Fikk nylig vite at min samboer "skyter" amfetamin.Er selv avholds..Lurer på hvor farlig dette er, og om det er større risk for å omkomme?
Fornuften sier til meg at jeg bare må komme meg vekk, men hjertet mitt ber meg om å bli,elsker han utrolig høyt.
Har sagt han må slutte nå, men han ber meg være tålmodig og vente på nedtrapping...Jeg har problemer med å vente noe særlig lenger da jeg har visst om bruken lenge(ikke at han tok med sprøyter)
Jeg er helt nedkjørt, og vet ikke hvordan å takle situasjonen, for det blir bare at jeg tar det opp gang på gang.Og han blir kjempesinna.Og jeg fryktelig frustrert og lei meg.Kan heller ikke snakke med noen om det da ingen vet hvor ille det er.Er jeg helt på jordet som kjefter på han når han er rusa og ignorerer meg helt? Det går utover hele samlivet vårt...Jeg føler meg som et null.Alikevel er det noe som holder meg igjen.uforklarlig!Jeg er absolutt ingen dørmatte heller, jeg sier akkurat det jeg mener, men det er kanskje det jeg gjør feil? Noen her som har vært i samme situasjon, enten bruker eller misbruker? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe han best mulig men også bli hørt? på forhånd takk!

Ikke for gi deg paranoia.. Men når man skyter amfetaminen, er det rimelig seriøs buiness!! Og "plata" i Oslo er ikke langt unna for han, dessverre!

Har du mulighet til å komme deg unna, så gjør det før situasjonen blir uholdbar for deg.

å kjefte MENS han er rusa har ingenting for seg. det blir som å prøve å snakke fornuft til noen som er full, det går bare ikke, og det resulterer bare i sinne og frustrasjon.

om han virkelig ønsker å slutte for deg, sett deg ned sammen med han og sett opp et nedtrappingsprogram som han er villig til å følge, slik at dere kan jobbe sammen med dette.

jeg har ingen erfaring med rusmisbruk, men det er det eneste fornuftige jeg kommer på her og nå.

Du har lov til å kreve noe i et parforhold. Hvis rusmisbruket hans har pågått så lenge at tålmodigheten din er satt på prøve ser jeg ikke bort ifra at du må sette sterke krav, ikke bare akseptere på å vente på nedtrappingens time å komme. Krev at han gjør alvor av avrusinga, ikke bare prate om det. Hvis ikke bør du overveie om det fins noen fremtid med ham. Er selv sprøyte-misbruker og vet at det kreves seriøse tiltak for å avruse seg på dette stoffet og ikke bare en "nedtrapping". Kanskje ikke det beste rådet men ihvertfall tro meg når jeg påstår du har rett til å kreve strakstiltak fra hans side..

kjempe sinna når folk er bekymret og vil ha deg til og slutte?
Da tror jeg att jeg personlig ville prøvd og kommet meg avgårde så fort som fy, hva om du spørr han en dag hvor han er litt langt nede (ikke fått nok stoff eller noe slikt) og han smeller til deg så du fyker veggimellom.

Nei ta og si til han att han får komme seg på avrusning og komme tilbake nykter, eller aldrig se deg igjen, kan jo hende det hjelper, mest sannsynlig ikke

Du har all rett til å si hva du mener. Jeg syns overhodet ikke du reagerer irrasjonelt. Det er rett og slett ikke bra å skyte amfetamin jevnlig. Men som andre har sagt så er det heller ikke noe vits i å kjefte på han under selve rusen hans. Kanskje det er bedre å holde seg vekke når han er rusa, og heller gjøre tiden når han er edru bedre ved å snakke med han osv. Hvis han overhodet ikke er enig i at han har et problem kan det være en ide å forlate skuta.

faen er det du sier? han har et rusproblem og har problemer med å innse det, men du kommer med konklusjonen at han vil bli voldelig mot noen pga. det?

latterlig.

Det er på en måte ganske egoistisk av han å holde på slik når dere har et forhold. For det første burde han gjort alt for å holde på deg! Er ikke alle som holder på med slikt som er så heldig å få en helt streit nøktern person til kjæreste. Som itillegg forsatt blir ved hans side etter å ha fått vite om det. Man bør kunne gi i et forhold selv om man holder på med rus, og idet minste høre etter og respektere at den andre part har et synspunkt ang. noe som faktisk påvirket begge!
Hvis han virkelig vil slutte å skyte amfetamin, trenger han ikke vente på noe nedtrapping på det. Det er noe han må gjøre selv, og må og kan gjøre nårtid han vil. Enten er spørsmålet om du kan være tålmodig å vente på nedtrappingen bare en løgn for å dra ut tiden lengst mulig..eller så gjelder det nedtrapping på noe annet. Da ville jeg gitt den(nedtrappingen) en sjanse før du forlater han. For en ting er ganske sikkert, skal han slutte trenger han all støtte og tålmodighet han kan få. Det er utrolig vanskelig å slutte, sikkert umulig for en som ikke har vert avhengig av noe å idetheletatt forestille seg hvordan det er.

Grunnen til at han ble sinna, og ignorerer deg når du prøver snakke om det kan være fordi problemet er mye større enn hva han får det til å virke som.

Noen ting kan virke så store og umulige å overkomme,
at man ikke vil tenke på det,
blokkerer det ute når noen prøver snakke om det,
og finner på unnskyldninger for å utsette det å tak tak i det, lengst mulig.

Det kan hende det er slik med han, kanskje han ikke vil, ikke føler seg klar, eller tror han ikke klarer det..så han skyver det lengst mulig unna ved å oppføre seg slik fordi han ikke vil miste deg. Noe han sikkert vet han gjør hvis han hadde fortalt deg at han ikke kom til å slutte.

Et råd er å gi han et ultimatium:
Enten begynner han NÅ å prøver å slutte å skyte amfetamin, eller så drar du din vei.
Få fram hvor viktig det er for deg å få sagt det(hvis han ignorerer deg)og vær helt ærlig om hvordan det påvirker deg også..men samtidig er det viktig å få fram at du vet hvor vanskelig det er for han og at du støtter han og vil være der hele veien hvis han velger å slutte.
Og kanskje gi han en slags gulrot.. Lov han en fin belønning til når han har sluttet.

Hvis du ikke engang når fram med det du vil si han ang. rusbruket hans, da er det faktisk best å gjøre det slutt.
For hvis han ikke engang kan snakke om det, da kommer han nok ikke til å slutte med det første. Bryr han seg nok om deg og forholdet bør han vertfall kunne sitte seg ned å snakke om det, om ikke for sin del..så for deg.

Det er absolutt ikke umulig. Da jeg innså hvor viktig det var for typen min at jeg sluttet med narkotika, både for min del og for at jeg ikke skulle friste han til å begynne med sprøyter og opiater itillegg til det han driv med fra før, da klarte jeg det. Uten innleggelse noe sted faktisk. Men der var det støtten og livsgleden han ga meg som gjorde at jeg klarte det, for da han døde kort tid etterpå sprakk jeg med engang og nå lurer jeg på om jeg noengang kommer utav dette greiene.

Kast vertfall ikke bort tiden din og energi på han hvis han ikke engang vil prøve for din skyld!

Han vet jo tydeligvis at han har et problem,
uten hadde han ikke bedt henne vert tålmodig og vente til nedtrapping osv.

Og tror ikke Tribalgoth kom noen konklusjon om at han ville bli voldelig. Bare spørsmålet "hva hvis?"
Noe jeg også hadde tenkt, for når man ikke har fått i seg noe man er avhengi av, og plutselig får pes og mas om å slutte mens man sitter med nerver,noia,abstinenser e.l, kan det lett renne over. Uten at man mener det eller er voldelig/sinna til vanlig.

Men uansett, hvis det er en som har problemer med å innse at han/hun har et rusproblem og noen bringer temaet opp igjen og oppigjen og oppigjen...TRO meg, det kan veldig gjerne få en person til å bli voldelig!

mulig jeg var hard i ordbruken, men jeg mener fortsatt det er latterlig å bringe spørsmålet frem likevel.

å bli sint og irritert/frustrert er ikke det samme som å bli voldelig, og fryktelig lang derifra.
det eneste man oppnår men å stille slike spørsmål er å stigmatisere/forhåndsdømme personen, og man drar han fra å være en person med et rusproblem, til en voldelig person med et rusproblem, selv om det bare er "tenk om" eller "en hvis han.."

min mening ihvertfall.

Hei

Jeg kan prøve å svare deg på det du spør om å ikke en hel masse vissvass fra folk som er 13 år. (Jeg vet dere ikke er 13 år så spar dere for å komme med noe tilbake Jeg skal være så direkte jeg kan med deg. Utifra hva jeg kan lese så er du ikke så veldig opplyst om rus/rusmisbruk å noen av spørsmålene kan virke litt "dumme" for noen men alle er ikke opplyst om dette temaet, noe ikke alle burde være heller. Men nok om det.

Det er faktisk større sjans for at han dør eller omkommer når han skyter amfetamin. Hvis han har et lite hjerteproblem så kan det utløse hjerteinfarkt. Han kan også dø på flere andre måter, han kan havne i psykose og da kan han finne på de villeste ting.Både med seg selv og deg, da tenker jeg på fysiske skader. De som havner i psykoser blir ofte redde og desperate for de forstår ikke hva som skjer å det er farlig ikke minst for den som er i psykose men også for omgivelsene. Man kan få vrangforestillnger e.tc.

Fornuften din sier kom deg vekk sier du og hjert ditt noe helt annet. Jeg sier lytt til fornufen din og sett en grense.Si at du rett og slett ikke kan være sammen han fordi han bruker narkotika. For meg er det ikke det at han bruker sprøyter som er så ille men det at han bruker narkotika i det hele tatt.
Du har bedt han slutte nå, det er fint.Noe mere kan du faktisk ikke gjøre, han vil alltid be om mere tid, alltid kome med en unskydlning. Det vil han gjøre så lenge han bruker. Han ber deg være tålmodig, har du ikke vært tålmodig lenge nok?Det er mange du kan snakke med, narkomanes pårørende b.la, søk den gruppen opp for facebook, for de som er pårørende er ofte en gruppe som blir glemt.

Jeg vet hvor ille det kan være, eller jeg vet hvor ille jeg har vært så jeg kan fortelle deg litt hvordan ting faktisk er/eller var for meg da...JEg sier ikke at jeg og typen din er helt like men noen fellestrekk har vi nok. En av hovedtrekkene er kanskje vanskelig for deg å svelge mn det er jo det at han lever for å bruke og bruker for å leve, stoffet er viktigere i han sitt liv nå enn det du er.Jeg sier det ikke for å være slem.

Har du hørt om at stillhet kan være det beste våpen? Han kommer til å tøye strikken så langt det går med deg han nå, tro meg. Han vil si han skal slutte osv...komme med lovnader...Men du spurte om det beste du kan gjøre for han men samtidig bli hørt...den beste sjansen dere har sammen er at dugjør alvor u av planene dine om å dra....for han tror ikke at du drar...

Vent til han er helt nedkjørt en dag, når han har en skikkelig knekk. Så sier du noe som gjør at han sier at han har lyst til og slutte. noe som "liker du det rusen gjør med livet ditt" feks. Hvis han innrømmer det for deg som han vært så forsvarene mot har du han i fella Det kan han aldri gå tilbake på og han kommer til å tenke på det neste gang han har lyst til og ruse seg. Tror jeg


Det var det noen gjorde mot meg og det funka jævlig bra heheh..

Når man først har en sånn knekk er man veldig mottakelig for hjelp og har lyst til å spytte ut syndene sine, så da burde du kanskje grave litt. Spørre han om litt forskjellige ting, hvordan det har påvirka han negativt, hva han kan gjøre for og unngå fristelser og sånne ting, du skjønner sikkert. Og kanskje komme med noe som at det påvirker deg veldig mye, for det kan være mye enklere å slutte for noen andre sin skyld.


Men jeg skjønner selvfølgelig hvis du ikke gidder og vente på en sånn knekk.

dessuten vet man aldri når en slik knekk kommer

En slik knekk er også utrolig lett å glemme når abstinensene inntreffer, men der er vi mennesker forskjellig har jeg forstått. Som mangeårig sprøytemisbruker har ihvertfall jeg lært meg å "glemme" slike knekk når rustrangen blir som størst. Jeg har gang på gang hatt slike knekk og sagt til meg selv og alle andre at det nå er på tide å slutte tvert, men når trangen har kommet sigende har jeg enkelt glemt samvittighetsplagene mine. Hadde jeg vært typen din skulle du hatt no å stri med. Eneste forskjellen her som jeg kan se er at jeg har innsett jeg har et problem og gjort noe med det. Det er, slik jeg forstår det, mer enn hva typen din har gjort.

Ja, det er jo sant! Selvom jeg hadde visst en god stund at det ikke var godt for meg å bruke det jeg gjorde, sprøyta osv, trenger ikke og være en ekspert for å skjønne det akkurat. har jo hatt mange knekk. Så var det først etter den knekken jeg skjønte hvor stort problemet mitt var. Og uten den åpne samtalen mellom meg og mamma () så hadde jeg ikke fått granska dybt nok inni meg selv til og skjønne alvoret.


Nedtrapping på amfetamin er bare piss, man blir bare psykisk avhengig av det og de abstinensene man kan få sammenligner jeg med cannabis. Så det er det ingen grunn og finne seg i 'lurerpå'. Hvis han absolutt maser om nedtrapping hadde jeg dratt han ned til ruspoliklinikken for at han skulle fått vise at han mener alvor. Hadde han ikke giddi det, hadde jeg [mittnavn] droppa han samma sekund.

Jeg sier ikke at folk her ikke har erfaringer eller gode ting å komme med, men vi er et relavtivt ungt forum, og fokuserer kanskje mye mer rundt farmakologi/kultur/risikoer/sosialdebatter enn det rundt narkomanes pårørende og håndtering av rusmisbrukere.

Erfaringsmessig har Foreningen for Human Narkotikapolitikk en bredere base for å kunne svare på din problemstilling.

Men når det kommer til risikoen av å injisere amfetamin intravenøst kan vi stille godt:

Injisering i seg selv er et stort steg, man har risiko for hepatitt og kanskje tilogmed AIDS om man er dum nok å bruke skitne nåler.
Det viktigste her er hvor rent stoffet er, alt på gaten blandes ut mer eller mindre med diverse ting, ingen av dem er vel særlige å få i blodet over lengre tid: Noen brukere skiller ut blandingsstoffer via diverse purifiseringsteknikker, som gjør at man oftest sitter igjen med en mindre men mye renere mengde stoff og som derfor er en mindre farlig å få i seg intravenøst.

Du ser at risikoen varierer sterkt etter forholdene.

denne situasjonen her kan takles riktig relativt til deg, eller riktig relativt til han. ergo du vil ikke få det svaret du leter etter. jeg ville heller spurt meg selv: er hans misbruk verdt det du gjennomgår?

haaper virkelig han prøver og aa vaere verdens beste kjaerste tilbake. godt og høre han har sluttet, haaper han forblir der.