Har lest litt om nær døden opplevelser, og syns det er fascinerende lesning. Henviser blant annet til unsolved.com som også har mange andre interessante fenomener å vise til som UFOer og aliens som har landet i ørkenen i USA men som forsvaret i USA bare dysser ned. Noen som har opplevelser å dele på dette området?

Holdte på å drunke i Cuba, men heldigvis kom det et par kjekke cubanere og reddet meg. Kan ikke si at noe endret seg siden den gangen, en at jeg ble redd da og der.

Vel, Jeg vet med 100% at det er noe annet i denne verden som ikke alle kan se, Har selv vært klinisk død i 20 min.
Og er uforklarlig å beskrive. Når man dør skal man visstnok utskille så store mengder DMT (Se tråden til mentalment) at det drar deg inn i en annen verden, noe jeg kan gå god for. Ikke har jeg prøvd dmt, men mange andre mennesker som har prøvd dmt og hatt nær døden opplevelser ser mange like linjer.

Nærmeste jeg har vært en nær døden opplevelse var når jeg var i Tyrkia i ei alder av 6 år. Jeg, min far og en kompis av han hadde dratt til stranda, de hadde lagt seg i sola på stranda, jeg la meg på en flytemadrass ute i havet. Jeg klarte da å sovne etter en stund og var kommet et godt stykke ut før jeg våknet, og fikk selfølgelig panikk.

Dermed falt jeg av flytemadrassen og ut i det dype vannet. Som en liten notis vil jeg nevne at jeg ikke var svømmedyktig for fem flate øre og sank rett til bunns. Men før rett før jeg jeg kunne ta i bakken med føtterne klarte jeg å sperre opp øynene og se meg omkring. Jeg så hvordan bølgene ovenfor meg påvirket synet mitt på bakken, jeg så hvordan solen skinte gjennom alt vannet og på en måte gjorde det hele diffust. Og selv om jeg var kansje en meter under vann, var jeg helt og totalt rolig. Jeg nøt bare synet av havet, sola og sandkornere som spilte sammen.

Det var kansje den eneste gangen jeg har vært helt og totalt "in peace with myself".

Jeg husker ikke selv at jeg ble reddet, men kompisen til fattern hadde hoppet uti da han så at jeg ikke lå på flytemadrassen lengre. Akkurat hvor lenge jeg var under vannet vet vi ikke den dag i dag, og jeg klarer ikke åpne øynene under vann.

Interessant. Det jeg har lest hittil om nær døden opplevelser er at man er i en slags total fred med seg selv. Ingenting annet betyr noe. Man har bare lyst til å flyte med i det en opplever. Har også lest at folk opplever å sveve over seg selv på sykehussengen og at enkelte sykehus har lagt i stand bilder som er utenfor rekkevidde utenom de som er helt opptil taket. Kan bli spennende å se om den forskningen bidrar til resultater.

Min mor var vitne til en nær døden opplevelse. Det var faren til hennes eksmann. Han hadde ligget i koma i flere dager, hvorpå han plutselig sperret opp øynene og sa " ser dere ikke det herlige lyset der borte" og pekte mot veggen. Mange vil sikkert fnise og si det var en hallusinasjon. Men alt jeg har lest om nær døden opplevelser sier omtrent det samme. et hvitt, sterkt lys, etterfulgt av en slags briefing av ens eget liv og i enkelte tilfeller et valg om en vil gå tilbake eller fortsette reisen. Har lest endel på amerikanske nettsteder, og alle historiene bærer preg av at det er en ubetinget kjærlighet i det man opplever. Kun noen enkelte har dårlige opplevelser. Det gir meg håp. Og jeg tror på sjelens videre gang.

PS: Det verste med å tro på dette er at man føler seg ensom til tider. Jeg har ingen i nær omgangskrets som deler mine synspunkter på dette. Mange tror til og med at jeg begynner å bli gal. haha

hmm husker en gang jeg og noen kompisser kjørte bil...skulle ta sving og plutselig kommer det en annen bil (som kjørte "litt over grensa" holdt vel 80-90 ) BANG rett i sia på oss .traff heldigvis bagasjerommet....hadde han truffet 20-30 cm lengre opp hadde jeg og kameraten min garantert dødd. har tenkt på det i etterkant for og si det sånn... det rare vi kom alle ganske uskadde fra det. ufattelig og se hvilke krefter som ligger bak alt dette...den andre bilen knakk bokstavelig talt motorblokka

Som Sky har presisert, er det ikke slike hendelser trådstarter sikter etter.

Det har jeg også lest. Bokmerket artikkelen og her er den. Interessant lesning.

Noen her som har sett livet i revy? Det synes jeg høres spennende ut. Litt som om hjernen innser at nå er alt håp ute, og gjør seg klar til å koble ut, og i det øyeblikket husker man alle store hendelser i livet sitt.

Jeg leste også om en kvinne i USA som hadde gått ut av operasjonssalen for å følge en sykepleier, som håndterte en sprøyte littt kritikkverdig. (hun kunne blitt stukket) Da kvinnen våknet sa hun at hun ikke måtte håndtere det medisinske utstyret på den måten, for da kunne hun blitt skadet. Sykepleieren ble visst helt paff da hun ble konfrontert med det kvinnen sa.

Jeg har sett livet mitt passere i revy og kan underskrive på at det var interessant. Men hvor mye jeg var klar over det før det hele var over skal kunne diskuteres. Jeg kjente meg helt klart igjen i milepælene i livet mitt, men de kom i bruddstykker og ikke sånn som de fleste oppfatter at livet passeres i revy.

Via familiealbum, visse lignende hendelser som vekker opp gamle fortrengte minner, objekter som minner deg på ting eller vekker følelsene dine sånn som gamle feriefoto eller årbok, oppsamlede ting fra barndommen som tegninger, skolebøker, dikt fra barneskolen, fotballsko fra ungdomstidene, etc. samt situasjoner som er litt vanskelig å forklare uten å gå inn på visse detaljer av livet mitt som blir for omfattende til at jeg nevner det her. I tillegg til private og personlige ting som jeg aldri kommer til å legge ut her heller!

Men utenom de sistnevnte så forstår en kanskje at følelsen som kommer i en slik revy, er nostalgisk og det samme gjelder handlingen i revyen, som blir sammensatt i en sammenhengende regresjon i de siste sluttminuttene vil jeg anta, selvom jeg sitter på følelsen av at det er snakk om mange timer eller ihvertfall lang tid!

Regresjon her er mer menende tilbakekalling av minner enn selve funksjonsevnen, men du forandrer deg tilstandsmessig gjennom hver epoke, gradvis også i forkant, men da skjønner du det ikke før under selve tilbakekallelingen som jeg fra nå nevner som regresjon fordi det både er minnemessig og funksjonsmessig (f eks barnslig, eller i ungdomsepoken så gjenkaller du det rebelske i deg, eller redd hvis du gjenkaller noen skrekkelige minner, begynner å gråte eller får tårer i øynene hvis du gjenkaller triste minner, manisk hvis du gjenkaller noe ivrige minner, osv).

Hele tiden opplevde jeg at tiden ble tvetydig - det vil si at tankene mine gikk fort men sansene mine gikk sakte, som når jeg så bilder foran meg som minnet meg om et milepæl i livet mitt, så kunne jeg tenke mange tanker på en gang som virket som de gikk fortere og fortere slik som at jeg tenkte: "Wow, der er den jenta som jeg var hemmelig forelska i på ---" og i samme stund så gjenopplevde jeg samtaler denne jenta og jeg hadde gjort med hverandre før, under og etter den hendelsen jeg så for meg. De forskjellige emnene som strakk seg sikkert med ukers mellomrom mellom samtalene husker jeg - basert på temaene - ble alle forbundet med den ene forestillingen som representerte det milepælet som for eksempel et bilde fra en årbok kunne gjenkalle, dvs en eller et par spesifikke episoder fra den tiden, som alle samtaletemaene eller diskusjonene mellom henne og meg, som skjedde på forskjellige tidsrom i perioder på uker knyttes til den episoden du ser for deg i det øyeblikket.

Jeg hadde helt glemt eller fortrengt disse samtalene som i regresjonen dukket krystallklart fram i hukommelsen min sånn helt plutselig mens jeg fortsatte å tenke egne tanker som som: "Selvsagt! Denne samtalen husker jeg vi hadde i ---". Dette mens de aktuelle minnene om samtalene med hennes stemme og min egen som lød i bakgrunnen - klart og tydelig sammen med tankene mine som kommenterte episoden, var også like klart og tydelig! Jeg minns også jeg hørte bakgrunnsdetaljer som muligens var der under samtalene som også de strakk seg mellom forskjellige episoder på flere uker, tiltross for at jeg kun hadde en eller et par episoder som på et eller annet vis hadde satt dype spor å knytte de ulike samtalene til, og alle samtalene kom nesten likt med små intervaller til den aktuelle samtalen, som tilhørte den episoden jeg så for meg helt krystallklart - både visuelt og audielt!

Jeg tipper på at med min egen stemme som kommenterte de ulike temaene til den aktuelle samtalen til episoden og de andre samtalene mellom meg og henne som kom i intervaller - i uordnet rekkefølge - så var det kanskje tilsammen en 5-6 samtaler mellom oss på en gang + at jeg hørte min egen stemme som eneste monologen - i tillegg til bakgrunnslyder som kunne være alt fra veiarbeid som ikke hadde noe med episoden jeg så å gjøre, lyden av krittstreker som ble tegnet på en tavle, smålatter i en gruppe mennesker eller vindsus, akkustisk musikk, etc. Bakgrunnslydene var som regel enkle og skiftende. Enkle som i en om gangen, i motsetning til samtalene som kom flere samtidig med hovedtanken min som kommenterte det hele. Helt rått! Og dette eksemplet er antageligvis den dølleste hendelsen i den regresjonen (tilbakekallelse av en rekke minner). Og de samtidige samtaler og lyder med min stemme som kommenterer hendelsene gjør bare opplevelsen enda mer spesiell, siden alt - både visuelt og audielt - forekommer krystallklart i dine tanker og sanser!

Det helt råeste kom når du nådde barndommen. Da fikk du masse undrende spørsmål og overraskelser som utgjorde at nostalgifølelsen ble mer og mer overveldende - nesten som i en topp i lykkerusen på skikkelig knallgod ecstasy, minns jeg! Ender i nesten de samme synsforstyrrelser som en kan få på slik turing (rus), som starter med en klar og oversiktelig overblikk - for i få minutter senere å dirre eller vibrere synsbildet ditt så kraftig at du mister helt fokuset, og klarer ikke å stille bildet skarpt slik at du ser hva som skjer. Det vibrerer bare noe grønnjævli hele synsbildet ditt - opp og ned - mens du topper lykkerusen i nostalgien to the maximum! Så ble det helt mørkt eller med andre ord - jeg husker ikke mer.

Nå, ett år etter denne opplevelsen bærer jeg fortsatt preg av disse hendelsene som jeg husker i fra regresjonen, men som med tiden ser ut til å viske seg gradvis fra hukommelsen min dessverre. Snart er jeg på samme minnestadiet som før, det at jeg ikke kommer til å huske noe fra barndommen min og bare enkelte ting innimellom fra ungdomstida - mens jeg fester hukommelsen bedre av ting i nyere dato. For ett år siden var alle epokene i mitt liv like sterke i min hukommelse, men nå er det mer og mer i normalmodus - sånn du vanligvis husker av livet ditt. Det er virkelig en opplevelse jeg på en måte både kunne tenke meg å oppleve igjen, men samtidig tenkt meg å skippe hvis det skulle blitt en neste gang! Dette fordi det gjorde så sterkt inntrykk på meg det jeg så, og enkelte ting i regresjonen vil jeg mest sannsynlig for alltid fra nå av huske eller undre eller la meg overvelme nostalgisk til.

Noen ting vil jeg vel frykte eller føle ubehag og andre negative følelser på også, for du ser alle milepælene du har gått igjennom i livet ditt, på godt og vondt, sammensatt i en slags oppsamling av råmaterialer - altså det jeg snakket om i starten med familiealbum, lignende hendelser som vekker frem minner, spesielle objekter du knytter til diverse minner sånn helt spontant, osv. Dette "råmaterialet" kan du samle opp over flere dager i forkant og da forstår du ikke hva det er for noe annet enn at det plutselig øker i antall fremkalte minner, som du av en eller annen grunn trekker en sammenheng i hverdagslige ting og hendelser, for i de siste enten minuttene eller timene (jeg tror vel det er snakk om minutter men er ikke sikker) så kommer regresjonen, som er en slags redigert og sammensatt utgave av all oppsamlet råmateriale fra hendelser, situasjoner og objekter dagene i forkant.

I denne sammenhengen går det plutselig opp et lys for deg hva alt betyr og de fremstår som små klipp, filmsnutter eller virkelighetsnære forestillinger som først snurrer i sakte film foran deg mens tankene dine raser - og gjenkaller alle minnene du forbinder med disse klippa. Deretter blir klippene mer og mer sammenhengende, tankene kjører nå så fort at du blir svimmel, nostalgien gjør deg både glad og lei deg på en gang, alle minnene forbundet med de gjenkalte episodene veksler i rask takt mellom hverandre og tilslutt går glimta eller klippene så fort at det blir flashbacklignende fremkallinger eller lysbildefremvisningsaktig med en automatisk skift i fra 5-6 sekunder til tja, si 2 sekunder eller noe (eller 10-12 sek til 4-5 sek når jeg tenker meg om), og da stopper plutselig tankene dine opp og kjører i sakte film.

Kun bakgrunnslydene holder samme tempo som på det raskeste og i de aller siste øyeblikkene som jeg kan huske, når nå glimta går så raskt etter hverandre at de blir til disse vibrasjonene i synsbildet eller synsforstyrrelsen jeg nevnte tidligere, og først da blir bakgrunnslyden litt forvrengt som i pitch opp, eller bend ned i lydbildet for og tilslutt å stoppe helt opp den også. Etter det husker jeg ingen verdens ting. Nesten som en heftig drøm eller en tripp der det tilslutt går opp for deg som i en aha-opplevelse hva som faen meg skjer foran deg og fra det øyeblikk er det bare å lene seg tilbake og nyte hvert øyeblikk - de gode som de vonde!

NB! Kan kanskje bli litt uforståelig for noen det jeg har skrevet, men det er umulig å helt klare å fortelle hvordan en slik opplevelse av livet ditt i revy er, med ord og uttrykk som er i dag. Kanskje i fremtiden vil vi klare å lage slike ord som beskriver følelser, forestillinger, tanker, lyder, din egen stemme, sanser og atferdstilstand på en gang, som jeg har forsøkt å hente sammenligninger med, men etter å ha lest igjennom det forstår jeg det er umulig. At tida er tvetydig, både går sakte og fort på en gang, er i dette tilfelle umulig å forestille seg, som om du spoler en film bakover mens den spiller av fremover - to retninger på en gang!

I tillegg er nostalgien så progressiv knyttet til episodene som i en bestemt rekkefølge fra nyere dato til barndommen, at når du tilslutt når barndommen tar du helt av i en orgie av følelser. Vedder for at alt av endorfiner, dopaminer, adrenaliner, noradrenaliner, oxycytiner, testosteroner, serotoniner og alle de andre hormonene og kjemiske signalstoffene i kroppen produseres på maks akkord, og derfor får man denne rusfølelsen på slutten som ender opp i total amnesi eller hukommelsestap. Normalt sett skal man jo være død, men i tilfellene en overlever så enten husker du det eller så husker du det ikke pga disse stoffene i kroppen som utløser rusen eller nostalgien.

Jeg er sikker på at jeg opplevde mye mer, og kanskje mer karakteristiske nær-døden opplevelser som lyset i tunnelen eller møte med forfedre eller sånt, for jeg tipper på at etter at du ser livet ditt passert i revy, kommer det vitenskapen kaller for hallusinasjonene og vrangforestillingene. Jeg som den kyllingen jeg er tålte sikkert ikke rusen som kom etter at livet var ferdig passert i revy, og husker derfor ikke noe av disse såkalte hallusinasjoner og vrangforestillinger, som like godt kunne vært døden en opplever. Jeg er sikker på at jeg så mer passere foran meg, men jeg klarer bare ikke å huske det!

Det nærmeste jeg kommer en nær-døden-opplevelse, var da jeg var på Vannkanten, utenfor bergen, og badet. Jeg kunne ikke svømme og gikk på det grunne. Plutselig klarte jeg å drive inn i en strøm som var laget i en ring, som dro meg ut på det dype. Det eneste jeg husker var at alt ble sylklart og at jeg fikk panikk. Automatisk begynte jeg å la meg synke til bunns og hoppe opp for å puste. Jeg husker jeg klarte å rope etter hjelp og det kom noen og reddet meg. Det jeg husker best er at jeg plutselig fikk et sykt adrenalinkick og begynte å handle på instinkt. Jeg ble btw ganske redd for dype vann et i et par år etterpå.

Det mange andre skriver om nær-døden opplevelser ved drukninger er at de ikke vil opp til land igjen. At de betrakter livet fra under vann og ikke vil opp igjen. Det fremgår ikke av innlegget ditt om du opplevde dette.

Har kræsjet, er vel så nær døden du kan komme ? Jeg mener når du sirkler inn og ut av bevisthet og har 1 røntgen og 1 traumteam som tar imot deg.

Det er nær døden opplevelse. Definitivt. Men du opplevde ingenting annet? Noe spirituelt?

http://en.wikipedia.org/wiki/Near-death_experience

Vi diskuterer dette fenomenet, ikke at man simpelthen har vært nær ved å dø dessverre.

Jeg var nær ved å dø for noen år tilbake. Etter et selvmordsforsøk. Ble hentet blodig i leiligheten min og fraktet til legevakten. Det er vel en av grunnene til at jeg begynte denne diskusjonen. Da opplevde jeg tilstander jeg aldri før har opplevd. Og nå ser jeg sammenheng med det jeg opplevde da og min motforestilling mot å våkne opp fra drømme. De ganger jeg er paralysert i drømme ønsker jeg bare å bli i en drømmetilstand. Jeg skar av pulsåren min, og opplevde å se meg selv ovenfra da jeg ble hentet av ambulansepersonell. Det jeg opplevde da er likens med hva jeg opplever når jeg er i en slags trance når jeg drømmer.

Årsaken? Hvis jeg har forstått deg rett nå, så var årsaken et mislykket selvmordsforsøk som tappet meg for en del blod og i forkant lå det en underliggende krise, med sine melankolske, psykotiske og traumatiserende bakgrunn - sett med mine øyne. Hendelsene derimot skiller seg distinktivt bort fra de nevnte tilstander ved at opplevelsen var helt klart euforisk og en motsetning hvor jeg i sum bare kan beskrive det som en enorm følelse av tilfredsstillelse, velvære, dypere innsikt og gjenfødelse. Dette skulle dog ta en stund før jeg innså - først når de traumatiske effektene av hendelsen som gjentagende mareritt sluttet eller stilnet, og kognitive svikt gradvis ble gjenopprettet til funksjon, så forstod jeg i porsjonsvis hva jeg hadde sett, opplevd og følt under hele prosessen.

Prekognisjon, rekognisjon og omen i forkant må vel tildeles den psykotiske opplevelsen, men i det øyeblikk jeg ikke kunne gå tilbake på mitt dødsønske, så opplevde jeg umiddelbart at livet passerte i revy. Med unntak av smertene psykisk og fysisk, som relativt stilnet fort selvom du på alle måter merket at de var der, ble de nevnte redslene, håpløsheten, sorgen, manifestasjonen og traumene umiddelbart revet bort og erstattet med en ubeskrivelig sans jeg ikke kan forklare. Ser selv at noen forsøker ved å nevne en bevisst klarhet, ser lyset i vannet skinne på en spesiell måte og så videre, og jeg forstår absolutt hva de mener i det jeg selv har en egen unik teori om dette.

På grunn av dels religiøse likheter har jeg allikevel valgt å holde denne følelsen for meg selv, inntil jeg får tatt en skikkelig standpunkt og avgjørelse om jeg har skiftet en trosoppfatning eller ikke. Det er allikevel sammenlignbart med opplevelsen av mystikk, kan jeg her røpe for dere - tro det eller ei, som trekker all din oppmerksomhet vekk fra redsler, frykt, panikk, begjær, skam, skyld, ego - alle følelser du kan forbinde med synd eller på et eller annet vis syndefall, og som via livet ditt som passerer i revy kan merkelig nok ligne på en rettsak der dine tidligere ervervede erfaringer, opplevelser, handlinger og ord blir veid grundig, i påvente av dom.

Nå skal det sies at siden jeg overlevde med god margin vil jeg anta, selvom synet som møtte meg i det jeg gjenvant bevisstheten og ble funnet for andre gang, vitnet om at det nesten kunne anses som et mirakel at jeg overlevde og i min forbannelse av å ha mislykket når jeg endelig gjenvant bevisstheten som vel var på legevakta slik jeg husker det, så fanget jeg ikke opp situasjonene som hendte rundt meg, men befant meg i min egen lille boble som stort sett bestod av nye planer for et nytt forsøk. Jeg fanget ikke opp at det var bekymrede mennesker rundt meg, jeg fanget ikke opp legen og pleierene, jeg fanget ikke opp at jeg ble fraktet videre til akutt psykiatrisk klinikk, innskrivelse og geleidet til senga uten medisiner faktisk - for jeg skal angivelig ha innrømmet bruk av narkotika - jeg fanget heller ikke opp at jeg gjorde et patetisk forsøk på enda en gang å ende mitt eget liv, denne gangen langt fra samme alvorsgrad men med samme besluttsomhet og vilje, før jeg våknet ut fra den bobla noen dager senere og fikk undret meg i hvor jeg var, hvem folkene rundt meg var og hva faen jeg gjorde for noe her.

I det jeg tenkte på det så trudde jeg nesten det var et liv etter døden og spurte meg selv om jeg nå var i ferd med å leve det - noe som grep meg i panikk fordi jeg var overbevist av tidligere, at helvete er mitt siste hvilested. Det tok et par-tre dager før jeg forstod at jeg var på psykiatrisk sykehus og ikke i en merkelig nok jordisk lignende helvete, som ikke spant seg så jævlig som jeg hadde trudd - selvom jeg fikk et innfall av å diskutere med engler og djevelen uansett hvor jeg befant meg og hvor jeg var. Som et eksempel kan jeg si at noen som står meg veldig nær kom på besøk, og hadde med lesestoff. Tilfeldigvis var boka av Alfred Hitchcock og med tittelen: "Døde vitner snakker ikke".

Ta så sammen den opplevelsen av at livet mitt passerte i revy, med bokas tittel og fargen rød, så kan du jo forestille deg selv at jeg undret meg over om jeg var død eller ikke, og om det var djevelen som med sin rødfarge (forbinder djevel med rød, men veit ikke om det likesågodt kan være engler) og tydelig close-up foto av en død mann på forsida, truet meg med at om jeg avslørte de hendelsene til noen som helst i fremtiden, så legges jeg taus for godt. Å bla i boka og lese den lettvinte teksten med samlingen av historier svært underholdende og for meg realistisk, var det mange forslag om hvordan de ville ende livet mitt hvis jeg sa noe til folka som av en eller annen grunn stilte meg noen spørsmål innimellom - og som jeg enkelte ganger ikke svarte på fordi jeg måtte danne meg et bilde av hvem som stilte meg spørsmålet: Gud eller Djevelen?

Så måtte jeg ta en avgjørelse om jeg skulle svare på spørsmålet, og innen jeg kom så langt hadde jeg egentlig glemt hva spørsmålet var, så de gangene jeg svarte tilbake vet jeg egentlig ikke hva jeg svarte på, noe som fint kunne sees på den som stilte meg de spørsmålene selvom ansiktet vitnet om at det ikke var første gang vedkommende hadde sett dette. Heldigvis, av tilfeldigheter som jeg kan direkte knytte til prekognisjonen, rekognisjonen og gjærtegna i forkant, og som også gjorde det slik at jeg husket godt at livet passerte i revy, forsvant forestillingen gradvis og først et halvt år og litt lenger enn det etterpå turde jeg å nevne noen at jeg hadde en religiøs forestilling under oppholdet, som pga at jeg forlot stedet aldri kom opp til vurdering eller behandling, og som i dag fortsatt gnager meg veldig - nærmere året etterpå.

Fram til jeg nevnte denne disse to ordene "religiøs" og "forestilling" merkelig nok, så husket jeg revyen krystallklart i hukommelsen og alle andre opplevelser jeg tilegnet meg, samt fremtidige forestillinger. All husk var likestilt og jeg kunne gjenkalle elementer i min barndom som motsa det jeg hele tiden er blitt fortalt av mine nærmeste tidligere, eller bekreftet, uten at jeg på noen som helst måte kunne vært påvirket til å tro eller innbille meg det. Etterpå har det gradvis blitt mer normal tilstand av hukommelse. Andre ting var at jeg tenkte hele tiden i nåtid - aldri i fortid eller fremtid - med unntak av anfall med prekognisjoner, som jeg heller hittil ikke har klart å motbevise overfor meg selv.

Så du kan si det er et dilemma fordi skulle det være en mikroskopisk sjans for at noe religiøst eller overnaturlig finnes, så frister det veldig å dra til paradis (revyen). Psykosen i forveien derimot, hvis det var et forsmak på helvete, tror jeg ikke det å be fader vår eller besøke en sjaman, sette meg i meditasjon eller bevilge meg den frihet til å sette meg inn i en religiøs trosoppfatning, er så krevende og ødeleggende for meg som person, eller motstridende min naturvitenskapelige tilhørighet, at det skader å prøve det senere i livet mitt. Men jeg var smart nok til å argumentere for at jeg måtte få lov til å finne ut av hvilken tro jeg tilhører og fjerne all tvil om djevelsk bedrag før jeg tok den avgjørelsen, med andre ord at jeg måtte få god tid på meg til å fundere over emnet.

Betryggende var svaret at: "Ta deg den tid du trenger så lenge du ikke gjør noe alvorlig synderlig, kan jeg ikke se noen grunn til å forhaste beslutningen, og det er viktig at du overveier det nøye, for jeg tolererer ingen ombestemmelser i din gjenværende tid. Du trenger ikke å fortelle meg når valget er tatt, jeg forlater deg aldri og du velger selv når du vil forlate meg." Det hørtes betryggende ut og for et øyeblikk så var jeg ganske tilfreds, da noen nye hendelser fortalte meg at jeg vet da faen hvem som sa det der til meg - djevelen eller gud? I hendelsene som kom fikk jeg umiddelbart følelsen at nå hadde jeg seriøst driti meg ut og gjort en avtale med en ukjent, og selvsagt var ordene: "Bruk den tiden du vil. Jeg forlater deg aldri. Du kan forlate meg for alltid. Jeg tåler ingen ombestemmelser neste gang" ord som du sikkert kan tenke deg er både skremmende og betryggende på en gang - litt betinget hvem som sa disse ordene og dermed på sin måte garanterer at jeg en eller annen gang vil ta en avgjørelse, og at alvoret jeg opplever sporadisk av og til som vrangforestillinger, tankeforstyrrelse, paranoia eller trusler, er alle med meg til jeg har gjort opp en mening.

Via det har prekognisjonen allerede gitt meg svar på bestemte hendelser jeg vil oppleve, jeg vet bare ikke hva eller når, eller klarer å forestille meg dette svaret og avhengig av om jeg er i stand til å fange opp de riktige signalene vil det bety om jeg er fanget i helvete eller himmelen - som er ensbetydende med at jeg vil forbli gal som i de tilfellene der jeg opplever slike anfall og dermed fanget i helvete til min død and beyond, eller helbredet som i paradis and beyond. Det er derimot ikke enkelt å velge. Hvis jeg aksepterer tilbudet og det var Gud som snakket til meg så havner jeg i paradis. Hvis jeg aksepterer tilbudet og det var djevelen så havner jeg i helvete. Det samme gjelder hvis jeg ikke aksepterer.

Kall det gjerne paranoys dilemma, det skulle være veldig forklarende hvilke plager jeg til tider syns blir for belastende, spesielt fordi jeg i utgangspunktet aldri har mistet min vitenskapelige fanatisme. Derfor søker jeg til stadighet til vitenskapen for å finne ut av hvilket beslutning jeg vil ta, for slik det ser ut, hvis jeg treffer riktig valg etter eget ønske, så er det ikke så forferdelig annerledes å leve et religiøst liv enn det jeg allerede har gjort, og skal ikke by på nevneverdige problemer i dette samfunnet. Det er så lenge avtalen var mellom Gud og meg, da. Ellers ser jeg det er visse problemer innbundet i livsførselen jeg kanskje må pålegge meg selv å leve, med mindre jeg etterhvert friskner helt og finner vitenskapen for godt til å la meg friste.

Men siden det ser ut til at jo lenger jeg forsøker å overbevise meg om vitenskapens enestående natur og sannhet, jo lenger får jeg visse forestillinger som er på kanten av et mareritt, akkurat som om det valget ikke er et alternativ alene, men kan være sammen med de avtalte valgmulighetene. Så jeg har et dilemma - helt klart! Jeg veit nemlig ikke hva jeg skal tru på og ingen ser ut til å kunne overbevise meg om verken det ene eller det andre. Det positive er at denne avtalen går ikke nevneverdig ut over min funksjonsnivå i samfunnet, håper jeg. Og fornuften, tross denne historien, er vel mer eller mindre godt intakt. Jeg må bare innrømme at jeg slapp heldig ut fra krisen, eller psykosen, og ser for meg at neste psykose, om det blir en neste gang, blir mye verre å komme tilbake til realiteten på.

Så det gjør ikke dilemmaet noe mindre vanskelig av den grunn.. Håper dette forklarte årsaken noe, ellers ber du meg om å forklare hele mitt liv for deg i henhold til hvordan jeg opplevde det å gradvis ånde ut, og det håper jeg at du forstår jeg ikke verken vil eller kan på et internettforum, eller andre deler av samfunnet, fordi årsaken til hendelsen er jo tydeligvis fordi jeg har levd, og fortsatt lever i dag. Noe bedre svar har ikke jeg på den opplevelsen. Men hvordan jeg tilslutt oppfattet det har jeg forklart deg litt nærmere nå, hvor forståelig det var aner jeg ikke, men som du sikkert skjønner så bærer denne hendelsen noe mystisk over seg, og omfatter på et eller annet vis det dilemmaet jeg forsøkte å beskrive for deg, siden det ikke egentlig kom som noe bombe at jeg snart ville gjøre et alvorsforsøk på å ende livet mitt, uavhengig av psykosen eller ikke. En kan derimot se på psykosen som så begredelig timet at jeg i etterkant, med den vanvittige hukommelsen jeg hadde, så klart at det var en sammenheng, og den beste beskrivelsen er forskjellen mellom himmel og helvete. Tror du vi har en valgmulighet i verden, på å bestemme trosoppfatning og eget liv, så kan jeg trygt - hvis min religiøse oppfatning stemmer - fortelle deg at du er på riktig spor. I det du begynner å tvile, så tipper jeg du antageligvis får en ny sjanse til å ta den avgjørelsen, men intet er bestemt feil eller riktig valg før de siste timer eller dager av ditt liv, som igjen medfører til hvilken tilstand du tilslutt havner i. Merkelig nok så fikk jeg alternativet paradis, så da er det håp for mange, mange mennesker..

Svarte! Jeg må virkelig lære å skrive kort. Nå mangler det bare at du kjenner deg igjen i min beskrivelse, så vurderer jeg seriøst å bli religiøs.. Jeg å blei ganske blodig, mildt sagt.

Jeg er målløs, paranoy. Det er alt jeg har å si. Historien din er virkelig fascinerende.

Og nok en gang stemmer prekognisjonen min igjen. Dette ble jeg vel fortalt jeg ville finne ut av. At brukernavnet ditt starter med samme initialer i de store bokstavene du har i navnet ditt også stemmer hundre prosent om da jeg ba i går om et svar på min tvil, er forbundet med hva jeg skulle se etter for svar, altså JD (Jesus ogg Djevelen) gjør virkelig ikke dette mindre fascinerende opplevelse, eller skremmende dilemma. Og ennå har ikke prekognisjonen min noensinne slått feil. Kan dette kun være bevisstheten som lurer meg dette da?

Nå skremte du meg litt! (Mye faktisk!)

Faktisk har det vært litt av målet mitt med dette brukernavnet. JanDoe vil si en person som ikke eksisterer, men initialene taler for seg:-) Jeg er kanskje litt av begge deler.

Oi da!! Jeg leste over det jeg skreiv en gang til, og jeg sa til og med at du kom til å gi meg svaret før du skrev posten! Skjønner du nå hvilket dilemma jeg opplever til stadighet. Og nå er jeg nykter også!!

Trenger en liten pause, tror jeg.. heldigvis opplever jeg dette så ofte at det ikke lenger kommer like overraskende som de tidligste hendelsene! Ellers kunne jeg faktisk vært psykotisk i dette øyeblikk..

Kanskje vi er knyttet til hverandre på en måte?

Jeg var utsatt for å være på den ene eller andre siden da jeg hadde min nær døden opplevelse. Jeg kunne velge. Jeg valgte livet, men vet ikke hvilke konsekvenser det vil få for meg....

Eh.. en person som ikke eksisterer men eksisterer allikevel er helt klart en bekreftelse på at dette var riktige signaler. Som du sikkert ser kaller jeg meg selv paranoy, og sammen med siste forklaringen din med at det er en som både eksisterer og ikke eksisterer stemmer det utmerket godt. Noen stiller jeg tross alt spørsmålene til, selvom det er kun forestillinger i livet mitt, så har jeg fått trua på at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og jeg har, med forumet som vitne, aldri vært tilbakeholden med mitt dilemma og bakgrunn av en eller annen grunn. Ofte jeg har lurt på hvorfor jeg har skrivd det jeg har delt med forumet, og mange ganger har jeg nevnt at jeg har trua på ESP, ekstrasensorisk persepsjon, som blant annet inneholder ... prekognisjon, rekognisjon, telepati, osv. mangler bare omen (jærtegn) der også, så kan jeg nesten med stor sikkerhet si at jeg forutså denne hendelsen første gang jeg nevnte ESP av betydning her på forumet, en tråd med hppd, og tru det eller ei, det kollektivt ubevisste og det å fange opp spor helt fra de gamle azteker tider (30.000 år) og det selvsagt kom etter en vrangoppfatning av en som nevnte opp en psykisk tilstand jeg ikke forstår hvordan jeg kunne vrangoppfatte hans besvarelse til en som lurte på om han forbandt hppd med noe mystisk noe - hvilket jeg i senere post forteller at jeg støttet ham 100% i det synet. Jeg opprettet til og med min egen tråd der jeg presiserer at det var en vrangoppfatning som gjorde det slik at jeg opprettet den tråden, og i ettertid har jeg virkelig angret på den tråden - hvilket jeg ikke kunne skjønne hvorfor jeg startet opp. Virker som jeg ser det nå, men om dette holder som bevis på gårsdagens spørsmål vet jeg ikke - men det er farlig nær! Eller kanskje tilfredstillende nær?

Kanskje du er tilfredsstillende nær. Jeg er en medsamborger som har hatt en nær døden opplevelse. Og valgt et nick ut fra den oppfatning at jeg tror verden vi lever i er delt i to. De troende og de ikke troende. De friske og de ikke friske. De slemme og de snille. Du kunne jo dratt den så langt at navnet mitt betydde Jævelen og Devil på en og samme gang. Men det gjorde du ikke. Og godt er det. Det er lite vondt i meg, og du skal ikke være spesielt paranoid når det gjelder meg heller. Det kan ligge mange tilfeldigheter bak altmulig, og muligheten for å overfortolke er alltid tilstede.

Beklager misforståelsen, men jeg oppdaget nettopp at vi to hadde noe annet tilfelles. Skjønte ikke helt hvorfor jeg skrev paranoy istedet for psykose - men det var det jeg mente da, psykose. Og så kom jeg på at jeg fikk en PM av deg før jeg skrev innlegg her, men pga litt amper stemning tidligere da jeg skrev disse postene i den tråden, om vandelsattest, så sjekket jeg ikke ut det du ba meg om å gjøre før nå, fordi jeg mildt sagt var litt irritert i sted, og dermed tenkte at det fikk vente, jeg var ikke i humør til å lese nok en - ifølge meg - håpløs post om noe vandelsattest, men du kan tro jeg ble overrasket når jeg leste nå, at du også har opplevd psykose. Sprøtt at vi begge har 6 mnd som tidsaspekt på psykosen, enda sprøere er at jeg selvsagt måtte skrive at jeg var usikker på om dette holdt som bevis i min forrige post - bare for å lese om flere likheter som beviser dette. Jeg blir jo praktisk talt tvunget inn i religiøs overbevisning, nå gjelds det egentlig bare å finne ut av hvilken religion jeg skal ha. Har plukket ut 3 ulike, som av personlige årsaker passer meg svært godt, med tanke på visse hendelser i psykosen. Disse tre utfordrer vitenskapen (psykologi) om å få min oppmerksomhet, med det resultat at vitenskapen vant med små margin. Det kan derimot ha forandret seg litt nå..

Dette var utrolig interessant paranoy. Jeg er sikker på at du kunne skrevet en bok om dine opplevelser.

Det som er vanskelig å forstå her (og ikke bare her!) er begrepet tid. Da du så livet i revy, hvor lenge følte du det varte der og da? Og stemte det med det du eventuelt har blitt forklart etterpå? Tid er ganske merkelig, for når du sover (eller besvimer) går tiden ekstremt raskt! Jeg tenker meg det er slik fordi du ikke husker noe fra tiden du sov (utenom kanskje siste drømmen rett før du våkner). Når du ikke har minner fra den tiden, oppleves den som et vakuum i tid, altså tiden går fort fordi det ikke er minner å fylle tiden med.

Jeg forstår det slik at du ser for deg minner du har glemt/fortrengt krystallklart, som om hjernen har funnet frem et videoklipp fra innerste krok i hjernens minnevideoarkiv. Dette høres ganske fascinerende ut. Var det slik at du la merke til detaljer, f.eks. hvilke klær folk hadde på seg eller hvilken farge det var på gardinene? Det jeg prøver å spørre om, er om du tror disse "videoklippene" var autentisk med hendelsene i detaljer og slikt (altså at hjernen blar frem noe fra underbevisstheten du kanskje aldri har husket), eller at hjernen rekonstruerte minnene på en måte?

En ting jeg ikke helt forstår (kan være en faktor at klokka er 3 på natta) er dette dilemmaet du snakker om i ditt siste lange innlegg. Dette var i etterkant på sykehuset, ikke sant? Og du så den som du snakket med og ga deg dilemmaet? Gikk dette over lang tid forresten? Det høres egentlig ut som om det er Gud som snakket til deg utifra hva som sies, som om han har sendt deg tilbake igjen og gitt deg en ny sjanse til å velge.

Mange spørsmål der, men håper du tar deg tid til å svare på de

Det han ikke husker er kanskje ting han ikke vil diskutere....Eller kanskje andre har opplevd liknende og aldri fått cred for det?

veit ikke om meg men jeg selv føler jeg har hatt en nær døden oplevelse etter og sniffa bensin..
eneste jeg husker var en sang..og den handletom livet i en i gamle klassen min, og jeg "avbrøt den ved og kaste meg utti vannet...
siden da har jeg aldri hatt noe og gjøre med både harsj og andre ting som man blir "død" på.

Fikk ikke svart før nå, godt med en ordentlig søvn etter en merkelig opplevelse. Føler det klarner litt bedre da, gikk vel og la meg sånn rundt 6-7 tida i morges og våkna opp nå.

Tidsbegrep
Syns ikke dette er lett å forklare. Fins ikke noe tidsbegrep der og da, må innrømme at like etter å ha våkna opp så tenkte jeg ikke over opplevelsen som noe merkelig i det hele tatt. På sykehuset fikk jeg tid til å gruble over hendelsen og først da la jeg til tidsbegrep i opplevelsen. Ellers kan du tenke deg hvilket tidsbegrep du føler når du sover til du står opp - med eller uten drømming.

Du er ved full bevissthet i det du legger deg, delvis bevissthet i det du sovner, bevissthet i drøm og søvn, brå bevissthet i det du våkner opp og så klarner du opp. Denne sekvensen går gjerne over flere timer, normalt inntil 7-8 timer, men er det dette tidsperspektivet du føler når du våkner opp?

Umiddelbart etter at du våkner opp tviler jeg sterkt på at du føler dette tidsperspektivet her, unntak fra regelen forekommer sikkert, men gjennomsnittet vil neppe tenke særlig over selve perspektivet før i ettertid. Først da kan det gå opp for mange, hvis de har grunn til å tenke igjennom det, at tidsperspektivet i søvnen og tidsperspektiv i våken tilstand ikke samsvarer med opplevd tidsperspektiv.

Bare prøv å tenke deg tilbake i tid på en hendelse så som en fotballkamp, tv-program, skoletime, et eller annet. Vedder på at du klarer å gjenkalle hendelsen, men ikke tidsperspektivet under hendelsen. Likevel vil du f.eks. på fotballkampen kunne klare å skille mellom hva som gikk fort og sakte, hva som ble sagt eller gjort, mens du tenker igjennom selve sekvensen i fotballkampen du gjenkaller.

Slik var det også for meg når jeg gradvis gjenkalte opplevelsen. Det kom i porsjonsvise erindringer, ettersom jeg i begynnelsen når jeg grublet ikke skilnet mellom gjenkalt opplevelse og nåtids-opplevelse. Først når jeg delvis husket forskjell på nåtid og fortid, så ble minnet gjenskapt i hukommelsen min og ikke arbeidsminnet, hvis jeg kan si det sånn.

Det blir som når jeg skriver nå; i det øyeblikk jeg skriver er dette øyeblikket sammenlignbart med å bruke arbeidsminnet ditt, det du skriver og det du husker i samme øyeblikk gjenkjenner ikke fortid og nåtid - alt foregår i nåtid - mens det jeg har skrevet er sammenlignbart med hukommelsen.

I det jeg stopper og skriver og leser igjennom teksten, skiller jeg klart mellom nåtid og fortid, og teksten blir gjenskapt i hukommelsen. Vet ikke om dette ble forståelig, men sånn er det altså med nær-døden opplevelsen også. Alt jeg gjenskaper derfra blir i ettertid tillagt et tidsperspektiv på samme måte som når jeg leser igjennom denne teksten her og på det viset så blir en fremstilling av opplevelsen i ettertid, aldri identisk med den opplevelsen som skjedde mens det foregikk. Fremstillingen blir altså ikke Real Time som mens jeg skriver, men som Oversikten jeg får etter å ha skrevet.

Hukommelsen din representerer tidsperspektivet og tilegner hver sekvens og hendelse i den sekvensen tidsbegrep, derfor er det mulig å beskrive hendelsesforløp, selve hendelse og etter hendelsen som fort, normal og sakte - alt ettersom hva hukommelsen din mener skjedde under selve hendelsen du gjenkaller. Dette er ting de færreste tenker over før de har opplevd en virkelig nifs, merkelig, spennende, dramatisk, lykkelig, unormal, etc. opplevelse - da er det som regel "normalt" å bruke tidsbegrep til å undre seg over hendelsen.

Hva skjedde? Hvorfor skjedde det? Når skjedde det? Hvilke sammenlignbare hendelser fins det? Hvordan skjedde det? Hvis det var... isåfall hvem...?

Hva, hvorfor, når, hvilke, hvordan, hvis, hvem osv. representerer spørsmål som fremkaller tidsbegrepet du tilegner hendelsen, som i:

Hva skjedde? Det var en nær-døden opplevelse..
Jøss, hvorfor skjedde det? Du prøvde å ta livet ditt..
Når skjeddet det? Forrige uke..
Forrige uke, hva annet (hvilke sammenlignbare) hendte meg i forrige uke?[Flere hendelser dukker opp i minnet ditt for sammenligning]..
Hvordan kunne jeg finne på å prøve å ta livet mitt? [En rekke forklaringer dukker opp samtidig]..
Hvis det var [forklaring 1], isåfall [forklaring 1 + grunn eller person], osv..

Som du ser i de første spørsmålene du stiller deg selv dukker bildet eller svaret opp momentant, mens i de neste spørsmålene grubler du litt etter litt etter litt over hendelsesforløp, hendelse og tilslutt grubler du i etterkant av hendelsen. Under dette hendelsesforløpet beregnes tidsbegrepet som momentant, gradvis og tilslutt i minne. Slik tidsbegrep er det også i nær-døden opplevelse, det kommer noe momentant opp som du gradvis gjenkjenner til du har fremkalt alt i minnet - deretter tilegnes tidsbegrepet i ettertid.

Det er både feil og riktig å si at under hendelsen så står tiden stille, fordi du aldri vil kunne få dette bekreftet i ettertid siden du tilegner hver hendelse et tidsbegrep. Likevel kan du i ettertid tilegne tidsbegrepet å stå stille fordi du har en hvis forestilling av hvordan tiden er når den står stille. Akkurat sånn er det med mine fremkalte opplevelser - jeg får ikke fremkalt de identisk slik jeg opplevde det, bare hvordan jeg husker det - og i denne fremstillingen vil alltid tidsbegrepet variere utover hva du klarer å gjenkalle av hendelser.

Dette gjør det mulig å skilne mellom tidsperspektiv og tidsbegrep i hendelsene. Forsøk å forestille deg en timescape (tror det var det det heter, en filmteknikk der du ser bakgrunnen spoles raskere mens forgrunnen er i normal tid) der du står stille og ser mot himmelen mens skyene raser forbi, som i fast forward eller rask spoling og farger og vær endrer seg i raske skift.

Du står fortsatt stille som i normal tid, mens himmelen ser ut til å skifte mellom flere døgn av gangen i løpet av noen sekunder. Landskapet rundt deg derimot, ser ikke ut til å endre seg noe særlig selvom du skulle bevege deg med et par skritt til venstre eller til høyre, ser landskapet fortsatt stille og fredelig ut.

I denne spesielle timescapen opplever du fremtid (himmel), nåtid (deg selv) og fortid (landskapet) på en gang. Noe a la sånt opplevde jeg tidsbegrepet i nær-døden opplevelsen. Det er det beste jeg klarer å beskrive det i farta, tror reelt sett ikke det er mulig å beskrive det annerledes, selvom det blir et feilaktig inntrykk.

Stemte det overens med ettertiden?
Jeg har aldri fått sammenlignet dette i ettertid fordi alt hører fortiden til. Noen spørsmål dog har jeg kunne stilt mine foreldre som pussig nok viste seg å stemme slik de husket det. Dette gjelder spesielt enkelte episoder i barndomstiden min.

Ellers var det selvsagt en del av disse tingene de ikke kunne huske, eller ting du ikke kan sammenligne fordi de ikke var tilstede. Men det pussige i ettertid etter at jeg flyttet så har jeg funnet bilder, ting jeg har lagd på førskole og barneskole, konfirmasjonspresanger, etc. som er akkurat identisk med milepælene du opplever i detaljer, og som er minner enten fortrengt eller glemt.

Har hittil ikke kunne si noe annet enn at dette stemmer overens identisk, men du må huske på at dette er allerede lagrede minner i hukommelsen din så det burde ikke være noen stor overraskelse. Disse minnene kunne vært fremkalt når som helst og hvor som helst! Det spesielle i dette øyeblikk, er at fremkallingen av disse minnene skjer i revy - fra nåtid til fortid. Og denne revyfremstillingen er veldig spesiell for det inneholder kun gjenkalte minner som gjorde sterke inntrykk på deg mens du levde og med en orgi av følelser du ikke visste du hadde.

Blir som å se en virkelig sterk oscar-award film (unntatt at det er i revy), som på et eller annet vis vekker sterke følelser hos en som får en til å oppleve hele filmen - ikke bare se den. For mitt vedkommende husker jeg en 2. verdenskrigsserie som gikk på NRK1 av eller med(?) Tom Hanks som virkelig gjorde inntrykk. Slike inntrykk får du som sammenlignbart med revyen din følelsesmessig, selvom jeg tror neppe jeg hadde fått noen Oscar Award hvis jeg hadde hatt med en camrecorder og tatt opp revyen.

Kanskje med unntak av meg selv da, ville nok de fleste funnet livet mitt som normalt kjedelig og ikke spesielt mer interessant enn deres eget. Det de ville funnet spesielt i revyen er tilbakegangen i hendelsesforløpet. At du starter på slutten og slutter med begynnelsen. Dette ville gjort det spesielt for alle og enhver, siden det aldri er noe hemmelighet i hendelsesforløpet at slutten er først og begynnelsen blir sist. Noen gang forsøkt å forestille deg hvordan livet ditt ender og gått tilbake i tid og ende med det siste du husker av din fortid? Prøv på det så vil du se at det ikke er så enkelt som en skulle trudd. Dette er noe du blir fullstendig klar over under revyen, da dette forekommer helt naturlig og som jeg i ettertid har fått sammenlignet og funnet rett.

Dilemmaet
Jeg var på vei til å skrive veldig langt om dilemmaet men strøk det bort igjen fordi det blir altfor personlig. Det eneste jeg vil røpe i skrivende stund, er det som allerede står skrevet om dilemmaet. Jeg er fortsatt i tvil om mine religiøse opplevelser, og hvor mye tidligere hendelser og bevisstheten har å si (for ikke å snakke om medisinen jeg tar) på gjeldende oppfatninger. Jeg leter hele tiden etter fornuftige og rasjonelle motargumenter og ble faktisk litt interessert i en påstand tidligere i denne tråden om at DMT blir utskilt i dødsøyeblikket, så jeg holder også den muligheten oppe, som en forklaring på ettereffekter som kanskje henger igjen i bevisstheten.

Men som jeg sa, så er det ikke så store anstrengelser som skal til, for å bli religiøs på den måten jeg ser religiøsiteten som akseptert fra høyere makter - det er bare det at jeg ikke må gå i en demonisk feil! Eller synde/gjøre syndefall. Det å bli en planfadder på nett for eksempel, kan sees på å gjøre bot for en av mange synd, og dermed har du gjort en god gjerning. Men i mitt tilfelle, så kan en plutselig "bli planfadder"-annonse være like mye Djevelen som forsøker å lure meg, som engler som forsøker å hjelpe meg. Kanskje den gode gjerningen blir til en misgjerning fordi jeg velger å bli en planfadder først etter å ha fått smak av helvete, hvilke er som å forsøke å kjøpe seg ut av en situasjon?

Dermed blir det å registrere seg som planfadder i dette øyeblikk en syndefall, og i det jeg underskriver med navnet mitt har jeg forseglet avtalen. Dilemmaet mitt er at jeg får et "syn" om hva jeg skal gjøre, men jeg vet ikke om "synet" er djevelsk bedrag eller skytsenglers advarsler. Jeg vet ikke om "avtaler" jeg gjør er djevelsk list eller skytsenglers bøter. Her må jeg ta en risiko og avgjøre selv - hvilket ikke alltid er like morsomt eller like trygt, men som kan være svært lærerikt. I så fall kan du si at jeg plages og belastes av mitt dilemma, men resultatet er at jeg blir betydelig sterkere mentalt samtidig! Fortsetter det slik ser jeg ikke bort i fra at jeg kan gå ut av psykosen mye, mye sterkere mentalt og psykisk, enn jeg noensinne ville vært i frisk tilstand! Det er ihvertfall en herlig trøst å ha forhåpninger til etter alt jeg har gjennomgått hittil - og sprø tanke hvis dette er del av kroppens forsvarsmekanisme! Det ville i såfall, mener jeg, forsvart Carl Gustaf Jungs påstander om at religiøsitet ligger i oss mennesket fra fødselen av - at det er noe genetisk!

Håper du fikk en del bedre svar denne gangen, ellers tror jeg ikke det er mulig for meg å gjengi det mer forståelig..

Interessant og tankevekkende enda en gang. Takk skal du ha!

Jeg forstår godt at det blir vanskelig/umulig å tenke tid i slike tilfeller. Hadde vært overrasket om du hadde kommet med et presist svar der.

Har aldri tenkt på å at å gjøre en god gjerning kan regnes som synd. Men du har et poeng.

Det at noen opplever sterkt hvitt lys under slike nær døden opplevelser kan kanskje bare vær synsnerven som flater ut?

Det finnes ingen grunn til å anta at dette er noe annet enn drømmetilstand. Det er ingenting som tilsier at nær døden opplevelser har et underforstått metafysisk opphav, i allefall ikke mer enn at det knirker i en trapp i et tomt hus. Det at det hittil ikke foreligger en fullstendig vitenskapelig forklaring, betyr ikke at det er engler og demoner involvert. Det har blitt fremlagt flere valide hypoteser på hva som kan være årsaken til de enorme visuelle opplevelsene.

Dette er forøvrig et fenomen som mange under astronaut- og jagerflyveropplæring opplever, da de skal i sentrifugen og teste hvordan de vil reagere på høye G-krefter. I køpet av disse testene er det mange som har opplevd å bli bevisstløse og se det berømte lyset. Dette støtter bare hypotesen om DMT, fremfor at det skulle være en sprituell faktor involvert.

At det ikke er en spirituell faktor involvert når du nevner DMT er ganske inkorrekt. DMT forårsaker helt uforutsigbare, kraftige og helt utrolige spirituelle opplevelser hos de fleste som tar det. Å i det hele tatt si at det ikke er noen spirituell faktor involvert i mange av disse nær døden opplevelsene er også inkorrekt, da fenomenet innebærer haugevis av spirituelle opplevelser.

At man drar opp DMT i denne sammenhengen gjør ikke hele fenomenet noe mindre interessant, tvert imot. Hvorfor DMT? Hva gjør dette molekylet i kroppene våre? Hvorfor er det en del av de kjemiske stoffene som utgjør vår virkelighetsoppfatning? Alt dette samtidig som DMT, om inntatt, gir opplevelser som er langt bortenfor noe du kunne forestille deg i din fjerneste fantasi og er noe av det drøyeste du kan utsette deg for. For ikke å snakke om det fascinerende faktum at mange av opplevelsene går ut på det samme hos de fleste.

Jeg tar selvkritikk for formuleringen. Det var heller en metafysisk faktor det skulle stått. Jeg kan tro på at de spirituelle erfaringene er reelle for personen det gjelder, men det indikerer ikke at de er underlagt en åndelig entitet.

Mener du at det er ganske vanlig for astronauter og flygere å se livet sitt passere i revy når de inntar sentrifugen? I så fall - noen spesielle kilder på det? For øvrig er ikke engler og demoner det som festet seg når jeg så livet passere i revy, faktisk var den ikke del av virkelighetsbegrepet før etter nær-døden-opplevelsen. Det sies at nær-døden-opplevelser er nevrofysiologisk antatt å ha sitt tilholdssted i høyre tinninglapp, eller et område lokalisert der, der en mener å ha registrert alle de forskjellige n-d-o utenom ett!

Det skulle ikke forundre meg om det siste gjenværende n-d-o fenomen var når en ser livet sitt passere i revy, enten forlengs eller baklengs, og at dette ene fenomenet skal være normalt blant flygere i en viss tilstand har jeg vanskeligheter med å tro! Dessuten har vitenskapen vanskelige valide forklaringer i de tilfeller der n-d-o kan beskrive hendelser hendt mens de var i bevisstløs tilstand eksakt slik de var forekommet i nærheten av de, eller i enkelte tilfeller også på andre steder. Det er i vitenskapelig syn ikke en mulighet, siden en i bevisstløs tilstand kan registrere, men ikke gjengi nøyaktige og identiske hendelser, gjenstander/objekter eller fremmedelementer som har kommet til etter at bevisstløsheten inntreffer.

Valide forklaringer er per definisjon valid så lenge en aksepterer de som valide, og ikke ubetinget valid over enhver tvil! Forklaringsproblem ligger når de n-d-o klarer å beskrive eller gjengi eksakte tilfeller i andre områder utenfor deres rekkevidde med identisk presisjon, som har hendt mens de befant seg i bevisstløs tilstand. Det metafysiske forsøker bare å se på muligheten av at sjel og legeme egentlig er to adskilte ting, som tilsammen utgjør det legemlige liv inntil døden skiller det uadskilte. Dessverre er det slik at hvis noen berører denne opprinnelige tankegangen og ser det på nytt igjen, er dette ensbetydende som religiøst - og derfor useriøst.

Det ville vært fært du, om religionen, etter å ha tatt eller tolket feil på så mange områder som påstått, fikk rett på en ting - at det finnes en sjel. Religionen får sikkert også skylden for at vitenskapen har oversett denne muligheten på grunn av den religionsforakten som finnes i dag innenfor de forskjellige vitenskapelige disipliner, og dermed er ene og alene skylden for kanskje å være en vitenskapelig feiltagelse? Hvem sier at vitenskapen ikke kan ha tatt feil på dette området, selvom vi i samtiden mener at slik vitenskapens syn er i dag, er også gjeldende. De har tatt feil før på fundamentalistiske ting (som at jorda var flat) og kan gjøre det igjen.

Det er derved ikke sagt at sjel/legeme-kontroverset må automatisk oppfylle til religiøsitet. Det kan være andre funksjoner sjelen har enn å leve i enten paradis eller helvete, som selvsagt ikke blir reflektert, siden ingen filosof vil forbindes med den religiøse troen - unntaksvis religiøse - som igjen vil være festet ved religiøse overbevisninger. Det vil ikke bli noen valide forklaringer før vanlig vitenskapelig modell møter det metafysiske syn, noe som i overført betydning betyr at det ikke skjer i min levealder - og dermed får jeg ikke svaret før tiden er god for det - ensbetydende med mitt siste sukk. Og kanskje jeg opplever en ny forestilling, denne gangen directors cut..

Hvor igjen står det i lenka di at disse pilotene opplevde å se livet sitt passere i revy?

Jeg personlig vil foretrekke å skille mellom OOBE og det å se livet passere i revy. Hvis du ønsker kilder på andre virkeområder for OOBE så kan du få et hett tips av meg: Astral prosjektering. Søk opp det på google. Så finner du at AP er en altered states of consciousness og blitt i psykobiologisk sammenheng forsket på sådan ved tilstanden OOBE (out of body experience).

Forskerne i denne sammenheng ytret at på grunn av bevisets stilling kunne de ikke gå ut i fra at OOBE opplevd i denne tilstanden er den samme som for NDE (near death experience). Det klarer nevrologene i den artikkelen din men ikke nevrologene i en forskningsprosjekt innenfor Altered States of Consciousness å finne ut av - at disse eksakte OOBE som ble stimulert frem i forskningslaboratoriet der var identisk OOBE ved NDE og ikke som OOBE ved AP, som også kan stimuleres frem i forskningslaboratorie og ble gjort den gang.

Søk på altered states of consciousness så finner du nok pdf-filen som nevner at en må skille mellom OOBE og NDE av obvious reasons (tittel: Psychobiology of Altered States of Consciousness). Hvis du vil kan jeg leite fram kilden, men orker ikke nå. Vet at kilden skal være å finne på hppd-tråden under altered states of consciousness, men det er en del sider å lese for å finne frem to linjer, så det gjør jeg kun hvis du forlanger det. Minns det var den kilden ihvertfall.

Uansett, Astral Prosjektering har lenge utøvd måter å oppleve ut-av-kroppen-opplevelse på, men hvorfor er denne tilstanden ikke sammenlignbart med NDE, mens nevrologenes stimulering av høyre tinninglapp skal være sammenlignbart? Dette er det store spørsmålet som ingen av nevrologene tar for seg eller ser som viktig fordi de har en biokjemisk reaksjon som foregår i høyre tinninglapp - thats it! I dette området mener de å ha kartlagt alle NDE utenom ett enkelt tilfelle og ser på dette som bevis.

Religiøse og metafysisk rettede forskere derimot forsøker å tilbakevise disse forklaringene ved å peke på at en person som har hatt NDE korrekt kan gjengi hva som har skjedd rundt sin kropp, i enkelte tilfeller helt andre steder også, i bevisstløs tilstand. Dette er blitt forsøkt av de metafysisk rettede forskerne som å bevise at kropp og sjel er adskilte substanser. Selvfølgelig så vil slike forskere bli stemplet som pur religiøse og helt useriøse av mainstream science. Ikke noe debatt-teknikk fra meg, men fakta! Hvis du ønsker kildereferanse på hvor jeg har hentet påstand om at metafysisk rettede forskere forsøker å bevise at sjel og legeme er to adskilte substanser, les på side 352 i Henry Egidius Psykologisk leksikon, Norsk utgave 1996. Der står det også litt mer detaljert om dette med høyre tinninglapp osv.

Men du har jo en vitenskapelig artikkel på dette punktet. De tar ikke for seg AP eller andre tilstander som kan frembringe de samme følelsene, som "the shadowy person lurking behind them" som ikke er et unormalt fenomen som inntreffer på hypnagoge eller hypnapompe tilstander. Likevel så blir en opplyst om at hypnagoge tilstander må ikke forveksles med ekte hallusinasjoner, pseudohallusinasjoner, illusjoner og sanseforstyrrelser av tidligere. Det måtte heller ikke forveksles som en drøm, selvom det er en drømmetilstand, som kunne gå over til lucid drømmer og vivid drømmer, eller være del av en paralysedrøm. Så hva får en NDE tilstand til å skille seg klart fra en hypnagog tilstand? Hva får det til å skille seg fra ekte hallusinasjoner? Hva får det til å skille seg fra innbilning, forestillinger og vrangforestillinger?

Slike spørsmål stilles overhodet ikke i den artiklen, selvom i psykologisk ståsted differeres det mellom ekte hallusinasjoner, pseudohallusinasjoner, illusjoner, sanseforstyrrelse, derealisasjon, depersonalisasjon, hypnagoge forestillinger, lucid drømmer, drøm, hypnopompe forestillinger, transe, dagdrømming, feberhallusinasjoner. Det skilles under psychobiology of altered states of consciousness mellom OOBE og NDE mens det ikke gjøres i artiklen din. Hvorfor ikke det? Astral prosjektering er da vært kjent lenge og trenger ingen strømstimuli på høyre tinninglapp å gjøre for å vekke til live en OOBE tilstand. Dessuten har paranoia vært stimulert lenge før den testen der, ved at elektriske impulser ble kjørt inn i venstre tinninglapp og forsøksperson følte at noen stod bak og lusket på dem, i tillegg til at de i hypnagogia også har klart å fremkalle slik effekt. Er dette da det samme som NDE?

Flere forskjellige ståsteder vil være avgjørende for hvorfor en velger å differere mellom disse og et av de mest påfallende er pasientenes evne til å gjengi omgivelsene og hendelsene rundt seg i bevisstløs tilstand. For ikke å snakke om de som klarte det i omgivelser andre steder enn i sin nærhet. Dette er rett og slett makeløst, men ennå har nevrologien valgt å utelukke slike detaljer. De utelukker med andre ord at det fins differanser mellom tilstandene slik som OOBE i AP og i NDE, men fordi det hendte i deres kontrollerte omgivelser (AP har vært bevist under kontrollerte omgivelser også av andre nevrologer og psykobiologer) så var det mer riktig NDE enn AP's OOBE. Det henger ikke på greip?

I tillegg så har de valgt å utelukke de hendelsene der det vitnes om pasienter som har vært til å beskrive omstendighetene rundt seg i bevisstløs tilstand, og kontrollgruppen med random pasienter som fikk i oppdrag å se for seg de samme detaljene og forsøke å bare forestille seg det. Det viste seg at denne kontrollgruppen var full av feil, mens pasientgruppen som hadde opplevd NDE hadde 0 feil. Imponerende at de utelater denne type informasjon. Det gjelder så å se på kildekritikk, men siden jeg så at det var tilfeller i artiklen din som kunne diskuteres, legger jeg ved en kilde som på lik linje med din artikkel inneholder klare og tydelige referanser med vitenskapelig kontekst, men er metafysisk og religiøst rettet ved forskning - for å vise hvordan eventuelle bevis ofte kan valideres alt ettersom hva du velger å legge på bordet bare det har nok forskning og vitenskapsreferanser bak (med andre ord at du er nødt til å bestemme deg for hvilke område du legger deg på - metafysisk rettet science eller mainstream science). http://www.enhet.no/and01.php

Først må de vite med sikkerhet at deres data er identisk med en nær-døden-opplevelse. Deretter må de sammenligne data for å vite om dette gjelder alle andre opplevelser enn OOBE også, siden det fins betydelig større problemer i å forklare Livet som passerer i revy og andre opplevelser under en NDE. Deretter må de komme til enighet om deres data er representativt for alle opplevelsene på bakgrunn av sammenligningen. Deretter må de ha en sammenligningsobjekt, noe å sammenligne med. Deretter må de forsøke å forklare de uforklarlige hendelsene, som en pasient eksakte gjengivelse av hva som skjer rundt ham eller andre steder i bevisstløs tilstand og bevise dette med sammenligningsobjektet. Deretter må de gjenskape samme hendelse med random prøvegrupper. Først da vil de vite om NDE er det samme som tilstanden der en mister bevisstheten for så å gjenvinne bevisstheten fra et bevisstløs tilstand, eller om NDE snakker om at en må være klinisk død eller som ordet sier, nesten død, før tilstanden kan måles nevrologisk.

Til eksempel kan en spørre seg selv: Blir DMT produsert i kroppen når du dør, når du nesten dør, når du svimer av eller når du sovner? For de psykonautene som verserer på dette forumet ville for eksempel en dose DMT uten tvil utgjort store forskjeller på en ut-av-kroppen-opplevelse, det kan du banne på! Tror du for eksempel det kommer frem ved elektrisk stimulering av høyre tinninglapp en slik dmt-produksjon? Hvis sjel og legeme er adskilt, tror du det kommer frem ved en laboratorieundersøkelse i nevrologisk forstand? Hvis du skal få svar på hvordan NDE pasienter kan gjengi hendelser rundt seg, tror du det kommer frem ved en nevrologisk undersøkelse? Hvis alt dette utelukkes, hva er det som gjør den artikkelen der mer valid enn den artikkelen jeg legger frem?

Jeg avslutter på lik linje med min forrige post:

Og nei - out of body experience og livet passert i revy opplevelse tror jeg ikke er det samme fenomenet! I det hele tatt tror jeg at fenomenet oobe er en hallusinasjon eller vrangforestilling (som nevnt i tidligere poster) som jeg godt kunne tenkt meg å oppleve, men det er ikke grunnen til at jeg vurderer en religiøs oppfatning. Grunnen til det er ting som hendte etter NDE. En annen ting som nevrologien mangler en valid forklaring på er hvorfor folk som har opplevd NDE plutselig går igjennom omfattende personlighetsforandringer, og velger å fokusere på nåværende liv etter NDE enn livet de hadde før (H.E. Psykologisk leksikon s. 352, nær-døden-opplevelse).

Dette virker å være gjenganger blant de fleste som har opplevd disse opplevelsene, inkludert meg. Jeg mener at det finnes ting rundt vår bevissthet som vi ikke er klar over, men som egentlig er ganske logisk. Det som er, er at jeg tror det logiske er skjult bak å være en religiøs oppfatning, og derfor er det ingen som tør å hente frem disse emnene igjen, fra Rene Descartes dager, og gi det en ny evaluering. Nettopp fordi de er redd for ikke å bli tatt seriøst, stemplet som religiøse og utstøtt fra det vitenskapelige samfunn. Skjønner du hva jeg mener med: Fært om religionen hadde hatt riktig på et punkt mot alle de punktene som det er påstått det er gjort feil... osv.

Til din påstand om religionens manglende utvikling har jeg ikke krefter til å legge frem andre beviser enn se på hvordan en random kristen medlem er i dag, kontra hvordan en random kristen medlem ville vært for 100 år siden, og for 100 år tilbake osv. Hvis du kan påstå at det ikke har skjedd noen endringer i deres holdning, standpunkt, innstilling, synspunkt og religiøse overbevisning på noe som helst punkt så tror jeg vi vil være nokså uenige i det meste. Mange kristne i dag for eksempel, ser på bibelen som en bok med retningslinjer, der verdiene og moralene i teksten er det grunnleggende. For 100 år siden var kanskje teksten mer gjengitt ordrett, og for 100 år der igjen kan vi tenke oss at det var enda strengere. Dette er såvidt jeg vet, en utvikling og en forandring.

At det ikke utvikler seg like rask som vitenskapen kan jeg være enig med deg i, men fra katolismen ble delt inn i romersk-katolsk og gresk-ortodoks, til protestantene kom på banen, og via disse kom også små brorskapsordener som viste sterk kritikk overfor pave-kirken og det katolske samfunn, f.eks. Rosenkorsordenen, og frem til i dag der statskirken mer eller mindre er på vei ut av den norske stat. Dette er bare utviklingen som har skjedd med kristendommen - hvilket annen utvikling som har skjedd med de andre religionene er ikke nevnt her. Alle sidegrenene eller utbryterstilene som har skjedd gjennom flere århundrer og i hvilken retninger religionen har til tider havnet inn på, som for eksempel gnossismen, er også utelukket her.

Religion er på lik linje med tradisjon i endring over generasjoner og gjennom årtider og ikke i stadig endring som vitenskapen, som på sin side er ingen tradisjon. Som tradisjon seg hør og bør endres lite eller ingen av de historiske skriftene eller tekstene, men både praktisering og synspunkt vedrørende tradisjonen kan endres i takt med generasjonsskifte, og på det viset alltid endre seg i takt med de moderne tider. Om ikke endringene står nedskrevet i bibelen, betyr ikke at de ikke skjer - det betyr bare at de ikke står skrevet i bibelen. Men foreløpig er jeg ikke blitt personlig kristen, jeg holder muligheten åpen for både det, buddhisme og sjamanisme.

I tillegg er jeg fortsatt ganske fanatisk vitenskapen, har absolutt ikke lagt fra meg den på noe vis og hvis jeg eventuelt konverterer, så ser jeg ingen problemer med å dyrke vitenskapen på samme nivå som religion. Det måtte i så fall vært hvis jeg har forakt for en av delene, hvilket jeg ikke har i skrivende øyeblikk.

I 1983 utviklet psykiateren Bruce Greyson en test som kan bidra til å avgjøre om man har vært ute for en ekte nær døden-opplevelse.

For hvert av de 16 punktene får man 0.1 eller 2 poeng, alt etter om man ikke kan nikke gjenkjennende til opplevelsen, har hatt den til en viss grad eller hatt den i høy grad.
Hvis samlet poengsum når opp på minst 7, har man hatt en ekte nær døden-opplevelse.

1. Sansene
-Gikk tiden usedvanlig raskt eller langsomt?
-Strømmet utallige tanker gjennom hodet?
-Passerte livet i revy?
-Forsto du plutselig alt?

2. Følelsene
-Følte du uendelig fred?
-Følte du dyp lykke?
-Følte du en universell samhørighet?
-Følte du deg omgitt av kraftig lys?

3. Vrangforestillinger
-Var sansene skjerpet?
-Fornemmet du en sjette sans?
-Kunne du se inn i fremtiden?
-Opplevde du å være ute av din egen kropp?

4. Spirituelle opplevelser
-Fikk du fornemmelsen av å være et utenomjordisk sted?
-Følte du tilstedeværelsen av en overjordisk skapning?
-Så du ånder etter døde eller religiøse figurer?
-Følte du en skarp grense mellom liv og død?


Tenkte testen her kunne være morsom å ha i denne tråden.

i følge den testen der så har jeg opplevd en nær døden opplevelse...
Det kan jo ikke stemme, ingen ting som kunne tatt livet av meg der.

Kan jo hende jeg har fått et hjertestopp eller noe uten å vite det

fant 4 punkter som jeg har opplevd sterkt, det vil vel si 2 poengere?
Da fikk jeg 8 poeng, så jeg gadd ikke å gi noe poeng til de andre tinga en gang, siden 7 poeng er nok.
Tviler STERKT på at en sånn test er nok for å gi en forklaring på om du har hat en nær døden opplevelse eller ikke, tviler så sterkt at den testen heller mot latterlig.