Hei freaks!

Så lenge jeg kan huske, har tankene rundt hvor jeg vil i livet, basert seg på hva jeg vil bli, eller hvordan jeg kan gjøre en forskjell. Det er en vei jeg har vært fornøyd med å følge, et løp jeg alltid har sett på som "bra nok" til å slå seg til ro med..

De siste månedene har planene flyttet seg hva hva jeg vil bli, hvordan jeg kan gjøre en forskjell, kort sagt; hva jeg vil gjøre for andre, til et lass med enkelthandlinger jeg håper eller ønsker å gjøre. Størsteparten av tankene har dreid seg om hva jeg vil gjøre for meg, noe som har tatt mye tid og energi fra ønsket om å .. "være noe" for noen andre.

Jeg vet dette er litt vagt, men jeg klarer ikke å formulere på noen god måte hva jeg føler om det. Den delen av meg jeg kjenner fra før, synes det er trist at livet leder meg mot egoisme, til et sted i livet der jeg tenker mer på meg selv og mindre på andre - samtidig har jeg en følelse av at det er fornuftig å tenke på seg selv. Alle mine nærmeste mener jeg bør bruke mer tid og energi på meg selv, men jeg klarer ikke akseptere at jeg er i ferd med å bli en egoist.

Både jeg selv og de fleste andre mener jeg er en "menneskekjenner", men jeg klarer ikke bli kjent nok med meg selv til å vite hvor jeg står, eller hvor jeg bør stå.

Har mine medfreaks noen tanker som kan hjelpe meg med å forstå om livet mitt tar meg et sted hvor summen av mine handlinger blir større enn eller lik hva den er i dag? Hvor viktig er det egentlig å sette til side andres behov, for å dekke egne?

Jeg vil ikke ende opp som et dårlig menneske...

Jeg kjenner det samme, og har tenkt veldig mye over det samme. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg er 15 og hva jeg har villet gjøre og bli har forandret seg veldig.

Da var jeg i type 6-9-årsalderen fikk jeg høre av mange at jeg var en skikkelig menneskekjenner. På den tiden var jeg oppdratt som kristen og hadde en sterk tro på Gud, osv. Mitt største ønske da var å bli prest og hjelpe andre, og ha svar på livets store spørsmål. Til jeg var type 11 var jeg veldig vennlig med alle. Uansett hva de gjorde så jeg alltid det beste i dem. Jeg skaffet også mange innvandrervenner, og mange av dem var allerede i den alderen rotet opp i mye bullshit med eldre søsken.

Etterhvert snudde synet mitt på mange ting seg. Jeg kom inn i et skikkelig gamingmiljø, og brukte mye av tiden min foran PC-en. Jeg fikk internett først da, og jeg brukte tiden jeg ikke spilte til å lese meg opp på mange forskjellige ting. Jeg ble ganske interessert i naturfag, særlig biologi og enkel fysikk, og ettersom jeg lærte mere om hvordan alt i naturen fungerer, vokste jeg meg av kristendommen, og særlig ønsket om å bli prest. Nå til dags, bare noen år senere, er jeg veldig antireligiøs.

Etterhvert som jeg vokste og begynte å interessere meg for samfunnet rundt meg, fikk jeg et veldig rart, nesten rasistisk syn på innvandrere. I de senere årene har jeg også fått veldig mye innflytelse fra faren min, som er litt smårasistisk av seg, som har gjort at jeg har utviklet en del hat mot flere folkegrupper. Blant disse finner man afrikanere, romfolk, israelitter og arabere.

Nå sitter jeg her bare noen år senere og tenker at det jeg ønsker meg mest er en god utdanning, en godt betalt jobb, dame og familie. Noe av det som betydde mest for meg før, som var å kunne hjelpe andre, har bare forsvunnet. Når jeg ser hjemløse eller tiggere ute i Oslo ser jeg på dem med avsky og tenker at sånt skjer hvis man ikke arbeider for det man vil oppnå i livet.

Jeg ser dette kanskje ble litt vel ekstremt og far off-topic, men jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, og jeg er glad for å kunne åpne meg om dette. Har fundert veldig mye på det det siste året, om jeg er blitt helt umenneskelig, eller bare veldig målrettet.