En pull-down-motstand har, som haavardgj sier, som funksjon å trekke et punkt til jord (eller forsåvidt ned til et annet spenningsnivå) når det ikke drives av en annen kilde. Hvis du ikke hadde hatt motstanden der, så ville du ikke hatt et veldefinert spenningsnivå på transistorens base når det ikke er noen form for kontakt mellom probene – man sier da at punktet flyter. Dette gjør punktet veldig sårbart for små påvirkninger, og man kan risikere uønskede effekter. (For eksempel kunne transistoren begynt å lede veldig små strømmer, og noen av elektronene kan hoppe over til basen, som igjen kan føre til at den leder mer, og til slutt skrur den seg helt på. Dette trenger ikke å skje, men det kan skje.) Med pull-down-motstanden på plass så vil man se at siden det ikke kan gå noen strøm over den når probene ikke har kontakt, så må det også medføre at spenningen er lik på begge sider av motstanden – altså 0 V.

Størrelsen på en pull-down-motstand bør være relativt høy, slik at den ikke forårsaker et unødvendig høyt strømtrekk når punktet drives høyt av en annen kilde. Er den imidlertid for høy, så blir det følsomt for små strømmer, og parasittkapasitanser kan bruke lang tid på å lade seg ut, slik at den bruker (relativt sett) lang tid på å trekke spenningen ned igjen til jord når driveren er koblet fra/avskrudd.

Man kan ha et likt system som trekker opp i stedet for ned, og motstanden kalles da, ikke overraskende, en pull-up-motstand.