Hey,
http://www.dagbladet.no/2012/03/31/k...lter/20924592/
Dette er en kronikk skrevet av en ung kar som det å velge NAV og dagpenger fremfor det å jobbe til tross for at man er arbeidsdyktig.
Det har vært mange sterke meninger om denne kronikken, og nå lurer jeg på hva Freakforum synes.
MIN MENING
Artikkelforfatteren innrømmer selv at han er fullt i stand til å jobbe. Han har ingen fysiske eller psykiske defekter som hemmer ham i arbeidslivet. Og hva er grunnen til at han velger å ikke jobbe?
Mangel på motivasjon.
Gjennom flere avsnitt beskriver han med et godt og voksent vokabular hvordan han rett og slett ikke har lyst til å ta seg en "vanlig" jobb når han ikke føler han får nok igjen for det. Han snakker også om det såkalte presset som er på de av oss som vokser opp med "du kan bli hva du vil"-talen fra være foreldre, og hvordan de høye ambisjonene hans gjør at han ikke får noe ut av å ta f eks en butikkjobb.
I mine øyne er dette respektløst. Jeg er fullt klar over at det finnes mange i Norge som gjør dette av nøyaktig samme grunn, men å lese en lang kronikk hvor fyren i svevende ordelag nesten latterliggjør staten som lar ham leve gratis, det bryter en grense for min del.
Tror han at han er den eneste som har høye ambisjoner? At han er den eneste som hater å jobbe i butikk? Som blir nedstemt av å ha en slik jobb? Det er ikke mer enn et par år siden jeg jobbet i Bunnpris på Grønland selv, og hatet jobben. Kollegene var hyggelige, kundene var greie, arbeidstidene helt vanlige, men jeg hatet jobben fordi det ikke var dette jeg hadde drømt om. Pengene forsvant til husleie, strøm og mat, og resten av måneden levde jeg på en 50-lapp om dagen, om jeg var heldig, før det igjen var lønning og på'n igjen neste måned.
Han er altså ikke den eneste som har det sånn. De aller fleste har faktisk vært der en gang i livet. Det er noe man går gjennom. Og likevel sitter artikkelforfatteren der og sutrer over hvordan slike jobber ikke står til hans forventninger til arbeidslivet.
Folk som denne fyren burde fratas all støtte. Vil han ikke jobb? Greit, spis First Price-brød og drikk vann, da, så får vi se hvor lenge du gidder det. Jeg blir kvalm. Det setter alle av vår generasjon i et dårlig lys og tapper landet vårt for ressurser. At lønna mi betaler for slaraffenlivet til denne pikken er helt uakseptabelt, og det er nesten rart han tør å leve på denne måten, for det er så nært en åpen invitasjon til juling som man kommer.
Hva er deres tanker om denne praksisen? Noen med alternative synspunkter? Egne erfaringer?
Åpningsposten min er nok preget av en god del raging, men jeg håper en eventuell diskusjon kan holdes på et voksent og høflig plan.
http://www.dagbladet.no/2012/03/31/k...lter/20924592/
Dette er en kronikk skrevet av en ung kar som det å velge NAV og dagpenger fremfor det å jobbe til tross for at man er arbeidsdyktig.
Det har vært mange sterke meninger om denne kronikken, og nå lurer jeg på hva Freakforum synes.
MIN MENING
Artikkelforfatteren innrømmer selv at han er fullt i stand til å jobbe. Han har ingen fysiske eller psykiske defekter som hemmer ham i arbeidslivet. Og hva er grunnen til at han velger å ikke jobbe?
Mangel på motivasjon.
Gjennom flere avsnitt beskriver han med et godt og voksent vokabular hvordan han rett og slett ikke har lyst til å ta seg en "vanlig" jobb når han ikke føler han får nok igjen for det. Han snakker også om det såkalte presset som er på de av oss som vokser opp med "du kan bli hva du vil"-talen fra være foreldre, og hvordan de høye ambisjonene hans gjør at han ikke får noe ut av å ta f eks en butikkjobb.
I mine øyne er dette respektløst. Jeg er fullt klar over at det finnes mange i Norge som gjør dette av nøyaktig samme grunn, men å lese en lang kronikk hvor fyren i svevende ordelag nesten latterliggjør staten som lar ham leve gratis, det bryter en grense for min del.
Tror han at han er den eneste som har høye ambisjoner? At han er den eneste som hater å jobbe i butikk? Som blir nedstemt av å ha en slik jobb? Det er ikke mer enn et par år siden jeg jobbet i Bunnpris på Grønland selv, og hatet jobben. Kollegene var hyggelige, kundene var greie, arbeidstidene helt vanlige, men jeg hatet jobben fordi det ikke var dette jeg hadde drømt om. Pengene forsvant til husleie, strøm og mat, og resten av måneden levde jeg på en 50-lapp om dagen, om jeg var heldig, før det igjen var lønning og på'n igjen neste måned.
Han er altså ikke den eneste som har det sånn. De aller fleste har faktisk vært der en gang i livet. Det er noe man går gjennom. Og likevel sitter artikkelforfatteren der og sutrer over hvordan slike jobber ikke står til hans forventninger til arbeidslivet.
Folk som denne fyren burde fratas all støtte. Vil han ikke jobb? Greit, spis First Price-brød og drikk vann, da, så får vi se hvor lenge du gidder det. Jeg blir kvalm. Det setter alle av vår generasjon i et dårlig lys og tapper landet vårt for ressurser. At lønna mi betaler for slaraffenlivet til denne pikken er helt uakseptabelt, og det er nesten rart han tør å leve på denne måten, for det er så nært en åpen invitasjon til juling som man kommer.
Hva er deres tanker om denne praksisen? Noen med alternative synspunkter? Egne erfaringer?
Åpningsposten min er nok preget av en god del raging, men jeg håper en eventuell diskusjon kan holdes på et voksent og høflig plan.