Depresjon og andre psykiske problemer er et fenomen som stadig vokser.
Det er nok riktig at problemet faktisk vokser, men jeg tror at en større del av den voksende prosenten tilsvarer feildiagnoserte.
Mange har den innstillingen at når de er triste og leie/slitne, er det en depresjon.
Noe som er helt feil. I legevitenskapen skal det være et stort skille mellom det å være trist og det som kalles en klinisk depresjon.

Jeg vil nok si at veldig mange av de såkalte "deprimerte", rett og slett innbiller seg selv til å tro at det er så ille. Og at mange av de "ekte deprimerte" ikke tør å ta det opp. Ergo, de som ikke trenger profesjonell hjelp - får hjelp, og de som trenger det får ikke pga oppbrukte ressurser.
Jeg leste for lenge siden at en amerikansk undersøkelse kunne avsløre at 80% av de som trenger profesjonell hjelp, faktisk ikke går til legen med sine problemer - rett og slett fordi de føler det er pinlig og skammelig. (Bare for å backe opp under min forrige setning)

Alle mennesker går gjennom faser i livet hvor man ikke føler seg på topp. Dette er helt normalt, og kan ikke på langt nær kalles en depresjon.

Jeg tror det også stemmer at depresjon stadig rammer yngre mennesker, og det har noe med samfunnet å gjøre. Jeg sier ikke nødvendigvis at samfunnet vi lever i er så fælt, men det har utviklet seg mye, samtidig som foreldre fortsatt henger igjen, og et barn vil da få helt motstridene signaler, som fører til håpløshet som igjen kan gå videre til en depresjon.

Medisinering i dag støtter jeg fullt ut, men jeg vet at mange leger skriver ut preparater i hytt og pine. Noe som er med på å svekke tillitt til andre deprimerte. Om din bror går på antidepressiva fordi han ikke ble valgt ut til skolelaget i fotball, vil du ikke ta din venninde som også går på antidepressiva - av langt mer alvorlige grunner, så seriøst.
På samme måte er denne emo-trenden også svært ødeleggende for de som faktisk har det vondt.
Men en ting jeg syntes det er leit at legene ikke jobber mer med rundt antidepressiva, er å finne det rette preparatet til den rette personen.
Det blir skrevet ut et "standar preparat" (aller oftest cipralex) til de fleste, og dette fungerer tvert i mot ikke på de fleste i det hele tatt. Men man fortsetter å ta medisinen fordi man ikke vet at det finnes andre alternativer. Dette bør være legens ansvar.
Når man kommer inn til oppfølging og blir spurt hvordan man syntes effekten er, vil de fleste svare greit, fordi de ikke vet hvordan den optimale effekten SKAL være ved riktig bruk av riktig preparat og dosering. Dette er veldig synd..

"It seemed like this was one big Prozac nation, one big mess of malaise. Perhaps the next time half a million people gather for a protest march on the White House green it will not be for abortion rights or gay liberation, but because we're all so bummed out."
Elizabeth Wurtzel

Så til dere som bruker medisiner... Ikke vær redd for å be legen om å bytte preparat!
Og til alle andre, ta vare på - les- og hør på de syke. Vis hensyn! Den minste ting eller kommentar kan sette dype spor på en som er psykisk syk.


EDIT:
Reagerte på denne.. Her har du jo et bevis på både ditt eget og mitt utsagn om at det er for lett å få diagnosen og medisiner. Selvom du var deprimert, så vet ikke legen dette kun ved hjelp av et fem-minuttersskjema.
Jeg mener at legen bør ta det til vurdering, og eventuelt sende videre til psykiatrisk poliklinikk som via samtaler og spørreskjemaer(disse er over 25 sider lange) finner ut om man har en psykisk lidelse eller ikke.
Eventuelt om det er krisetilfelle kan legen skrive ut kort-tids preparater.
Syns nå jeg!

Jeg tror faktisk at levemåten vår for tiden er delvis skyldig i den psykiske helsen vår. Vi trener mindre, spiser mer og holder oss mye inne for oss selv. En sunn psykisk helse, kommer ofte gjerne fra en sunn fysisk helse. Det er hvertfall meningen min. Det er mange som støtter den tanken:

http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27208

På sykehuset i Førde, bruker dem trening på en avdeling for psykisk-syke, med meget gode resultater!

Ser at posten jeg skrev om konspirasjon ble slettet. Det var faktisk ikke bare ment som tull, og budskapet var at Norge etter min mening er for raske til å sette en diagnose. Jeg skjønner ikke hvorfor legene ikke er mer forsiktige med å gi diagnose og resepter SPESIELT i alderen der puberteten herjer.

I en alder av 15 år kan man faktisk helle mot psykiske lidelser akkurat der og da pga puberteten, uten at det betyr at man faktisk kommer til å ta med seg den lidelsen videre. Allikevel får barn/ungdommer raskt diagnoser, og begynner å knaske piller i tidlig alder. Dette er etter min mening ikke bra i det hele tatt, og kan føre med seg værre bivirkninger enn ulempene var før pilleknaskingen begynte.

Jepp må si meg helt enig med Nichotin her. Husk, jo flere som er syke, jo mer penger tjener de som kjører hele showet. Her snakker vi ikke om å helbrede mennesker for lidelser, men å opprettholde kundestatus. Vil også legge til at det tar 10 minutter å ordne seg piller for depresjoner hos legen.

For ikke å nevne kosthold, ernæring, leve måte og fysisk fostring.
Da jeg vokste opp satt jeg minimalt innendørs, og lekte for det meste utendørs. Det fantes ikke internett, playstation eller Xbox. I bestefall var det Nintendo 8bit, Amiga eller en PC 386 med snake og Prince of Persia på.
Jeg hadde alikevel ikke Disney Channel eller Cartoon network som var tilgjengelig med "barne tv" 15 timer i døgnet, slik som nå.
Jeg kan bare trekke paraleller fra meg selv og til mitt barn. Hun bruker alt for mye tid forand skjermen og Disney Channel og DVD'er er noe som blir sett på hver eneste dag, gjerne flere ganger i løpet av dagen. Alt ettersom hvem hun oppholder seg hos.
Slik var det ikke da jeg var yngre og jeg har ikke tro på at dette er det sunneste alternativet for et barn å drive med.
Ei heller en voksen person, TV eller PC skjerm.

Jeg vet av egen erfaring at en depersjon ofte kommer smygenes når man bruker for mye tid innendørs og får for lite innendørs. Det være seg en stressende innendørs jobb som tar for mye tid til at man gidder å gå ut i det heletatt. Til å bare være "låst" forand PC skjermen eller TV.
Jeg tror også at forventningene til utdannelse, jobb stilling etc. har forandret seg og at mange kan føle seg mislykket med tanke på hvilken stilling de har i samfunnet. Arbeider klassen er nesten et fy ord i dag.
I tilegg tror jeg det er mye lettere å få diagnosert depresjon i dag, enn hva det var for 20 år siden. 14 åringer får gjerne diagnosen nå til dags, og blir puttet full av medisiner.
Sammfunnet har forandret seg radikalt, der penger betyr alt for mye slik at forventnings presset er der etter.
Jeg tror vi brygger på depresjoner allerede i barne alderen. Og at dette bare kommer til å bli et økende problem i fremtiden.

[edit]
Så først nå at Hyys hadde skrevet de fleste av poengene mine allerede lenger oppe.
Jeje.!.
[/edit]

En teori jeg har om denne flaske depresjonsbølgen og emo bølgen er at folk sitter for mye inne.
Jeg mener at vi mennesker er laget for å være ute og gjøre aktive ting, ikke sitte inne på datamaskiner, og da får tid til å kjede oss selv til depresjon.

Det at den mest successrike terapien for depresjon ofte består av å ta medisiner slik at det ikke er så gale når du holder på og gå turer i skog og mark, dette kan umulig være en tilfeldighet. Selvfølgelig kan folk virkelig være deprimert, og jeg kjenner folk som ikke får sove pga. depresjon, men det kan nesten være en sile metode for å få vekk de fake.

Tror du, du er deppa gå en tur i skauen og gå til en psykolog. Om du er under 18 kan man få gratis timer på Psykologisk krise senter uten at det skrives på rullebladet ditt eller at de automatisk tvinger på deg piller. Jeg har blitt mye gladere etter at jeg begynte å jobbe 7 timer ute for dagen.

Edit: Har nettopp stått opp her borte

Et legemiddel er vel strengt tatt noe som behjelper noe skadet, en depresjon kan kanskje sees på som en skade. Penicillin og santibiotika er et par legemidler som faktisk leger. Anti-psykotika og humørstabilisatorer hjelper ofte innenfor psykofarmaen.

Grunnen til at de bare hjelper mens du er på dem er fordi at de fleste antidepresivane som forskrives ikke er ment på mennesker med forbigående lidelser. De kan hjelpe mennesker med forbigående lidelser, men da kun i samband med produktiv terapi tror jeg.

Uten å orke å lese alt.. Men jeg tror nok at dette har en god del paraleller med det Max-Mekka skrev i posten om hvor pysete Norge er blitt. Vi er mer sjøre og sutrer alt for mye. Jeg er vel det man kan kalle kynisk. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en følelse av at dette med at man må være kule og slikt har mye med saken å gjøre.. Om man tenker etter, og hvordan man startet å drikke er det nok mange som sier at det var fordi de ville være "kule" eller venna gjorde det. Depresjon tror jeg derfor handler om at i vårt samfunn nå så føler man at man må ha et felleskap. Siden familien er jo ikke lenger en sikkerhetsbase. Før var foreldrene/moren(50talls kvinnen), og dermed var det alltid noen man var med. Nå er saken noe annet.. Foreldrene jobber til 5, man skal gjerne trene 3 ganger i uka og allikevel få god tid til å være med venner..

Jeg tror derfor at vi er som hesten som løper etter gullerota. Vi vil hele tiden ha den, men når vi får den så vet vi ikke hva vi skal med den? Vi ville bare ha den for å vise at vi er "verdt" noe.

Edit: jeg sier ikke verden er kaldere og alt var bedre før, jeg er tross alt ikke den eldste her.. Men vi må rett og slett lære oss at vi ikke er verdensmestere, og ikke alle er modeller.

Nå har jeg kunn lest første post (og bare for å ha det sagt, kommende tekst er personlige teorier uten noen som helst grad kildegrunnlag annet en diskusjoner med kompiser):

For det første tror jeg at diagnostiseringer til en viss grad er blitt et motefenomen i sammfunnet. (Dette med tanke på bl.a. ad/hd-barn m.m.) Mulig dette vil bli et vanlig smalltalkspørsmål i fremtiden: Hva slags dignose har du?

Men tilbake til det litt mer seriøse, så tror jeg at et annet svar på økende anntall depresjonsdiagnoser kan være bl.a. økning i skillsmisser, sammfunnets stadig økende stressfaktor samt at barna og unge i dag tvinges til å vokse opp fortere enn i gode gamle 18steinøks.

Der en for ett par århundrer siden hadde mål om å gifte seg fsf. samt å overta garden. Må en i dag tenke på utdanning, med masse fag, og tunge valg, samt at man må stri med vanskelige følelsesmessige problemstillinger. I tillegg til at en skal ha fokus på utseende, oppførsel osv. osv. En skal ikke vokse opp til å bli seg selv, en skal vokse opp den den samfunnet seier en skal bli. Dette kan lett skape psykisk stress, som kan dra mye med seg (etter min oppfattning).

Dette kan dras ut, og lange artikler kan skrives,men det gidder jeg ikke så tenk selv (men then: ikke tenk for mye )

Til den over meg: Mener at derpresjonsdiagnoser kan gis som midlertidige. Ò

Jeg har VELDIG dårlige erfaringer med antidepressiver.

Såkalte lykkepiller ødela hele ungdomstiden min. Jeg lå og sov i gjennomsnitt 22 timer hver dag fra jeg var 14 til jeg var 17 og la på meg 50+ kilo. Har endelig fått vekk fettet, men strekkmerkene som jeg har på leggene, lårene, magen, ryggen, brystet og armene kommer jeg til å ha resten av livet.
Fikk også et skikkelig sinne. Slo min mor iallefall 2 ganger som jeg kan huske
Synet mitt ble også dårlig etter den perioden, men det behøver jo ikke være pga pillene.
Jeg prøvde fire forskjellige typer og alle ødela meg helt.

Antidepressiva er en falsk trygghet for mange, det vil jeg med hjerte på hånden påstå. Substannser som tukler meg nerver skremmer meg, ting som gjør det zombie er skremmende.

depresjoner kom, i mitt tilfelle, av at jeg ikke ble hørt. ble sittende inne med så mye rart og sprøtt som ikke fikk utløp.når jeg var 8, de eneste gledene jeg hadde var når jeg endlig fant en med super krefter. en som ikke brydde seg om hvordan jeg oppførte meg, men som tok meg for den jeg var. og for meg som syntes det fremdeles er skøy og lete etter grevling i tunnelen(å for en herlig sang, jeg elsker den) uten om og se lyset på andre siden. Huff detta her blei teit, vel drit samma. And back to the point, jeg har i så mange år, hele livet mitt, hatt store problemer med og ikke bli forstått. Dette har satt meg inn i en deprissjons fase med humørsvingninger som senere har visst seg og blitt en ålreit måte og blir en grei CS Source gamer. men disse humørsvingingene var et stort problem for meg lenge, når jeg endlig fikk utslag for noe jeg sa, uten at det blei feid bort under teppe, blei jeg glad, Men så var det ikke intressant for det fulgte ikke det de andre hatt på hjerte, de ville snakke om andre ting. og da blei det iværtfall krasj i hodet mitt. dette førte til en stor angst føelse og innsluttethet. man slutter og gniste og eneste gleden man har er når man kan prøve og bli hørt på internett.

skal jeg være banal, antidepressive dreper en person. Dette grunnlegger mener jeg fordi at, hvis du tar bort sorg og glede så er det ikke vært og leve, da vil du til slutt bli en mutters alene person som ingen orker og være med (jeg grunnlegger ikke påstandene mine på noe som helst grunnlag, bortsett fra at jeg tror det er sånn ting fungerer i det kalde sammfunnet vi lever i)