Vet ikke helt om dette er rette plassen å spørre spørsmål ang dps på men begynner å bli ganske frustrert. Har gått til en eller annen form for psykolog nå i 4 år. Bytta flere ganger, fordi det alltid bare er prat, og null behandling eller utredning. Ble flytta over til dps når jeg flytta til storby og er ikke noe bedre. Bare prat om følelser, og null utredning eller behandling. Hver time sitter vi bare å prater om hvordan jeg har det, med null plan om utredning eller behandling, bare snakk, ingenting skjer. Har gått til dps her i byen i godt over et halvt år nå, til og med vært innlagt på døgnavdeling, fortsatt får jeg ingen svar eller diagnose. Har ikke råd til privat psykolog, så vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. noe tips?

En diagnose er ikke alltid til hjelp. Det kan fort bli en belastning i seg selv.

Tja da har jeg i det minste svar på hva som feiler meg. Å sitte å snakke i årevis har ikke gjort en dritt for meg.

Selve snakkingen er behandlingen. Målet er å nøste opp i tanker og følelser. Hvis noe plager deg er poenget gjerne å finne ut hvorfor det blir sånn, og hva som eventuelt kan gjøres med det.

Det funker ikke for alle, avhengig av personlighet, terapeut, fremgangsmåte, holdninger, timing, "kontakt med følelser", blablabla. Det er viktig å være åpen om at du ikke opplever mye nytte av det. Kanskje det finnes noe terapeutene eller du kunne gjort annerledes.

Er det behandlinga har bestått av i årevis for min del og jeg har bare blitt verre, så nei det funker ikke for meg. Har vært åpen om det, da får jeg bare beskjed om at vi må prøve mer. Men jeg har holdt på med samme behandlinga siden 2020 og har blitt gradvis verre og verre.

Det kan være du trenger å bytte psykolog, men det kan jo også være at du ikke er ærlig nok eller tar opp de riktige tingene.
Vanskelig å si.

Men i dag er det uansett blitt mer normalt å shoppe for en behandler man ønsker og vil beholde over tid

Siden du sikkert har nok problemer ville jeg droppet å ta ansvar totalt selv for dette og "stå i relasjonen", finn en annen person eller en annen innfallsvinkel eller metodikk.


Lurer også på i hvilken grad du har kommunisert dette til din psykolog?

Er bare redd jeg må starte helt fra scratch, da det var det som skjedde når jeg ble flytta over til dps..

Om du blir værre å værre når du går til psykolog hadde jeg droppa hele greia tror jeg igrunn.
Jeg føler meg bedre etter jeg droppa det selv (med unntak av spesifikk ADHD utredning privat) og min teori er at man ofte blir minna på hvorfor man går i behandling hver gang man er der. Og om man har en bra periode er det jo bare kjipt å må tenke på hva man gjør der.
Jeg "droppa" vell kanskje ikke behandling men fikk beskjed av DPS at det ikke var noe de kunne gjøre noe jeg var enig i. Skal være forsiktig med å si at du også bør droppe hele greia siden jeg ikke vet hva du går der for, men du er helt avhengig av god kjemi mellom deg og behandler + at de forstår deg. Jeg har ikke opplevd noen av de tingene hos de jeg har vært enda.

Har du sagt at du ønsker en utredning ihht icd10 eller 11 skjema? Eller spurt om hva din psykolog eller behandler tenker om deg og hva som eventuelt er problemet med deg? Icd10 eller 11 (det har vært en utskiftning/oppdatering av disse skjemaene, derfor jeg nevner begge....de er i all hovedsak det eksakt samme) er der man kartlegger eventuelle diagnoser.
Men, det er massevis av traumer og oppvekstvilkår osv som kan gi de samme symptomene som mange diagnoser, så det kan være en faktor som spiller inn på hvorfor de ønsker å opprettholde arbeidet. Dette kan du spørre om.

Du kan kanskje forstå at hvis du svarer typ "det går fint" på hvordan det går med deg hver gang, så har de lite å jobbe med. Det samme hvis du svarer "føler ikke noe spes når ...." på dine følelser.
Da gir du de en uendelig jungel å rote rundt i for å kartlegge deg.

Også kan det være hensiktsmessig å bytte behandler innimellom. Men, det er også en risiko for at det vil forlenge behandling. I dine sko ville jeg spurt om hva psykologen tenker at er relevant og i tillegg satt noen ord på hva du har av behov, ønsker og forventninger og ta det derfra.
Hvis det er du som har skrevet tidligere om å være redd for ukjente og hadde en rekke angster mtp å være i døgnbehandling osv så kan jeg forstå at en behandler trenger tid på seg dersom du er like motvillig som du virket som i tidligere innlegg (no pun intended)

Har du vurdert privat? Du kan velge privat med refusjon så betaler du det samme som hos det offentlige, men det er mye ventetid, nærmer meg 2,5 år fra første henvisning og venter fortsatt på å få komme inn til psykiater så i så fall må du smøre deg med tålmodighet.
Å holde seg opptatt for å unngå tankekjør funker helt til du møter veggen.

Ja det funker ganske dårlig for min del. Tror ikke jeg takler ventetiden, klarer ikke jobbe, klarer ikke skole, og fungerer ganske dårlig i hverdagen, så noe må skje ganske snart tenker jeg om jeg vil faktisk få til noe.

Snakking er gjerne det det går i. Men, det er jo kjedelig hvis du ikke får noen gode hånderingsmekanismer som fungerer. Med det sagt så handler det ofte om å se dine mønstre og opparbeidede overlevelsesstrategier, noe som tar tid og kan være veldig vanskelig.
Det med å holde deg opptatt og aktivisert høres ut som en grei taktikk dersom du tidligere har vært veldig inaktiv. Også tar det masse tid og ressurser å danne nye synapser i hjernen, så det gjelder å forsøke de forskjellige tingene over tid.
Synes også det er vesentlig å nevne at hverken psykolog, medisiner eller annet vil "fikse problemet" som at det ikke er der. Min erfaring med god behandling er at det handler om å lære seg å leve med traumer og annen ballast på en balansert måte som ikke forhindrer hverdagen så voldsomt mye. Sånn fungerer det ihvertfall for meg og de jeg kjenner.
Kanskje du vil ha mye igjen for å meditere en del og fokusere på det som skjer her og nå.
Tankekjør handler ofte om bekymringer og gjenspeiling av tidligere hendelser (eller fiktive scenarioer i fremtiden), så det å holde fokus her og nå kan være hjelpsomt.

Tja, ADHD og tankekjør går jo hånd i hånd og medisiner brukt for symptomlindring for ADHD hjelper ganske bra for tankekjør. Kanskje det var dumt å fjerne den?

Ja tenker det var det jeg også.

Kjenner meg igjen i en del av det du snakker om fra hvordan jeg hadde det tidligere.
Og selvom teorien om ting (og derav hvordan teksten ser ut) så er jeg smertelig klar over at praksis er noe helt annet og langt mer utfordrende å få til.
Er du kanskje sånn at du gjerne skulle fått orden på alt samtidig og har manko på tålmodighet og ta en liten ting om gangen, så blir det fort veldig utfordrende.
Jeg har en viss innsikt i problemstillingen og disse tankene om at folk snakker ned om deg osv vil jeg påstå at er stemmer fra fortiden som har satt seg i systemet ditt. Dette har du selvfølgelig aldri fortjent og livet er så urettferdig at du har fått din andel med ufortjent dritt å håndtere. Men, jeg står altså fast ved at tankekjøret handler om ting i for- og fremtid. Også har jeg full respekt for at det ikke er noe lett å se eller forholde seg til ettersom at det har fått en god del sekundær effekter knyttet til seg.
Fullt forståelig at det er utfordrende å konsentrere seg istykker på å holde seg i nuet og at det gir opplevelse av tilbakeslag (men har du vurdert om det er følelsen av at de kommer sterkere tilbake ettersom du har vært uten de tankene i en periode som er det du kjenner?)
Også vil jeg bare understreke at jeg finnes ikke noe i nærheten av å mene at noe som helst av arbeidet som kreves er enkelt, for det vet jeg at det ikke er. Jeg vet det ekstremt godt ettersom at jeg har vært igjennom intensiv behandling selv og har fått bearbeidet det jeg har størst behov for å bearbeide ihvertfall.
Jeg vil tro at snakking kan hjelpe mye, men det er trist at du ikke har truffet på noen som har gitt deg den opplevelsen enda. Jeg kan tipse deg om gestaltterapi. Det er også snakking, men det er på en ganske annen måte enn psykolog samtaler

Hvorfor er du så bestemt på at noe feiler deg? Kanskje det absolutt ikke er noe gærent og du er akkurat som du er ment til å være?

Hvordan fikk du diagnosen fjernet for det er jo ikke bare et pennestrøk?

Det er flere som har gjort det før militæret. Det er bare å be om ny utredning.

Var ganske lett, hadde bare en samtale med fastlege hvor jeg drøfta hvorvidt jeg hadde adhd eller ikke, på den tiden mente han at det kanskje var noe annet som minna på adhd, så da fjerna han liksågodt diagnosen.

Jeg spør fordi jeg har fjernet en diagnose selv. Det er jo ikke nødvendigvis "bare" å be om en ny utredning, jeg måtte i flere timer utredning med overlege på DPS etter å ha drøftet det lenge med behandler.

Høres rart ut men ok.

Overtenkinga og den indre uroen begynner å bli så sinnsykt slitsomt nå. Har slutta med rus men er alt for nære å gå å kjøpe meg bønne. Vet genuint ikke hva jeg skal gjøre.

Hvor lenge har du holdt deg unna rus nå?

Snart 2 måneder nå

Min erfaring er at den følelsen med intens lyst og desperasjon etter det man slutter med kommer i bølger.
Samtidig så blir andre symptomer gående litt berserk. Det går også litt i bølger.

Husker ikke helt når de bølgene avtok for min del, men det tok litt tid.... kanskje opptil et halvt år. Og de var veldig krevende å stå i. Men, jeg har erfart at det å mestre seg gjennom de gir en styrke som er nødvendig på veien videre.
Vet ikke om noe av det hjelper deg på noen måte, for jeg husker godt at hverken ord eller handlinger fra andre hjalp noe særlig for min del når det stod på.

Håper uansett at du får til å klore deg igjennom de fasene. Det fortjener du og du fortjener å få det bedre med tiden. Både fysisk og psykisk. Og jeg heier på deg

Noen av oss har ikke nytte av den behandlingen de har å tilby. Behandlingen de har å tilby er stort sett forskjellige former for samtaleterapi.

Jeg ble bare sykere av å sitte og røre i grøten sånn som du gjør nå og har hatt større fremskritt etter avsluttet kontakt med helsevesen enn gjennom 10++ år med behandling. Følelsen jeg sitter igjen med er at hele opplegget bare er der for at andre skal tjene penger.

Så lenge basisbehovene mine er godt dekt så føles dagene ganske greie ut, spesielt mat og søvn er de viktigste å ha på stell.

Enten har psykologspesialisten du drar til ved DPS gjort en tabbe med henhold til behandling eller så tror jeg at du misforstår litt hvordan systemet i DPS fungerer.

Hvis du har blitt evaluert av ambulante tjenester, blitt videre sendt til psykologspesialist og h*n har evaluert at du har rett/krav på behandling vil utredningen din starte. DPS fungerer slikt at det først startet med en utredningsfase hvor psykologspesialist skal prøve å komme til buns i hvilken diagnose de kan komme frem til. Diagnose utredningen tar ofte opp til 8 måneder før diagnose blir etablert og behandling for diagnosen starter. Hvis spesialist ikke finner noe indikasjon på F diagnose vil utredning avsluttes. Dette kan skje når som helst under utredningsfasen hvis spesialist ikke finner noen indiksjoner.

Det virker som at ingen indikasjoner har blitt funnet under utredning og dermed har blitt utskrevet før behandlingsfasen. Du har rett til å klage hvis du mener at dette er feil, noe det virker som at du mener.

Noen sliter med livet uten å ha noen diagnose

Kan godt hende, men da får jeg heller ikke noe hjelp, og da vet jeg ikke hvor mye mer jeg orker helt ærlig. Er absolutt ingenting som er fint med livet slik det er nå. Hodet mitt jobber på maks kapasitet 24/7 uten noe mulighet til å roe seg. Er konstant overtenking og uro fra jeg våkner til jeg legger meg til det punktet at det begynner å merkes på både kroppen og psyken. Om jeg skal leve til jeg er 80 med det her, Klarer jeg ikke helt å se hvordan det skal kunne gå.

Hvordan ser du for deg en behandling som vil virke for deg? Om du ikke har misforstått så mangler du kanskje litt perspektiv på psykiatri. Tanker om selvmord kvalifiserer ikke til så mye mer enn å bare være dine tanker. Det er ganske langt fra tanker om at livet ikke er verdt å leve til konkrete planer om hvordan du skal gjøre det og handlinger. Har du konkrete planer og verre har du forsøkt noen av dem? DPS har sine metoder for å kategorisere alvorlighetsgraden her, det er nok det siste de ønsker å sende folk hjem for å ta livet av seg så dette er noe de stadig vurderer.

Samtalebehandling er jo en vesentlig del av DPS og psykiatri, kognitiv terapi som de kaller det så fint. Det er jo ikke sånn at du får en diagnose og en quick fix for den med en sprøyte så er du ferdig behandlet. Mange må leve med en diagnose livet ut men behandling gjerne en kombinasjon av samtale og medisinering kan hjelpe de å mestre livet bedre ned de utfordringene de har. Medisinering mot huekjør kommer sjeldent uten bivirkninger, du kan jo f.eks lese denne tråden om Zyprexa å spørre deg selv om du har lyst til å bli en smellfeit, impotent, trøtt staur av en latsabb uten følelser og interesse for noe som helst. For det er jo noe sånt du roper etter, en quick fix. Nå tar jeg Zyprexa svært sjeldent og heldigvis for det, når jeg tok det regelmessig var det rimelig håpløst og folk kjente meg ikke igjen når jeg gikk rundt i min egen boble. Det hjelper jo heller ikke noe å sykeliggjøre seg selv, skal ikke bagatellisere dine problemer men du virker ganske langt fra tyngre diagnoser som bipolar, paranoid schizofren, psykoser og den slags. Har du "bare" en personlighetsforstyrrelse er det ikke noe annet en samtaleterapi det går i.

Du har alltids avtalespesialister som de kaller det nå.

Nå så ikke jeg debatten men dette er jo veldig aktuelt. Psykiatriprofessor: Vi er i ferd med å snakke oss syke "De unge er ikke lenger redde, de har angst." Du kan se den her Snakker vi oss syke

Men da spør jeg igjen, hvordan i helvette skal å sitte å prate hjelpe? For det hjelper ikke i det hele tatt for min del. Dom sagt har jeg fått til psykolog led bare prat nå i over 4 år, og har ikke kommet o nærheten av å bli bedre i det hele tatt. Ja, jeg har havna på legevakta flere tanger fordi jeg har skada meg selv såpass grovt kombinert med at jeg ikke har orka mer. Sist hadde jeg planer om å kutte pulsåra men klarte det ikke. Er virkelig tankegangen til dps at jeg skal gå rundt med det her resten av livet?? Og nei, jeg ber ikke om en quick fix, men når det å sitte å prate ikke hjelper, hva i helvette gjør man da?

Kanskje bytte mål fra helbredelse til å lære seg å leve med? Bygge opp resiliens? Mestringsstrategier? Folk lever med verre ting enn huekjør.

Har prøvd å lært meg å leve med dette i årevis nå, har prøvd uttalige ''metoder''og ingenting funker. hue kjør er langt ifra det eneste jeg sliter med, har du i det hele tatt lest tråden?

Ja. Leste en gang til nå. Virker som det er det du sier er problemet? En tøff barndom er grunnen?

Har jo mye av det der på greip fra før. Er mye ute og sitter lite inne på PC-en, trener hver dag, spiser Sundt, kutta ut rus og går ikke på noe medisiner. Ordentlig døgnrytme at jeg også omsider, men likevel kjennes det jævlig mørkt på
Innsida.