Jeg er veldig obs på det, og er flink selv. Litt mindre på de fysiske detaljene som veiving med armer og slikt, men mer på det verbale, hvordan man selv velger å uttrykke seg i forskjellige situasjoner, muntlig og skriftlig. Har i det siste fått låne noen bøker av en kompis som studerer kommunikasjonspsykologi, eller noe slikt, og ellers har jeg i flere år vært bevisst på det å manipulere frem diverse reaksjoner hos folk jeg snakker med, for å hele tiden trene meg opp til å kunne lese folk. Nå mener jeg ikke manipulerende på en stygg måte, men jeg skuespiller (noe jeg er veldig flink til) med folk jeg hovedsaklig ikke kjenner (eller kjenner, forsåvidt, men har en tendens til å bli mindre skuespill når jeg er med vennene mine
for å fremstå på en helt spesiell måte, tilpasset hver enkelt situasjon. Dette medfører da at jeg kan ha helt utrolig mange personligheter, vidt forskjellige alle sammen.
Selv synes jeg jo det er spennende, men det er også en ulempe. Når jeg treffer andre, er jeg flink til å danne meg et veldig godt bilde av denne personen. Det er svært sjelden jeg ikke klarer å få i stand et rimelig bra bilde på kort tid. Noen ganger, derimot, hender det at jeg får sinnsykt lite ut av en person. Det har skjedd nå i det siste med en jente jeg snakker med. Jeg blir faktisk helt rådvill, jeg har aldri i mitt liv klart å lese så lite ut av en person før. Jeg har vært borti mange slags folk tidligere, og det er alltid mulig å få mye informasjon, ALLTID. Men her sto jeg bom stille. Jeg har snakket en del videre med denne jenten senere, og kommet innpå dette temaet med lesing av mennesker og manipulative teknikker, og joda, selvfølgelig, dette var hun klar over og bevisst på i aller høyeste grad selv. Kult!
Det eneste som er kjipt, er at mens de fleste stoler på meg, dumme som smarte (noe de har all grunn til, jeg er svært pålitelig til tross for det tidvise, eksperimentelle skuespillet), er disse som er like interessert i denne formen for kommunikasjonstolking som meg, sinnsykt flinke skuespillere. Og når jeg vet hvor flink jeg selv er, skal jeg selvfølgelig ikke utelukke at flere av de jeg treffer er like flinke som meg. Og det skremmer meg litt. Og når jeg treffer mennesker som tydelig holder på med det samme, mennesker jeg egentlig syns er de aller mest interessante å snakke med, ender det opp med at jeg kanskje føler meg littegranne truet, for hvordan i all verden skal jeg kunne vite om folk mener det de sier hvis de er like flinke til å skuespille som meg. Og de tenker selvfølgelig det samme om meg. Og det fører til en slags gjensidig mangel på absolutt tillit. For all del, vi kan være kjempegode venner, og det er jeg med flere av dem, men den der gjennomførte, absolutte tilliten, er helt umulig. Og det er jo en gedigen ulempe i de fleste relasjoner.
Nå sporet det litt av fra bare det å lese kroppsspråk, men er man flink til å lese kroppsspråk, er man vel gjerne, som nevnt av andre over, også flink til å manipulere sitt eget, accordingly, og da begynner jo ballen å rulle...
