Etter å ha gått til anskaffelse av noen flotte Psilocybe Cubensis sopp tenkte jeg at det var på tide å gå lenger enn å bare spise 2-3 gram og kuke rundt. Etter du får en del loketripper på CV'en begynner det å bli litt "kjedelig" å bare ha noen visuelle forstyrrelser og sensasjoner i kroppen. Og det er, slik jeg ser det, ikke i de lave doseringene man høster de beste fruktene til disse enteogenene. Med dette sagt oppfordrer jeg ingen til å løpe ut og spise enorme mengder helt uten videre bare for moro skyld, da høye doser åpner opp for svært intense og potensielt vanskelig opplevelser det ikke nødvendigvis er så lett å manøvrere seg gjennom. Du blir helt absorbert av intense visjoner og mister lett kontakt med omverdenen. Skal du ha en rekreasjonell trip så holder det i massevis å holde seg innenfor rammen av moderate doseringer.
Så med dette som utgangspunkt bestemte jeg meg for å dra en Terence Mckenna sopp dose på 5g+ tørket cubensis. Når man kommer opp i 5 gram og oppover så begynner det å bli relativt fruktig og interessant, og jeg ønsker så godt jeg kan å redegjøre for hva jeg opplevde under denne mektige opplevelsen. Det finnes selvfølgelig ikke noe språk i hele verden som på en rettferdig måte kan beskrive opplevelser med slikt omfang, men det går nå an å prøve.
Klokken var vel rundt 23:00 da jeg begynte å innta soppen. Satte meg ned på gulvet og gomlet dem i meg og drakk litt vann for å hjelpe til med å få det ned. Det er en pain in the ass å tygge i hjel tørket sopp og svelge det uten å drikke noe ved siden av. Da soppen var konsumert og fingrene slikket på tok det søren meg ikke mer enn 10 minutter før jeg merket noe. Jeg begynte først å bli veldig varm i ansiktet for så å svette litt. Soppen var rask i sitt arbeide med å koble seg inn i nervesystemet mitt og rushe til reseptorene mine. Etter en liten stund med svetting ble jeg ganske søvnig og slapp i kroppen, soppen begynte virkelig å ta over og jeg ble imponert over kreftene jeg hadde med å gjøre. Noen små visuelle forstyrrelser begynte å vise seg smått i sidesynet og jeg merket at det blinket litt her og der. Jeg var på vei opp. Hardt. Soppen sugde meg inn i sitt domene og det var ingen tvil om hvor jeg var på vei hen. Det føltes ut som om en orkan var underveis i kropp og sinn.
Jeg fant ut det beste å gjøre var å legge seg ned til tross for at jeg følte det sikkert ville vært mer komfortabelt å gå ned trappa, ut i gangen, på do, whatever. Når disse tankene om at du vil føle deg mer komfortabel hvis du gjorde det ene eller det andre skyter inn så gjelder det bare å legge seg ned og bli absorbert av opplevelsen som er i prosessen av å ta over bevisstheten din. Det er bare egoet ditt som begynner å stritte i mot og skal ha deg til å fly rundt istedenfor å legge deg ned og la opplevelsen begynne for real. Så jeg skrudde av alt lyset i rommet bortsett fra stearinlysene som brant og la meg ustødig ned i senga. Soppen hadde virkelig begynt å ta overhånd på dette tidspunktet.. Jeg var henrykt over de enorme kreftene soppen viste idet den begynte å utøve sin magi i systemet.
Visjonene blomstrer fram
Etter å ha lagt meg ned i senga begynte det visuelle å komme fram for fullt. Rommet begynte å bølge og svaie intenst mens farger poppet ut av ingenting. Det føltes som om soppen brettet seg rundt hodet mitt, og jeg kunne høre soppens tilstedeværelse i form av helt absurde organiske lyder (nei, jeg hørte ikke på musikk). *Sploink* *Ploinksh* *Grrtthspink* *Krakloiksh*. På tide å lukke øynene og reise avgårde tenkte jeg. Da jeg lukket øynene ble jeg møtt av fantastiske geometriske mønstre og hellig arkitektur. Jeg befant meg utenfor døren til helligdom, men før jeg fikk lov til å komme inn ble jeg møtt av demoniske visjoner. Insekter og monstre kom ut av mønstrene og arkitekturen og glefset mot meg. De kravlet og morfet seg rundt mens de hele tiden oppførte seg truende mot meg. Jeg ble en smule skremt med en gang, men forsto fort at dette bare var en liten hindring jeg måtte overkomme. Så jeg sang en mantra for å komme meg forbi, noe jeg lykkes med.
"Om Mani Padme Hum"
"Om Mani Padme Hum"
"Om Mani Padme Hum"
Da de mørke visjonene forsvant ble jeg blåst gjennom en dør og inn i et "rom" av enda mer fantastisk arkitektur og gudommelig design. Utrolige farger av gull, blått, rødt, fiolett, rosa, hvitt osv beveget seg i harmoni og dannet hva som så ut som en hall. Nesten som et hyperdimensjonalt palass. Veggene var lagd opp av helt utrolige geometriske fraktaler og symboler som hele tiden var i bevegelse og i perfekt symmetri. Jeg skjønte at jeg nå hadde fått et breakthrough. Og jeg var sannelig ikke alene i denne hallen...
En mektig røst vibrerte gjennom hallen og hodet mitt gjentatte ganger; HVEM ER DU?! HVA ER DU?! HVA GJØR DU HER?! Dette overrasket meg, det gikk langt forbi noe jeg hadde forventet meg av denne opplevelsen. Å bli konfrontert av soppen som en entitet hadde jeg ikke engang tenkt på at ville være en mulighet før jeg gikk inn i opplevelsen. Men jeg var der, i denne hallen, konfrontert av "The Mycelium King". Denne tilstedeværelsen føltes ikke bare ut som noen simple kjemikalier som påvirket nervesystemet slik det føles ut på for eksempel LSD. Her føltes det ut som en direkte kommunikasjon med organismen pga interaksjonen den hadde med nervesystemet mitt. Sprøtt var det, men dette var en reell mulighet for å tilegne meg visdom gjennom opplevelsen denne organismen åpnet opp for meg. Om det så var "ånden" til soppen eller min egen bevissthet spiller ingen rolle, hva man kan lære er det viktige.
Et spark i ræva av kongen
Jeg svarte tilbake til denne stemmen "Jeg er din. Vis meg! Ta meg!" Tilstedeværelsen av soppen føltes eldgammel og klok ut, og jeg ønsket å se om det var noe jeg kunne lære. Før jeg visste ordet av det var jeg plutselig blitt slynget ut igjen av hallen og var tilbake i senga mi. Jeg lå her i en svært drømmelignende tilstand, helt fjern. Her lå jeg i en veldig abstrakt og rar tilstand jeg ikke skjønte noe av. Tid akselererte og saktnet ned om hverandre. Jeg stirret ut i rommet og så stearinlysene flagre usannsynlig fort før de nesten ikke flagret i det hele tatt, for så å flagre utrolig fort igjen. Synet mitt zoomet ut og inn. Jeg klarte ikke å bevege meg noe mer enn at jeg vrei meg rundt i sengen, ei heller hadde jeg lyst til å bevege meg noe særlig. Stemmer ropte navnet mitt. Stemmer ropte "HVA ER UNIVERSET?" "HVA ER DU?" "HVOR KOMMER DU FRA?". Konsepter strømmet gjennom hodet mitt i denne desorienterte tilstanden. Universet krympet og utvidet seg om hverandre. Det føltes ut som jeg døde og kom til livet igjen om og om igjen ved hvert åndedrett. Universet ble ødelagt og skapt om og om igjen. Tiden hakket, stoppet og begynte igjen, saktnet og akselererte. Stemmene fortsatte å rope. Jeg følte meg helt lost i denne tilstanden... fortapt, forlatt. Med jevne mellomrom ble også rommet mitt til det eneste stedet i hele universet. Ingenting eksisterte utenfor veggene mine.
Under hele denne seansen strømmet det alle slags mulig tanker og konsepter gjennom hodet mitt. Konseptet om polaritet ble spesielt skutt gjennom: Kjærlighet og hat, pluss og minus, mørk og lys, opp og ned, foran og bak, ødeleggelse og skapelse, godt og vondt. At ting bare er, og at det er våre indre tilstander som former vårt bilde av virkeligheten, at vi på sett og vis på denne måten former vår egen subjektive virkelighet innenfor naturens spilleregler, de fysiske lovene vi er underlagt. Alt dette i takt med at jeg døde og kom til livet igjen, i takt med at universet ble ødelagt og skapt, at universet krympet og ekspanderte, at tiden saknet og akselererte. Og bakerst i hodet mitt sa min indre stemme at jeg hadde spist en stor dose sopp og at jeg ville komme ned igjen. Man kommer alltid ned igjen. Det føltes virkelig ikke sånn da det holdt på, men omsider merket jeg at effektene begynte å avta.
Da jeg var helt overbevist om at jeg var på vei ned og effektene begynte å avta følte jeg en overveldende glede over å være i livet, over å komme tilbake fra noe slikt. Jeg følte meg som født på ny, renset, takknemlig overfor livet og naturen. Jeg følte umiddelbart en sterk tilknytning til naturen, rasen min og alle andre raser som opp igjennom tidene har utviklet seg og springet fram i takt med evolusjon, som til sist avlet fram oss. Alle disse nydelige prosessene av skapelse og ødeleggelse, av oppbygging og nedbryting, av liv og død som ligger til grunne for det fantastiske mysteriet vi alle fullt og helt er en del av alle sammen. Jeg var også takknemlig over at evolusjon har gitt rom for fantastiske vekster som den jeg nettopp inntok, som kan gi oss så revolusjonerende og lærerike opplevelser som kommer godt med på reisen vi er på gjennom livet.
I got what I needed og trippen tok slutt rundt klokken 03:00 på natten.
Så med dette som utgangspunkt bestemte jeg meg for å dra en Terence Mckenna sopp dose på 5g+ tørket cubensis. Når man kommer opp i 5 gram og oppover så begynner det å bli relativt fruktig og interessant, og jeg ønsker så godt jeg kan å redegjøre for hva jeg opplevde under denne mektige opplevelsen. Det finnes selvfølgelig ikke noe språk i hele verden som på en rettferdig måte kan beskrive opplevelser med slikt omfang, men det går nå an å prøve.
Klokken var vel rundt 23:00 da jeg begynte å innta soppen. Satte meg ned på gulvet og gomlet dem i meg og drakk litt vann for å hjelpe til med å få det ned. Det er en pain in the ass å tygge i hjel tørket sopp og svelge det uten å drikke noe ved siden av. Da soppen var konsumert og fingrene slikket på tok det søren meg ikke mer enn 10 minutter før jeg merket noe. Jeg begynte først å bli veldig varm i ansiktet for så å svette litt. Soppen var rask i sitt arbeide med å koble seg inn i nervesystemet mitt og rushe til reseptorene mine. Etter en liten stund med svetting ble jeg ganske søvnig og slapp i kroppen, soppen begynte virkelig å ta over og jeg ble imponert over kreftene jeg hadde med å gjøre. Noen små visuelle forstyrrelser begynte å vise seg smått i sidesynet og jeg merket at det blinket litt her og der. Jeg var på vei opp. Hardt. Soppen sugde meg inn i sitt domene og det var ingen tvil om hvor jeg var på vei hen. Det føltes ut som om en orkan var underveis i kropp og sinn.
Jeg fant ut det beste å gjøre var å legge seg ned til tross for at jeg følte det sikkert ville vært mer komfortabelt å gå ned trappa, ut i gangen, på do, whatever. Når disse tankene om at du vil føle deg mer komfortabel hvis du gjorde det ene eller det andre skyter inn så gjelder det bare å legge seg ned og bli absorbert av opplevelsen som er i prosessen av å ta over bevisstheten din. Det er bare egoet ditt som begynner å stritte i mot og skal ha deg til å fly rundt istedenfor å legge deg ned og la opplevelsen begynne for real. Så jeg skrudde av alt lyset i rommet bortsett fra stearinlysene som brant og la meg ustødig ned i senga. Soppen hadde virkelig begynt å ta overhånd på dette tidspunktet.. Jeg var henrykt over de enorme kreftene soppen viste idet den begynte å utøve sin magi i systemet.
Visjonene blomstrer fram
Etter å ha lagt meg ned i senga begynte det visuelle å komme fram for fullt. Rommet begynte å bølge og svaie intenst mens farger poppet ut av ingenting. Det føltes som om soppen brettet seg rundt hodet mitt, og jeg kunne høre soppens tilstedeværelse i form av helt absurde organiske lyder (nei, jeg hørte ikke på musikk). *Sploink* *Ploinksh* *Grrtthspink* *Krakloiksh*. På tide å lukke øynene og reise avgårde tenkte jeg. Da jeg lukket øynene ble jeg møtt av fantastiske geometriske mønstre og hellig arkitektur. Jeg befant meg utenfor døren til helligdom, men før jeg fikk lov til å komme inn ble jeg møtt av demoniske visjoner. Insekter og monstre kom ut av mønstrene og arkitekturen og glefset mot meg. De kravlet og morfet seg rundt mens de hele tiden oppførte seg truende mot meg. Jeg ble en smule skremt med en gang, men forsto fort at dette bare var en liten hindring jeg måtte overkomme. Så jeg sang en mantra for å komme meg forbi, noe jeg lykkes med.
"Om Mani Padme Hum"
"Om Mani Padme Hum"
"Om Mani Padme Hum"
Da de mørke visjonene forsvant ble jeg blåst gjennom en dør og inn i et "rom" av enda mer fantastisk arkitektur og gudommelig design. Utrolige farger av gull, blått, rødt, fiolett, rosa, hvitt osv beveget seg i harmoni og dannet hva som så ut som en hall. Nesten som et hyperdimensjonalt palass. Veggene var lagd opp av helt utrolige geometriske fraktaler og symboler som hele tiden var i bevegelse og i perfekt symmetri. Jeg skjønte at jeg nå hadde fått et breakthrough. Og jeg var sannelig ikke alene i denne hallen...
En mektig røst vibrerte gjennom hallen og hodet mitt gjentatte ganger; HVEM ER DU?! HVA ER DU?! HVA GJØR DU HER?! Dette overrasket meg, det gikk langt forbi noe jeg hadde forventet meg av denne opplevelsen. Å bli konfrontert av soppen som en entitet hadde jeg ikke engang tenkt på at ville være en mulighet før jeg gikk inn i opplevelsen. Men jeg var der, i denne hallen, konfrontert av "The Mycelium King". Denne tilstedeværelsen føltes ikke bare ut som noen simple kjemikalier som påvirket nervesystemet slik det føles ut på for eksempel LSD. Her føltes det ut som en direkte kommunikasjon med organismen pga interaksjonen den hadde med nervesystemet mitt. Sprøtt var det, men dette var en reell mulighet for å tilegne meg visdom gjennom opplevelsen denne organismen åpnet opp for meg. Om det så var "ånden" til soppen eller min egen bevissthet spiller ingen rolle, hva man kan lære er det viktige.
Et spark i ræva av kongen
Jeg svarte tilbake til denne stemmen "Jeg er din. Vis meg! Ta meg!" Tilstedeværelsen av soppen føltes eldgammel og klok ut, og jeg ønsket å se om det var noe jeg kunne lære. Før jeg visste ordet av det var jeg plutselig blitt slynget ut igjen av hallen og var tilbake i senga mi. Jeg lå her i en svært drømmelignende tilstand, helt fjern. Her lå jeg i en veldig abstrakt og rar tilstand jeg ikke skjønte noe av. Tid akselererte og saktnet ned om hverandre. Jeg stirret ut i rommet og så stearinlysene flagre usannsynlig fort før de nesten ikke flagret i det hele tatt, for så å flagre utrolig fort igjen. Synet mitt zoomet ut og inn. Jeg klarte ikke å bevege meg noe mer enn at jeg vrei meg rundt i sengen, ei heller hadde jeg lyst til å bevege meg noe særlig. Stemmer ropte navnet mitt. Stemmer ropte "HVA ER UNIVERSET?" "HVA ER DU?" "HVOR KOMMER DU FRA?". Konsepter strømmet gjennom hodet mitt i denne desorienterte tilstanden. Universet krympet og utvidet seg om hverandre. Det føltes ut som jeg døde og kom til livet igjen om og om igjen ved hvert åndedrett. Universet ble ødelagt og skapt om og om igjen. Tiden hakket, stoppet og begynte igjen, saktnet og akselererte. Stemmene fortsatte å rope. Jeg følte meg helt lost i denne tilstanden... fortapt, forlatt. Med jevne mellomrom ble også rommet mitt til det eneste stedet i hele universet. Ingenting eksisterte utenfor veggene mine.
Under hele denne seansen strømmet det alle slags mulig tanker og konsepter gjennom hodet mitt. Konseptet om polaritet ble spesielt skutt gjennom: Kjærlighet og hat, pluss og minus, mørk og lys, opp og ned, foran og bak, ødeleggelse og skapelse, godt og vondt. At ting bare er, og at det er våre indre tilstander som former vårt bilde av virkeligheten, at vi på sett og vis på denne måten former vår egen subjektive virkelighet innenfor naturens spilleregler, de fysiske lovene vi er underlagt. Alt dette i takt med at jeg døde og kom til livet igjen, i takt med at universet ble ødelagt og skapt, at universet krympet og ekspanderte, at tiden saknet og akselererte. Og bakerst i hodet mitt sa min indre stemme at jeg hadde spist en stor dose sopp og at jeg ville komme ned igjen. Man kommer alltid ned igjen. Det føltes virkelig ikke sånn da det holdt på, men omsider merket jeg at effektene begynte å avta.
Da jeg var helt overbevist om at jeg var på vei ned og effektene begynte å avta følte jeg en overveldende glede over å være i livet, over å komme tilbake fra noe slikt. Jeg følte meg som født på ny, renset, takknemlig overfor livet og naturen. Jeg følte umiddelbart en sterk tilknytning til naturen, rasen min og alle andre raser som opp igjennom tidene har utviklet seg og springet fram i takt med evolusjon, som til sist avlet fram oss. Alle disse nydelige prosessene av skapelse og ødeleggelse, av oppbygging og nedbryting, av liv og død som ligger til grunne for det fantastiske mysteriet vi alle fullt og helt er en del av alle sammen. Jeg var også takknemlig over at evolusjon har gitt rom for fantastiske vekster som den jeg nettopp inntok, som kan gi oss så revolusjonerende og lærerike opplevelser som kommer godt med på reisen vi er på gjennom livet.
I got what I needed og trippen tok slutt rundt klokken 03:00 på natten.
Sist endret av Sky; 10. januar 2010 kl. 23:33.
