Litt av min egen bakgrunn: Er ei forholdsvis ung jente som har slitt mye med depresjon og har diagnosen bipolar lidelse. Livet mitt begynte vel ganske trøblete, men ettersom jeg har blitt eldre og fått meg egen bolig har jeg sakte men sikkert kommet meg litt "opp" igjen. Jeg har en rusbakgrunn som startet da jeg var rundt 12 år (er nå 20). Ruser meg ikke fast lenger, men kansje en blås i ny og ne og litt alkohol når helga kommer. Jeg er aktiv med musikk og har mange hobbyer. Jeg føler at livet mitt er mye mer stabilt nå enn det noen gang har vært og ting begynner sakte men sikkert og falle på plass igjen.

Det som er saken er at jeg har truffet en mann som jeg har blitt veldig glad i. Tidligere dårlige erfaringer med forhold og menneskelige relasjoner generelt har gjort meg veldig skeptisk. Tar lang tid å bli en "del" av livet mitt og tankene mine da jeg egentlig er veldig reservert. Jeg og personen jeg snakker om har egentlig bare gjort ting som å lage mat, dra på kino, gått turer og ledd sammen. Det har bare blitt oftere og oftere og noen ganger får jeg en ekstra lang klem, noen dype blikk osv. Vi driver begge med musikk, vi har samme humor og praten går alltid veldig lett. Mannen jeg snakker om er 8 år eldre enn meg. Jeg føler vi har det veldig bra sammen og at han er en av de første som jeg faktisk har følt meg veldig trygg sammen med

MEN, sakens kjerne er at denne mannen også sliter psykisk. Han har hatt en rusfortid med ganske sterke stoffer, men er per idag "clean". Han har holdt seg ganske lenge på matta også. Jeg vet han tar stemningsstabiliserende og litt Jon Blund for å få sove. Han har diagnosen bipolar, og jeg har også skjønt at han er deprimert til tider.


På en eller annen måte så virker det som om begge har det så bra når vi er sammen at dette ikke får noe fokus. Hvem vi begge har vært blir ubetydelig i det vi har det gøy sammen. Men, jeg har jo tenkt på åssen dette kan utvikle seg i lengden hvis vi evt. hadde gått inn i et forhold? Det å tenke på at begge er bipolare og har sitt i baggasjen kan bli en styrke eller en belastning. Det kan egentlig slå ut mange veier..

Så, det jeg egentlig har lyst til å spørre om:

-Er det flere freaks her inne som har opplevd en lignende situasjon?
-Noen som har erfaring med diagnoser, rusfortid osv i et forhold?
-Erfaringer med at BEGGE har diagnose(r) i forholdet?

Uten å være noen autoritet på feltet _TROR_ jeg det beste for en med bi-polar lidelse/depresjon vil være å finne en som ikke lider av det samme. Jeg tror det er greit å ha en stabil "mot-vekt" som en partner jo skal være, som er klar over lidelsen din, og vet hvordan h*n skal forholde seg til det. I et forhold hvor begge lider av samme mentale ubalanse, tror jeg det kan gå skeis hvis begge er litt out of tune samtidig.

Dette er på ingen måte en uttalelse fra kvalifisert helsepersonell, dette er min mening om saken, og det kan godt hende jeg har feil.

Det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på egentlig. Det lureste er vel å høre med en psykolog eller annen kvalifisert person. Hvis ikke får du vel stole på magefølelsen! Min tanke er at hvis dere løfter hverandre opp når dere er sammen, til tross for dårlige perioder, så synes jeg det høres bra ut

Det mest fornuftige og rasjonelle du kan gjøre er vell kanskje å finne deg noen som ikke holder på med rus eller sliter med noen psykiske lidelser. Altså noen som er litt mer "A4" (Stasjonsvogn, cardigan, bra jobb). Meeen sånn funker det vell ikke i praksis. Er ikke bare å plukke mannfolk heller. Men ikkenoe er rasjonellt med kjerlighet heller...

Men hvis det viser seg at han er mer åpen for rus og tullball enn du er så må du si stopp.

Like barn leker best
Men kanskje ikke alltid like lurt....

Er selv opphengt i exen som sliter med de samme tingene som meg. Med han vet jeg jeg blir forstått og jeg trenger ikke veie hvert ord jeg sier i frykt om å si noe om dop fks som mange andre ville løpt bort av. Jeg får han ikke ut av hodet og de som kjenner meg sier alle at han ikke er bra for meg... Men hva vet de om det. Jeg har hatt mange forhold men ikke i et har jeg vert meg selv i frykt for å bli forlatt! Med unntak av denne siste exen som jeg for første gang følte at ting kunne funke og være lykkelig med.

Det fine med å finne en som er lik en selv er at man kan ha forståelse for den andre på et bedre plan og man kan kanskje jobbe sammen med problemene <3

Om denne personen gjør deg glad og får deg til å føle deg trygg så go for it!!! Kanskje er det akkurat det du trenger for å få mere kontroll selv

Lykke til

3 tråden som dukker opp i ang hva skal jeg gjøre på kort tid.

Sånne spørsmål som du stiller her, vil få store følger for deg enten positivt eller negativt. Råder deg heller til å spørre noen som har fagkompetanse på bipolar lidelse. Du vil få svar her som er useriøse og seriøse. Noen av de trenger ikke være positivt for din del.

Er sikkert noen som svarer her som ikke en gang vet hva en bipolar lidelse er. Er ikke alltid nettet er rette plassen å stille slike spørsmål. Har du snakket med fagpersonel om det? Kanskje derfor du opprettet tråden, da du allerede har fått svar fra dem?

Har selv en søster med samme diagnose, dog så ser jeg på måten du skriver at du er mye mer oppegående enn hva hun er.

Råder deg til å søke råd en annen plass, sikkert mange som er uenige med meg i det. Men det får så være.
Spør heller venner/familie som vil deg godt samtidig som de kjenner deg for den du er

Sånn, da fikk du min mening.

Forhold var i allefall min vei ut av en depresjon.
Men nå skal det nevnes at partnern min ikke akkurat slet psykisk heller.
Har prøvd og være sammen med folk som sliter psykisk selv og det nytter ikke. De stjeler som regel all min energi og jeg føler at det meste blir et energisluk og tilfører ingenting men heller tar noe.
Det som jeg vil være redd for er at begge kræsjer på samme tidspunkt. Hvem skal dra hvem opp da?
Iogmed at du fortsatt nyter en blås osv innimellom mens han holder seg clean burde du da virkelig involvere han i livet ditt? Eksponere han for rus igjen?
Personlig ville jeg nok heller gjort som andre her og gått for noen litt mere a4 nå som du begynner og få livet på stell igjen.
Nå vet jeg jo ikke om du har lilla hanekam og pigghalsbånd på deg og skinn jakke liksom men da tror jeg neppe du passer sammen med noen a4 uansett liksom.

Dere har det jo bra sammen så hvorfor ikke ?

SLÅ TIL DU JENTAMI!

jeg tror det er en styrke..dere vet mye om et felles vanskelig tema som begge kan plages av,det vil øke forståelsen osv...

møtte dere hverandre helt tilfeldig eller er det steder folk med psykiske ting ofte sjekker?

"Så, det jeg egentlig har lyst til å spørre om:

-Er det flere freaks her inne som har opplevd en lignende situasjon?
-Noen som har erfaring med diagnoser, rusfortid osv i et forhold?
-Erfaringer med at BEGGE har diagnose(r) i forholdet? "

som du ser spør jeg ikke om hva jeg burde gjøre, men om det var noen andre med erfaringer i lignende gate. Er sjelden psykologene med brune heklegensere har PERSONLIG erfaring med sånne problemstillinger som dette. Kult å høre om andre har noen råd, erfaringer osv det går ann å ta med seg og lære av

Hehe, siden du spør. Har sett han flere ganger på venterommet på byens DPS, men snakka med han første gang på en bar.....Skikkelig romantisk!!

Jeg ruser meg, jeg har angs og deprisjoner... Den personen jeg har trives best med var den som slet med det samme selv. Han forstod uten at jeg måtte forklare. Å være med en likesinnet gir i allefall meg følelsen av trygghet og forståelse. Men alle er selvfølgelig forskjellig.

-Noen som har erfaring med diagnoser, rusfortid osv i et forhold?

Jeg og eksen min pleide å røyke weed og ta MDMA i blandt. Han var også litt for glad i alkohol. Har opplevd at det kan bli store uengiheter i når man skal gjøre disse tingene og gjerne hvilke. Det er nok verre når man har en fortid som misbruker, tenker jeg. Det er flott å ha en man kan dele alt med som vet hva man går gjennom men det er så utrolig lett å la seg trekke ned av hverandre. Vet om mange som har greid det, da. Så det er ikke annet å gjøre enn å gi det et forsøk.


-Erfaringer med at BEGGE har diagnose(r) i forholdet?

Jeg har ikke fått noen diagnose, faktisk. Men jeg sliter en del psykisk i perioder. Når det gjelder eksen min kan jeg ikke si det for sikkert. Paranoid personlighetsforstyrrelse, mulïgens. At han var sykelïg sjalu var det ingen tvil om, dog. Vi var begge ganske emosjonelle, og jeg har et ganske heftig temperament når det først svartner. Forholdet gikk til helvete. Når jeg ser tilbake på hvordan det var kunne jeg aldri tenkt meg å være sammen med noen som hadde lignende psyke som ham.

jeg var også relativt sykelig sjalu i starten,men det gav seg etter noen år i forholdet..mange som er det

Ja, jeg er fullt klar over det. Var sjalu selv, jeg. Men saken er at fyren truet med å slå meg ihjel med et balltre om han ikke fikk 200k, truet med å ødelegge livet mitt fordi jeg ikke ville "ordne opp" og andre syke greier. Han prøvde til og med å få meg til å "tilstå" ting jeg aldri hadde gjort. Mulig at noen er mest sjalu i starten men her var det omvendt. Han ble sykere og sykere.

disse tingene går under noe annet enn sykelig sjalu iallafall

Har positive erfaringer med et slikt forhold.
Med samme bakgrunn og diagnose kan dere finne mer forståelse for hverandre en hva du ville gjort med en som var a4. Synes dette lover bra en så lenge.
Det som gjør meg mest tvilsom her er det at han er 8år eldre en deg.
Hvorfor ser han på deg som er så mye yngre en deg?
Akkurat det sier en del om han.

Er helt enig der. Ruser meg ikke ofte jeg da, 1 gang i mnd ca. Men er så utrolig mye enklere å snakke med de som sliter med det samme selv, slipper å forklare tankegang og følelser helt inn i det uendelige liksom. Har ikke tall på hvor mange ganger bestevenninna mi har hjulpet meg opp fra "Det sorte hull" om dere skjønner. Det er som Rusketulla sier, men dette er også veldig individuelt. De første 4 årene etter at jeg fikk diagnosen bipolar, har jeg ikke snakket med noen som helst om det, annet enn BUP. Var ikke før ca et halvt år siden jeg begynte å snakke med venninna om hvordan jeg hadde det, og hun kunne fortelle at hun hadde de samme psykiske problemene selv.

Hun som meg syntes det var utrolig godt å snakke med noen, om noe som ellers er ganske tabu.

Men personlig tror jeg ikke rus er noen løsning, bruk heller hverandre til samtalepartnere, istedet for å eksponere din partner for din hasjrøyking.
Vet også av erfaring at det er bedre å holde seg unna alkoholen i sånne situsjoner.

Jeg kan jo dele mine tips for å komme meg litt opp igjen, når jeg er i en "down" periode

- Dropp drikking i helga, dra på fjelltur istedet.
- Finn dere en hobby dere kan gjøre sammen. (å ruse seg er ingen hobby)
- Snakk sammen, ikke nødvendigvis om hva som plager dere, men om noe helt random.
- Lag noe awesome mat en fredagskveld.
- Vær sosial med venner, uten alkohol. Inviter heller deres nærmeste venner på Tapas kveld, men en bra film og lignende.

Er ekstremt viktig å ikke stenge seg selv inne i sin egen atmosfære, om du skjønner. Dette var tabben jeg gjorde i 4 år, og det gjorde bare ting værre. Vær sosial, men ikke med "venner" fra et tidligere rusmiljø.

Dette er alt jeg kommer på å dele nå, men oppdaterer senere

Det samme gjelder eksen min også. Tenkte ikke over det der og da men det fikk meg til å åpne øynene litt i ettertid. Etter hva jeg har fått med meg har han alltid gått etter jenter på min alder.

T.J har mange flotte forslag!

Mange fine tilbakemeldinger her.
Og takk for bra post T.J!

Akkurat det siste der kan man vel se begge veier om man vil. Var faktisk jeg som tok kontakt i første omgang, da vi begge er musikkinteresserte og hadde mye og snakke om. Blir ikke så dekkende å drasse inn en sånn "kjærlighet har ingen alder klisjé", MEN, saken er at jeg ikke egentlig har merket så mye til de 8 årene da vi utfyller hverandre så bra på mange områder

helt enig..

Jeg syntes ikke det er noe å henge seg opp i med alder..dette har vært vanlig siden tidenes morgen med 5-10 år mellom