Halla! Høres ikke ut som om du har det så kult. Er like gammel som deg, trenger du noen å snakke med er det bare og ta kontakt.

Har vokst opp i et hjem preget av alkohol. og delvis stoff fant jeg ut i mine seinere erfaringer.
Da jeg var 12-15 år bodde jeg hos faren min, han drakk så og si hver dag. Han hadde egentlig voldelige tendenser, spesielt da jeg kom hjem på kvelden! Fikk alltid vite at jeg ikke var verdt en dritt, at jeg aldri kom til å bli noe... Det er en kjip tanke å få i hue da man er 13 år eller eldre! Spurte etter råd hos kompiser og modern husker jeg, og det var ta igjen. Tenkte at det var ikke lurt, men begynte å svare frekt tilbake og kaste ting rundt meg for å forhindre at han nærma seg meg. Det funka!! Selv om du ikke blir slått, så er det lov å svare ordentlig heftig tilbake. Vise at man har sinne og følelser, men uten å gråte.. Sier hu gå tur med bikkja, da lager du mat. Sier hu lag mat, da går du tur med bikkja. Få hu til å begynne å grine fordi du er umulig. kall henne svak og kjeft! Ikke noe til råd, men jeg hadde blitt forbanna!

Jeg vil ikke være en sånn slåsskjempe, men hvor høy er du og hvor høy er moren din? Fordi, nemlig i naturen()så er det den "store" som vinner. Det er derfor dyr står på bakbeina, flekker med den store kjeften. Jeg sier ikke at du skal behandle din gode mor som en hund, men vis at du vil bli satt pris på.

Jeg har prøvd hasj noen få ganger ja, men nei hun har aldri funnet ut at jeg har prøvd dette, og ikke kommer hun til å gjøre det da jeg ikke røyker for tiden heller Svak vil jeg ikke kalle henne, da hun sliter selv fra før. Er ikke ute å gjøre ting mer surt enn de er. Jeg vil aller helst få litt pusterom, samt forbedre mitt forhold til henne på.. Da dette viser seg å være ekstremt vanskelig.

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Har selv hatt lignende problemer med moren min oppigjennom årene. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 10 (er nå 20), og selv om det var tungt på den tiden, må jeg si det har hjulpet meg masse, i den forstand at jeg alltid har kunnet dratt til faren min dersom det ble ille. Moren min er en veldig stresset person, og det er ikke å feie under et teppe at hun kunne trengt noen å snakke med om problemene hennes. Det er også noe hun nevner selv i ny og ne.

Forholdet vårt ble ikke bedre da jeg for 2 år siden fortalte henne at jeg er skeiv. Reaksjonen hennes kom som et svakt sjokk på meg, ettersom jeg alltid har fått støtte fra vennene mine, og søsteren min. Må si jeg innerst inne forventet en lignende reaksjon fra henne. Den tid den sorg Hun er en konservativ dame.

Moren min får utløp for aggresjonen hennes ved å være spydig og nedlatende. Dette innebærer å blåse opp situasjonen (eks: har hun vondt i brystet, så har hun kreft. Og skal jeg på kafé med en bekjent skal jeg og nevnte bekjent også hjem og ha sex etterpå, you get the point). Opplevde derfor ofte å bli kalt transe, uten at det innholder et snev av sannhet. Jeg er nå en vanlig gutt, ikke noe dress-up her i gården. Hun foreslo også kjønnsoperasjon, helt ut av det blå.

Jeg vet ikke om folk forstår hva jeg mener, men hun greide å være mentalt nedbrytende, uten å være direkte slem. Snakker altså om en underliggende tone preget av spydige og nedlatende kommentarer som kan tolkes på forskjellige måter. Jeg kjenner moren min, og visste veldig godt hva hun mente med det hun sa, men med måten hun ordla seg på kunne hun fornekte det, og/eller vri det til sin egen fordel, dersom jeg tok det opp ved en senere anledning. Det er sånn moren min er.

Tiden gikk, og jeg ble psykisk sliten. Var ofte innom tanken på å spare opp penger og stikke av fra alt og alle osvosv. klisjé ikke sant? Jeg må si at vendepunktet var da jeg flyttet fra henne. Var ikke noen sure miner ol. som lå til grunn for det, jeg bare sa at nok er nok, og at jeg ikke lenger taklet oppførselen hennes. Det å slippe å se henne hver eneste dag var så ufattelig deilig, og det hjalp sånn på forholdet vårt at det ikke kan beskrives. Det gikk ofte flere måneder mellom hver gang vi snakket sammen, men det resulterte i at vi fikk en pause fra hverandre slik at vi begge fikk tid til å tenke igjennom alt som hadde skjedd. Den dag i dag har vi et svært godt forhold. Moren min har skjønt at måten hun oppførte seg på ikke var greit, men hun har ikke endret seg, og når jeg er med henne merker jeg veldig godt at hun fortsatt er den samme gamle. Men hva kan jeg gjøre? Moren min er tross alt 50+ år gammel. Det er et ordtak som sier at man ikke kan lære en gammel hund nye triks. Jeg tror det ligger noe i det.

Budskapet mitt er nok at det kanskje føles veldig ille nå, og det er det nok også. Men dere vil begge bli eldre, og ting kommer ganske sikkert til å bedre seg. Kanskje du trenger en pause fra henne? Sett deg ned en kveld og gå igjennom mulighetene dine. Kanskje et annet sted å bo? En venn, søsteren din? Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men nå vet du iallefall hva som fungerte for meg

Trist å lese om hvordan du har det. Jeg vet litt om hvordan det er å vokse opp med psykisk ustabile foreldre, og det unner jeg ingen.

Jeg går ut fra at du har prøvd å snakke med moren din uten at det hjalp nevneverdig? Slik jeg ser det, har du da tre alternativer:

1. Som foreslått tidligere i tråden; snakk med familiemedlemmer som kan støtte deg og evt. ta seg en prat med moren din om hvordan du opplever situasjonen. Det er vanskeligere for henne å føyse det bort når det kommer fra flere hold og også fra noen hun forhåpentligvis har respekt for. For noe av problemet ligger vel i at hun kanskje ikke har så mye respekt for deg?

2. Ta kontakt med en annen instans som kan hjelpe deg. Jeg har selv svært god erfaring med tilbudet til BUP(barne- og ungdomspsykiatrien). De kan være behjelpelige med familieterapi og samtaler i enerom med både deg og andre familiemedlemmer. Samtaler med forelderen i et kontrollert miljø med veiledere som passer på at alle får sagt sin side av saken og at alt foregår rolig og konstruktivt, kan løse mye. Du kan få hjelp fra BUP fram til du blir 18 år. Minuset er at det kan være litt ventetid, men det kommer helt an på hvor du bor og kapasiteten til tjenesten i ditt område. Du får henvisning gjennom fastlegen.

Hvis dette ikke er et alternativ ville jeg ringt en hjelpetelefon, tatt kontakt med fastlegen din, helsesøster, sosialrådgiver etc. De vil vite hvilke alternativer du har og kan evt. henvise deg videre. Det viktigste er at du snakker med noen som vet hva de driver med og kan hjelpe deg videre i systemet.

3. Dersom ingen av punktene ovenfor virker gjennomførbare; flytt ut. Hvis det er uholdbart å bo hjemme, velger du det minste av to onder. Erfaring tilsier at det hjelper å fjerne seg fra situasjonen. Det positive med det er at samvær med moren din blir frivillig og ikke lenger en nødvendighet. Hun vil med andre ord bli nødt til å revudrere sin egen oppførsel hvis hun vil opprettholde god kontakt med deg.

Jeg håper du tar grep om din egen situasjon for det er ingen andre som kommer til å gjøre det for deg. Det er aldri riktig at barn/ungdom skal føle seg utrygge og truet, så ikke tro at du bare innbiller deg ting. Lykke til videre og ta gjerne kontakt hvis du vil snakke med noen som har lignende erfaringer.

De fleste foreldre vet mer enn barna deres tror at de vet.

Men når moren din kaller deg horeunge så tenker hun ikke mye over hva hun selv sier. Sier ikke dette for å være morsom eller frekk, men høres ut som hun bare slenger konstant med dritt og kjefter uten å en gang tenke over hva hun sier. Teit. Utmattet altså, bare kjefter og smeller uten grunn fordi det er alt hun orker. Kan du ikke prøve å strekke deg litt i noen ukers tid og hjelpe til med det du kan? Hvis det ikke virker så gjør du stikk motsatt og tar henne ved å anmelde til barneværnet/politiet. Skjønner ikke hvordan du orker å gå rundt med konstant møkk.

Barnevernet kan i enkelte tilfeller hjelpe med bostøtte hvis det blir funnet nødvendig. Men litt i forhold til barnevernt. Det er ikke slik at barnevernet alltid kommer og tar fra foreldre unge osv. Det blir gjort vurdering av familiesituasjonen og tiltak ut fra det. Noen ganger mer drastisk enn andre. Jeg synes du bør ringe barnevernvaten å fortelle litt om situasjonen og se hva de sier. Men en annen ting du bør tenke litt på er om du ønsker at din lillebror skal forsette å vokse opp i den situasjonen du er i nå. Noe som for min del vertfall ikke virket optimalt.

Jeg hadde lurt min mor inn i en felle. Der alt ble tatt opp på video. Forskjelige episoder. Så hadde jeg tatt kontakt med barnevernet, de er veldig behjelpelige på slike ting. De finner nok enten, annet hjem til deg. Eller hjelper deg med leilighet.

Lykke til viderem håper at du slipper fra helvete snart.

Det er selvfølgeig det jeg har lyst til å gjøre, men jeg har hverken tid eller energi til å være mye og hjelpe til mye hjemme, men gjør det jeg har muligheten til. Når jeg er hjemme (skoleperioden) Har jeg mellom 7-9 timers lange skoledager, for så å dra rett hjem, gjøre lekser, øve til prøve/eller jobbe med innleveringer. Det er alltid prøver og innleveringer på skolen, og jeg vil gjøre det bra. Derfor går desverre mye tid bort og hun blir sur for at jeg velger skole framfor husarbeid. Når jeg er på jobb har jeg fri fra alt maset og det er veldig godt! Da har jeg en normal 8timers arbeidsdag, for så å vaske og lage middag, også gjøre lekser fra skolen. Har mye mer fritid der, men har ingen venner der jeg jobber.

Er dritt lei av all møkka og det er derfor jeg skal finne den beste løsningen og få ordnet opp i ting nå. Til alle de som sier jeg bør slå tilbake med samme mynt og bli "voldelig" kommer ikke dette til å skje. Skal prøve å få en så koselig stemning som mulig de få dagene jeg er hjemme i jula. Var en periode jeg ikke var ønsket hjemme i jula, og hu ba meg klare meg selv. Det har endret seg nå (håper jeg). Skal prøve å ordne opp i ting uten å gjøre ting verre, selv om ting kanskje må bli verre før de blir bedre. Når jeg var mindre var det min søster som var i min situasjon, og jeg var mammas lille engleunge som satt og hørte på alt sammen og gråt når ingen så på. Nå har jeg tatt over, men min bror ble ikke engleungen. Min søster bor ikke hjemme lengre, men hun er en person jeg diskuterer tema med ofte. Vi er begge enige om at hun trenger hjelp, og sammen kan vi kanskje få ordnet opp i ting. Krysser fingrene og satser på det beste

Mener ikke å være frekk. Men moren din burde kanskje oppsøke hjelp. Hun høres litt skummel ut her jeg sitter og leser. Desuten, det kan ikke være så kult for deg heller at moren din er sånn, og at broren din i ung alder må høre sånt. Det at hun oppsøker hjelp er kanskje det beste for hele familien.

En veninna av meg opplevde noe av det samme. Og til slutt gikk hele familien til sånn familiepsykolog, og de fikk snakka ut om diverse. Nå hår hele familien det mye bedre

Lykke til m8

slutter å lese på side 2, det ble for trist. er 16 selv, og føler hvordan du har det.

god jul, og lykke til!

men hvis du HAR egen leglihet, hvorfor ikke bare flytte ut hvis det fortsetter?
hvis morra di bryr seg, så sier du på en ikke agressiv måte at hon kan søke hjelp med sinnet sitt, og inntill hon har fått seg på rett kjøl, kommer du ikke hjem. fortell din far/bror/bestevenn/psykolog/sosiallærer om dette, det letter MYE på trykket, selvom det kan være vanskelig.

Det jeg tenker er at du, din mor og din far bør ha et "familie-møte". Dette kan være utrolig vanskelig, og det kan gjerne være slik at man ikke merker at noe endring skjer. Men et slikt møte kan være noe du kan referere til i hverdagen, og si "dette snakket vi jo om på forrige lørdag" o.l.

Det jeg tror dere bør snakke om, etter å ha lest dette er:
- Hva som skjer når din far ikke er hjemme
- Hva du føler om truslene
- Hvordan det står til med hennes psykiske helse: om hun skal gå til psykolog o.l
- Hva du tenker om fremtiden, og din lillebror

Du trenger aldri nevne ord som "hjelp" eller "barnevern".

Det overrasker meg at faren din har vært så passiv som han er. Etter å ha lest alle postene dine skjønner jeg at det eneste du vil er å ha et koselig forhold til mora di, men jeg tror at dere er forbi det pointet der. Du må virkelig gjøre noe!

Før var det søsteren din, så ble det deg, og det neste blir broren din. Hvis du vil at broren din skal få en bedre oppvekst enn deg, så må du gjøre noe.

En liten tanke som slo hodet mitt; du må ikke tro at broren din kommer til å tenke likt som deg. Han kommer til å bli fysisk sterkere enn mora di, og hvem vet hva som kan skje når det tipper over der.
Lykke til, for både deg og din bror

Jeg kjenner flere som har kontaktet barnevernet i forbinnelse med vold fra foreldre og foresatte. Disse voldshandlingene har blandt annet innebært grov psykisk terror og fysiske angrep som har resultert i alvorlige skader.
Desverre vil/kan ingenting gjøres med mindre foreldrene/forelderen vedkjenner seg handlingen ovenfor barnevernet/politiet/skolenhelsetjenesten. Og dette skjer svært sjeldent. Før du tar saken noe videre ville det dermed kanskje være lurt å høre om din mor vedkjenner seg sine handliger. Hvis ikke, vil hun muligens forverre din situasjon ved å ta hevn for at du rapporterte til fagkyndige om hennes adferd.
Eller så vil hun kanskje etter samtale om vedkjennelse, innse at dette er ting hun ikke ønsker å vedkjenne seg fordi de er for ille. Innser hun det, vil hun kanskje prøve å gjøre noe med det.
Men dette er kun mine antagelser, jeg vet ingenting.

Uansett, lykke til, både du og din bror fortjener bedre.

Sier en mor horeunge til sin sønn/datter, så er fornærmer hun seg selv. Horeunge er et norsk ord for "son of a bitch", så hun sier egentlig at hun er hora, og barnet er barnet til hora

Drittsekken: Ja jeg har egen leilgihet, men den er 2 timer unna, noe som er alt for langt unna når jeg er på skolen. Dessuten kan man si jeg har konstant husarrest, og får bare dra dit når jeg er på jobb(altså kun når det er nødvendig). Jeg har jo kun vært hjemme siden 23.Des nå, og ja julen betyr så og si ingenting for meg lengre. Kunne likesågodt vært alene i leiligheten min og feiret jul. Stemningen hjemme er ok, men føler meg ikke så veldig verdsatt.

På juleaften hadde jo moren min drukket (som mange gjerne gjør), og på kvelden/natten begynte hun rett og slett og bli veldig full. Jeg hadde låst meg inn på rommet, mens min søster prøvde hele tiden og få meg til å sitte sammen med dem. Jeg vet ikke helt hvorfor men klarte bare ikke. Med en gang jeg kom inn i rommet følte jeg meg lite komfortabel, og min mor kunne ofte spøke og bare le av meg. Når jeg da stakk på rommet prøvde hun å lure meg ut med lyder som hørtes ut som ei drukna ku.

Min søster ble igjen på stua og jeg tror de hadde det veldig hyggelig. I 5 tiden på natten vekte hun meg for å fortelle meg at hun var bekymret over min mor. Hun har problemer, og har visst fått medisin. Det som kom fram var at legen vil nå at hun skal doble dosen og rett og slett at hun skal få mer hjelp. Dette tror jeg er noe hun virkelig ikke vil. Hvorfor? Aner ikke.. men jeg kan tenke meg at hun er redd, akkurat slik som jeg er. Fikk også vite at hun flere ganger har tenkt på å ta sitt eget liv. Har selv slitt/sliter med diverse problemer, men noe jeg måtte ha gjemt og fortrengt pga hennes reaksjoner. Noe som heller ikke føles så lett.

Før jeg gjør noe annet vil jeg og min søster derfor få pratet med min mor når tiden passer for det. Jeg tror det er vitkig at hun får hjelp snarest. Jeg vet ikke om min far er klar over det, men det vil vi nok finne ut etter en prat med han. Mest sannsynlig blir vel ting bedre når min mor får hjelp, og jeg er litt overrasket over meg selv. Har mange ganger tenkt og følt at jeg virkelig "hater" min mor, værtfall etter at stemningen har vært på bunn. Etterpå kan jeg fremdeles føle hvor sterk denne følelsen er, samtidig som jeg får dårlig samvittighet. Ting er som dem er, men ikke slik jeg ønsket de var. Det vil ikke si at ting ikke kan endres. Takk for all støtte og svar, og ikke minst god jul.

Been there man, men jeg var egoistisk og lat så jeg fortjente vel å få en smekk og bli jaga og kjefta på, jeg var aldri hjelpsom for mora mi når jeg var yngre, og vi gikk gjennom en tung å forvirrende skilsmisse som har satt sine spor og det bidro vel mye til kranglinga.

du bør snakke med BUP barne og ungdoms psykiatrien, de har psykologer og sånn tror jeg som kan hjelpe dere med å løse problemer og få letta på trykket hjemme.

Tja, nå har jeg hverken hadd mye tid eller mot nok til å gjøre så mye. Likevel så har små ting skjedd, selv om situasjonen ikke er særlig endret enda. Har fortalt min mor at siden hun hele tiden klager og kjefter på meg, samt sier at det er når jeg kommer hjem alt blir ett helvette at jeg vil flytte ut. Ikke for min egen del, men fordi jeg tror det blir best for situasjonen. Da slipper hun meg som hun klager så mye over, og ting blir rolige som hun påstår alt er når jeg er borte. Hørte idag at pappa og mamma også krangla, og at han nevnte psykisk hjelp. Fikk ikke med meg alt som ble sagt, men ting har værtfall kommet bedre og klarere fram. Får håpe dette utvikler seg på rett vei

Har hatt mye det samme selv (dog med min far) hvor trusler for det meste var mot min yngre søster. Etter at jeg var gått en stund å blitt mer å mer irritert over måten han snakket til oss på var det en kveld det gikk for langt

Jeg satt i stuen med han og min stemor å vi begynte å diskutere (husker ikke helt hva) etter en stund ble diskusjonen mer og mer høylytt, til slutt fikk jeg høre "Hold kjeften din tett, eller så får du deg en midt på trynet" Da reiste jeg meg og sa "Kom igjen". Selvsagt hadde jeg aldri gjort noe sånt hadde det ikke vert for at på daværende tidspunkt var jeg steik forbanna. Men det hjalp!

Etter det har han aldri truet med noenting som helst. Han ble helt stum og så egentlig bare litt overasket ut over at jeg turte å gå imot ham på den måten. Jeg prøver ikke å si at du børr løse saken på denne måten, men ville bare fortelle hvordan det løste seg for meg ihvertfall!

Den metoden vil nok ikke funke her Har bedt henne fullføre det hun sier, men truslene kommer likevel. Dessuten er det ikke alt jeg tørr å si slik på, tenk om hun faktisk gjør det? Jeg vil ikke at hun skal klippe av meg håret feks den gangen hu sa hu ville gjøre det...

Det er ikke alle det hjelper på å være frekke mot. Jeg kom i krangel med min stebror en gang for 13-14år siden. Da slengte jeg ut at: Hvis du ikke passer kjeften din nå, så klabber jeg det rett ned. Det som skjedde var at min mor og stefar tok han andre sin side og ga meg klar beskjed om at jeg var ikke ønsker i det hust lenger.

Det tok 6mnd og ett tragisk døds fall i familien for vi skulle snakke sammen igjen.

Så, det å være tøff i kjeften. Passer ikke alltid. Lykke til videre, håper at dere får fikset problemene snart

Jeg tror det er viktig at din mor får hjelp så fort som mulig. Tror hun hadde hatt veldig godt av en tur til et sted hvor hun slipper å gjøre så mye, også et sted hvor hun kan prate med folk som virkelig kan hjelpe henne. Etter min mening så funker ikke bare medisiner noe serlig da det har gått så langt som du beskriver, de bare holder trykket sånn nogenlunde nede.

Går hun for eksempel til psykolog? Virker som hun er dårlig prate om problemene sine.

Hva gjør hun på hverdagene? Jobber hun, eller går hun hjemme? Og hvis hun går hjemme, er broren din også hjemme hele dagen?
Trenger ikke å svare på disse hvis du ikke vil. Bare jeg som lurte, fordi hvis hun jobber så går det jo ann å prate med arbeidskoegaer osv..

Jeg mener ikke at moren din er en psycho, bare at hvis dette fortsetter uten at hun får hjelp så kan det ende med at tragiske ting skjer.

Ellers må jeg si at jeg er mektig imponert over at du klarer å leve slik som du gjør nå! Virker som du gjør det bra på skolen, du har jobb og du klarer deg fint sjøl. For meg virker du som en meget empatisk og veldig real fyr!

Vil starta min post med å berømme din ståpåvilje, mot og styrke.

Det at du tar opp dette på ett forum slik tyder på at du ikke overreagerer, også det du har skrevet i det siste med at søstra og faren din merker det samme tyder også på det.

Det å få henne til psykisk hjelp vil absolutt være det beste for alle parter.
Jeg vil ikke annbefale deg å droppe ut av VGS som ønsket tidligere, sliter du med motivasjonen pga det hjemme kan du også få en hybel ved der du bor.

Går du til din fastlege og forteller om hvordan du har det og får han til å skrive en legeattest på at du ikke kan bo hjemme. Sender du da denne attesten med søknaden om borteboer stipend så vil statens lånekasse godkjenne dette uansett avstand fra skolen til foreldrene dine. Her kan da fastlege skrive en tidsbegrenset periode så du har jevnlig kontakt med han.

En mnd for deg i egen leilighet i nærheten av venner vil føles som en ferie for deg.


Ønsker du noen å snakke med så stiller jeg også selvfølgelig opp på de plattformer som du måtte ønske.
Er 20 år med hovedintresse data, fagbrev innen mekanisk (CNC) og går nå skole.

Jeg må jaggu si at jeg blir ganske nedtrykt over å lese detta. Hjemmet (som sagt før i denne tråden) skal være ett fristed, der man føler seg trygg og rolig. Og velkommen!
Jeg føler at du [COLOR="Red"]må[/COLOR] gjøre noe snart. Kanskje ikke for din egen skyld, men for din [COLOR="red"]lillebror[/COLOR] sin! Ingen vet hvordan dette vil påvirke ham som eldre, menjge har en lillebror selv (to, faktisk) som sliter litt for øyeblikket. Han bor sammen med moren sin og stefaren sin og sønnen hans. Min lillebror vil ikke flytte, for da må han bli tatt ut av skolen og begynne på en helt ny. Han vil ikke se pappa og meg så mye lenger da, og vi tar dette veldig tungt!
Moren han er ei [COLOR="red"]*sett inn skjellsord*[/COLOR] og tenker på lillebroren min som en liten dokke (o.l) hun kan gjøre hva hun vil med, pappa er redd for jo lenger han er hos dem, jo likere henne blir ham. Stefaren og moren hans krangler høylydt, og holder han væken om natten. Moren har alltid sydd puter under armene hans og gjort ham bjørnetjeneste på bjørnetjeneste.

Han er usikker og redd for å si hva han mener, fordi han alltid blir overkjørt hjemme.

Jeg vil ikke at dette skal skje med din bror. Jeg er fullt klar over at det ikke er de samme forholdene, men det er ganske nedbrytende å få slengt skjellsord og trusler etter seg! Jeg vil at du skal ta tak i det, pga din bror, jeg er ikke nevneverdig bekymret for deg, fordi du høres ut som en oppgående og smart fyr.

Joda, kanskje, men man har jo ikke akkurat lyst til å være slem mot moren sin uansett, for det er jo tross alt moren hans! Seriøst! Men jeg(med mitt temperament) hadde klikka tilslutt og sagt opp i ansiktet hennes hva jeg mener og hva jeg syntes.

Kan jo alltids dosere de med LSD eller Meskalin og spille på samvittigheten dems?
Kan gå veldig bra eller veldig galt

Morsomt at dere tar som en selvfølge at jeg er gutt, hee-hee. Uansett, etter en stor diskusjon tidligere (der hun var sur fordi jeg ikke gikk i dusjen kl 18, merkelig hva?) så ble det nok for meg. Etter krangelen hadde hun roet seg ned for å snakke ut normalt da hun skjønte jeg var meget opprørt. Den rolige samtalen ble rett og slett umulig å føre. Det endte med at min mor og far begynte en å diskutere, jeg fikk nok og stakk ut uten å si et ord. Virker som min far fikk vondt av dette da han sendte meg en ganske koselig melding etterpå. Dagen etter reiste jeg videre til leiligheten min for å jobbe.

Etter en uke kom jeg hjem igjen, og min mor virket blid og hadde ordnet god middag så vi skulle ha det koselig. Dette var også riktig koselig. I ettertid virket det som hun faktisk også hadde løsnet litt på tøylene og det var ikke like ille og omgås med henne. "Freden" i huset nå virket litt anneledes enn slik det har brukt og vært, så jeg håpet på at denne gangen kom det faktisk til å forbli fredlig. Å tro noe sånt var idiotisk. Jeg kan ikke være hjemme mer enn et par dager før hun begynner å klage igjen. Det sliter meg ut, og skolepresset blir stadig større. Har snart ikke mere energi igjen, og kveldene begynner å bli ganske deprimerende. Jeg og min søster har bestemt oss for å prate mer med min far, og deretter gå til fastlegen vår for å snakke om situasjonen. Derfra håper jeg nok vi vil få tips om hvordan vi skal ta veien videre.

Hvordan går det meg deg? en stund siden vi har hørt noe

Hadde jeg vert deg hadde jeg sotte hun på plass! lagt hun i bakken eller lignende og truet hun, sittet en liten støkk i hun, vist hun hvem som er sjefen. Nå vet ikke jeg hvordan din situasjon er, men det har funket her i huset.

Det er bare å komme seg vekk, lev ditt eget liv. Ho vil aldri forandre seg, og å leve og tro at ho skal gjøre det er å dra ut og kaste bort din egen verdifull tid! Selv om ho er din mor, er ho bare et annet menneske. Ho har ingen makt over deg på noen måte, du er kvinne(?) over ditt eget liv. Nå har ho behandla deg som dritt over hvor lang tid - nå kan du ta igjen ved å holde deg unna ho og heale deg selv resten av ditt liv, eller til det minste ho har skjønt at ho får oppføre seg.

Har hvert i samme situasjon. Bare det er fattern som pleier å slenge dritt, true meg og hisse seg opp for ingen ting, men jeg har sagt ganske nøye til han at han ikke burde få meg sur. Tror han har skjønt det etter sist gang jeg "klikka" da slo jeg i sunn skap dørene på klessskapet
med bare hendene og jeg klarte så vidt å kontrollere meg.

Jeg er redd for at moren din har mye aggresjon inne i seg, som går utover deg. Hvis du blir/er lei, burde du flytte ut/flytte til en i familien (?). Da vil forhåpentligvis moren din forstå hvordan hun har behandlet deg. Eller så kan du kontakte barnevernet, så kan de snakke med deg, og evt skaffe moren din psykisk hjelp.

Hatt nesten samme problemet bare med psykisk ustabile foreldre som bestemmer hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal gå, jeg skal velge som utdanning etc. Går nå på voss fhs der jeg har det kjempe fint, og har tenkt å flytte ut til høsten når jeg kommer hjem (er 18 så ikke noe problem for meg.. ). Kjenner at det å bo hjemmefra nå har gjort meg veldig stabil fra det jeg var og har det kjempe bra nå. Det å flytte ut funka fett for meg

Har erfaring med å stikke av. Det blir -ikke- bedre med tiden av den enkle grunnen. Det det kan bli bedre av, er om ho skjerper seg og får deg til å føle seg trygg på ho. -Det- kan sitte langt inne.

Jeg synes din far burde flytte ut sammen med deg og ungene(?) noen dager, for så å se om din mor skjønner alvoret. At det er hun som har ett problem og hun må gjøre noe med det. Hun kunne fått mye tid til å tenke over hva hun har gjort. Hjelper det ikke, kan det være aktuelt med psykolog eller familieterapi. Men jeg tror din mor har fått for mye "makt" over far din og dermed ikke tørr/gidd å gjøre noe som helst.

Tviler på at vi kommer til å flytte ut, men at min mor eller jeg gjør det snart er mer sannsynlig. Gjorde meg vondt idag at lillebroren min på 5år kom bort til meg etter at han hørte at mamma var sint på meg : Ikke bry deg om mamma, fordi det gjør ikke jeg heller når hun bare kjefter og er sint.

Har ikke fortalt min mor at han sa dette, men lurer på om det kanskje setter noen tanker inne i hodet hennes.

ver litt opprørsk, drit i at foreldrene dine sier at du ikkje får lov, gjør det du vill å drit i morra di. du har nok godt av å komme deg ut litt med venner i ein sån periode som dette,

Noen har sendt meg pm og spurt hvordan ting er nå, og jeg kan si at ting både er bedre og verre. De siste ukene har jeg vært på jobb, og det skal jeg fortsette med fram til juli. Jeg har derfor ikke vært hjemme på noen uker, uteom i helgene. Det er veldig godt å slippe unna kaoset i huset, men det er også enosmt uten venna mine. Min mor har sine perioder hvor hun er blid, men når hun blir sinna blir hun bare værre og værre.

For omtrent en uke siden var hun i et grufult humør(som visst nok var min feil), og dette lot hun gå utover min bror. Plutselig hørte jeg at han gråt og ble sint, og at han ropte "Du slo meg!". Hørte den sinna stemmen hennes brøle tilbake at ja hun slo han med vilje. Jeg tok broren min med på rommet og trøstet han. Synes det er trist å høre ordene som detter ut av munnen hans noen ganger, "Jeg hater mamma, og jeg skal aldri hjelpe henne!". Heldigvis kom hun tilbake etter hun hadde roet seg og var veldig lei seg. Jeg synes likevel ikke det er godt nok å være lei seg når skaden alt har skjedd.

Hun er sur, gretten, barnslig og i få tilfeller blid. Har vært hjem i ett døgn, og gleder meg allerede til å sette meg på bussen som går om noen timer. Tilbake til fred og ro. Jeg tror(og håper) at det er mye roligere i huset mens jeg er borte, siden jeg ikke da kan passe på broren min. Jeg og han har fått et veldig nært bånd i det siste, og det er jeg veldig glad for!

-Mongotryne

Veldig ofte er det slik at foreldre som ikke selv føler at de blir verdsatt eller bedriver etterpåklokskap av et eller annet slag, føler seg fanget og gjerne prøver å leve sitt liv gjennom barna, jeg tror det er en ond sirkel, da jeg gikk på videregående måtte jeg si ganke klart ifra at jeg ville leve mitt liv, ikke det livet de ønsket seg for meg eller det livet de selv ønsket at dem skulle ha levd om jeg ikke hadde kommet til verden.

Jeg syns det er trist at foreldre drikker rundt sine barn, dersom det er nok til å endre adferdsmønster.

Kaskje en hobby hadde vært noe for din mor? Noe hun kan være suksessfull i?

Moren din har det ikke godt med seg selv, du sier jo her at hun oppførte seg ganske likt mot din eldre bror/søster(husker ikke hva du skrev). Så da blir det naturlig for henne å fortsette å være drittsekk mot deg når eldre søsken er ute av hus.
Det har ikke noen ting med deg å gjøre.

Det du kan gjøre er å spille på samvittigheten hennes, gå inn for å gi henne dårlig samvitighet!(Ja, du nedbryter din mor psykisk på denne måten men det er bedre enn at hun gjør det mot deg!)

Du burde også lære deg og gi litt mer faen i hva morra di sier, hvis du ikke for lov til å sove borte så bare gjør det! Det kunne sikkert vært greit å snakket med en venninde om dette også?

ps: dette er MIN mening! Sikkert mange som er helt uenige med meg.

Slik som du beskriver det har det seg slik at moren din er kjeltringen i huset, det vet hun sikkert at du synes, og som du også sa at faren din ikke bryr seg om når hun skriker og kjefter...

Med dette i betraktning kan jeg ikke se for meg at damen har det godt med seg selv og utrykker dette på veldig feil måte...

Så en ting du kunne prøvd ut var å sette deg ned med henne en dag hun ikke virker voldsom og aggressiv og helt enkelt spørre hvordan dagen hennes har vært eller hvilke planer hun har for dagen... Dette viser at du bryr deg, som jeg går utifra at et mindretall i familien din utrykker for henne...

Tror hun hadde satt veldig pris på det...

Hvis ikke det funker... får du følge et av de tidligere tipsene og legge henne i bakken :P

Ikke dum ide'. men personlig ville jeg gjort det motsatte, og vist at jeg ga fullstendig faen, fordi hun fortjener ikke å vite/tro at du bryr deg!

[COLOR="Red"]Til deg Mongotryne [/COLOR] (TS)

Kan først fortelle deg litt om meg og mine erfaringer og hva jeg har gjort\ gjør.

Jeg trener aktiv kampsport (mma & kickboxing) Er ikke den minste gutten i gata (86kg) og trener regelmessig med vekter på skolen (går idrettslinja). Min mor og far, som alle andre foreldre kjefter ofte på meg, moren min har en tendens til å ta tak i meg, dytte meg. Er bare en regular tennåring, men trikset for meg er at jeg har på en måte lært hva de mener og hva som er vås. De tingene de sier i raseri kommer ofte ut feil, men den indre betydningen er der. Når jeg hører ting (i feil betydning) vet jeg ofte hva jeg kan forbedre meg på. Jeg gjør selvfølgelig ikke drastiske endringer og legger om livsstilen min, men prøver så godt jeg kan innemelleom (når jeg tenker på det) og gjøre en liten forskjell hvertfall. Alt annet som jeg syntes er urimelig lar jeg bare blåse bort med vinden, eller så tar jeg dems metode og bekjemper [COLOR="red"]ild[/COLOR] med [COLOR="red"]ild[/COLOR]. Dette funker vertfall for meg. Hvis de noen gang prøver å hindre meg i å forlate huset (ingen har rett til å stenge deg inne, mot din egen vilje) dytter jeg dem lett vekk, legger de så mye som en hånd på meg, gjør jeg akkurat med de, som de gjør med meg. Jeg har kommet over punktet der jeg er "redd" når de truer meg og for hva som kommer til å skje. Jeg vet de ikke kan gjøre meg noe, fordi dem vet at det smeller tilbake på dem selv. Ingen har rett til å gjøre deg noe vondt, hvertfall ikke foreldrene dine og du skal ikke trenge å [COLOR="Orange"]føle deg truet på noen måte i ditt eget hjem.[/COLOR] Når det kommer til meg, har jeg et rolig fint forhold med min familie, og jeg benytter meg av de tidligere nevnte metodene, de gangene det oppstår konflikter.

Hadde jeg vært deg hadde jeg oppsøkt en rådgiver, eller hvis det blir værre, så kan du ta en tur til politistasjonen og forklare dem alt. Dette vil nødig sette moren din i et godt lys og de er da opplyst at dere ikke har det bra hjemme, og kan lettere gripe inn hvis noen ting kommer til å skje. Ellers ville jeg forsvart meg selv, hvis moren din var truende, slår eller kommer med reelle trusler. Skal ikke si at du skal banke opp moren din, men hadde det vært meg, hadde jeg satt henne på plass, hvis hun noen gang hadde slått eller klipt av meg deler av min kropp, så hadde det nodd en grense, der jeg ikke hadde godtatt det lenger og tatt igjen på lik måte. Hvis hun noen gang gir deg sår og du ikke hadde hatt "guts" nok til å ta igjen, gå til politiet snarest! Etter alt det som har vært med barnemishandling om dagen, tror jeg de ikke nøler meg å gripe inn for tidlig, enn for seint. Hvis du har besteforeldre på faren din sin side, snakk med dem om det. De vil antageligvis være åpne og være villig til å hjelpe deg.

Dette er jo ikke noe fasit på hva du skal gjøre - Jeg bare deler mine syn og oppfatninger på konflikter i hjemmet.

Selv har jeg heldigvis opplevd det stikk motsatte, jeg har diskutert og sagt meningen min rett ut så lenge jeg kan huske, og har fått veldig frie tøyler.

Derfor er jeg redd at det som foregår i livet ditt nå vil bare gi deg større og større problemer i fremtiden om du lar det fortsette.
Jeg er evig takknemlig for at jeg har alle de gode vennene mine og de sosiale egenskapene jeg har utviklet.
Og det er ene og alene pga frihet.
Den frarøves du, og du virker som en veldig vennlig, oppegående og smart jente, som har mye i seg til å skape en omgangskrets med stadig nye venner.
Den lille tiden du har til overs etter skolearbeid og jobbing skal belønnes med det du selv føler er riktig.

Jeg mener ikke at du kommer til å kunne få deg gode venner vis du ikke får det nå, men det kan utvikle seg en distanse som strekker seg lengre og lengre.
Og det virker som at i din situasjon vil det ikke være særlig bekymringsfritt før om lenge, og når du da blir introdusert til en "ny" verden med mange personer uten en like hard oppvekst, vil det kanskje bli en lang prosess å bygge deg selv opp til det punktet du faktisk har potensiale til.

Mitt tips er at du gjør det du kan for å komme deg vekk, og helst få med deg broren din.
Jeg skjønner at du ikke vil la din mor sitte aleine igjen og gjøre hennes liv enda mer miserabelt.
Men når hun behandler dere sånn, så kan jeg ikke skjønne at ting kan bli så veldig mye værre når det gjelder hennes psykiske problemer.
Ettersom jeg ikke har vært i samme situasjon som deg, så sier jeg dette ifra en annen synsvinkel og med en annen forståelse. Så du kan betrakte det som du vil.
Men du fortjener å få være deg selv, og det kan hjelpe om du faktisk bare kommer deg vekk, glemmer henne litt og ikke bruker energien på det.
Skal det være noe kontakt mellom dere, og du skal kunne bestemme om du vil høre på det som blir sagt.
Det er så fullstendig feil at du faktisk MÅ gjennomgå dette i den alderen du er i.

Det virker som du har en veldig god psyke og har et ønske om at alle skal ha det bra, jeg håper du holder på de egenskapene og ikke lar deg bryte ned, uansett hva du velger å gjøre videre.