Sitat av
Provo
Dersom fundamentet av filosofisk mahayana-buddhisme er utledninger basert på trivialismen som følger av eksplosjonsprinsippet, så er det bare fjas. Praktisk talt per definisjon. Dersom det ikke er tilfelle må du ta selvkritikk på dårlig fremlegging av nevnte fundament.
Tar selvkritikken. En utgreiing av fundamentet vil for øyeblikket kreve alt for mye tid og kapasitet og får ligge til en annen gang. Jeg forsøkte, men overvurderte min evne til å samle trådene og komprimere materialet på det groveste.
Sitat av
Provo
Men siden den påstanden i seg selv ikke kan være en absolutt sannhet uten å motsi seg selv, så må det da være åpent for at absolutte sannheter finnes, som igjen motsier den opprinnelige påstanden. Det er med andre ord nødvendigvis galt.
Fra et Zen-synspunkt fornekter man ordenes verdi og evne til å uttrykke virkelighet, derfor er det stort rom for paradokser i Zen-litteraturen, deriblant nevnte utsagn. Men igjen, til en annen gang.
Sitat av
Provo
Dette var da bemerkelsesverdig lite zen.
Noe helt grusomt, selv om det på tidspunktet var ganske tilfredsstillende.
Så til det jeg skulle si:
Da er jeg tilbake etter en selvpålagt timeout. Jeg innså plutselig nøyaktig hvor idiotisk jeg oppførte meg blindet av stolthet og overbevisning om egen posisjons fortreffelighet, begge deler vurdert fra en Buddhistisk synsvinkel som negative uttrykk for selvhevdelse.
Når man ender opp med å mislike seg selv ved gjennomlesning av det man poster er det på tide å ta noen steg tilbake og trekke pusten. Jeg lot meg provosere over det jeg lenge har oppfattet som arroganse og overbærenhet fra personer som fronter vitenskap som den eneste modellen for virkelighetsforståelse, i jakten på å undergrave dette ble jeg det jeg ville kjempe mot. Det er egentlig spesielt å se at jeg gikk i skyttergraven allerede fra åpningsinnlegget.
Så er det tid for canossagang.
Til alle som fikk høre at de ble streket av for på en metaforisk tavle hvor det ble ført regnskap for de som ikke forstod hva jeg skrev: Beklager.
Til amdb73 som fikk kylt en klyse bitende sarkasme etter seg: Beklager. Jeg mener imidlertid fortsatt at du er en av de minst sympatiske debattantene på dette forumet i kraft av egen skråsikkerhet, men det får være min sak.
Til sist vil jeg redegjøre kortfattet for min posisjon, denne gangen i en sammenhengende form som ikke forutsetter at man må kjenne tankegangen min fra før for å forstå hva som menes, og fritt for personangrep. Deretter tror jeg at jeg ser min rolle i denne tråden som avsluttet.
Filosofisk skepsis
1. Mitt argument presentert så langt er selvfølgelig en versjon av den epistemologiske problemstillingen som kalles regress-argumentet.
http://en.wikipedia.org/wiki/Regress_argument
Enhver påstand som presenteres som sann må kunne utledes fra en foregående sann påstand. Som de fleste vil skjønne vil rekken av foregående sanne påstander strekke seg inn i uendeligheten, med mindre vi aksepterer en «første prinsipp» årsak, som f.eks. Gud eller en tilsvarende absolutt sannhet hvor årsaksrekken starter og som kan aksepteres av alle som universalt sant uansett plassering i tid og rom.
http://en.wikipedia.org/wiki/First_principle
Min påstand er:: Fundamentalt kan vi ikke vite noe, som konsekvens er vitenskapen hverken mer eller mindre almengyldig som virkelighetsmodell enn andre modeller.
Vitenskapen jobber ikke med absolutte sannheter. Vitenskapen jobber innenfor en modell hvor vitenskapen har satt sine egne parametre og metoder for å kunne definere hva som er sant, og jobber derfor fundamentalt ut fra uverifiserbare startpunkt. Enhver sannhet som vitenskapen finner fram til vil derfor være gyldig kun innenfor den rammen vitenskapen selv definerer som sannhet med mindre vitenskapen skulle kunne klare å føre sin årsaksrekke tilbake til et universalistisk første prinsipp. Så lenge vi ikke har tilgang til et første prinsipp vil vitenskapelig sannhet og alle andre former for sannhet være relativ.
En relativ sannhet er ikke så mye mer eller mindre relativ enn en annen relativ sannhet, ikke så mye mer eller mindre sannsynlig. Den er relativ. Sannsynlighet er i dette tilfellet en abstraksjon.
Jeg vil imidlertid ikke påstå at det ikke finnes absolutte sannheter/første prinsipper. Jeg vil påstå at vi ikke har tilgang til noen, samt sette spørsmålstegn ved hvorvidt det er logisk mulig å finne noen.
2. Regress-argumentet er et av tre argumenter kjent fra Münchhausens trilemma som stipulerer hovedproblemene i den epistemologiske tenkningen rundt verifisering av sannhet. De to andre argumentene er henholdsvis sirkel-argumentet hvor teori og bevis støtter hverandre i en runddans og det aksiomatiske argumentet hvor man velger seg et random startpunkt å utlede kunnskap fra (foundationalism).
http://en.wikipedia.org/wiki/M%C3%BCnchhausen_trilemma
Vi har selfølgelig også Humes induksjonsproblem.
http://en.wikipedia.org/wiki/Problem_of_induction
Det jeg har tatt opp her bør imidlertid være kjente tanker for de fleste som beskjeftiger seg med vitenskapsfilosofi. Man kan med stor trygghet påstå at ingen har lyktes med å føre en argumentasjon som tilfredsstillende løser problemene stilt opp av hverken Münchhausens trilemma eller Humes induksjonsproblem. De filosofiske skeptikernes problemstillinger har så langt vist seg ugjendrivelige.
3. Pyrrhonistisk tankegang tar skepsis til det ekstreme. Mangelen på verifiserbarhet gjennom et første prinsipp ledet til et konsept som postulerer at empiri og tro rundt sannhetsgehalten i enhver påstand er nytteløst som middel til å finne sannheten, sannhet og falskhet blir derfor irrelevant. Våre sanseerfaringer er hverken sanne eller falske. Pyrrhonistene innrømte imidlertid at våre fenomenologiske opplevelser tilsynelatende ga f.eks. Opplevelsen av smerte, men kun tilsynelatende. Pyrrhonsistenes svar på spørsmålet «er det ikke viten at man ikke kan vite?» er at man heller ikke kan vite at man ikke kan vite.
På sikt skulle den Pyrrhonistiske skolen bli splittet i to, da akademisk skepsis oppstod som en avlegger. Akademikerne mente fortsatt at man ikke kunne vite noe men postulerte at man i hverdagen kunne bruke en sannsynlighetsmodell for å estimere hva som var mer sant, og hvilket trosbasert element som da var mer sannsynlig.
http://en.wikipedia.org/wiki/Pyrrho
http://en.wikipedia.org/wiki/Academic_skepticism
Konklusjon:
Münchhausens trilemma står i veien for enhver verifisering av sannhet hvilket gjør all sannhet vi påberoper oss relativ. Vi har ikke tilgang til et første prinsipp vi kan verifisere, og et aksiomatisk utgangspunkt eller en sirkellogikk vil feile nettopp pga. regressargumentet og mangelen på et første prinsipp av universal karakter.
Flere forsøk er blitt gjort på å unnvike eller omgå Münchhausens trilemma uten nevneverdig suksess. Som vi ser av f.eks. De akademiske skeptikerne mener disse seg å kunne operere med sannsynlighetsvurderinger i forhold til rangering av sannhetsgehalten av kunnskap.
Min påstand er at en slik rangering av sannsynlighet ikke kan fundamenteres logisk, da også enhver sannsynlighetsvurdering vil rammes av kriteriene for Münchhausens trillema. Å appellere til «sunn fornuft» i et spørsmål om å bevise validiteten av noe er ikke et godt argument. Å påstå at en hypotese er en annen overlegen er dermed dypest sett uverifiserbart og har ingen verdi. Tilsynelatende er virkeligheten i takt med vitenskapen, men kun tilsynelatende. Å påstå at et vitenskapelig utsagn har høyere sannhetsverdi enn et religiøst er dermed basert på tro. Ikke religiøs tro, men troen på at den modellen du foretrekker for forståelse av virkeligheten er andre modeller overlegen, hvilket sammenfaller bra med hva som er definisjonen av scientisme.
http://en.wikipedia.org/wiki/Scientism
Ref. Trådstarters spørsmål vil mitt svar da bli at det rasjonelle valget hverken er Gud eller vitenskapen, men en forkastning av samtlige alternativer til fordel for filosofisk skepsis.
P.s
Et annet forsøk på å nøytralisere Münchhausens trilemma er Poppers kritiske rasjonalisme. I mine øyne er dette en tankegang som kan sidestilles med å gjemme elefanten i rommet ved å hive et teppe over den, men jeg skal ikke påstå at jeg er tilstrekkelig skolert i denne tankegangen til å direkte avfeie den. Mye kan nok bli sagt om dette temaet. Mye mer kan nok også sies om sannsynlighetsvurderingene i forhold til sannhetsgehalten for den enkelte påstand, men det får bli opp til noen andre. Ambisjonen for denne posten er ikke mer enn å vise min filosofisk skeptiske posisjon.
http://en.wikipedia.org/wiki/Critica...and_positivism
P.p.s
Pyrrhonistene mente at individets forkastelse av alle syn om sant eller falskt var veien å gå til fred i sinnet. Fra den tankegangen er det naturlig å trekke inn Zen og Mahayana-Buddhisme som en ekvivalent. Å skulle gi en gjennomgang verdig temaet blir imidlertid en så omfattende og tidkrevende oppgave at det må bli et senere prosjekt.
Gassho
Apraksin