Hei dere!
Vet ikke helt hvor jeg skal begynne med dette, men det er en del ting jeg lurer på om noen kanskje har noen svar på eller skjønner situasjonen.. Skal prøve å gjøre det kort.
Vil begynne først med å si at jeg er 30 år, i fast forhold og har gode rammer. Fra jeg var ca 18, begynte jeg å utforske med weed som i begynnelsen var veldig uskyldig men utviklet seg videre til hver dag, flere ganger om dagen gjennom mange år. Alltid slitt med angst, engstelighet og bekymringer, etter mye mobbing i oppveksten og i et veldig kristent hjem og miljø (de fleste ville kanskje kalle det en sekt). Har også prøvd molly, LCD, kokain og noe amf (som vi trodde var kokain). Fikk aldri smaken for noe av dette, men ble veldig glad i weed. Noe som gjorde at alle venner jeg hadde var kun folk som drev med det. Fikk etter 10 år med røyking ganske heftige panikkanfall som gjorde meg helt ute. La derfor rusen på hylla, og livet ble ganske herlig etterpå med mye kontakt med gamle venner. Da gikk jeg også til psykolog, som var 100% sikker på at jeg sliter med en kraftig ADD/ADHD, og ble sendt videre til DPS som konstaterte med: du har litt ADHD, men ikke nok(må også legge til at inntrykket av behandleren på DPS var forferdelig dårlig, noe også mine foreldre fikk inntrykk av da de måtte inn for samtaler de også). Fant nye ting hele tiden som jeg ble engasjert i, men ble fort kjedelig og sluttet med det. Samme gjaldt relasjoner og damer. Trening har alltid vært en stor lidenskap for meg, samme med sunt kosthold. Møtte ei dame jeg visste ikke var bra for meg, og som jeg etter noen måneder endte opp med å ta en røyk med, og da var jeg hooket igjen. Ble slutt med hun fordi jeg visste det var feil (noe jeg har følt med så og si alle damer jeg har vært med). Endte opp med at jeg flyttet sammen med en barndomskompis som jeg vet røyka, og det ble den nye hverdagen igjen. Full jobb, trening og røyk på kvelden. Denne gangen ikke i samme omfanget som før, ventet til jeg var ferdig med alt jeg skulle, og holdt meg som regel til kun en «joner» om dagen.
Jeg har den siste måneden/5 ukene vært utrolig sliten, lei meg (uten at jeg har noen grunn til å være lei meg) og ikke hatt følelsene på plass i det hele tatt. De svinger veldig, til de dypeste daler til høye topper, med mye apatiske følelser. Hatt veldig mye angst (noe jeg har fått mer kontroll på nå, føler jeg). Er i fast forhold med ei dame som er utrolig bra på alle måter, gjør meg til en bedre person, mer strukturert og orden ++. Likevel så har jeg den følelsen der «vil jeg dette?» «er dette riktig?». For sannheten er vel at jeg er lei her også, men nå er jeg fast bestemt på å prøve. Har gått til samme psykologen nå, og han mener fortsatt at jeg har veldig ADD/ADHD og sier jeg ville fått en mye bedre opplevelse med livet hvis jeg hatt fått prøve medisiner. Skal derfor bli henvist igjen til en annen DPS avdeling, for en ny vurdering. Da livet er veldig «rotete» og «fjernt».. Hukommelse, konsentrasjon, at jeg føler at det er noe «galt» med meg. Har veldig angst for psykiske lidelser som psykose, bipolar +++ og føler jeg har tvangstanker rundt det flere ganger om dagen, sliter meg helt ut og jeg blir direkte dårlig av det. Går rundt som et nervevrak store deler av dagen, føler ikke jeg får gjort noe som helst. Plutselig er alt fint, og jeg ler av de dårlige tankene jeg har hatt. Lest mye om forskjellige ting, og når folk sier de føler tv’en f.eks snakker til de, hva menes da? For kan innimellom bli veldig påvirket av tv’en, at noe som blir sagt er rettet mot hvordan jeg tenker om dagen ++. Eller er det sånn at de føler at tv’en direkte snakker til en? Grunnen til at jeg spør er fordi jeg er veldig redd for psykose, veldig redd for å miste kontrollen..
Har forresten lagt røyken på hylla, og det er 5 uker siden nå og har ikke noe som helst tenkt til å starte med det igjen ettersom det gjør angsten og stresset generelt i kroppen mye verre enn det faktisk er for min del. Drikker ikke alkohol heller.
Ble et langt innlegg, men kunne skrevet så mye mer egentlig..
Vet ikke helt hvor jeg skal begynne med dette, men det er en del ting jeg lurer på om noen kanskje har noen svar på eller skjønner situasjonen.. Skal prøve å gjøre det kort.
Vil begynne først med å si at jeg er 30 år, i fast forhold og har gode rammer. Fra jeg var ca 18, begynte jeg å utforske med weed som i begynnelsen var veldig uskyldig men utviklet seg videre til hver dag, flere ganger om dagen gjennom mange år. Alltid slitt med angst, engstelighet og bekymringer, etter mye mobbing i oppveksten og i et veldig kristent hjem og miljø (de fleste ville kanskje kalle det en sekt). Har også prøvd molly, LCD, kokain og noe amf (som vi trodde var kokain). Fikk aldri smaken for noe av dette, men ble veldig glad i weed. Noe som gjorde at alle venner jeg hadde var kun folk som drev med det. Fikk etter 10 år med røyking ganske heftige panikkanfall som gjorde meg helt ute. La derfor rusen på hylla, og livet ble ganske herlig etterpå med mye kontakt med gamle venner. Da gikk jeg også til psykolog, som var 100% sikker på at jeg sliter med en kraftig ADD/ADHD, og ble sendt videre til DPS som konstaterte med: du har litt ADHD, men ikke nok(må også legge til at inntrykket av behandleren på DPS var forferdelig dårlig, noe også mine foreldre fikk inntrykk av da de måtte inn for samtaler de også). Fant nye ting hele tiden som jeg ble engasjert i, men ble fort kjedelig og sluttet med det. Samme gjaldt relasjoner og damer. Trening har alltid vært en stor lidenskap for meg, samme med sunt kosthold. Møtte ei dame jeg visste ikke var bra for meg, og som jeg etter noen måneder endte opp med å ta en røyk med, og da var jeg hooket igjen. Ble slutt med hun fordi jeg visste det var feil (noe jeg har følt med så og si alle damer jeg har vært med). Endte opp med at jeg flyttet sammen med en barndomskompis som jeg vet røyka, og det ble den nye hverdagen igjen. Full jobb, trening og røyk på kvelden. Denne gangen ikke i samme omfanget som før, ventet til jeg var ferdig med alt jeg skulle, og holdt meg som regel til kun en «joner» om dagen.
Jeg har den siste måneden/5 ukene vært utrolig sliten, lei meg (uten at jeg har noen grunn til å være lei meg) og ikke hatt følelsene på plass i det hele tatt. De svinger veldig, til de dypeste daler til høye topper, med mye apatiske følelser. Hatt veldig mye angst (noe jeg har fått mer kontroll på nå, føler jeg). Er i fast forhold med ei dame som er utrolig bra på alle måter, gjør meg til en bedre person, mer strukturert og orden ++. Likevel så har jeg den følelsen der «vil jeg dette?» «er dette riktig?». For sannheten er vel at jeg er lei her også, men nå er jeg fast bestemt på å prøve. Har gått til samme psykologen nå, og han mener fortsatt at jeg har veldig ADD/ADHD og sier jeg ville fått en mye bedre opplevelse med livet hvis jeg hatt fått prøve medisiner. Skal derfor bli henvist igjen til en annen DPS avdeling, for en ny vurdering. Da livet er veldig «rotete» og «fjernt».. Hukommelse, konsentrasjon, at jeg føler at det er noe «galt» med meg. Har veldig angst for psykiske lidelser som psykose, bipolar +++ og føler jeg har tvangstanker rundt det flere ganger om dagen, sliter meg helt ut og jeg blir direkte dårlig av det. Går rundt som et nervevrak store deler av dagen, føler ikke jeg får gjort noe som helst. Plutselig er alt fint, og jeg ler av de dårlige tankene jeg har hatt. Lest mye om forskjellige ting, og når folk sier de føler tv’en f.eks snakker til de, hva menes da? For kan innimellom bli veldig påvirket av tv’en, at noe som blir sagt er rettet mot hvordan jeg tenker om dagen ++. Eller er det sånn at de føler at tv’en direkte snakker til en? Grunnen til at jeg spør er fordi jeg er veldig redd for psykose, veldig redd for å miste kontrollen..
Har forresten lagt røyken på hylla, og det er 5 uker siden nå og har ikke noe som helst tenkt til å starte med det igjen ettersom det gjør angsten og stresset generelt i kroppen mye verre enn det faktisk er for min del. Drikker ikke alkohol heller.
Ble et langt innlegg, men kunne skrevet så mye mer egentlig..
