Å være med i et fagforbund er jo noe man "bare må", men har man virkelig så mye nytte av det? Det er jo mye kroner å spare i måneden ved å ikke være med. Hvis sjefen eventuelt prøver seg på noe sleipt, så kan man vel bare sjekke lovene selv og finne ut om det er lov?

Erfaringsmessing får du den samme lønna. De frister alltid med noe forsikringsrabatter etc, men for min del har jeg aldri hatt behov for være organisert.

Det er jo det de sier hele tida, men hvorfor stiller man så mye sterkere da? Man kan vel bare printe ut loven, si "dette har jeg rett til/du ikke lov til å gjøre", true med å gå høyere opp eller til avisa, ta opp samtalen skjult om man vil det, etc.

Jeg personlig har aldri sett nytten av det å være organisert. Har du et problem på jobben så tar du det opp med sjefen. Er det sjefen som er et problem så har du enten loven på din side, eller så kan ikke det han gjør hver så gale at du ikke kan finne deg i det eller så får du bare finne deg en ny jobb.
Det å betale for å være organisert er etter min mening bortkastet penger.

Det fine med organisering slik eg ser det er at man ikke står alene dersom det skulle bli en arbeidskonflikt. Om man er i en trygg bransje(etablerte arbeidsforhold og god opplæring av en seriøs eier/sjef) så har det ofte liten verdi og være organisert for sin egen del. Da kan man kutte medlemsskapet uten at det får noen konsekvenser. Så kan man jo stille seg spørsmålet om hvorfor bransjen/firmaet er trygt. Det har nok ikke skjedd av seg selv...

Dersom man ikke har en slik jobb/bransje så må man tørre og stå på egne ben, man må ha ben i nesen når man møter motgang og man må ha vilje, tid og ønske om og sette seg inn i arbeidsavtale, personalhåndbok og arbeidsmiljøloven(samt evnt andre tilleggskrav), så er det heller uproblematisk og ikke være organisert.

Men, av egen erfaring, og stå alene når sjefen rasler med sablene, nekter og diskutere, henviser til kompliserte regler og du er den eneste på arbeidsplassen som er der, så er det ikke så enkelt og være tøff i trynet lenger.

Dere må huske på at det ofte er fagforeninger som har "kranglet" seg til disse rettighetene dere har i arbeidslivet. Det du betaler til fagforeningen er for at fagforeningen skal kunne klare å kjempe seg til rettigheter, goder og til streikekassen. Du har og ofte gratis advokat og vist en sak kommer opp så kan de hjelpe deg med den og til utgifter ved en eventuel rettsak.

Så har du ein fagforening på arbeidsplassen din så ville jeg meldt meg inn, det er ikke så fryktelig mange kroner i månden det koster..

I tillegg til det som nomore sier er det viktig å være organisert av prinsippielle årsaker. En tjueåring som skal ut i arbeidslivet i dag har en regulert arbeidstid, krav på pauser, fire eller fem ukers ferie, fri på helligdager og muligheter for egen- og sykemeldinger og i de fleste tilfeller en anstendig lønn. Disse rettighetene har ikke kommet av seg selv og de er ikke vedtatt av politikere uten et kontinuerlig press fra fagforeningene. Mange av rettighetene man har i dag som man regner som en selvfølge er noe man ikke finner i land med liten andel organiserte arbeidere. Det er heller ikke sånn at rettigheter man har i dag vil være der til evig tid, men det krever at mange er fagorganiserte for å vise arbeidsgivere og politikere at folk står samlet.

Jeg skjønner at det kanskje virker meningsløst å være organisert i en liten bedrift med få ansatte, men jeg mener absolutt man skal være det uansett.

Vel, kollegaer av meg har vært i krangler med sjefene uten at fagforeningene har kunnet gjort noe. Dessuten har jeg et godt forhold til sjefene selv, og har aldri hatt trøbbel med dem. Dessuten tror jeg nok sjefene vet at jeg er organisert, men de får jo ikke vite om jeg melder meg ut. Tror jeg melder meg ut, virker meningsløst.

Det er vits i, og det er noe man skjønner veldig godt første gangen man er i en konfliktsituasjon med noen som er helt ute å kjøre.

Det er lett å si at man bare kan printe loven, men når sjefen din bare sier "Nei", truer deg med sparken og er villig å juge til sine overordnede (om det er noen) for å sverte deg er man rett og slett screwed. Å finne seg en annen jobb tar tid.. og hvis alle stikker unna hele tida uten å ta tak i problemer blir ingenting løst noensinne. Det kan godt skje at var det ikke for den ene personen så ville denne jobben vært veldig nærme drømmejobben, og da er det verdt å slåss for.

Å være fagorganisert gir deg muligheten til å kalle inn tungt skyts hvis man trenger det, og det gir enn lett tilgang til advokater som virkelig har erfaring på arbeidsrett. Hvis bedriften går under, så vil fagforeninga trå til og sørge for at du garantert for etterbetalinga du har krav.. de er der hvis "really bad shit happens", og sånt skjer titt som ofte rundt omkring.

.. og en stor del av grunnen til at man ikke trenger å være fagorganisert i Norge er kort og godt at fagforbunda har gjort en jævla god jobb på å få alt av mellomledere og toppledere til å oppføre seg. Dette merker man ekstremt godt hvis man skal jobbe i utlandet. Å være del av et fagforbund hjelper til å sørge for at forblir sånn.

Det sagt, jeg ville aldri noensinne meldt meg inn i et LO-fagforbund.. når jeg har jobba har jeg pleid å være medlem av akademikerene.

Du kan se på det å være organisert som en forsikring. Selv om sannsynligheten for at huset mitt brenner ned i morgen er liten, så velger jeg å betale for en forsikring - hvis shit happens.

Har bedrifta di lokale lønnsforhandlinger? I så fall er du fritt vilt om du ikke er organisert.
Fagforeningene har også ofte kollektive forsikringsavtaler som er langt bedre enn det du får på egen hånd. (sist jeg sjekka sparer jeg inn kontingenten på forsikringene mine)
Havner du i ei alvorlig arbeidskonflikt (den typen som involverer rettssaker) så tar de den for deg. Og de kan rådgi lenge før det går så langt.

Og så er det solidariteten såklart. Dess fler som er organisert, dess mer makt har organisasjonene og dess mindre har ledelsen.

Det norske samfunnet er ganske spesielt på verdensbasis, nettopp fordi vi har så sterke fagforeninger. Selv om det kan virke som det ikke er noen vits å fagorganisere, så vil jeg si at det er det. Jeg synes ofte at det er masse negativt med fagforeninger, men alternativet, og ikke ha det, er mye verre. Fagforeninger, er en av grunnene til at Norge er et av verdens beste land å bo i.

Jeg har vært organisert 5-6 år gjennom jobben jeg har hatt. Har måttet betale rundt 500-600 kr hver måned for det. Og jeg har ofte tenkt, hva er vitsen?

Jeg tar nå en utdannelse som koster 150 000. Ettersom jeg har vært organisert i over ett år hos dem, kan man søke om stipend, og i teorien kan de faktisk dekke hele utdannelsen min. Dette fordi utdannelsen er relevant i forhold til det markedet de jobber med. Så jeg har selvfølgelig søkt!

Det å være organisert er bra. Tenker også på at om bedriften du jobber i skal nedbemanne, så stiller en som er organisert sterkere enn andre som ikke er det.