I dag så og hørte jeg den sterkeste kvinnen jeg har møtt.
Hun kommer fra Vest-Sahara, en ekte sahwrabikvinne.
Foredraget hun holdt på skolen vår var en øyneåpner av dimensjoner.
Jeg gjengir deler av det, fordi hun ba oss om å informere andre.
Jeg begynner med å gjenfortelle noen av hennes egne erfaringer.
Hun studerer ved ett Marokkansk Universitet.
Ikke bare blir hun trakassert og behandlet som mindreverdig av store deler av
elevene og personalet(de marokkanske), hun blir også urettferdig vurdert i fagene, akkurat som alle sahwrabier.
Forresten er det langt i fra alltid hun har tilgang til skolens fasiliteter.
Hun er nemlig menneskerettighetsaktivist, riktignok av den fredelige typen, men det spiller tydeligvis liten rolle.
Hun har tilbrakt mye tid i fengsler (av helt annen standard enn de man finner i Norge).
Myndighetene tauer inn alle sahwrabistudentene (også de som ikke deltar) når det forekommer
fredelige demonstrasjoner. Det er lett å lage fiksjonelle lovbrudd for disse, da de helt enkelt blir torturert
til de underskriver en tilståelse på det lovbruddet myndighetene har funnet det for godt å anklage de for.
Torturmetodene består bl.a. av gjentatte slag på diverse steder av kroppen, elektrisk sjokk,
voldtekt/trusler om voldtekt, brenning, syre på hud og andre bestialske metoder.
En metode som var ny for meg; den tiltalte legges i et stort kar med vann,
så blir han/hun slått i hodet med en eller annen form for håndholdt slagvåpen.
I frykt for å bli slått dykker personen under vannet.
Når man må opp for å trekke pusten (ja, du gjettet det) så blir vedkommende slått i hodet/ansiktet igjen.
Dette gjentas til personen er nesten livløs.
Under en demonstrasjon ved deres universitet brøt Marokkanske politistyrker seg inn på campus.
De omringet studentene og kastet tåregass mot dem. I situasjonen som fulgte ble flere sahwrabi-studenter
alvorlig skadd. En venninne av foredragsholderen mistet sitt høyre øye som følge av gjentatte slag mot ansiktet.
Bildene vi fikk se av henne og andre var mildt sagt opprørende.
Det har også vært flere dødsfall pågrunn av overivrige torturister.
Hun er i Norge nå, for å fortelle sin og sitt folks historie.
I mellomtiden har Politiet stormet huset hennes og fengslet hele familien.
Hennes Mor, og hennes fjorten år gamle lillesøster (broren soner en femårs dom,
ifølge marokkanske myndigheter begrunnet bombeplanting og deltakelse i voldelige demonstrasjoner).
Det er særdeles lite hyggelig å tenke seg hennes situasjon, kanskje særlig når man tenker på forholdene i fengslene.
Hun var ikke gråtkvalt ett sekund, ikke engang da hun sa at hun var klar for å gjøre det ultimate offer for sitt land,
om det skulle komme til det. Det er dessverre en overhengende mulighet
for at en hjemreise kan bli fatal i hennes tilfelle.
Bruddstykker av forhistorien
I 1975 erobret Marokko områdene i Vest-Sahara.
Situasjonen er (og har vært i over tretti år) kritisk for urbefolkningen.
De blir diskriminert, trakassert, torturert og ikke minst; totalt kontrollert
av enorme marokkanske politistyrker. Menneskerettigheter blir overtrådt på daglig basis.
Den internasjonale domstolen i Haag har for lenge siden besluttet at Marokko
ikke har noen rettigheter eller relevante bånd til disse okkuperte områdene.
Urbefolkningen (sahwrabiene) ønsker å opprette en egen stat, og forvalte sine egne naturressurser
(hovedsaklig fisk og fosfor). I stedet lever de i flyktningleirer i ørkenen, uten tilstrekkelig tilgang
på mat, klær og vann.
Journalister har ikke tilgang til de okkuperte områdene.
Om noen blir oppdaget mens de tar bilder av noe som helst som inkluderer politiet
(og alt inkluderer politi i disse områdene, det er flere politimenn enn vanlige borgere)
blir tauet inn på politistasjonen, hvor de blir avhørt i timesvis, før kameraer blir beslaglagt,
og journalisten utvist fra landet.
Historiebøkene de gir til barn og studenter, både i Marokko og i Vest-Sahara inneholder
rekonstruerte fakta om Marokkos såkalte rettigheter til områdene.
Det er en kvalmende hjernevasking av ett helt folk.
Norges rolle
Skal jeg ikke si så mye om, men i bunn og grunn går det ut på at vi støtter Marokkos urettmessige okkupasjon,
samt deres ulovelige utnyttelse av Vest-Saharas naturressurser gjennom flere store selskaper som investerer og tjener penger på situasjonen der nede. Utenriksdepartementet fraråder nå Norske selskap å investere i områdene, men det er altså ikke ulovlig (om enn aldri så uetisk).
Media har ignorert denne situasjonen, dette folket i over tretti år.
Norske bedrifter spytter velvillig ut midler og utstyr i blodige, korrupte Marokkanske hender.
I mellomtiden sitter ett helt folk å venter i ørkenen, og drømmer om å få landet sitt tilbake.
Hun kommer fra Vest-Sahara, en ekte sahwrabikvinne.
Foredraget hun holdt på skolen vår var en øyneåpner av dimensjoner.
Jeg gjengir deler av det, fordi hun ba oss om å informere andre.
Jeg begynner med å gjenfortelle noen av hennes egne erfaringer.
Hun studerer ved ett Marokkansk Universitet.
Ikke bare blir hun trakassert og behandlet som mindreverdig av store deler av
elevene og personalet(de marokkanske), hun blir også urettferdig vurdert i fagene, akkurat som alle sahwrabier.
Forresten er det langt i fra alltid hun har tilgang til skolens fasiliteter.
Hun er nemlig menneskerettighetsaktivist, riktignok av den fredelige typen, men det spiller tydeligvis liten rolle.
Hun har tilbrakt mye tid i fengsler (av helt annen standard enn de man finner i Norge).
Myndighetene tauer inn alle sahwrabistudentene (også de som ikke deltar) når det forekommer
fredelige demonstrasjoner. Det er lett å lage fiksjonelle lovbrudd for disse, da de helt enkelt blir torturert
til de underskriver en tilståelse på det lovbruddet myndighetene har funnet det for godt å anklage de for.
Torturmetodene består bl.a. av gjentatte slag på diverse steder av kroppen, elektrisk sjokk,
voldtekt/trusler om voldtekt, brenning, syre på hud og andre bestialske metoder.
En metode som var ny for meg; den tiltalte legges i et stort kar med vann,
så blir han/hun slått i hodet med en eller annen form for håndholdt slagvåpen.
I frykt for å bli slått dykker personen under vannet.
Når man må opp for å trekke pusten (ja, du gjettet det) så blir vedkommende slått i hodet/ansiktet igjen.
Dette gjentas til personen er nesten livløs.
Under en demonstrasjon ved deres universitet brøt Marokkanske politistyrker seg inn på campus.
De omringet studentene og kastet tåregass mot dem. I situasjonen som fulgte ble flere sahwrabi-studenter
alvorlig skadd. En venninne av foredragsholderen mistet sitt høyre øye som følge av gjentatte slag mot ansiktet.
Bildene vi fikk se av henne og andre var mildt sagt opprørende.
Det har også vært flere dødsfall pågrunn av overivrige torturister.
Hun er i Norge nå, for å fortelle sin og sitt folks historie.
I mellomtiden har Politiet stormet huset hennes og fengslet hele familien.
Hennes Mor, og hennes fjorten år gamle lillesøster (broren soner en femårs dom,
ifølge marokkanske myndigheter begrunnet bombeplanting og deltakelse i voldelige demonstrasjoner).
Det er særdeles lite hyggelig å tenke seg hennes situasjon, kanskje særlig når man tenker på forholdene i fengslene.
Hun var ikke gråtkvalt ett sekund, ikke engang da hun sa at hun var klar for å gjøre det ultimate offer for sitt land,
om det skulle komme til det. Det er dessverre en overhengende mulighet
for at en hjemreise kan bli fatal i hennes tilfelle.
Bruddstykker av forhistorien
I 1975 erobret Marokko områdene i Vest-Sahara.
Situasjonen er (og har vært i over tretti år) kritisk for urbefolkningen.
De blir diskriminert, trakassert, torturert og ikke minst; totalt kontrollert
av enorme marokkanske politistyrker. Menneskerettigheter blir overtrådt på daglig basis.
Den internasjonale domstolen i Haag har for lenge siden besluttet at Marokko
ikke har noen rettigheter eller relevante bånd til disse okkuperte områdene.
Urbefolkningen (sahwrabiene) ønsker å opprette en egen stat, og forvalte sine egne naturressurser
(hovedsaklig fisk og fosfor). I stedet lever de i flyktningleirer i ørkenen, uten tilstrekkelig tilgang
på mat, klær og vann.
Journalister har ikke tilgang til de okkuperte områdene.
Om noen blir oppdaget mens de tar bilder av noe som helst som inkluderer politiet
(og alt inkluderer politi i disse områdene, det er flere politimenn enn vanlige borgere)
blir tauet inn på politistasjonen, hvor de blir avhørt i timesvis, før kameraer blir beslaglagt,
og journalisten utvist fra landet.
Historiebøkene de gir til barn og studenter, både i Marokko og i Vest-Sahara inneholder
rekonstruerte fakta om Marokkos såkalte rettigheter til områdene.
Det er en kvalmende hjernevasking av ett helt folk.
Norges rolle
Skal jeg ikke si så mye om, men i bunn og grunn går det ut på at vi støtter Marokkos urettmessige okkupasjon,
samt deres ulovelige utnyttelse av Vest-Saharas naturressurser gjennom flere store selskaper som investerer og tjener penger på situasjonen der nede. Utenriksdepartementet fraråder nå Norske selskap å investere i områdene, men det er altså ikke ulovlig (om enn aldri så uetisk).
Media har ignorert denne situasjonen, dette folket i over tretti år.
Norske bedrifter spytter velvillig ut midler og utstyr i blodige, korrupte Marokkanske hender.
I mellomtiden sitter ett helt folk å venter i ørkenen, og drømmer om å få landet sitt tilbake.
Sist endret av miles; 13. november 2007 kl. 02:59.