Gjelder absolutt ikke meg nei.

Hvis en har så mye skole at en ikke kan jobbe, har du da ikke bruk for å ha det gøy på den lille fritiden du har? Skulle da tro det er enda viktigere for de med lite fritid å faktisk utnytte den helt ut, istedenfor å stelle seg bak kjøttdisken på rema.

Vil heller ikke tro det er så lett å finne seg en jobb som kun krever at du jobber noen få timer i uka på dager du selv velger.

Jada, men det er ikke det som var poenget mitt. Det kommer alltid til å finnes varierende oppfattelser av hva det å ha det bra vil si, men kan man virkelig klage over at noen har det for bra?

Jeg sier ikke at man nødvendigvis i dag har det dårlig som student, men hvorfor skulle det blitt feil om man faktisk hadde fått nok stipend til å spise biff hver dag? Fordi du ikke hadde det sånn når du studerte?

Bare av ren nysgjerrighet: hvorfor det?

Jeg synes det er viktigere å ha fokus på å forbedre tilværelsen og livskvaliteten der det er nødvendig, og jeg ser ikke på dette som en nødvendighet, når man alikevel kan ha muligheten til å skaffe seg penger på andre enkle vis (helgjobb eller deltidsjobb).

Det er såpass mange som kommer seg gjennom studentlivet (ikke tatt hensyn til VGS), og hvis de klarer det, da skal jammen vi klare det og! Jeg synes ikke vi har noe grunnlag for å syte når vi lever i et så godt land.

Etter min mening så bør staten prioitere annet enn hva studenter gjør i fritiden.

Jeg er selv student, og har ikke noe problem med å jobbe litt i helger, helligdager, og ferier. Selv lever jeg godt på det jeg man får ifra staten og litt jobbing innimellom. Og det er ikke til å tro!? Jeg har fremdeles tid til det sosiale

Det er ikke nok fleksible deltidsjobber i de største studentbyene til at alle studentene kan jobbe litt i "helger, helligdager og ferier". Vel, med mindre man presser ut alle som faktisk lever av å jobbe på Rema og ikke bare jobber der for å få litt ekstra lommepenger.

Akkurat her har du holdningen jeg setter spørsmålstegn ved. Jeg er helt enig i at vi bør prioritere hva staten skal bruker ressurser på, men sett at vi hadde uendelig penger i statskassa?

Er det feil å ha det bra fordi andre har hatt det værre før? Skal vi slutte å forbedre ting fordi vi lever i et "godt land" ?

Sett i at vi hadde uendelig med penger, så hadde nok dette også blitt en prioritetsak, samme som å kjøpe en splitter ny Ferrari til hele norges befolkning.

Vi forbedrer nødvendige ting (stort sett), og jeg tviler på at studenter stort sett ikke klarer å fullføre studiene sine på grunn av pengemangel, men feilprioriteringer.

Å ha lite pengeforbruk gir deg en god økonomisk sans, og vil være veldig nyttig senere i livet. Noen har økonomi på skolen, mens andre får det automatisk gjennom studentlivet.

Utrolig godt poeng! Jeg kan egentlig tenke meg at det ikke er nok fleksible ufaglærte deltidsjobber i hele oslo til at alle studentene her kan jobbe!

Burde ikke helt 100% gratis utdanning være et mål?

Det er da slik i militæret.. Er det viktigere å prioritere gratis bo- mat- og skolegangskostnader for soldater enn for studenter?

Du har et poeng. Jeg bare leker med tanken, egentlig.
Viktig å få et godt forhold til penger, alikevel syntes jeg dette burde falle mest på oppdragelsen ifra foreldre... Men god trening er det da ihvertfall..

Det er ikke alle foreldre som har god nok økonomi til å støtte sine barn gjennom denne utdanningen, noe som forsåvidt er forståelig. Har de mulighet, er sannsyneligheten stor for at de gjør det, hvis ikke, så klarer nok studentene fint å fullføre på egenhånd.

Hvorfor skal man jobbe og studere? Skal alle som jobber heltid ta seg et deltidsstudie på si så de kan utnytte hverdagen maksimalt? Meningen er at man skal studere på heltid, og helst engasjere seg i studiehverdagen gjennom verv og organisasjoner også. Å studere er ikke en liten bigeskjeft man gjør for moro skyld, og det er noe staten tjener godt på. Det er uansett ingen som har hevdet det er akkurat stipendbiten som bør heves, det kan like gjerne være lånet, og hva er problemet da?

De aller aller fleste studenter jeg kjenner har deltidsjobber som tidvis kommer i veien for skolen, superkrevende studier eller den vanlige sorten. Jobbene man får som student er sjelden så fancy at man bare kan sette seg på bakbena og nekte hvis man blir bedt om å jobbe tidlig . På sene seminarer sitter folk og kaster i seg matpakka og løper før tiden fordi de skal på jobb. Det er ikke å være heltidsstudent.

Jeg tenkte mere på at forholdet til penger burde læres igjennom oppdragelsen. Ikke at foreldre burde betale.

Jeg mener at om du kommer som student og har null peil på hvordan du skal bruke penger, er det dine foreldres skyld. Det burde være en del av oppdragelsen fremfor at du lærer det igjennom å være "fattig" student.

Og dermed videre: Ideelt sett burde bo- og matkostnader være dekket av staten, slik som det er i militæret.

Da er vi enige! Pengeforhold læres jo også på skolen, og selv om det naturligvis burde være opptil enhver foresatt å gjøre deres barn oppmerksomme på dette, så må også deres sønner\døtre også kunne begrense sitt forbruk av ren fornuft.

Ideelt sett så burde selvfølgelig dette dekkes av Staten, og at vi får mest mulig 'gratis', men slik er desverre ikke situasjonen.

For det første er 10 måneder studiestøtte basert på at man kan leie ut hybelen i ferien, men det er så og si umulig. I tillegg strekker semesteret ofte et stykke ut i juni slik at det blir heller lite tid til ferier. 11 måneders studiestøtte hadde definitivt gjort ting mindre stressende siden man MÅ skaffe seg jobb eller leie ut hybel (noe som ikke skjer - hvem faen ønsker å leie en hybel i f.eks. Trondheim eller Bergen i en ferie?) før ferien kommer. I tillegg lever man ganske lavt under fattigdomsgrensen og det har tross alt blitt vedtatt at studenter i Norge skal være heltidsstudenter. Da er det rimelig at vi ikke burde trenge en jobb ved siden av?

Samtidig burde det definitivt stilles mer krav til mange studier - psykologi årsstudie på NTNU opptil i år er vel klassikeren, hvor folk som ikke hadde vært i en eneste forelesning kan stå på eksamen uten å lese på forhånd siden det er MC. Jeg er ikke ferdig før 19. Desember i år som i alle år. Jeg kjenner samtidig mange som er ferdige 19 november og da har man jammen ikke mye å klage over. Kort sagt - gjennomfør påstanden om fulltidsstudenten og gi oss penger deretter.

Ikke det at jeg synes folk bør få godt betalt for å studere, det er mange som tar høyere utdanning uten at de egentlig burde bare fordi "alle" gjør det, men det skal sies at det ikke lønner seg spesielt godt økonomisk å ta høyere utdanning i dette landet. Fem års tapt inntekt på en master - > ut i arbeid i Norge hvor lønnen er temmelig lik overalt. Det er jo selvsagt ikke derfor man tar høyere utdanning. Jeg tar det fordi jeg vil vite mer om verden enn videregående kunne tilby, fordi muligheten for forskjellige jobber gjennom et liv blir større og selvsagt fordi jeg ikke føler det helt store behovet for å gå ut i fulltidsjobb med en gang.

Et annet poeng er selvsagt at Norge burde fokusere på kompetanse for å kunne hevde seg når økonomien dreier vekk fra olje. Kanskje man skal gi ut mer lån, men tilbakebetale en stor andel for en fullført grad? Med en viss kvalitetskontroll på hvor mye som kreves av en bachelor/master vil dette gi incentiver til å fullføre et studie og gjøre at "evige studenter" ikke får like mye som de som faktisk fullfører. Et annet poeng er at det er klin umulig å rekruttere til realfagsutdanning i dette landet, men det er en annen diskusjon.

Luni da, hva fabler du om her? Det er ingen som sier at man SKAL jobbe og studere samtidig. Hele poenget med tråden er jo at en person klager over ha for dårlig råd under studentlivet, mens andre har gjennomført utdanning uten den samme oppfatningen. Hele poenget med utsagnene mine er at man KAN klare seg finfint med pengene man får og har man behov utover dette så får en faenmeg jobbe for deg også - ikke forvente at det skal pakkes inn i papir med sløyfe og overhendes på en liten, rød silkepute.

Jeg nevnte at jeg jobbet i både securitas og forretning under studietiden min. Securitasjobben tok etterhvert overhånd og for mye tid, hvorpå jeg informerte arbeidsgiver at jeg måtte si opp om ikke situasjonen bedret seg. Det gjorde den ikke og jeg gjorde som annonsert. Så hadde jeg dårligere råd enn da jeg jobbet, men det fungerte det også - jeg måtte tone ned forbruket mitt.

Uten å ha erfaring på området, så tviler jeg på det sitter sjefer rundt om som ikke gidder å hjelpe en ansatt å flytte en vakt, eller hva slags arbeid det måtte være, om det trengs. Om folk hadde vært oppegående nok til å ta en telefon og informere .. gjerne litt i forkant, "Hei, du, fredag xx desember så har vi kveldsseminar på skolen .. kan du hjelpe meg å bytte vakt, eller går det greit om jeg kommer litt senere?" .. man kommer langt med hyggelig, medmenneskelig kommunikasjon. Og skulle sjefen være en kuk av rang, ja da sier du opp og lever strammere frem til du finner noe du kan leve med.

Ingen har snakket om noen gavepakke hvor studenter skal få hundretusenvis i inntekt, så det er ingen grunn til å sette det på spissen til det latterlige. Mange har poengtert at de absolutt ikke KAN klare seg finfint med pengene man får. Å bo i storbyene er dritdyrt, og utgifter som mat, bøker og internett kan man ikke velge bort. At det å kjøpe klær før de gamle er i stykker, ta seg kaffekopp eller øl ute og en liten ferietur en gang i året er luksusgoder er forøvrig piss. I Norge er ikke dette luksusgoder, og hvorfor skal studenter som studerer på heltid være mange år i en tilværelse hvor de har langt mindre enn gjennomsnittet? Hvilke negative konsekvenser vil det egentlig ha å gi studenter et lån som sikrer en tilnærmet normal hverdag? Føles det feil?

Det er da merkelig at flesteparten KAN klare seg på pengene man blir tildelt, mens noen ikke kan? Dette ville da vært ett mye mer diskutert tema om folk ikke klarte gjennomføre studiene sine fordi man rett og slett ikke hadde råd? Ja, det koster å bo i storbyene, men man får allikevel nok til å klare seg. Det er jeg fullstendig overbevist om .. og frem til noen kan fremvise ett regnskap hvor man virkelig har gått inn for å klare det, men det er økonomisk umulig, så kjøper jeg den ikke.

Om lånesummen hadde blitt økt skal jeg ikke si meg imot. Dette er uansett penger staten får tilbake, med renter, så det kan jo så absolutt være en idè. Men er ikke da også sjangsen mye større for at folk kjører seg inn i en mye større gjeldssum enn de hadde trengt? Ville vi ikke bare forskjøvet problemet til ett nytt ledd - og gjort det enda mindre attraktivt å ta høyere utdannelse siden du ender opp med mye større lån?

Klær er ikke luksusgoder. En ny dieselbukse i måneden er det. Igjen så handler dette om planlegging av økonomien .. fornuftig og riktig bruk av penger.

Hvorfor skal studenter ha mindre enn gjennomsnittet? For de jobber ikke! En student har fint liten nytteverdi for samfunnet før utdanningen er fullført og kan settes i bruk. Hvis lønn skulle blitt utdelt etter potensiale og ikke arbeidsinnsats tror jeg det hadde vært mye urettferdighet i verden.

At studenter ikke har råd til en kaffe på byen i ny og ne, den kjøper jeg heller ikke. Så dårlig råd har ingen. Skal du ha det hver dag blir det noe annet! Ferier og øl på byen er også luksusgoder, enten du vil det eller ikke...

Jeg må si jeg er litt på gjerdet her. Selvfølgelig hadde det vært veldig fint med 11 måneders studielån, og kanskje en kompensering for høye boutgifter for de som er tvunget til å bo dyrt. Men å kreve penger til fyll hver helg og utsvevende sommerferier er å dra det litt langt. Ved at studenter må være bevisste på sin økonomi tror jeg man bidrar til å senke andelen evige studenter som vaser rundt på høgskolen/universitet år etter år og sanker årsstudier og avbrutte bachelorgrader. Jeg vet om en del av de, og det er de samme som er på fylla to-tre ganger hver uke, nekter å ha en deltidsjobb ved siden av skolen, og klager over dårlig råd.

Jeg forstår de som er påtvunget så høye boutgifter at de rett og slett ikke har råd til middag hver dag, men så lenge man har dekket de nødvendige utgiftene som husleie, variert normal kost, internett og kollektivtrafikk kan man føre argumentet om at hvis man ønsker luksus utover det, så får man ta en helgejobb. Mange ansetter studenter vel vitende om at de må tilpasse arbeidstiden etter studiene, og det er fullt mulig å arbeide i det minste mesteparten av sommerferien og spare penger til resten av året. Det er også en del penger å spare på å bo litt usentralt.

Selv tjente jeg ca 120 tusen i året ved siden av skolen på en veldig dårlig betalt jobb i tre år mens jeg tok en bachelorgrad som elektronikkingeniør, og fikk likevel bra karakterer. Samtidig hadde (og har) jeg samboer og hund som også krever tid. Det ga meg mindre fritid, men færre økonomiske bekymringer. Nå har jeg flyttet og er student foreløpig uten jobb ved siden av, men tilpasser forbruket deretter.

Jeg vil nødig bli misforstått, så ikke tro jeg mener at man skal leve på knekkebrød og vann når man er student og at man på ingen måte burde øke størrelsen på utbetalingene, men at man må ta ansvar og balansere fritid mot sårt ønskede ekstrainntekter ser jeg ikke på som en dårlig greie. Du får det du trenger, men må skaffe din egen luksus. Balansegangen blir da altså at studentene ikke skal tynges så mye med økonomiske bekymringer at det går utover studiene, og at det skal være mulig å overleve som student uten ekstrajobb. Sannheten er at de fleste studenter lever kun på studielånet, og likevel er studentpubene smekk fulle flere ganger i uka. Da er det like mye ens egne prioriteringer det er noe i veien med som størrelsen på de månedlige utbetalingene fra Lånekassen. Har man derimot kuttet ned all luksus og likevel har problemer med å få økonomien til å gå rundt - ja da har man en grunn til å klage.

Angående økt utbetaling i form av lån i stedet for stipend, så medfører dette også en økt mengde låst kapital, og er derfor ikke totalt uten konsekvenser for statlig økonomi.

Jeg studerer på VGS ca 45 timer i uka inkludert lekser, og i tillegg jobber jeg mellom 20 og 30 timer i uka, si 25 timer i snitt. Dette er 70 timer. Jeg føler jeg har plenty av fritid. Føler i alle fall ikke at jeg er noe slave, eller at jeg piner meg gjennom dagene.

Men nå ser jeg at de fleste her inne faktisk er enig i at man faktisk har tid til å både jobbe og sosialisere seg, selv om man studerer på universitet/høyskole. Noen syter likevel over for lite fritid. Slike vil alltid eksistere. Bare se på alle "vi vil ha 20 uker sommerferie og 10 uker juleferie"-gruppene på Facebook. Mange av disse vokser opp til å ta høyere utdanning. Tror du det er slike folk som sitter og sutrer over for lite fritid på høyskolestudier? Det tror jeg.

Realist1: om man arbeider 70 timer i uken tilsvarer dette omkring 200% stilling i arbeidslivet, tror mange er uenige i at dette er en fin jobb i alle fall.

Vet medisin studenter osv som ligger på det timetallet, men om man leser 10 timer 7 dager i uken, da har man det tøft i mine øyne, da vil jeg nødig jobbe ekstra, slitsomt å lese 8 til 6 hver dag, for så å dra på ekstrajobben. Null fri søndag-lørdag osv. Men om dette er det man må igjennom i mange sine øyne så skjønner jeg at mange ikke velger å studere!

Selv tar jeg siste år i en mastergrad, og synes egentlig det er slitsomt nok, med penger og slik nå på slutten, man ser man kan gå ut i arbeidslivet å tjene godt før man er ferdig som student, noe som stimulerer mange til å slutte studier osv, en farlig trend..da har samfunnet kostet på de 1,5 år av et 2 årig studie, også slutter man. noe som er dårlig politikk i mine øyne.

Men det er sikkert mange beinharde her inne, for det time antallet som snakkes om at studenter skal tåle her er ganske drøyt!

Det sier seg jo selv at enkelte studier er hardere enn andre - ellers ville vi vel alle vært leger, advokater og kirurger. Enkelte ting koster mer enn annet - alt handler om hva man er villig til å ofte for å oppnå det.

Du drar eksempelet til Realist1 ut av sammenheng. Det han sier er at han jobber, mye, i tillegg til skole og allikevel har fritid. Man dør ikke av å jobbe ved siden av studier, stort sett. Javell, så er det litt slit, men det koster og leve. Av og til.

Man kan heller ikke slå sammen tiden man studerer med tiden man jobber og sammenligne dette med en stilling i dagliglivet. Man kan jo f.eks være litt positiv til ting og se på jobben man har ved siden av studiene som en avkobling fra lesingen .. en måte å treffe litt folk på .. en måte å tjene litt penger på ..

Strengt tatt så kan man vel det, på samme måte som man kan slå sammen flere arbeidsstillinger og si man jobber 200%. Å studere på høyere utdanning er ofte hardt og vanskelig og krever mye. Jobben jeg hadde ved siden av skolen var en bris i forhold til studiet i seg selv.

Basert på egen erfaring og hva jeg har blitt fortalt av en rekke studenter i min omgangskrets, så går regnestykket akkuratt opp, sett at man ikke har en deltidsjobb. Ja, mange av dem har ikke råd til fylla hver helg, ei heller den nyeste TVen eller dyre middager; men med rett prioritering klarer dem seg fint.

Når det gjelder jobb, så tror jeg faktisk de fleste har muligheten til å jobbe noen timer i uka; det vil sjokkere meg hvis mange mener det motsatte. At det finnes visse unntak kan jeg forstå, men når man i samme avsnitt nevner at man ikke har råd til pils i helgene - er det noe som ikke stemmer.

Selv jobber jeg en dag i uka (vanlig åttetimersvakt på kvelden), og litt i helgene - noe som gir meg et sted mellom 6.000,- og 8.000,- ekstra hver måned. Det kommer jævlig godt med, for å si det sånn. At mange av dere da skal ha større problemer - rent tidsmessig - med å presse inn 3-5 timer i uka, har jeg store problemer med å tro.

Men det er klart, det er folk som ikke får noe studentbolig - og som må ty til private leiligheter som fort koster svinaktig mye i bl.a. Oslo, og derfor taper omtrendt alle pengene i leie. I slike tilfeller bør man kunne få en kompensasjon for det, det er jeg enig i.

Nja, okei, jeg skal si meg dels enig. Går du økonomistudie og jobber som regnskapsfører på si, så skal jeg si meg enig i at det kan bli tungt.
For mitt eget tilfelle var det ganske deilig å tusle rundt på ett kjøpesenter eller selge litt spiker etter skoledagen og lesingen var gjennomført.. eventuelt som ett ledd/avkobling mellom øktene.

Hvis du mener at en person som selger spiker kan regne sin arbeidsinnsats i timer på lik linje med andre, og samtidig mener at studiet lett kan være mer krevende enn jobben, så kan jeg ikke se annet enn at enten motsier du deg selv, eller så har jeg misforstått hva du mente med posten jeg kommenterte over.

Hvis jeg jobber to 100% stillinger, så er det rimelig å si at jeg jobber 200%. Hvis én av de stillingene er å være heltidsstudent, så er påstanden fortsatt gyldig.

en ting som har blitt prøvd poengert av luni tidliggere i tråden er følgende:
1: Studier krever mye energi og krefter. Man skal lese og gjøre oppgaver og lære mye, og forberede seg til eksamen. Man har gjerne forskjellige Lab-øvelser og ting tar tid i løpet av en uke. Et studie er satt opp til at man skal arbeide 8 timer 5 dager i uka. (noen jobber mindre, andre mer - men de prøver å beregne at 30 studiepoeng tilsvarer cirka den arbeidsmengden). Dette er da en fulltidsjobb. Jeg vil derfor se på det å være student, som en faktisk fulltidsjobb, og noen folk klarer selvfølgelig å jobbe mer enn 8 timer til dagen, andre trenger ikke fridager i helgene, men folk er forskjellige - andre trenger denne tiden til avkobling. Jeg har uansett stor tro på at det er en stor andel av de som jobber, bruker mindre enn 8 timer dagen til studie - og på den måten kan man jo se på det som tapt studie tid.

Det er og snakk om å øke lånet, ikke stipendet. Dette betyr at det i teorien ikke er snakk om at staten bruker mer penger, de bare låner ut - og får betalt tilbake beløpet når studentene har fått graden sin og begynner å jobbe, gjerne med litt renter. Jeg personlig mener at studenter burde ha 11 månder studiestøtte (som alle partier, hvor blir det av denne?) Da man ofte er student i 11 måneder, og egentlig betaler for hybelen i 12 måneder. Men siden de fleste har muligheten til å jobbe litt deltid eller heltid i sommeren, så er det fint med 11 og ikke 12. Jeg synes og at både lån og stipend burde reguleres etter konsumprisindeksen. For slik det er nå har studenter mindre og mindre penger hvert år, siden alt blir dyrerer (konsumprisindeksen), mens studentene får akkurat like mye i lån og stipend.

Ser hva du sier, og hvordan jeg har forklart meg dårlig. Det var ikke slikt jeg mente det. Mitt inntrykk av å ha en jobb ved siden av studiene var at denne jobben gav meg avkobling fra "hovedjobben". Jeg fikk klarnet hodet litt og kunne ta fatt med ny giv når jeg kom hjem.

Som jeg poengterte tidligere er dette som utgift å regne, selv om den blir mindre enn ved økt stipend. Det er fordi større kapital blir låst, og rentene det er snakk om er forsvinnende små i forhold til andre investeringsmetoder, og at den låste kapitalen nødvendigvis må tas fra et sted.

Mener da virkelig å ha lagt merke til at utebetalingene blir større for hvert år? Det samme gjelder for øvrig summen man kan tjene ved siden av studielånet uten at det går utover stipend/lån-forholdet.

Fakta er at de aller fleste klarer seg, det har jeg aldri sagt noe på. De store byene har stor mangel på studentboliger, men er man heldig kan man finne et kollektiv på det private markedet til rundt 3600,- hvis man ikke er kresen.(Forøvrig kostet det meg 3750,- å bo i studentby i 2004. Ikke akkurat et kupp for 12 kvadrat.) De aller fleste kan også jobbe ved siden av uten at det går alt for mye utover studiene. Ikke at man kan velge og vrake i slike jobber. Det er ikke mange arbeidsplasser som er så desperat etter deg at de tilpasser seg din studiehverdag. Du skal være glad hvis du får fri dagen før eksamen og får nok vakter i sommerferien.
De aller fleste kan også få litt tilskudd hjemmefra hvis det skulle komme uforutsette utgifter som et ødelagt kjøleskap eller de ikke har klart å legge av nok til husleie til juni.

Problemet er for det første at jeg ikke ser hvorfor studenter skal leve under EUs fattigdomsgrense. Er det ikke nødvendig for samfunnet at de tar høyere utdanning? I så fall burde de da verdsettes minst like mye som en minstepensjonist. De jobber heller ikke, men de har jobbet tidligere, i likhet med at studenter skal jobbe senere. (Forøvrig synes jeg minstepensjonen også er i minste laget.)

For det andre skal det ikke være nødvendig å motta støtte fra foreldre, være kjempeheldig med bolig og deltidsjobb eller på andre måter overleve på unntak. At mange studenter får leie av noen de kjenner for tre tusen kan ikke gjøre at Lånekassen kan ta utgangspunkt i at alle kan leie så billig. Noen vil alltid falle utenfor, enten det er boligkrise, trangt arbeidsmarked eller uforutsette hendelser og da må studiestøtten ta dette i betraktning. Folk som lever kjempebillig trenger ikke å ta opp fullt lån!
At folk bekymrer seg over hvordan de skal få råd til både tannlege og å reise hjem til jul er ikke en god situasjon når de egentlig skal lese til eksamen. Tjener samfunnet mest på å gi de en tusenlapp ekstra i måneden så de kan konsentrere seg fullt om studiene, eller tjener de mest på at studenten får en dårlig karakter og må ta hele faget på nytt for å komme inn på master?

Milligan: Mener du virkelig at det er avkobling å jobbe på Kiwi eller gamlehjem når du egentlig burde vært på lesesalen? Det er slike ensformige og slitsomme jobber mange må ta. Det er fint med en positiv tankegang, men bortsett fra pengene har jeg ikke en eneste nyttig erfaring fra Kiwi, kun stress over å ikke få fri i eksamenperioder.

Provo: Hvor har du det fra at de aller fleste klarer seg på studielån? Statistisk Sentralbyrås undersøkelse om studenters levekår i 2005 viste at 52 prosent av studentene hadde en deltidsjobb, og 4 prosent hadde hatt. Jeg tror ikke det skyldes verken behovet for avkobling eller ønsker om fem uker i Thailand og champagne på byen.

Restyles forslag om økt støtte til de som må bo dyrt har jeg sett vært tatt opp tidligere, og det virker slettes ikke så dumt så lenge det er mangel på studentboliger. En undersøkelse som viser gjennomsnittlig leiepris for egnet studentbolig på det private markedet er selvfølgelig nødvendig.
(Å bo usentralt er ikke en løsning for alle i Oslo. Usentrale hybelleiligheter er ofte langt større og av bedre standard enn et slitent kollektiv mer sentralt, og da blir prisen ofte temmelig lik. Skal du da flytte langt nok unna til at du sparer nevneverdig i leie må du betale betraktelig mer for kollektivtransport, og da går det fort opp i opp. Generelt er det dyrt å leie!)

Hvor mye fritid man har som student avhenger mye av hvilke studie man tar, og hvor høy karakter man ønsker å få. Enkelte studier er lagt opp slik at det er mulig å bare lese de siste to ukene før eksamen (noe som gjør at man kan bruke resten av semesteret til andre ting), mens andre studier igjen krever at man jobber jevnt og trutt hver dag. Hvis man sitter på lesesalen til 24:00 hver dag så er det opplagt at man ikke har tid til å jobbe så veldig mye ekstra utover studiene...

Kan noen fortelle meg hva som spiller inn hos Lånekassen når det gjelder stipend? Etter fylte atten år tenker jeg ikke at foreldres økonomi har så mye å si lenger (?). Selv går jeg på videregående og har fått forskjellige summer i løpet av årene:

VG1: 2600 kr
VG2: 800 kr
VG3: 5500 kr

Foreldre har hatt samme jobb/hjemmeværende alle tre årene, uten lønnsøkning. Hvorfor de varierte summene?

Når det kommer til vidregående skole, så er jeg litt usikker på hvordan lånekassen beregner stipend, men det forundrer meg ikke om de utelukkende ser på foresattes lønn, hvor du bor - og avstand til skolen. En kammerat av meg fikk nesten 20.000 et år fordi moren ikke var i jobb to år tidligere, noe som i seg selv er på grensen til latterlig. Jeg vil tro de fortsatt regner på samme måte.

Glemt? Jeg snakket utelukkende om kollektiv. Å bo alene sentralt i Oslo er for de fleste helt urealistisk. Jeg har aldri bodd i egen leilighet, men har bodd fire år med fem andre i en superslitt og liten leilighet til den nette summen av fire tusen uten strøm og nett. Bor man mer usentralt, som på Stovner, kan det være mulig å bo i en liten sokkelleilighet for seg selv, men fra hva jeg har sett blir det fort samme prisnivå som å bo med fem andre i en sliten kåk på Grünerløkka.

Prisene i Oslo er ikke bare høye, det er nærmest et latterlig boligmarked ved studiestart i august. Jeg var selv på leting etter bolig i sommer, og på hver eneste visning gikk jeg i kø. Når de begynner med budrunder på leieleiligheter blir det hardt å være student med tidspress og økonomiske begrensninger. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da en utleier ringte meg og spurte hvor mye jeg kunne være villig til å betale. Heldigvis for meg er jeg etnisk norsk og jente, har nådd den nesten-respektable alderen 24 og har mulighet til å betale litt og låne penger til depositum, så jeg er bortimot drømmeleietakeren for de som vil leie ut til studenter. Andre kan ha det mye vanskeligere.

Jeg burde kanskje presisert bedre, men med "å dele leilighet" siktet jeg til å dele en vanlig leilighet med en annen person. Bokollektiv innebærer ofte flere personer og betraktelig større leilighetsareal, ombygd spesielt med tanke på kollektiv, og er vanskeligere å finne langt utenfor sentrum. Vanlige to- eller treromsleiligheter er lettere å finne usentralt, og ved å inkludere denne løsningen blant hva man leter etter så er det større sjanse for å finne noe billig. Har selv bodd på Stovner, Grefsen og Tonsenhagen på denne måten, og vi bodde i hvert fall ikke dyrere enn de som hadde studenthybel alene eller bodde i kollektiv.

Ellers er jeg helt enig i at bomulighetene for studenter i mange byer burde blitt forbedret kraftig ved å bygge flere og større studentbyer og at prisene på mange av de offentlige studenthyblene burde blitt senket.

Lånekassen er helt å kjører, jeg fikk 1700 hvær måned helt til jeg bestemmte meg for å ta fritak i 2 fag pga jeg gikk første året om igjen og jeg fikk alle pengene jeg skulle ha for alle månedene før jeg skiftet og fikk beskjed om at jeg hadde gått ned 20% i fagene og skulle mota midre stipend, men det var ikke tilfelle, De siste to månedene nå har jeg fått 2000 og jeg kommer til å mota 2000 til neste måned også går jeg ned til 1300 i 2 måneder eller noe
og jeg har fått grunnstipendet.

Vell, mye avhenger av om du er vgs elev eller tar høyere utdanning. Skjønner ikke hvorfor folk klager egentlig. Jeg får 850 kroner i HALVÅRET, og det er utstyrsstipend. Til tross for at mine foreldre tjener for mye får jeg ingenting. Jeg måtte flytte hjemmefra på grunnlag av vanskelige situasjoner hjemme, men det var ingen som kunne dokumentere dette. Mine foreldre nektet når barnevernet tok kontakt. Sosialkontoret/NAV kunne ikke gjøre noe siden jeg ikke var myndig. Og da sitter jeg her, med 0 kroner i stipend, ikke engang får jeg barnetrygden min, ingenting av foreldre. Jeg lever av å jobbe, hvor jeg jobber hver helg og 3 ganger i uken. Husleien er på 4000, inntekten på 5000(som jeg jobber for selv). Sier seg selv at jeg ikke har mye penger til overs. Bruker omkring 400 kroner på mat i løpet av en måned.

Blir irritert når jeg hører folk syter over at de bare har 4000 igjen etter husleien. En måned måtte jeg sykle til skolen (som tok 50 minutter hver vei) fordi jeg ikke hadde råd til busskort. En annen måned måtte jeg spise hos venner hver eneste dag. Vi lever i verdens beste land..liksom

Det er da mulig å får borteboer stipend det har ingenting med dine foreldre å gjøre

elkcoc, det virker i mine øyne som du er utsatt for omsorgssvikt. Dette er selvsagt noe annet enn hva studenter til vanlig opplever. Men du burde ta kontakt med politi/barnevern/sosiallærer osv, alle instanser, for det skal ikke holde å nekte for omsorgssvikt. Om du kan dokumentere at du ikke får penger, må arbeide så og så mye og ikke får noe hjelp hjemme skal dette holde. Ellers må du til neste instans osv, prøv alle muligheter. om man ikke kan bo hjemme og ikke er myndig vil forsterfamilie/ instutisjon være alternativ vil jeg tro. Dette hørtes ikke bra ut, at barnet må spise hos venner osv for å overleve. Klar omsorgssvikt i mine øyne!

Tias har et veldig godt poeng, som kanskje er med på å farge diskusjonen. Arbeidsmengden på studier kan variere mye. Både ut i fra egne forutsetninger (vilje), og mer faktiske forutsetninger om hvor mye du må arbeide. Det er gitt statistikk som viser hvor mye studenter ved forskjellige fag/program bruker på studiene, og den varierer enormt. Jeg tror derfor at muligheten til å ha jobb objektivt sett kan være forskjellig, i tillegg til de individuelle momentene. Enkelte studier er, med (i hvert fall litt) respekt, lette og ikke spesielt krevende. Andre er veldig krevende. Dette påvirker muligheten til å ha jobb ved siden av. Alt i alt synes jeg likevel at dette skal være irrelevant. Skal man ha fulltidsstudenter, som "alle" krever, kan ikke pengestøtten legges opp til at man skal ha jobb ved siden av.

Jeg tror ikke det viktigste, i hvert fall ikke i første rekke, er å øke stipendet/lånet så veldig. Å sørge for 11 (helst 12) måneders stuidestøtte ville vært en vesentlig forbedring. Ikke så rent få har eksamener til midten/slutten av juni, en måned man ikke får støtte. Noe som mer eller mindre gjør det nødvendig å ha jobb i innspurten av et studie. Samtidig er det et problem her òg, nemlig de "lette" variantene. Det finnes fortsatt studier som har sommerferie fra midten av mai til september, og minst en måneds juleferie. Hvis man kunne sørget for en større grad av utjevning av forskjellige studier hadde kanskje diskusjonen blitt enklere.

Mens NAV gir seperat støtte til boligutgifter, gis det bare en felles pot i studielån. Nok en gang blir det store forskjeller. I de fire største byene er nok ikke forskjellene i boligutgifter så store. Men en god del stuidesteder finnes i resten av landet. Selv om markedet i små byer er mindre, vil nok utgiftene bli noe helt annet enn i Oslo sentrum. Jeg synes det er rart at det ikke finnes måter å jevne ut dette på. Det er kanskje verdt å nevne at økonomimomentet her medfører at mange studenter i Norge bor ulovlig, altså på steder som ikke er godkjent. Noe som betyr at det ikke finnes godkjente rømningsveier, og at faren ved brann er stor. Vi har hatt flere episoder med utenlandske arbeidere som omkommer, faren er absolutt til stede med studenter og.

Studielånet ligger under fattigdomsgrensen, punktum. Personer og organisasjoner med solid kompetanse har konkludert med at det ikke er mulig å leve på studielånet. Joda, noen klarer det. Men det betyr ikke at det er akseptabelt. Jeg synes det er rart at det ikke kan økes, særlig med tanke på at mesteparten uansett er lån. Det skal betales tilbake, det er ikke gratis penger. Da burde det ikke være så vanskelig.

Når alt dette er sagt, er det mange studenter som sørger for å undergrave støtten. Man skal ikke gå naken, og man trenger ikke gi avkall på alt sosialt liv. Men jeg har et klart inntrykk av at mange studenter har et forbruk på ting som øl, men også klær og ferier, som tidvis overgår vanlige (i jobb) folks forbruk. Det gjelder nok ikke alle, og mange av dem har nok gode grunner til forbruket. Likevel tror jeg en del kunne stikke fingeren i jorden, og innse at man ikke både kan kjøpe klær for tusen kroner, drikke for tusen kroner og spise godt på studielån.

Er dette vanlig prioriteringer? Det går rundt tredve tusen studenter på UiO, og går jeg innom SV-puben på en torsdag er det tilnærmet folketomt. Når det er fullt på en pub antar jeg du ikke spør samtlige om de jobber, har arvet penger eller spart i lange tider for å ta seg en fest. Folk har inntrykk av at mange ødsler bort studielånet på alkohol og lever fett, men la oss se kort på hva jeg vil anta er normale månedlige utgifter for en student. Har noen innvendinger så må de absolutt skrike ut, dette er bare hva jeg antar er tilnærmet normalt.

Bolig: 3600,- (Oslo)
Mat: 2000,- (Sifo-tall)
Pensum: 600,- (kalkulatorer, laptop, programvare og annet linjespesifikt ikke medregnet)
Strøm: 100,-
Telefon: 300,-
Internett: 100,-
Busskort: 330,- (Oslo)
Klær, sko etc.: 300,- (under Sifo-estimat)
Lege/tannlege: 100,-
Forsikring: 100,-

Har du et langt semester, noe som er blitt langt vanligere etter Kunnskapsløftet (man får ikke lønn fra sommerjobben i juni når man har siste eksamen den 10.), må du sette av penger til husleie i juni, så her forsvinner det rundt 300 hver måned. Da er vi oppe i 7830,- om jeg har regnet rett. Da gjenstår 930 kroner hver måned, som skal dekke fritidsaktiviteter, enten det er å besøke familie og venner, trening, hobbyer eller fest.

Jeg vet ikke hvor mye det er vanlig å bruke på byen, men jeg tror ikke 930 kroner holder til å drikke seg dritings mer enn et par ganger i måneden, med mindre du underslår øl av studentpuben eller brygger selv.

Det meste er sagt i denne tråden allerede. Likevel har jeg et par punkter som kan legges til:

1) Studenter betaler ikke skatt av studielånet, og har for det meste heller ikke økonomisk ansvar for familie. Å bare skulle ta vare på seg selv er ikke like dyrt som å ta vare på en familie, og dermed blir ikke sammenligningsgrunnlaget, hvor man sammenligner med hvor mye en arbeidstaker skal ha i lønn før h*n blir betegnet som fattig, like relevant. Disse tallene blir også regnet ut fra brutto-lønn. En kan dermed ikke uten videre si at en student lever under fattigdomsgrensen, selv om h*n "bare" har 8700kr i måneden.

2) Når regjeringen har gått ut og slått fast at de ønsker "fulltidsstudenter" (som er helt essensielt i denne diskusjonen. Jeg tror ingen hadde forventet mer penger, om det ikke var klart lagt opp til studiene skal være en heltidssyssel.) bør det være på sin plass at de følger opp med tilrettelegging for at dette er mulig. Her diskuteres det hvorvidt det trengs mer penger, så la oss ikke ta det opp igjen. I stedet kan man se på om lærestedene har fått noe press på seg til å lage "fulltidsstudier." For meg kan det se ut som om mange læresteder har innført en del obligatoriske aktiviteter, og latt det være med det. Som IvIoyner påpeker er det svært mange studier som kan passeres uten å studere på fulltid, og slike ting burde definitivt vært fjernet om "fulltidsstudenten" skal slå gjennom. Slik det er nå, er det bare unntaksvis behov for faktisk å studere på fulltid, og det er dermed ikke rart at mange tar seg en ekstrajobb for å slå i hjel tiden fra studiestart til eksamenstid. Dette fører også til en fullstendig utvanning av akademia, men det får være en diskusjon til en annen gang. Studiene må altså styrkes, om det skal være noen som helst grunn til at studenter bruker all sin tid på disse.

Vell, ja det handler i grunn om omsorgssvikt, men også mangel på ressurser fra samfunnet. Jeg tok først kontakt med skolen, de ba meg om å gå videre til NAV. NAV kunne ikke hjelpe meg, ba meg dra til Sosialkontoret. Sosialkontoret har ikke ansvar for personer under 18 år, og dermed måtte jeg dra til barnevernet. Jeg forklarte situasjonen til barnevernet, som syns sååååå synd i meg. De skulle kontakte mine foreldre, sjekke opp i saken, og videre kontakte meg. Jeg hørte aldri noe fra de, og saksbehandlerne hadde vist viktigere ting å prioritere.
Da jeg tok kontakt med Lånekassen fortalte de at de behøvde dokument fra lege, barnevern osv.

Poenget med lånekassen er altså at hvis skolen min ligger for nærmt foreldrehjemmet har jeg ikke rett på borteboerstipend, med mindre jeg kan dokumentere. Jeg sendte inn dokument til Lånekassen, men det var heller ikke bra nok for dem.

Jeg er mildt missunnelig på dere som i det hele tatt får stipend, og slipper å jobbe ræven av dere for å få tak under hode.

Ikke en gang da skolen sendte 2 bekymringsmeldinger, reagerte noen.
Norge er et bra land, men enkelte individer kan ha vanskelig for å overleve her. Ihvertfall hvis man er ung, har mange ambisjoner, men aldri lykkes.

elkcoc: i ditt tilfelle virker det ganske håpløst ja, men om du ikke fikk mer kontakt med barneværnet, prøv igjen! Jeg ville vurdert en anmeldelse av enten mor/far, når du ikke hadde hatt mat på bordet uten venner er det klar omsorgssvikt. Få foreldrene til kompiser til å dokumentere hvilke dager du spiser der osv.

Eller prøv å anmeld barnevernet for å ikke følge opp bekymringsmeldinger osv. Dette har blitt veldig strengt, og noe man bør ta på alvor etter noen veldig stygge episoder i media, print ut disse som vedlegg. Den gutten i krsand som ble drept av sin stefar osv, prøv alt mulig! Ingen skal måtte leve uten foreldre som forsørger barna i Norge. Prøv å dokumenter skriftlig at du ikke får tilgang på barnebidrag, ved kontoutskrifter osv. Dokumenter alt, lag en mappe å anmeld de. Håper det fører frem!

Men som sagt tidligere, denne tråden omhandlet "vanlige" studenter som sliter litt økonomisk. Ditt eksempel blir veldig søkt i en slik tråd da dette ikke på noen måte gjenspeiler majoriteten av studentene! Men jeg håper selvsagt du får hjelp uansett!

Lykke til!

Situasjonen din er jo selvsagt kjip, men den har ærlig talt fint lite i denne tråden å gjøre. Det høres ut som om problemene dine ligger hos barnevernet og de kan ha gode eller dårlige grunner for å gjøre som de gjør, men det har uansett ingenting å gjøre med studenters levevilkår.

Det er tydelig at folk er godt vant i Norge når man mener staten skal betale helgefylla.

Tror forøvrig det er flere som stryker på skolen grunnet for mye alkohol framfor mangel på det.

Hva slags hatt? Selv har jeg brukt halve stipendet mitt på en flosshatt.


Men jeg tror vel ingen hadde takket nei til høyere stipend/lån. Jeg hadde i alle fall tatt i mot det med dype bukk og et bredt glis. Men hvor veldig nødvendig det er, det kan vel diskuteres. Men selvfølgelig trenger noen det i forskjellig grad enn andre.