Hei, jeg er klar over, og ønsker, att dette forumet skal være rent. Personlig så prøver jeg å gjøre min del for å holde det rent, men akkurat nå er jeg usikker på hvilket underforum jeg skal poste i. Sorry.


Men jeg har et spørsmål etter rundt 4 timer bruk av google, spredt over et par dager. Kommer rett og slett ikke fram til et svar.

Jeg er livredd skaller og skjelett fra mennesker. Dyr går bra, men er fortsatt ubehagelig. Enkelte av dere har diskutert vevkjerringer \ edderkopper i en annen tråd, og etter noen la til et bilde av en, da ble mange av dere redde. Jeg kjente meg igjen i hvor redde noen av dere ble, men bare att jeg får det av å tenke på eller se på skjelett.

Hvis jeg f.eks ligger i sengen og venter på å få sove, - joda! Da starter fantasien og jeg snur meg fort og ser bak meg. Da sitter et skjelett i en stol og bare ser på meg med den tomme skallen. Det er selvfølgelig ikke en hallusinasjon, og det varer knapt et mikrosekund. Men det er nok til å få meg livredd, og jeg bare venter på att øynene går igjen av seg selv før jeg kan sove.

Har også lest skrekkhistorier om folk som går å tusler på en kirkegård og plutselig faller igjennom jorda og ned til kista med ene foten. Bare tanken av att det kan hende meg, og å være nært skjelettet på den måten gir meg frysninger og akkurat nå sitter jeg med et åpent rom bak meg, og må nesten se bak for å finne ut om et skjelett står der. Åpne sår, indre organer og heavy blødning går bra, men benmasse? Nei takk.

Unngår også skrekkfilmer så bra som jeg kan, og går aldri på en kirkegård uten att jeg har med meg ihvertfall enda en person. Og da bruker jeg å hoppe over graver / unngå å være over en.

Uansett. Nå håper jeg att du forstår hvor ille det er, og jeg vet noen av dere også er redd skallet og skjelett, men jeg vil tro jeg ligger over gjennomsnittet. Jeg blir å oppsøke psykolog i framtiden når jeg har råd, men aller først vil jeg vite litt mer om dette.

Tror dere det er en form for fobi?
Noen som er like redde for samme tingen eller noe annet?

Hvis noen faktisk klarer å opplyse meg mer om problemet mitt, (prøvde selv via google, og jeg brukte alle de sofistikerte søketeknikkene) da takker jeg deg.

(PS: Har også prøvd å venne meg til det, som f.eks å bare gå over google images med mange skaller her og der. Det fungerer kanskje for noen, men ikke for meg. Det blir veldig kaldt i rommet, for å si det sann.)

Cartilogenophobia - the fear of bones.
Necrophobia - the fear of death or dead things.
Automatonophobia - the fear of ventriloquist's dummies, animatronic creatures, wax statues - anything that falsely represents a sentient being.

Det ser ikke ut som det er noe eget ord for å være spesifikt redd for skjelletter.

Frykten for den dødes skjellet har tidligere vært en integrert del av samfunnets virkelighetsforståelse. Men våre forfedre har ikke tatt til flooding eller systematisk desensitivisering, og heller gått mer praktisk til verk. Jeger- og sankersamfunnene i Skandinavia bandt alle lemmene sammen på liket, i de tilfellene de ikke ønsket å opprettholde kontakten med den døde, mens senere kulturer, som den keltiske, gikk mer drastisk til verk og ødela hele liket før gravleggelsen. Våre egne vikinger brøt seg ofte inn i graver, kun for å ødelegge dem, eller så sendte de gjerne noen salver med piler og spyd inn i den åpne graven, hvis de fryktet vedkommenes skrømt.

Tror du hadde hatt godt av litt eksponeringsterapi. Start med å se på bilder av et tegneserieskjelett. Bygg deg gradvis oppover derfra til fysiske skjelett. Du vil nok snart skjønne at det ikke er noe å være redd for.

Tenk litt på at du har et skjelett inni deg selv.

Jeg skjønner at du ikke har fobi mot noe?
Å si ''dude, det er ikke noe å være redd for'' er som å si til noen med bulemi: ''Nope, du er ikke tjukk''. Det fungerer bare ikke.

Selv har jeg en enda særere fobi. Jeg HATER døde insekter.
Levende bryr jeg meg ikke noe om, men døde små jævelskap er det verste.
Skulle jeg mot formodning tråkke på og knuse for eksempel en bille, så bruker jeg ikke de skoene på et par uker. Minst. Nesten så jeg må kjøpe meg nye..
Det er morsomt her i huset når en feit edderopp løper over stuegulvet.
Dama hyler da den løper og jeg syter som en unge når hun dreper den.

Gradvis eksponering mot fobien din skal visstnok være kuren mot fobier, men det er en tung vei å gå. Jeg har ikke giddet da dette ikke påvirker meg veldig annet enn de gangene jeg må ta balerinahopp over noen døde jævler en sjelden gang, men hadde jeg vært så ille som deg trådstarter, så hadde jeg nok vurdert psykolog eller ''behersk din fobi'' kurs.

Jeg skrev ikke det.

Jeg skrev at man har faktisk et valg.

Vet ikke om jeg har noen fobi, men det finnes ting jeg er svært redd for. Jeg legger da opp forholdsregler som jeg følger for ikke å utsette meg for de tingene. Samtidig prøver jeg å søke informasjon om disse sakene, for alt kan forklares. Og informasjon fordrer trygghet.

Jeg måtte jo selvfølgelig åpne den linken til TS.

Da jeg var 11 år gammel sov jeg hos et ektepar som var bekjente av besteforeldre mine, bestefar og jeg skulle sove der en helg.
Jeg hadde aldri vært der før, og jeg fikk beskjed om å sove på rommet til "Henriette". Helt rosa var det, det var dukker overalt og alle stirra selvsagt på senga. Det skjedde ingenting spesielt den første natta, ikke den andre heller. Men fy faen så redd jeg var. Skvatt av hver eneste lille lyd. På søndagen da vi spiste frokost spurte jeg omsider hvor "Henriette" var, til ekteparet. Den eldre mannen i ekteparet ble overrasket, men svarte rolig at hun døde av en sykdom for 5 år siden, og rommet hennes hadde stått uforandret siden den gang. Hun var visst i likhet med det jeg var, 11 år gammel det året hun gikk bort.

Den følelsen jeg fikk da var helt jævlig. Og etterhvert skjønte jeg jo også at forrige som brukte sengetøyet, som jeg hadde krypet meg inn i var død.
Har vært redd for dukker siden den gang!