prøv å gi henne litt mer oppmerksomhet og takknemlighet for det hun gjør, så tror jeg masinga vil forsvinne

Jeg reagerte på akkurat samme måte som Mith. Finnes det slike hjem i 2009? Det må i så fall være svært sjeldent.

Hva jeg tenker om dette... vel tror hun er litt misunelig på deg.

hva hvis du bare bruker like mye penger som henne , slik at dere begge står for 50%av utgiftene, også hjelper du til like mye som hun gjør...problem solved

Hva er det meningen at vi skal tenke om en annen persons ønsker da? Et ekteskap handler vel ikke om å følge noen fasit for ansvarsfordeling satt av andre. De som er gift med hverandre får selv bli enige om hva de liker, det er ingen forretningskontrakt.

Er vel ett av problemene i vårt samfunn att man altid skal sameligne seg med alle andre.
Finn ut i lag hvordan dere føler situasjonen istedet for å se på alle andre for å finne ut av hvordan dere skal føle det.

Poenget er at du betaler for å bli kvitt ansvar hun tydeligvis mener du bør ta.
Du skal være akkurat like glad for at du slipper "å leve ett liv uten økonomiske bekymringer" som hun er.
Til syvende og sist så kan du ikke bruke penger for å kjøpe deg fri fra ansvar som far og mann.

Jeg kunne jo sagt opp hushjelpen og gitt oss begge mer arbeid. Ser ikke helt hvordan det skulle forbedret situasjonen. Poenget er at jeg mener det er helt greit at jeg betaler for å bli kvitt noe av ansvaret. Jeg fjerner jo tross alt mye av ansvaret hun måtte tatt og, gjennom å gjøre dette. Jeg sier ikke at jeg skal leve et jet set liv mens hun er hjemme og passer barna, men at hun fortjener å jobbe mer i hjemmet enn meg på grunn av det jeg gir tilbake.

Uten å ha orket å lest hele tråden en gang, kan jeg si at du burde skjerpe deg!
Selvom du er en klysete overklasse gutt, bør du ikke la alt av husarbeid hvile på skuldrene til kona di!
Vi trenger ikke større klasseforskjeller, hvor du kan sitte iro å ikke gjøre en dritt, mens kona di gjøre det så kalla "drittarbeidet".

Jeg holder helt og holdent med dama di her.
Om du ser på tv og koser deg mens hun står i oppvasken og passer barna, og du unnskylder deg med å ha ansatt en hushjelp fordi du tjener så mye penger, så er du rett og slett en lat faen som ikke hjelper til nok i heimen.

Klysete overklasse gutt kun fordi jeg har andre meninger enn deg? Javel..

Som nevnt tidligere så hadde ikke jeg hatt noen problemer med å være i hennes sko. Jeg hadde sett hva kona mi hadde gjort for meg og familien og hadde gladlig vært villig til å gjøre mer husarbeid enn henne. Og om du hadde lest hele tråden hadde du også sett at jeg ikke sa at jeg hadde sittet på rævva hele dagen, men at jeg satt mer på rævva en kona mi. Men dette burde jeg da være berettiget til? Hadde det ikke vært for meg hadde kanskje ingen av oss kunnet sitte på rævva i det hele tatt?

Det er ikke snakk om å fraskrive seg ansvar, men snarere se situasjonens helhet, og deretter bedømme om ens argument er holdbart. Det er faktisk realitet (i dette scenarioet) at jeg betaler penger for at ikke bare jeg, men også kona mi, skal ha mer tid til å gjøre det VI vil gjøre. For meg blir det feil å si at de pengene jeg sørger for kommer inn er betydningsløst for situasjonens helhet.

Okay, jeg skal svare litt mer serriøst.
I ekteskapet burde man ikke kunne kjøpe seg rett til å sitte mer på sofaen en hva kona di gjør.
Sålenge hun gjør mer en hva du gjør, uavhengig av hvor mye du har betalt eller hvor mye hushjelpen din gjør, så er det noe som er galt. Kjenner jeg blir direkte provosert når jeg hører om folk som tror de kan betale seg vekk fra hverdagen og overlate huset til kona. Dette er jo 1950 tallets ekteskap. Mannen arbeider og tjener penger, mens kona er hjemme å vasker opp, tørker støv og trøster unga. Kvinner tjener 85 prosent av en mannslønna, så det er jo statistisk lurt at du jobber og hun sitter hjemme. Eller kanskje du burde ta en titt p forskjellene i Norge og faktisk forstått hva det hele dreier seg om?

Ikke misforstå meg. Kona må gjerne jobbe hun, og da er jeg veldig enig i at vi burde dele arbeidsoppgavene 50/50, uavhengi av hva hun tjener, men i dette tilfellet er hun hjemmeværende og da burde hun gjøre mer i huset enn meg, selv om jeg kun jobber noen timer i uka, og i den forstand er hjemmeværende selv.

Kva med sjølvrealisering? Korleis kan ein oppnå dette om ein står ved kjøkkenbenken? Er det ein god grunn til at ikkje begge partar skal ha lik rett til sjølvrealisering?

Kvifor skal ho vere heimeverande, og ikkje deg? Og kva med ting som opptening av pensjon, som i hovedsak går på skattbar inntekt i dag? Det vil jo slå skeivt ut for hennar del.

Siden folk tar eksempelet mitt alt for direkte skal jeg utdype meningen bak hele scenarioet. Ja, det er atter en tråd om kapitalisme/sosialisme.

Jeg er Hagen, kona mi er Kari Normann. Idéen min var Rimi og huset vi kjøpte var Norge. Jeg skaper arbeidsplasser, skatter, og mitt engasjemang og vilje til å gjennomføre min idé har satt meg i en posisjon der jeg hjelper mange (skaper arbeidsplasser og skatter en bråte) og samtidig høster godt av det selv. Kari lever fint med de godene jeg gir henne, men etter hvert ser hun at hun arbeider mer enn meg. Hun slutter å se hva jeg bidrar med, og etter hvert ser hun kun alle de kjipe oppgavene hun må gjøre, og all den tiden jeg bruker på å sitte på rævva. Til slutt blir dette det eneste hun ser. Det oppstår krangler, og det blir splid. Jeg prøver å forklare Kari at jeg fortjener å sitte på rumpa, for hvis jeg ikke hadde fått lov til det, hva hadde da vært meningen bak alt arbeidet og engasjemanget bak oppstarten til Rimi. Dessuten var det ingen som nektet Kari å starte en bedrift.

Hushjelpen er sosial bistand. Jeg betaler for at vi begge skal ha det bra. Det beløpet Kari betaler er ubetydelig i forhold til det jeg betaler og vil mest sansynlig ikke dekke alt av den sosiale velferden vår familie trenger i løpet av livet, men da er det jo bra at vi har Rimi som spytter såpass mye penger inn i statskassa. Kari trenger meg, og jeg trenger Kari, men Kari trenger meg mest. Tilbud og etterspørsel.

Praktikanten er skatt og avgiftsøkning for bedrifter. Kari får mer tid til seg selv om vi engasjerer en praktikant, men det betyr flere utgifter, og tatt i betraktning at uten meg så hadde vi ikke hatt nok penger til å bistå familien livet ut og søstern til Kari hadde vært jobbløs, så syntes jeg godt at Kari kan jobbe litt mer i "huset" enn meg. Men dette er hun uenig i, fordi hun ikke lenger ser helheten av situasjonen, men kun urettferdighet.

Vi fortsetter å krangle om vi skal engasjere en praktikant eller ikke, noe som er svært betydningsfullt for oss begge, og en dag kommer jeg hjem, og til min store overraskelse ser jeg at kona mi har engasjert en praktikant.

Jeg blir fly forbanna, skiller meg, tar med meg bedriften og flytter til Sveits. Selvsagt er det mange andre som vil ta over min anndel av markedet. Etterspørselen etter mat vil jo aldri forsvinne. Kari ser en gylden mulighet til å starte KARI, og etter hvert skjønner hun at praktikanten egentlig er overflødig, fordi barna har blitt store nok til å klare seg selv. Praktikanten er jo bare ekstra utgifter uansett. Kari skjønner at det ligger i menneskets natur å altid ville ha mer, derfor ringer hun meg og beklager det hun har gjort. Jeg inviterer henne til Sveits, og hun tar med seg KARI. Der gifter vi oss og lever i sus og dus mens vi venter på at søstra til Kari skal starte en matbutikk, for så å flytte til "ferieparadiset" vårt i Sveits. Alle har sin pris, og historien repeterer seg selv.

Så hele poenget var å presentere den første historien, få alle med på hvor bra og logisk resonnementet var, for så å dra frem denne (mildt sagt tvilsomme) analogien, og dermed vise oss "sosialister" at vi egentlig er for Trickle-down_economics.

Eller er det noe jeg ikke ser her?

Poenget er at med en gang en bedrift skaper arbeidsplasser i Norge jubler arbeiderne, men når folk finner ut hvor mye penger innehaverne tjener blir det lynsjestemning. Helt til de blir innehavere selv. En rik person som blir fattig vil fortsatt beholde tanken om at kapitalisme er mer bæredyktig utviklingsmessig enn sosialisme, mens en sosialist vil mest sansynlig få et mer kapitalistisk syn om h*n blir rik. Nå snakker jeg ut ifra de jeg kjenner. Mennesker er ikke så humane. Hadde vi vært det hadde det ikke vært krig her på jorden. Selvsagt er noen humane, men det hjelper ikke stort. Bare tenk deg det faktum at Hitler klarte å få en hel nasjon til å hate jøder. Økonomi var en av nøklene.

Jeg er sosialist og jeg ser ikke ned på de rike, fordi de er rike.
Men, av den enkle grunn av makten penger følger med seg.
De er ikke folkevalgte, de er ikke valgt på noen som helst demokratisk måte, men samtidig har de muligheten
til å sitte i låste møterom og ta besluttninger sammen med sine andre dresskledde menn, som anngår kanskje tusenvis av mennesker fra arbeiderklassen.

Jeg liker ikke de rike, siden de er grådige og ser på det å gi Fremskritspartiet millioner som en svært god invistering.
Da tenker man ikke mye på folk flest, men veldig mye på seg og sine stakkars (millioner) kroner. Det skattelettet de vil få, må jo hentes fra en plass. Og, blir ikke det fra folk flest da?

Jeg gir da en bang i om Rimi-Hagen kan sitte å helle dyre sauser og champanger ned i spiserøret og spise seg enda tjukkere på et fint stykke gåselever. Men, trenger vi han? Vi kan tape 10 millioner i norge, hvert år om han drar. Jeg synes det er verdt å tape de pengene, sålenge jeg og resten av Norge slipper å se det bleikfeite tryne cruise rundt i sin bensinslukendes bil.


Kanskje litt offtopic her og der, men følte en trang for å utrykke meg litt ekstra.

Derfor har vi fagforeninger til å kontrollere at det de dresskledde mennene gjør er forsvarlig. Hadde du heller sett at de flyttet bedriften til et annet land? Det er ikke så mange alternativ. Staten kunne tatt seg av det, men vi ser jo hvor effektive offentlige prosjekter er i forhold til de som blir utført av private bedrifter.. Et litt annet eksempel er fra da jeg jobbet for Bærum Kommune og måtte gjennom fire instanser før jeg fant ut av hvor resten av lønningen min hadde tatt veien. Kanskje noen av pengene staten taper på skattelettet kunne kommet fra insnøvring av offentlige instanser og gjort det hele mer kompetent?

Selvsagt vil alle tjene så mye som mulig. Men igjen har vi fagforeninger og lover og regler som forsvarer arbeidstakere (etter min mening til det absurde). Skattelettet kommer ikke nødvendigvis til å ramme folk flest fordi det dyrker bedriftvirksomhet i Norge som fører til mer konkurranse, billigere varer for folk flest, samt inntekter til statskassa i form av skatter og avgifter fra bedrifter som ikke hadde vært her hvis det ikke hadde vært for skattelettet.

Problemet er signalene dette sender ut, og etter hvert vil fler folk se hvor meningsløst det er å ha formuene sine i Norge, noe som vil føre til at vi ikke taper en "ubetydelig" sum på 10 millioner, men mye, mye mer.. Dette vil skattelettet også kompensere for.

Ta heller og spør din kone hva du kan gjøre for å hjelpe til i hjemmet.

Vel, kanskje det hun egentlig trenger, er litt selvrealisering, fordi hun ser du har det? Jeg ville sendt ungene i barnehage og foreslått henne å studere noe hun er interessert.

svartsol: selv om dette var en ekstremt ræva analog kan det lønne seg å lese de siste innleggende i en tråd så man vet hva man svarer på.

Hehe, yes. Jeg var litt sløv.

tar også og velger å overse den siste siden omtrent, og svarer på det originale innlegget.

har selv vært i en lignende (døm selv etter på) situasjon. Da jeg gikk 1. gym VGS bodde jeg aleine. Da jeg fikk meg dame virka det sykt chill at hun flyttet inn hos meg, og etter kort tid hadde ejg blomster i stua, rutete sengetøy og duk på bordet. greit nok.

samtidig som jeg gikk på skole måtte jeg jobbe ved siden av. Dette gjorde at jeg dro på skolen kl 07 om morgene, og kom tilbake fra skole/jobb mellom kl 20 og 22. Dama mi derimot droppet ut av skolen etter kort tid, og endte opp med å surre rundt hjemme i leiligheten min. Dama mi, vi kan kalle henne Lise, var uten jobb. Uten jobb og uten skole var hun overlatt til å sitte på café, være hjemme, henge med venner og den slags aktiviteter. plutselig måtte jeg forsørge en "hjemmefru".

det tok ikke så lang tid før vi begynte å krangle om at hun måtte gjøre alt arbeidet med å holde kåken i orden, kjøpe inn og lage mat etc. personlig syntes jeg det var rett og rimelig, etter som hun ikke gjorde noe hele dagen, mens jeg sjonglerte skole/jobb og et svært avstumpet sosialliv som følge av å måtte betale regningene våre, mat og alt annet. Lise på sin side syntes det var urettferdig at hun vasket og ryddet hele dagen, og når jeg kom hjem (til ferdig middag), var jeg så sliten at jeg spiste, satte meg i sofaen og slappet av, mens hun ryddet av bordet. Åpenbart fungerte ikke det forholdet nevneverdig, og varte i overkant av et halvt år.

mitt synspunkt blir som følger: dersom den ene i forholdet ikke gjør noe annet (og heller ikke ønsker å skaffe seg jobb/skole/utdannelse), er det en rett og rimelig arbeidsfordeling at vedkommende må holde huset i orden, og ta seg av den biten der. Hadde Lise jobbet eller gått på skole (man klarer å skaffe seg en jobb på et halvt år, om enn ikke annet så kan man sitte på kassa på rema eller jobbe på hjemmesykepleien). Skal sies at med Lise betalte jeg for alle utgiftene. Husleie, mat, klær, mobilregning, røyk, sminke etc. i et slik scenario mener jeg at det var fair av meg å la Lise rydde av etter middagen, mens jeg slappet av. skal sies: jeg tror jeg var flink til å rose henne for at hun holdt leiligheten min i flott stand (aldri bodd så rent og ryddig noen gang).

vet ikke om det gjør meg til en mann fra 1950, men dersom ene parten i et forhold ikke bidrar med noe økonomisk, men bruker 50% eller mer av den andres inntekt, er det rimelig at vedkommende får andre oppgaver som ikke nødvendigvis er inntektsgenererende, men som er nødvendige. det viktige elementet (sett fra mitt perspektiv) er å gi uttrykk for at h*n gjør en viktig jobb, og virkelig sette pris på det.

Penger er alltid i fokus. Og folk tror alltid man kan gjøre alt med penger. Trist er det.

En ting er de materielle godene man har klart å tilegne seg. Men disse kan jo ikke måles opp mot arbeidsfordeling og familiesamvær. Det er jo to vidt forskjellige ting! Det blir litt sånn som når vi var små

"Jeg kjøpte godteri til deg, så da skal du ta oppvasken for meg"

Lik arbeidsfordeling skaper en fornøyd familie

Beskjeden: Håper det var du som kasta henne på hue og rævva ut!

Bendikfa: Jeg vinkler det dit hen at man ikke kan gjøre så mye uten penger. Analogien prøver å forklare at "arbeidere" ikke bryr seg stort om lønnen sin før de ser hva sjefen/eieren tjener. De har det greit, helt til de ser hva de går glipp av. Men problematikken er at dersom det hadde vært helt likevekt og ikke grunnlag for misundelse, så ville det blitt færre initiativtakere, og dermed færre jobber, noe som resulterer i flere som lever på bistand, og mindre skatteinntekter.

I grunn synes jeg kona di har rett til å klage på skeiv arbeidsfordeling. Må jo være litt provoserende å se deg kose deg foran TV-en mens hun vasker gølvet eller hva som helst. At det er din fortjeneste alt sammen er jo vel og bra, men det blir jo ikke rettferdig at hun sliter når du har full anledning og overskudd til å hjelpe? Hadde det vært sånn at du satt på hjemmekontoret og så på aksjer eller leste økonomi eller noe sånt hadde jeg forstått det, men at hun ikke skal få ta del i velstanden du lykkedes med å skape er bare egoistisk.

Jeg føler det ikke er den faktiske mengden arbeid som blir gjort her som er problemet, men heller din innstilling til arbeidet. Det er klart hun er heldig som har en automagisk cashflow hovedsaklig pga deg, og for henne er nok den mest positive fordelen ved dette at hun får mer fritid som hun kan bruke på familie, hjem, og seg selv. I den rekkefølgen, tenker jeg. Jeg skjønner du føler du gir henne noe, men du må også huske på at du selv også er nesten like heldig.

Greit at du har jobbet mer for det, men du sitter nå i akkurat den samme situasjonen som henne. Du har nøyaktig den samme enkle cashflowen hun har, og du får også masse fritid som belønning, selv om det dere har gjort for å ende opp i denne situasjonen er forskjellig. Du velger å prioritere fritiden på andre ting, som å sitte på ræva. Om du hjelper henne med husarbeidet så frigjør du tid for henne som hun kan bruke på å være med deg og familien, og på å realisere seg selv slik jeg har inntrykk av at du har fått igjennom forretningen din.

Det som dog forundrer meg aller mest er at du spør hva som er "korrekt", og hva hennes del av "jobbkaka" skal være. Det er heldigvis slik at alle mennesker er forskjellige, og alle forhold helt unike. Hva som funker best for dere er det bare dere som kan finne ut av. Kanskje du innser at når dere jobber sammen tar arbeidet halvparten så lang tid, og dere kan bruke den andre halvparten sammen.

Hvis jeg vinkler det slik at hun bruker 50% av pengene jeg tjener da? Og for eksempel at den tiden jeg leser på nettet/aviser eller gjør ting som ikke er direkte arbeidsrelatert, men fortsatt har inflytelse på min ytelse når det kommer til forretninger? Nå blir det veldig direkte i forhold til arbeidsfordeling i hjemmet, noe som ikke var grunntanken bak tråden. Hvis dere leser posten nest øverst på siden vil dere forstå mer av hva jeg sikter til.

@ Beskjeden

Scenarioet her er jo litt annerledes, hvor du faktisk jobber og står på for at dere skal ha det bra sammen. Hva om du ikke hadde gått på skole, og kun jobbet noen få timer i uken, men tjent like mye penger? Ville du fortsatt synes at dama de var urimelig?

Husarbeid er som regel kjipt å bruke tid på. Det er koselig at det er koselig rundt dere, men det betyr ikke at hun nyter å gjøre det, hun gjør det fordi hun må. Og det bør du også. Forskjellen på husarbeid og jobben din er stor, du LIKER kanskje jobben din, ikke sant? Når du jobber gjør du noe du har valgt selv å gjøre, ikke alltid moro sikkert, men bedre enn å ta oppvasken vel? Ser du hvor jeg vil hen?

Et hot tips; vis at du setter pris på det hun gjør. Kanskje hun rett og slett føler at du tar det for gitt? Jeg har ikke no i mot å gjøre husarbeid de dagene jeg jobber minst, men blir det ikke satt pris på eller enda verre, om han ikke gjør no de dagene HAN jobber mindre, vel... turn off.

Denne tråden er fantastisk! Den avslører alle de ubrukelige brukerne som ikke gidder å lese en tråd før de svarer i den.

En god del poster her som ikke følger OP helt, men, synes folk får frem poenget på en mye bedre måte på denne måten.
Så, jeg klarer desverre ikke helt å se det ubrukelige i brukerene som velger å skrive til OP som om det var en ekte historie.

Når folk svarer på analogien uten å ofre den egentlige betydningen en tanke så er det ikke spesielt fruktbart imo, og det ser du selv at mange ikke gjør. Det er ingen automatikk i at man forholder seg på samme måte til fordeling av arbeid og goder i samfunnet som på hjemmebanen.

Jeg synes ikke disse brukerne er halvparten så ubrukelige som selve tråden, eller den fullstendig idiotiske analogien den åpner med.