Kosmisk tortur er skrevet for å kunne ha noe og se tilbake på, noe og minnes, noe å lære av...
Hvem: Saint123
Hvor: Hjemme hos meg
Setting: Undervurdert.
Dose: Saint123 = 120mg N,N-Dimethyltryptamine (DMT)
Jeg prøver og gjøre et forsøk med å beskrive den desidert villeste, mest skremmende og kanskje mest givende DMT trippen jeg noengang har hatt. (Ihvertfall inntil videre). Det er kanskje ikke mulig og gjengi det viktigste, men jeg føler likevel jeg er nødt til å dele det med noen, om det skulle være meg selv for å ha noe lese tilbake på seinere i tiden, eller om det er dere som kanskje kan lære noe ut av det. I dont know.
Jeg sitter der på kanten av sengen min. Har en dyne rett bak meg, det er mulig og bare lene seg bakover og jeg vil da ligge utover hele sengen.
Jeg kan si det sånn at jeg er veldig glad jeg hadde en seng i nærheten, om ikke - Nei da ville det gått galt.
Hjertet dunker før jeg begynner og trekke inn, noe sier meg at det kanskje er en litt stor dose. Jeg aner ikke noe negativt, og tenker "jaja" og kjører på.
Vanligvis dobbeltsjekker jeg med meg selv før jeg tar noe, og gjorde det da denne gangen også. Er det sånn at jeg er skeptisk til det, velger jeg hellere å la vær.
Jeg trekker all den hvite plastikk luktende røyken inn. Jeg tror ikke jeg brukte mer en et drag, lungene mine er som sagt kvalifisert som lær lunger så dette går bra. I starten av min "karriere med DMT" var det veldig vanlig og hoste ut røyken, men etter å ha vendt seg til dette går dette som sagt ganske greit.
Videre er det også noe med måten du vaporizer det på, jo bedre - jo lettere å trekke ned.. ihvertfall sånn jeg har erfart det.
Jeg rekker egentlig ikke reagere noe særlig, jeg puster ut røyken i det at det begynner og riste i kroppen. Samtidig som jeg blåser ut legger jeg meg flat (satt på kanten når jeg trakk inn).
Jeg blir sendt gjennom noe, under noe, over noe, inni noe, og utenfor det samtidig. Rommet jeg nå var i var ekstrakt og kan egentlig ikke kvalifiseres som det vi vanligvis betegner som et rom. Kanskje var det ikke et rom, men en tunnel, kanskje var det ikke en tunnel, men et annet univers, uansett var det relativt likegyldig.
Fargene gikk inni hverandre som du aldri vil kunne forestille deg uten å faktisk å ha vært der. Det dominerte med blått, rødt og gult denne gangen som så mange andre ganger da jeg har røyket dette magiske stoffet også.
Det var helt stille i dette rommet, og ble egentlig bare mer og mer stille.
Hvis jeg skal forklare det på noen måte vil jeg at du skal forestille deg en skala fra 0 til 10. Hvor 10 er den høyeste lyden som eksisterer og 0 det stilleste du kommer. Når jeg var i dette rommet, ble lyden så stille at den sprengte denne skala'en, lyden ble -10 som er det stilleste av det stilleste i denne virkeligheten.
Tidsperspektivet var helt ødelagt under turen, jeg kunne aldri sett for meg at det hele bare skulle vare 10-15 minutter da det faktisk føles som en evighet der jeg er. Fargene begynte og krige om hverandre, de dannet forskjellige skikkelser eller det jeg kanskje vil forbinde med selv transformerende alver. De, det eller åssen man skal definere dem er forklart ganske bra av selveste terence mckenna - Jeg velger også å bruke hans ord ettersom jeg ikke får beskrevet det med mine egne.
(Les her : http://en.wikipedia.org/wiki/Machine_elf )
Det var to av dem. Begge irriterte på meg, begge hadde noe og vise, og begge hadde absolutt noe å lære meg. Det startet med at de forandret farger raskere en det jeg til vanlig kan se for meg er mest rask. De hadde ikke noe bestemt ansiktsuttrykk og det var egentlig ganske vanskelig å se etter ettersom de snudde ansiktet den andre veien hver gang jeg prøvde.
Det virket også som at jo mer jeg så etter, jo mer skulle jeg måtte få betale for det.
Maskin alvene eller for den saks skyld DMT entitene gjorde det også vanskelig for meg å faktisk vite om det var noe ansikt på dem, da det i denne verden ikke er sikkert at man trenger noe hode for å faktisk eksistere. For all del kunne det bare være farger med liv i seg, som i all evighet var selvforandrende.
Det kom til et punkt hvor jeg tenkte faen, jeg har tatt for mye.
Det er vanligvis ikke lett for meg og være tilstede i tankene, men i 2 sekunder fikk jeg tenkt den tanken før alt annet ble for mye for meg igjen.
Jeg klarte ikke gi opp som jeg til vanlig gjør når jeg går "I gjennom" på dmt, da jeg faktisk måtte gi opp veldig mange ganger denne gangen. Det var utmattende til det ekstreme og på et punkt tenkte jeg - Er jeg snart ferdig?
Jeg puster nå ikke lengre, tanken gjorde at jeg faktisk klarte gi opp all kontroll og videre etter det, skjedde så det verst tenkelig som kunne se. Jeg tror faktisk ikke at jeg kunne tenkt meg noe verre heller, da noe av det aldri har vært i tankene mine.
Kroppen min ble satt fyr på av kosmisk kaos, alt av farger, energier, alver, ting, entiteter eller whatever fløy gjennom kroppen min, om og om igjen. Det var en brennende lys-kule inni kroppen som gikk akkurat der den visste jeg ville få det mest vondt. Først mot hodet, så mot føttene, så mot magen, så i ryggen, og videre torturerte denne brennende tingen meg samtidig som disse to alvene sto der og "tråkket" fra hver sin side mot ansiktet mitt. Føttene dem's som det selvsagt ikke var, men av ord som skal kunne beskrive det velger jeg likevel bruke den kroppsdelen som mest naturlig for forklaringen.
De tråkket på meg i det jeg kaller evigheten i dette universet, samtidig som det brenner og jeg får høre lyder av ting som står og "ler".
De kommuniserer på en måte som du vanligvis ikke forbinder med kommunikasjon, eller kanskje - Uansett tankene de har om meg, overfører de til min bevissthet, hva de sier er at jeg har krysset en grense som er stor, og dermed må jeg forstå at dette ikke er noe man bare gjør. De prøvde med andre ord og si at denne dosen var lite gjennomtenkt og dermed skal du få svi for alt vondt du har gjort mot andre som en straff for dine tanker om å komme hit.
Jeg kan "se" for meg at i den vanlige virkeligheten som vi alle til vanlig lever i består av mye rart, og at tanker faktisk blir plassert et sted for et formål. Hva jeg egentlig prøver og si er at jo bedre karma du har, jo større er sannsynligheten for en bedre tur til denne "Kosmiske" verden dmt bringer deg. Har du samlet mye dårlig karma får du denne påført i alle slags former da du kommer "dit". Videre tror jeg også at alle negative tanker folk måtte ha om deg, blir du straffet med, om grunnen er god nok for denne negative tanken til det andre mennesket.
I det disse entitene sto og tråkket på meg, så jeg mennesker uten ansikt, selvsagt ikke med en vanlig kroppslig form, men fraktalt skildret var de og bestående av mange farger. De gråt, de skreik, de lo men alle på en veldig "ond" måte. Ikke ond at de ønsket meg dø, men ond på den måten at de likte at jeg lå der i en "fosterstilling" og ble spyttet på.
Mens alt dette pågikk, reiv jeg meg i håret.
Jeg reiv meg egentlig ikke i håret, jeg var vel kanskje såvidt borti noen av hårstråene mine, men det føltes sånn.
Alt som er beskrevet hittil er med øynene lukket, tror ihvertfall det.
Da jeg åpnet øynene datt en del av blikket mitt inn i kroppen min. Jeg fikk ikke lov og åpne øynene enda, og selv om jeg hadde lyst skulle det vise seg at jeg så akkurat det samme, bare enda mer utydelig. Kanskje var det noen forskjeller, men med øynene lukket gir det et mye større preg av å faktisk ligge i et annet univers, mens med øynene åpne følte jeg på en måte meg splittet mellom virkeligheten og denne virkeligheten.
A & B drev og lagde en masse lyder på et punkt nå, jeg vet ikke om det kan komme av at jeg kanskje var lengre uti trippen og mest sannsynlig bare var mer tilstede at the moment, jeg hørte iallefall lyder ifra dem. Det var ikke sånn at de snakket, men hver eneste bevegelse irriterte meg egentlig bare. Jeg prøvde i 10 sekunder og få til å si noe men det gikk ikke...
Jeg ble dratt tilbake igjen, og denne gangen var det bare mørkt. Det var så mørkt at jeg ikke eksisterte der lengre. Jeg døde igjen, kanskje for 1000 gang på denne turen. Jeg glemte nevne det over : Hver gang jeg ble tråkket på av disse entitetene eller maskin alvene opplevde jeg en ny ego død... Jeg ble tråkket på i all hast du kan tenke deg, raskere enn noe som helst, tusen millioner ganger, og ikke inntil jeg var helt tilbake til den virkelig verden forsto jeg at jeg var virkelig igjen, at jeg levde.
Etter den siste døden, åpnet jeg øynene. En del av bevisstheten min var tilbake. Det føltes under turen som om noe holdt igjen deler av den, sånn at det ikke kunne være mulig for meg å stikke av. Jeg prøvde en del ganger, men absolutt til ingen nytte. Du har ikke noe valg når du står ovenfor noe som er way større enn deg, og som sagt kan ødelegge, fucke eller gjøre som den,det.. vil med deg.
Realiteten er fortsatt ikke den samme, alt var i stadig forandring i rommet. Ting hadde en helt annen dybde til seg, og om jeg skal kunne forklare det på noen måte, så ville jeg brukt ordet overlay, på overlay, på overlay, hvor du kan se litt av hvert layer som er. Alle med samme farge, for å så transformere seg som det selv vil.
Jeg lukket øynene, og nøt de siste 2-3 minuttene av runden. Glad for å være tilbake.
Det er mest sannsynlig en del som er glemt, alt for fjernt borte, og noen ting som er helt uforklarlig, dermed umulig å beskrive som jeg ikke har fått skrevet ned. Jeg har tatt med det jeg kan huske og kommer jeg en dag til å huske noe mer som jeg føler er vesentlig skal jeg prøve og forklare dette.
Tanker før trippen: Jeg trodde jeg skulle kunne være uovervinnelig, at jeg takler mye, at dmt ikke når lengre enn som så, at det passet seg
Tanker etter trippen: Jeg kommer nok til å ta en liten pause fra dette stoffet på en stund. Jeg har heldigvis tilgang på det når som helst, så ser ingen grunn til å skulle forhaste seg.
Jeg kommer nok til å planlegge setting langt mer neste gang, og kanskje jeg ikke prøver en så stor dose på en veldig veldig god stund da det faktisk ble for mye av det sinnssyke for meg.
Alle har sine grenser, og idag tror jeg at jeg traff midt på blinken når det gjelder det. Jeg har forstått at jeg ikke skal undervurdere dette stoffet på noen måte, selv om jeg igrunn hadde mega respekt for dette stoffet før jeg inntok det idag, Tydeligvis ikke nok - da jeg har enda mer respekt for det nå.
Tanker under trippen: Klarer ikke gi opp, følelser av hat for hva jeg har gjort av negativt mot andre, følelse av glede når faktisk føler jeg lærer noe av det jeg blir visst, at forandring kanskje er på tide, jeg er ikke klar, jeg er klar, det brenner, det gjør vondt på en uforståelig måte for mennesker som ikke har opplevd lignende smerte (Denne smerten var hverken psykisk eller fysisk) den var noe midt i mellom.
Etterord: Aldri underestimer DMT og aldri selg dmt for da kommer alvene og tar deg.
Hvem: Saint123
Hvor: Hjemme hos meg
Setting: Undervurdert.
Dose: Saint123 = 120mg N,N-Dimethyltryptamine (DMT)
Jeg prøver og gjøre et forsøk med å beskrive den desidert villeste, mest skremmende og kanskje mest givende DMT trippen jeg noengang har hatt. (Ihvertfall inntil videre). Det er kanskje ikke mulig og gjengi det viktigste, men jeg føler likevel jeg er nødt til å dele det med noen, om det skulle være meg selv for å ha noe lese tilbake på seinere i tiden, eller om det er dere som kanskje kan lære noe ut av det. I dont know.
Jeg sitter der på kanten av sengen min. Har en dyne rett bak meg, det er mulig og bare lene seg bakover og jeg vil da ligge utover hele sengen.
Jeg kan si det sånn at jeg er veldig glad jeg hadde en seng i nærheten, om ikke - Nei da ville det gått galt.
Hjertet dunker før jeg begynner og trekke inn, noe sier meg at det kanskje er en litt stor dose. Jeg aner ikke noe negativt, og tenker "jaja" og kjører på.
Vanligvis dobbeltsjekker jeg med meg selv før jeg tar noe, og gjorde det da denne gangen også. Er det sånn at jeg er skeptisk til det, velger jeg hellere å la vær.
Jeg trekker all den hvite plastikk luktende røyken inn. Jeg tror ikke jeg brukte mer en et drag, lungene mine er som sagt kvalifisert som lær lunger så dette går bra. I starten av min "karriere med DMT" var det veldig vanlig og hoste ut røyken, men etter å ha vendt seg til dette går dette som sagt ganske greit.
Videre er det også noe med måten du vaporizer det på, jo bedre - jo lettere å trekke ned.. ihvertfall sånn jeg har erfart det.
Jeg rekker egentlig ikke reagere noe særlig, jeg puster ut røyken i det at det begynner og riste i kroppen. Samtidig som jeg blåser ut legger jeg meg flat (satt på kanten når jeg trakk inn).
Jeg blir sendt gjennom noe, under noe, over noe, inni noe, og utenfor det samtidig. Rommet jeg nå var i var ekstrakt og kan egentlig ikke kvalifiseres som det vi vanligvis betegner som et rom. Kanskje var det ikke et rom, men en tunnel, kanskje var det ikke en tunnel, men et annet univers, uansett var det relativt likegyldig.
Fargene gikk inni hverandre som du aldri vil kunne forestille deg uten å faktisk å ha vært der. Det dominerte med blått, rødt og gult denne gangen som så mange andre ganger da jeg har røyket dette magiske stoffet også.
Det var helt stille i dette rommet, og ble egentlig bare mer og mer stille.
Hvis jeg skal forklare det på noen måte vil jeg at du skal forestille deg en skala fra 0 til 10. Hvor 10 er den høyeste lyden som eksisterer og 0 det stilleste du kommer. Når jeg var i dette rommet, ble lyden så stille at den sprengte denne skala'en, lyden ble -10 som er det stilleste av det stilleste i denne virkeligheten.
Tidsperspektivet var helt ødelagt under turen, jeg kunne aldri sett for meg at det hele bare skulle vare 10-15 minutter da det faktisk føles som en evighet der jeg er. Fargene begynte og krige om hverandre, de dannet forskjellige skikkelser eller det jeg kanskje vil forbinde med selv transformerende alver. De, det eller åssen man skal definere dem er forklart ganske bra av selveste terence mckenna - Jeg velger også å bruke hans ord ettersom jeg ikke får beskrevet det med mine egne.
(Les her : http://en.wikipedia.org/wiki/Machine_elf )
Det var to av dem. Begge irriterte på meg, begge hadde noe og vise, og begge hadde absolutt noe å lære meg. Det startet med at de forandret farger raskere en det jeg til vanlig kan se for meg er mest rask. De hadde ikke noe bestemt ansiktsuttrykk og det var egentlig ganske vanskelig å se etter ettersom de snudde ansiktet den andre veien hver gang jeg prøvde.
Det virket også som at jo mer jeg så etter, jo mer skulle jeg måtte få betale for det.
Maskin alvene eller for den saks skyld DMT entitene gjorde det også vanskelig for meg å faktisk vite om det var noe ansikt på dem, da det i denne verden ikke er sikkert at man trenger noe hode for å faktisk eksistere. For all del kunne det bare være farger med liv i seg, som i all evighet var selvforandrende.
Det kom til et punkt hvor jeg tenkte faen, jeg har tatt for mye.
Det er vanligvis ikke lett for meg og være tilstede i tankene, men i 2 sekunder fikk jeg tenkt den tanken før alt annet ble for mye for meg igjen.
Jeg klarte ikke gi opp som jeg til vanlig gjør når jeg går "I gjennom" på dmt, da jeg faktisk måtte gi opp veldig mange ganger denne gangen. Det var utmattende til det ekstreme og på et punkt tenkte jeg - Er jeg snart ferdig?
Jeg puster nå ikke lengre, tanken gjorde at jeg faktisk klarte gi opp all kontroll og videre etter det, skjedde så det verst tenkelig som kunne se. Jeg tror faktisk ikke at jeg kunne tenkt meg noe verre heller, da noe av det aldri har vært i tankene mine.
Kroppen min ble satt fyr på av kosmisk kaos, alt av farger, energier, alver, ting, entiteter eller whatever fløy gjennom kroppen min, om og om igjen. Det var en brennende lys-kule inni kroppen som gikk akkurat der den visste jeg ville få det mest vondt. Først mot hodet, så mot føttene, så mot magen, så i ryggen, og videre torturerte denne brennende tingen meg samtidig som disse to alvene sto der og "tråkket" fra hver sin side mot ansiktet mitt. Føttene dem's som det selvsagt ikke var, men av ord som skal kunne beskrive det velger jeg likevel bruke den kroppsdelen som mest naturlig for forklaringen.
De tråkket på meg i det jeg kaller evigheten i dette universet, samtidig som det brenner og jeg får høre lyder av ting som står og "ler".
De kommuniserer på en måte som du vanligvis ikke forbinder med kommunikasjon, eller kanskje - Uansett tankene de har om meg, overfører de til min bevissthet, hva de sier er at jeg har krysset en grense som er stor, og dermed må jeg forstå at dette ikke er noe man bare gjør. De prøvde med andre ord og si at denne dosen var lite gjennomtenkt og dermed skal du få svi for alt vondt du har gjort mot andre som en straff for dine tanker om å komme hit.
Jeg kan "se" for meg at i den vanlige virkeligheten som vi alle til vanlig lever i består av mye rart, og at tanker faktisk blir plassert et sted for et formål. Hva jeg egentlig prøver og si er at jo bedre karma du har, jo større er sannsynligheten for en bedre tur til denne "Kosmiske" verden dmt bringer deg. Har du samlet mye dårlig karma får du denne påført i alle slags former da du kommer "dit". Videre tror jeg også at alle negative tanker folk måtte ha om deg, blir du straffet med, om grunnen er god nok for denne negative tanken til det andre mennesket.
I det disse entitene sto og tråkket på meg, så jeg mennesker uten ansikt, selvsagt ikke med en vanlig kroppslig form, men fraktalt skildret var de og bestående av mange farger. De gråt, de skreik, de lo men alle på en veldig "ond" måte. Ikke ond at de ønsket meg dø, men ond på den måten at de likte at jeg lå der i en "fosterstilling" og ble spyttet på.
Mens alt dette pågikk, reiv jeg meg i håret.
Jeg reiv meg egentlig ikke i håret, jeg var vel kanskje såvidt borti noen av hårstråene mine, men det føltes sånn.
Alt som er beskrevet hittil er med øynene lukket, tror ihvertfall det.
Da jeg åpnet øynene datt en del av blikket mitt inn i kroppen min. Jeg fikk ikke lov og åpne øynene enda, og selv om jeg hadde lyst skulle det vise seg at jeg så akkurat det samme, bare enda mer utydelig. Kanskje var det noen forskjeller, men med øynene lukket gir det et mye større preg av å faktisk ligge i et annet univers, mens med øynene åpne følte jeg på en måte meg splittet mellom virkeligheten og denne virkeligheten.
A & B drev og lagde en masse lyder på et punkt nå, jeg vet ikke om det kan komme av at jeg kanskje var lengre uti trippen og mest sannsynlig bare var mer tilstede at the moment, jeg hørte iallefall lyder ifra dem. Det var ikke sånn at de snakket, men hver eneste bevegelse irriterte meg egentlig bare. Jeg prøvde i 10 sekunder og få til å si noe men det gikk ikke...
Jeg ble dratt tilbake igjen, og denne gangen var det bare mørkt. Det var så mørkt at jeg ikke eksisterte der lengre. Jeg døde igjen, kanskje for 1000 gang på denne turen. Jeg glemte nevne det over : Hver gang jeg ble tråkket på av disse entitetene eller maskin alvene opplevde jeg en ny ego død... Jeg ble tråkket på i all hast du kan tenke deg, raskere enn noe som helst, tusen millioner ganger, og ikke inntil jeg var helt tilbake til den virkelig verden forsto jeg at jeg var virkelig igjen, at jeg levde.
Etter den siste døden, åpnet jeg øynene. En del av bevisstheten min var tilbake. Det føltes under turen som om noe holdt igjen deler av den, sånn at det ikke kunne være mulig for meg å stikke av. Jeg prøvde en del ganger, men absolutt til ingen nytte. Du har ikke noe valg når du står ovenfor noe som er way større enn deg, og som sagt kan ødelegge, fucke eller gjøre som den,det.. vil med deg.
Realiteten er fortsatt ikke den samme, alt var i stadig forandring i rommet. Ting hadde en helt annen dybde til seg, og om jeg skal kunne forklare det på noen måte, så ville jeg brukt ordet overlay, på overlay, på overlay, hvor du kan se litt av hvert layer som er. Alle med samme farge, for å så transformere seg som det selv vil.
Jeg lukket øynene, og nøt de siste 2-3 minuttene av runden. Glad for å være tilbake.
Det er mest sannsynlig en del som er glemt, alt for fjernt borte, og noen ting som er helt uforklarlig, dermed umulig å beskrive som jeg ikke har fått skrevet ned. Jeg har tatt med det jeg kan huske og kommer jeg en dag til å huske noe mer som jeg føler er vesentlig skal jeg prøve og forklare dette.
Tanker før trippen: Jeg trodde jeg skulle kunne være uovervinnelig, at jeg takler mye, at dmt ikke når lengre enn som så, at det passet seg
Tanker etter trippen: Jeg kommer nok til å ta en liten pause fra dette stoffet på en stund. Jeg har heldigvis tilgang på det når som helst, så ser ingen grunn til å skulle forhaste seg.
Jeg kommer nok til å planlegge setting langt mer neste gang, og kanskje jeg ikke prøver en så stor dose på en veldig veldig god stund da det faktisk ble for mye av det sinnssyke for meg.
Alle har sine grenser, og idag tror jeg at jeg traff midt på blinken når det gjelder det. Jeg har forstått at jeg ikke skal undervurdere dette stoffet på noen måte, selv om jeg igrunn hadde mega respekt for dette stoffet før jeg inntok det idag, Tydeligvis ikke nok - da jeg har enda mer respekt for det nå.
Tanker under trippen: Klarer ikke gi opp, følelser av hat for hva jeg har gjort av negativt mot andre, følelse av glede når faktisk føler jeg lærer noe av det jeg blir visst, at forandring kanskje er på tide, jeg er ikke klar, jeg er klar, det brenner, det gjør vondt på en uforståelig måte for mennesker som ikke har opplevd lignende smerte (Denne smerten var hverken psykisk eller fysisk) den var noe midt i mellom.
Etterord: Aldri underestimer DMT og aldri selg dmt for da kommer alvene og tar deg.
