kjørt inn på plassen. Jeg spurte den andre hvorfor de løp, jeg husker de bare svarte “eeh… vet ikke jeg”. Det hele føltes så meningsløst, men samtidig som en lettelse.
[CENTER]AVSLUTNINGEN PÅ DET HELE[/CENTER]
Det var fortsatt nesten helt umulig å orientere seg, og alle var fortsatt veldig påvirka av rusen. T sa at han ikke var i stand til å kjøre. Jeg har ikke førerkort, men jeg brukte likevel minst 10 minutter på å overbevise de andre om at jeg burde kjøre isteden, når de til slutt gikk med på det, fant jeg ut at jeg ikke klarte å kjøre likevel. Det viste seg at T til slutt klarte å kjøre, og vi ble alle veldig imponert over at han klarte det i den tilstanden han var i. K klagde hele tiden på at han kom for seint hjem, men T og jeg var bare skinnsykt glade for at alt var over og at vi nå var på vei hjem!
Denne rusrapporten vinkler ikke så veldig alle virkningene og hvordan alle stoffene har påvirket oss, men jeg velger å sette fokus på all paranoiaen som vi fikk og hendelsene som vi opplevde som helt syke. Så hvis du ønsker å lese en vanlig rusrapport som er veldig systematisk, tror jeg ikke denne er noe for deg, men jeg håper likevel du vil prøve å lese, selv om den ble litt lang!
[CENTER]PLANLEGGINGEN[/CENTER]
Det startet med at en kompis av meg (T) ringte meg, og fortalte at en annen venn (K) hadde skaffa bra shit. T henta meg og plukka deretter opp K. Vi fikk beskjed om at vi hadde fått noe skunk-lignende greier, sikkert superskunk eller noe lignende for denne turen ble vi fullstendig fjerne på. T og jeg var jævla paranoide, så vi brukte lang tid på å finne en trygg plass. Det var ganske kaldt ute og ingen av oss hadde mye klær, likevel tenkte vi at det ville være smartere å røyke ute.
K overbeviste oss om at en barneskole i nærheten var et bra sted å røyke på, så vi bestemte oss for å dra dit. Der møtte vi på 3 venner av K som ville være med å se på oss røyke, de ville altså ikke ta noen trekk selv, men bare se på oss. Dette syntes jeg var veldig merkelig men jeg valgte å ignorere det. Vi fant at fint sted, hvor det var flere benker som stod rundt hverandre, og det var et lite bål i nærheten.
[CENTER]NÅR VI START Å RØYKE[/CENTER]
K, T og jeg satt oss ved siden av hverandre, de 3 andre folka på motsatt side av oss, K hadde allerede mekka jointen så nå var det bare å røyke de opp som gjaldt. Jointen holdt veldig lenge, og vi fikk røyka en god stund. Jeg klagde veldig, fordi jeg sa jeg ikke kjente så mye, jeg hadde bare røyka hasj og weed før, så jeg trodde jeg skulle få inn virkningene med en gang. Det viste seg at den senere skulle kicke skikkelig inn. Mot slutten av jointen ble den betydelig sterkere. Alle begynte å se skikkelig fjerne ut i ansiktet rett etter at jointen var ferdigrøyka. Vi lekte med ord og prata egentlig bare bullshit. K og J fyrte opp en ny joint, fordi vi var redd vi hadde fått for lite. T ville ikke ta flere trekk fordi han følte han hadde fått nok. Både K og jeg tok noen skikkelig gode trekk fra jointen, og holdt røyken lenge inni lungene. Etter at jeg pustet ut alt fikk jeg en stikkende, krypende følelse som spredde seg fra beina og oppover kroppen. Dette overrasket meg så mye at jeg skvatt litt. Når hele jointen var ferdigrøyka, var livet egentlig bare herlig.
De andre folka som satt over oss lo av alle de rare handlingene vi gjorde og alle setningene vi ikke klarte å fullføre. Dette kunne egentlig virke ganske irriterende, men jeg personlig synes det satte settingen perfekt. T begynte plutselig å rulle på bakken, og han virket å være i sin helt egne verden. Vi begynte å kødde med hva som hadde skjedd hvis snuten hadde kommet og funnet oss nå. Alle som har røyka veit at dette ikke er et smart tema å gå innpå. Vi så flere biler som kjørte forbi på en vei som var 100 meter unna, hjertet dunka ekstra fort når Jeg trodde bilene skulle kjøre inn på innkjørselen mot oss, men bilene kjørte bare forbi.
[CENTER]SKIKKELIG RUSA[/CENTER]
Jeg ble fort veldig paranoid og fikk helt noia, jeg ble også usikker på om dette stedet var et bra sted å røyke på i det hele tatt. T ble nok også ganske paranoid tenker jeg. K brydde seg ikke og virka helt rolig, han prøvde å berolige oss med at han hadde kontakter i politiet som ikke brydde seg om at han røyka. Jeg er fortsatt usikker på om han sa dette for å bare berolige oss, eller om det faktisk var sant. Etter en liten stund begynte alt å bli tåkete, jeg ble svimmel og jeg begynte å smile veldig brett, jeg mista helt kontroll over hva som skjedde rundt meg, og jeg fikk ikke med meg en tredjedel av hva som ble sagt en gang. De 3 over på den andre siden av oss hadde skikkelig latterkrampe og lo og pekte, jeg skjønte ikke hva de lo av før 5 minutter senere da de sa det var meg de lo av. De sa de aldri hadde sett en så fjern fyr før. Både K og T var også helt borte, men jeg fikk egentlig ikke med meg hva som skjedde med de på grunn av min egen tilstand.
Plutselig hører jeg en bilmotorlyd, en av de 3 vanlige folka sier klart og tydelig: den kjører inn mot oss. Den kjører hitover!
[CENTER]JAKTEN BEGYNNER[/CENTER]
Jeg blir helt sjokka og rekker ikke å reagere før en hvit bil står 10 meter unna oss. Jeg stirrer på bilen i 5 sekunder før jeg kommer på at det kanskje er smart å løpe, jeg skriker før jeg for snudd meg at vi må løpe som faen. Når jeg snur meg mot de andre, har allerede T og de 3 vennene løpt alt de kan opp en bratt bakke i nærheten. K sitter igjen og ser ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Jeg får utrolig mye testosteron i kroppen og helt instinktivt spurter jeg etter de andre, vi løper alt vi kan bortover en vei, men det er hus på hver side av veien, så vi finner ingen gjemmesteder. Det føles ut som vi løper i slo motion og jeg trodde vi skulle bli tatt igjen. Jeg ser et skogholt i nærheten og jeg sier til T at vi må kaste oss inni skogen. Jeg tenkte på alle de gangene jeg hadde sett en skrekkfilm og hovedpersonene løper og blir tatt igjen på en vei istedenfor å gjemme seg i en mørk skog, dette har jeg alltid irritert meg på og det skulle i hvert fall ikke skje med oss. Det var en slags snarvei igjennom det lille skogholtet og snarveien gikk over til en vei på den andre siden av skogen, derfor var frykten stor for at noen skulle benytte seg av snarveien og finne oss. Vi løper inni skogen, og vi kaster oss ned i snøen. Varmen vi har hatt i kroppen forsvinner umiddelbart som vi legger oss ned i snøen, vi ligger der veldig lenge og sier ingenting til hverandre. T ligger helt rett med armene inntil kroppen, han ser ut som et lik… noe som ikke akkurat hjelper på situasjonen.
[CENTER]EN INTENS FRYKT[/CENTER]
Jeg er dritbekymra, men prøver å sette meg inni en helterolle. Så jeg ser et rødt hus ca. 50 meter unna der vi ligger i skogen, jeg hvisker til T at vi må planlegge å komme oss opp dit og hjemme oss bak et skjul eller noe sånt. T svarer med at det er smartere om vi ligger der.
Jeg fortsetter å prate til T, men plutselig ser vi et lys. 2 menn går forbi veien vi gikk tidligere med en lommelykt som plutselig peker mot oss, mennene ser definitivt ut som politi. Og det er noe vi konkluderte raskt med at det var. Da hører vi K sin stemme, han skriker navnene våres og roper på oss. Vi tenker samme tanken: K har blitt tatt av snuten, vi er fucked.
[CENTER]EN HELT FORJÆVLIG OPPLEVELSE[/CENTER]
Etter at mennene har forsvunnet, prøver jeg å reise meg opp. Men da finner jeg ut at jeg mangler helt balanse og kroppen reagerer ikke på bevegelsene mine i det hele tatt. T og jeg blir liggende i snøen lenge, og jeg tenker for meg selv: Vi kommer til å dø, vi kommer til å fryse i hjel. Jeg tenker over hvor jævla dårlig ide dette har vært og hvorfor jeg ikke bare ble igjen hjemme. T ligger fortsatt helt stille, jeg stiller han spørsmål som han svarer på. Jeg tror nok jeg gjorde det for å sikre meg at han fortsatt var i bevisst tilstand. De svarte trærne sprer seg utover himmelen og ser utrolig skumle ut, det hele virker som et mareritt og er helt uvirkelig. Vi begynner å tenke på at snuten har tatt bilen vi skal kjøre i som bevismaterialet. Synet er vakt, balansen er som sagt helt fraværende, alt gikk helt rundt og jeg følte meg veldig kvalm og på toppen av det hele ligger vi i iskald snø i enda kaldere vær. Dette må nok være en av de verste opplevelsene jeg har opplevd!
[CENTER]VI MÅTTE KOMME OSS VEKK[/CENTER]
Etter en god stund med tenking fant jeg ut at vi burde komme oss bort fra den skogen så fort som mulig, og jeg satt meg opp. Jeg håpte at jeg kunne klare å reise meg opp uten å falle ned igjen, og det klarte jeg overraskende nok. Jeg fikk en skikkelig mestringsfølelse, og jeg ble stolt når jeg så at T også klarte det. Det hele føltes som en film hvor alt gikk gærent med hovedpersonene, men at det skulle bli en lykkelig slutt. Når vi gikk hele veien tilbake til bilen, fant vi K som prata med de andre vennene, heldigvis hadde det gått bra med alle. Vi spurte hva som skjedde med purken og hva de hadde sagt. K lo og skjønte ikke helt hva vi pratet om, men han sa at det bare var en kompis av han som hadde kjørt inn på plassen. Jeg spurte den andre hvorfor de løp, jeg husker de bare svarte “eeh… vet ikke jeg”. Det hele føltes så meningsløst, men samtidig som en lettelse.
[CENTER]AVSLUTNINGEN PÅ DET HELE[/CENTER]
Det var fortsatt nesten helt umulig å orientere seg, og alle var fortsatt veldig påvirka av rusen. T sa at han ikke var i stand til å kjøre. Jeg har ikke førerkort, men jeg brukte likevel minst 10 minutter på å overbevise de andre om at jeg burde kjøre isteden, når de til slutt gikk med på det, fant jeg ut at jeg ikke klarte å kjøre likevel. Det viste seg at T til slutt klarte å kjøre, og vi ble alle veldig imponert over at han klarte det i den tilstanden han var i. K klagde hele tiden på at han kom for seint hjem, men T og jeg var bare skinnsykt glade for at alt var over og at vi nå var på vei hjem!
Sist endret av random63339; 7. mars 2012 kl. 22:55.
