Takker boogeyman, setter pris på et så fint svar

Nei, det har alltid vært turbulens i vårt forhold. Helt siden jeg var 12 år. Men nå har han gått over grensen. Så nå har jeg tatt det valget i å slutte å la meg bli terrorisert. Jeg har aldri noe igjen for å krype for han.

Han er en dritt. Noe som jeg fikk bekreftet her på bursdagen min 11. Mai. Jeg fikk ikke så mye som en telefon fra han før etter 9 dager. Altså 20. Mai. Selv om jeg er "stor" gutt, så er det både sårende og kanskje litt frustrerende.

Og som du sier, jeg hadde heller ikke ofret kvalitetstid til min egen far. Det er jo enormt viktig! Hvis vi hadde hatt et normalt og flott forhold. Men det har ikke jeg, så jeg kan ikke tenke i den banen...

Edit: Jeg har et perfekt forhold til moren min. Kunne ikke tenkt meg noe bedre. Vi snakker om alt, og jeg har ingen hemmeligheter. Total tillit til hverandre.

Etter "Lov om vergemål for umyndige" står det i §1 at en umyndig er en person mindreårig eller er umyndiggjort. Mindreårig er en person som er under 18 år(som er kongens myndighetsalder). Videre i denne loven sier §2 at en umyndig person kan ikke selv råde over sine midler eller binde seg rettslig. Det betyr at din formynder/verge har fulle rettigheter over dine penger. Bortsett fra de du har tjent gjennom eget arbeid fra fylte 15år.

Så har dine foreldre vært gift? Er de skilt? Om de aldri har vært gift så har din mor foreldreansvar etter Barnelova §35. Om de er gift så har begge likt ansvar, er de skilt kan de sette opp avtale om foreldreansvar og uten slik avtale er det fortsatt likt ansvar(§34).

Lov om barn og foreldre (barnelova).
Lov om vergemål for umyndige.

Delusional, nei nei nei.. Her gjelder unntak. Selvfølgelig regnes ikke faren som verge når mor og far har vært skilt siden han var 4-5 år. Da er moren alene verge.

Skulle tatt seg ut, om psyko-fedre Norge rundt kunne dukke opp, hente ut unga sine fra jobber, være med på foreldremøter osv...

Edit:

Har din mor ansvar for den daglige omsorg, er det opp til henne

Edit: såg ikke at moren hadde ansvar for daglig omsorg, det nevntes ikke det i hovedtråden

Nå er det nøyaktig to uker siden jeg postet første post.

Og her er trolig mitt siste kapittel ang. dette dilemmaet med faren min.

På mandag så fikk jeg SMS av stemoren min:
- Der spurte hun om jeg ville komme i min søsters to årsdag idag. Og jeg tenkte null problem siden det var en god del folk fra slekta som kom til å komme.
- Den røde tråden med å reise bort var: å få hentet passet mitt og en mp3-spiller faren min har lånt en god stund. Og jeg trenger begge delene. Så jeg reiste.

Når jeg kom bort så var det gjester i alle retninger. Jeg gikk rett inn, uten om og men. Der kom søsteren min i full fart mot meg, og jeg ga presangen til henne. Slo godt an!

Faren min sa ikke et ord. Jeg satt å snakket med moren til stemoren min.

Etter en stund så var det middag, alle gikk dermed inn på kjøkkenet. Og siden det har alltid vært tradisjon at min plass med bordet var på siden av pappa. Så ble jeg jo tvunget inn i hjørnet med han. Han sa ikke et ord under hele middagen.

Etter hvert så folket ble metta, så gikk vi inn i stuen. Der fortsatte det samme som i begynnelsen. Jeg satt der i samme stolen i 2 timer.

Så plutselig reiser far til stemoren min seg opp og sier, "På tide å reise." - "ENDELIG! Da tenkte jeg på hjemturen selv. For å unngå noen som helst pinlig samtale med far min. Selv om jeg visste den ville komme uansett.

Stemoren min skulle da kjøre tanten hjem, ei gammel røy som er så å si invalid. Og hvem stod igjen da?

Jo, meg, far min og ungene.

Han ville ta en prat, oppe i 2. etg. fordi han skulle stelle søsteren min på badet.

OK, tenkte jeg. På tide med en ny moral-preken.

- BLA,BLA,BLA... OSV.

Plutselig klikket det for karen. Han fløy på meg, ristet meg nok til at jeg mistet balansen. Og rett etterpå, dyttet han meg ned trappen mens han skriker "Kom deg ut din helvettes drittunge! Osv,osv.."

Saken er det at han gjorde meg fysisk vondt, ikke at jeg er noen pingle, men det gjorde vondt i alle slags mulige lem.

Ja, klart det gjorde mer vondt pga skrekken med at han hoppet på meg, men uansett!

Jeg kjørte scooter fra dem og hjem rett etterpå.. Det er vel rundt 2-3 mil fra dem og hjem.

Hele tiden var jeg livredd for at han skulle ta meg igjen og gjøre meg noe mer.

Men nei, jeg traff aldri på han på veien.

Skrekken for at han skulle stoppe meg før jeg var komt hjem var stor! Så jeg kjørte gjennom gatene for å komme hjem til huset. Men idet jeg kjører bånn gass i gardsrommet, så merket jeg noe. Jeg stoppet opp, og trillet tilbake til gaten. Og rett borti gaten så så jeg en prikk-lik bil! Bare 100m fra innkjørselen vår!

Det fikk meg inn i huset i en helvettes fart. Men når jeg kikket fra stuevinduet så var bilen gone!

Så hele shitten har fått meg til å lure.

- Det er godt mulig det var han som skulle stoppe meg før jeg var komt hjem. Fordi han angret eller noe.

- Eller kan det være meg, altså halusinasjoner av et eller annet slag?! Jeg aner ikke. Men kan det være tilfelle?


Setter pris på seriøse svar slik som før! Jeg skriver også inn for å roe nervene. Jeg er totalt oppskaka! Svetten renner, og sannelig noen tårer i ny å ne Men uansett, takk til de som orker å lese gjennom denne dritten. Betyr veldig mye for meg.

Og ja, faren min er en syk mann.

Eneste positivet som kom ut av det, var at jeg klarte å stjele tilbake mp3-spilleren min

Kos & Klem
dANI-


EDIT: Har jeg glemt noe som kan være med på en konklusjon, så ikke nøl med å spørre! Jeg beklager hvis det er skrivefeil og lignende! Er ikke helt med mine fulle fem.

Dette er en situasjon du ikke kan la han komme unna med. Jeg skal ikke drive å slenge dritt om faren din, men han trenger hjelp. Kontakt din mor/stemor, og fortell hele storyen. Når det gjelder at du såg bilen, så kan det faktisk ha vært en halusinasjon ja. Når du på vei hjem kjørte som bare pokker, og tenkte hele tiden på at han skulle ta deg igjen, eller stå og vente på deg i din innkjørsel når du kom hjem, kan faktisk få deg til å tro at du såg bilen idet du nærmet deg hjemmet ditt, på grunn av at du tenkte så mye på det i forkant.

Du er ivertfall nødt til å ta opp dette her med noen du kjenner, som forstår og kan hjelpe deg.

Lykke til.

hmmm.. Du burde si det til noen ja, kanskje spessielt moren din. Hva med å prøve terapi for deg og faren din eller noe sånt. Det er av og til lettere å få fram ting man vil ha sagt vis det er en utenforstående som kan megle og komme med forslag. Det er bare et forslag. Håper det går bedre mellom deg og faren din hvertfall. Sånne situasjoner er ikke enkle.

Edit: Det er vel kanskje litt usannsnylig at faren din vil være med på noe sånt da.. men men

For all del ikke prøv å gå og snakk med han alene ivertfall. Skal du prate med han, så ha en annen voksen med deg, slik at det ikke repeterer seg det han gjorde mot deg forrige gang du var alene med han. Den andre personen du tar med deg trenger ikke nødvendigvis høre på hva du og faren din snakker om, men bare du har noen andre som holder et øye til dere to, slik at visst noe skulle skje, så er du ivertfall ikke der alene denne gangen.

Derfor jeg sa at han kanskje kunne ringe

Etter min mening, så er det ihvertfall ikke noe galt og i det minste kunne prate normalt med far sin. Samme å jævlig en far kan være skulle jo folk gjerne ønske at di ihvertfall kunne vært venner.

Det gjelder fortsatt. Takk.

Edit: Takker for støtten tEHB og dere andre